Skambankt

Mange forbinder nok Skambankt med massive gitarvegger, heftige trommer, energisk rock, punk og hardrock. Det er ikke feil å tenke det, men bak denne deilige massive veggen av lyd befinner det seg sterke låter og ikke minst sterke tekster. Dette kommer enda tydeligere frem når bandet nå skrur av forsterkerne og erstatter elektriske instrumenter med akustiske. De fleste låtene er i utgangspunktet laget med hjelp av en kassegitar, så veien til et mer åpent, dynamisk og akustisk uttrykk er ikke så lang som en kanskje skulle ha trodd.

Skambankt følger opp det akustiske albumet «1994» med nok en litt utypisk Skambankt-utgivelse. Bandet har åpnet opp for et enda mer variert og dynamisk uttrykk, og får med dette vist mer av hva som bor i dem. «Jærtegn» er ikke rock man vanligvis forventer fra denne kanten. Det vil si, rocken ligger under der et sted, kanskje som et undertrykt raseri, men det er andre følelser Skambankt utforsker på dette albumet. Det ukjente, det usikre, det storslåtte, det såre og fortvilte. Men også kjærligheten.

«Krisen vi alle opplever utfordrer oss til å tenke på hva som virkelig betyr noe. Erfaringene og responsen fra turnéen med «1994» ga oss lyst til å fortsette å utforske musikk som også kan fungere under de restriksjonene bransjen har nå, med sittekonserter og mindre trøkk foran scenen. Det utfordret oss som band. Her er det færre dogmer og regler enn vi noen gang har lagt på oss selv. Vi har brukt masse blås og stryk. I tillegg har strengevirtous Geir Sundstøl gitt flere av låtene et fint løft. Det har blitt til et album med mye musikalitet, en del motstand og en del skikkelig fine låter», sier vokalist Terje.

“Et jærtegn er et annet ord for varsel eller tegn, et såkalt «omen» på engelsk. I allmenn forstand som oftest forstått som et illevarslende, negativt eller skjebnesvangert lys. Et under. Men ordet antas paradoksalt nok å komme fra det norrøne «jarkteikn», som igjen stammer fra gotisk «airkns»: «ærke», «ekte», eller «bevis»”.

«Jærtegn» er Skambankts niende studioalbum etter debuten i 2003, inkludert EP-en Skamania (2004). Albumet er spilt inn i Nabolaget og er produsert av Roar Nilsen og Terje Winterstø Røthing. Bandet fra Klepp utenfor Stavanger består av Terje Winterstø Røthing, Hans Egil Løe Abelsnes, Tollak Kalvatn Friestad, Børge Sageng Henriksen og Jonny Engelsvoll.

Historien om et band likner svært ofte historien om et liv. Tre pur unge, politisk radikale og ganske sinte menn møttes på hjemstedet Klepp og startet rockeband. Eller for å være mer nøyaktig; punkeband. Debutalbumet er kjemisk fritt for alt annet enn in-your-face, tregreps frontalangrep på samtiden. Det sier sitt at hvert eneste av de 11 sporene på platen har utropstegn etter tittelen. POLITISTAT! REVOLUSJONENS AGGREGAT! ME SA NEI!

“Det er vel egentlig ganske typisk at vi bare var sjeleglade for å ha fått gi ut en skive, og da den ene ble til to, og så tre, tenkte vi at dette er mer enn vi kunne håpet på. Nå har vi en katalog!”, minnes gitarist Hans Egil Løe Abelsnes.

Da bandet etter hvert vokste ut av den mest kompromissløse stilen og begynte å orientere seg mer mot rock med et mer mangesidig uttrykk, kom også et større publikum og en bred anerkjennelse av at Skambankt er etablert som et av landets ledende rockeband.

De siste tre årene har Skambankt gjort saker og ting som har etablert dem som stabile og uforutsigbare på samme tid. I 2018 kom det kritikerroste rock-albumet «Horisonten Brenner». Samme år ga bandet ut sitt første livealbum, «Rockefeller 09.03.18», men allerede året etter kom «1994», et akustisk album. Hva i alle dager?

“«1994» var et kjærkomment sidesprang. Etter 25 år som hardtslående rockeband, hadde vi lyst til å prøve noe heeelt annet. Kall det gjerne en bursdagsgave til oss selv. «1994» ga større plass til innholdet og budskapet i tekstene, som gjerne har forsvunnet litt i det harde og tette Skambankt-uttrykket. Dette albumet introduserte oss i tillegg for en helt ny måte å fremføre konserter på, uten staffasje, uten bråk, med låter og tekst i fokus. «Jærtegn» blir en slags videreføring av vibben fra «1994», men med færre musikalske dogmer og enda større spenn.”, sier Terje.