Foto: Nils Johansen

Levi Henriksen & Babylon Badlands med folkelig og alvorstynget kjærlighetsalbum

Del Tweet

Nylig slapp Levi Henriksen & Babylon Badlands sitt fjerde album, og som startet samme dag som Ari Behn døde.

«Så jeg lot det brenne» handler om ensomheten de fleste kunstnere har kjent på når man stiger ned av scenen, skritter ut av rampelyset, og ikke lenger kan skjule seg i den offentlige versjonen av seg selv.

Rent melodisk hører sangen hjemme i det heart-landlandskapet bandet noe motvillig er blitt plassert i, samtidig som den tematisk satte tonen for bandets mest personlige plate til nå. «190 Desibel Kjærlighet» er et album spilt inn av menn langt nord i livet, men er samtidig blitt et livsbejaende album som dyrker troen på at den virkelig gode rockemusikken fortsatt har evnen til å frelse deg fra mørket som har tenkt seg din vei, slik det var den gang bandets medlemmer var unge gutter på 17.

«190 Desibel Kjærlighet» er som vanlig spilt inn i Snaxville Recordings med Henrik Maarud som produsent, men innspillingen har tatt tid og ført til at bandet spøkefullt har omtalt den som sin Chinese Democrcay. Levi Henriksen & Babylon Badlands og Maarud har imidlertid brukt tiden godt, og laget et album der de har maktet å løfte det som hele tiden har vært bandets kjennetegn, de gode melodiene og noe av landets ypperste rockelyrikk, til et nivå der de ubesværet beveger seg mot det samme landskapet som artister som Thåstrøm og Lars Winnerbäck har gjort til sitt. Dette høres spesielt godt i sangene «Alle mine døde» og «Elisabeth ved vinduet», som med sine orkestrale arrangementer underbygger sangenes sårhet på en helt ny måte i gruppas musikk. Samtidig viser Levi Henriksen & Babylon Badlands helt nye og mer lekne sider av seg selv i «Så lenge sola står opp over festningen», en sang med tydelig folkrockinspirasjon der strengevirtuos Freddy Holm strør sitt magiske englestøv over musikken.

Noe av de samme innflytelsene kan også høres i «Bli en stund om du kan». Den har et umiskjennelig britisk preg over seg, og underbygger det faktum at mange av bandets største inspirasjonskilder kommer fra nettopp de britiske øyer. Nettopp energien og trassigheten fra Storbritannia fra slutten av 70-tallet kan også tydelig høres i «Idiot», som åpner med et aldri så lite nikk på hatten til Dexys Midnight Runners, og med det håper bandet – en gang for alle – å legge diskusjonen død om hvorvidt de er et Americanaband. Morsomt å merke seg er det også at mens Levi Henriksen har skrevet alle melodiene, så har han fått hjelp til to av tekstene. Henning Kvitnes har skrevet Henriksens mest selvbiografiske tekst noen gang, «Baklengselvas blues», mens Babylon Badlands sjåfør og roadie, Harry Steen, har skrevet tekst om en av Sveriges første store forfattere med «(Jeg vil bli som) Emilie Flygare-Carlén)».

I platens linernotes skiver Henriksen om døden at «Den knoklete gamle kødden har gjort sitt nærvær gjeldende både i omgangskretsen vår og i bandets innerste sirkel». Bandet har mistet kolleger, forbilder, venner og familie i løpet av produksjonen av plata, tragisk nok mistet trommeslageren sin kone i kreft under innspillingen, og dette satte selvfølgelig sitt preg på plata, og ikke minst gir det sårheten i Finn Lilleseths korstemme en dobbeltbetydning der den bygger opp under Henriksens sanger om liv, men kanskje mest av alt død. Og typisk nok, to dager før bandet gjorde sine siste pålegg døde Tom Verlaine, en gitarist hele bandet har på sin favorittliste. Sangen heter treffende nok «Halleluja og amen», og som Henriksen sier om da gitarist Anders Bøhnsdalen la på den siste soloen: «Det var hans fingre jeg så bevege seg, men det var Tom Verlaine som spilte». Det er en passende epilog til en plate der en av tekstlinjene lyder: «Du blir ikke borte før den siste som elsket deg dør».

Levi Henriksen & Babylon Badlands høstet strålende kritikk for sitt tredje album «De utålmodige av hjertet», som kom høsten 2019. Oppfølgeren, «190 Desibel Kjærlighet» har de også høstet mange lovord for, og nå er Levi og bandet for tiden på en omfattende Norgesturné som startet opp 1. september.

Levi Henriksen & Babylon Badlands er:

Levi Henriksen, sang og akustisk gitar, Finn Lilleseth, trommer, skrammel og kor, Anders Bøhnsdalen, elektrisk, akustisk og slide gitar, mandolin og kor, Morten Andreassen, bass og akustisk gitar.

Med hjelp fra: Henrik Maarud, perkusjon, synth og piano, Lasse Hafreager, keyboards, Freddy Holm, fele, pedalsteel, banjo og mandolin, Amund Maarud, gitar på «Halleluja og Amen», Tora Terese Waaler Wærvågen, fiolin og Einar Halle, cello.

Vi tok en prat med Levi om det nye albumet.

Gratulerer med albumet, «190 Desibel Kjærlighet». Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?

Takk for det. Vi holdt på med innspillingen nøyaktig et år, og har aldri brukt så lang tid på noen plate. Vi begynte å referere til den innad i bandet som vår «Chinese Democracy», og var lettet da gitarist Anders Bøhnsdalen avsluttet innspillingen med å legge på en Tom Verlaine-solo på «Halleluja og amen», to dager etter at den amerikanske gitaristen døde. «190 desibel kjærlighet» ble innspilt i en eneste lang oppoverbakke, og er uten tvil det mest krevende kunstneriske prosjekt jeg har vært involvert i med under mine snart 40 år som utøvende musiker og forfatter. Det var ingenting som gikk lett under innspillingen, og jeg tror kanskje det er derfor et samlet kritikerkorps har utropt våre fjerde album til vårt beste. Da jeg begynte å tenke på sanger til et nytt album, var jeg lei av å være en melankolsk, norsk Leonard Cohen, og vil være en sommerlett Brian Wilson, men så begynte døden – den knoklete gamle kødden – å riste i døra til øvingslokalet vårt. Min beste fotballkompis, Stig, døde, jeg ble sjokkert over at forfatterkollega Ari Behn valgte å dra videre, kona til min beste venn, trommeslager Finn Lilleseth, fikk kreft og døde før innspillingen var ferdig, og flere av våre store forbilder gikk også ut av tiden, plata ble derfor mer sentrert rundt død enn noe jeg tidligere har skrevet. Men det er overhodet ingen deppeplate, for uten mørket ville du ikke se stjernene så klart. Plata er som vanlig produsert av Henrik Maarud, og bandet består av, for uten før nevnte gitarist og trommeslager, Morten Andreassen på bass. Vi må nesten også si at Lasse Hafreager, keyboards, er den femte Babylon i studiosammenheng, mens vi live har med også Kenneth Bjørdal.

Dette er ekte voksenrock, 6/6

Erik Valebrokk, Mitt liv som Erik

Kan du utdype hva som ligger bak tittelen «190 Desibel Kjærlighet»?

Alle de tidligere albumene våre har vært oppkalt etter en av sangene på plata. Jeg ønsket å gjøre det annerledes nå. Denne tittelen kom jeg over da jeg for engangs skyld hørte på en podcast. Jeg husker ikke hva den het, men det var om «udda» historiske hendelser. Der fikk jeg vite at blir man utsatt for 190 desibel, da dør man. Jeg tenkte at det var en passende tittel, og at den sa noe om vår livslange dedikasjon til rockemusikken, og at dette faktisk er en plate som mest av alt handler om kjærlighet, selv om vi plutselig mangler mange mennesker i livene våre.

Hva handler denne platen om og hvor har du hentet inspirasjon fra til dette albumet?

Inspirasjon er ord som ikke finnes i mitt vokabular, hverken som musiker eller forfatter, det handler om hardt arbeid og å være en bra håndverker. Jeg er heller ikke så glad i å si hva en bok eller plate handler om, da vil gjerne leser eller lytter forholde seg til den på en spesiell måte, men det er vel ikke feil å si at platen tematisk dreier seg om takknemlighet til både døde og levende. Både når jeg skriver bøker og sanger så er en ting felles, jeg forsøker å skrive ting som virkelig interesserer meg selv, og som jeg personlig ville like å lytte til og lese.

Dristig, poetisk og rocka hyllest til Innlandet, 5/6

Oppland Arbeiderblad

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne platen?

Henrik Maarud har jobbet tett på oss på alle fire platene, selv om han rent teknisk var (sic) tekniker på den første platen. Denne gang snakket vi mye om å få til et mer åpent lydbilde, bruke strykere og våge å være mer nedpå. Levi Henriksen & Babylon Badlands er og blir et rockeband, men denne gang våget vi – og ønsket – og presentere flere rolige låter, og jeg er stolt over at vi har fått til et enda mer britisk og skandinavisk sound enn tidligere. En sang som «Bli en stund om du kan», kunne for eksempel vært noe Fairport Convention kunne ha gjort, mens «Elisabeth ved vinduet» og «(Jeg vil bli som) Emile Flygare-Carlén») fint kunne vært på en plate med noen av de svenske artistene jeg setter høyt. Vi har aldri vært noe americanaband, og jeg blir irritert hver gang vi får den merkelappen på oss. Vi har våre klare utenlandske forbilder, men vår ambisjon er å fremstå så norske som mulig, uten å ty til hardingfeler og tradisjonsmusikk.

Du har nok et spesielt forhold til alle låtene på albumet, men hvilke låter banker det ekstra mye for?

«Elisabeth ved vinduet», fordi den låten ble akkurat slik jeg ønsket den skulle være. Den starter helt nede og bygger seg opp til et voldsomt crescendo, jeg synes også det er en av de fineste tekstene jeg har skrevet, fordi bildene som blir brukt sklir så uanstrengt inn i hverandre. «Alle mine døde», fordi den sangen er uten en eneste metafor, og det er veldig vanskelig å skrive så enkelt, kanskje er det nettopp derfor den sangen har truffet så mange mennesker. Det er forunderlig å spille denne sangen for folk, både live og privat, og se at tårene tar til å renne. Dette er en sang som er modig i sin rolige oppbygging. «Idiot» fordi den sparker kanskje mer enn noe annet vi har gjort. Dette er slik postpunk (eller blir det prepunk?) vi er gode på. «Bli en stund om du kan». Det er en nydelig låt, og de tre andre musikerne i bandet makter å løfte denne sangen til et nivå jeg ikke hadde forestilt meg da jeg skrev den.

For tiden er du og bandet ditt ute på en omfattende turné. Kan du fortelle litt om det og hva publikum kan forvente seg på en konsert med Levi Henriksen med band?

Jeg pleier å si at vi er Norges eldste boyband, og selv om du kan se at vi er menn på pluss minus 60, så er det et mål at vi skal ha energien til 17-åringer når vi spiller, og det synes jeg vi makter gang på gang. Vi skal gjøre over tjue jobber, på noen er vi backet opp av et 25 musiker stort kammerorkester, på noen er vi en trio og på andre er vi en klassisk rockekvintett (for jeg må nevne babymedlemmet vårt, Kenneth Bjørdal, vår fantastiske keyboardist). Jeg mener oppriktig at vi ikke er som noe annet norsk band, og for å skryte av meg selv, så har jeg et visst talent når det gjelder å binde låtene sammen med snakket mellom. Når Finn slår fire ganger på stikkene, og vi drar i gang med første sang, føler jeg meg som en lokfører, og at jeg ikke kan klare å stoppe dette toget, selv om jeg ville. Jeg liker også å tro at folk som kommer og ser oss føler seg litt gladere etter en konsert med oss.

Den musikalske historiefortelleren, 5/6

Tor Hammerø, Nettavisen

Hva er din musikalske bakgrunn?

Jeg vokste opp som pinsevenn (og har fortsatt hjertet fullt av Jesus), og i mammas familie kunne alle spille og synge. Jeg begynte å spille bass i niende, og gikk prøvetiden min i diverse lokale band. Mest kjent er Heart of Mary, som vant Ungdommens Radioavis Rockemønstring (en forløper til Urørt) i 1988. Siden 2005 har jeg utgitt plater under eget navn og skrevet tekster på norsk.

Høsten er i anmarsj. Hva betyr høsten for deg og hva er det beste du vet å gjøre når det er høst?

Jeg liker egentlig regn – på dagtid – men avskyr å måtte kjøre rundt på høstmørke, regntunge kvelder på jobber rundt omkring i landet. Det er dog fint å være ute i naturen når høsten får landskapet til å skifte farge, og jeg liker å være på hytta vår i Rendalen. Høstdagene er kanskje noe av det fineste jeg vet, høstkvelder det stikk motsatte. Høsten er vanligvis min mest produktive tid som musiker og forfatter.

Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?

Det aller største – i hvert fall det siste året – var da vi spilte de to første konsertene med et kammerorkester under ledelse av Atle Sponberg (ny konsert 21. oktober på Kønnbandfestivalen i Stange). Vanligvis når jeg ser rockeband kompet av strykeorkestre så synes jeg det låter som to forskjellige ting samtidig. Først spiller rockebandet, og så har strykerne klistret på sine ting et sted det passer. For oss hadde Petter Winroth skrevet noen fantastiske arrangementer, og det føltes virkelig som om vi var et 31 musiker stort band der alle var like viktige, og var med å dra sammen med de andre musikerne. Det var en euforisk opplevelse, spesielt at vi sammen klarte å løfte tettpakkede rockelåter, som «De utålmodige av hjertet» og «Så jeg lot det brenne», enda et hakk.

Hva er det morsomste, sprøeste eller mest spesielle øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?

Det er nå 41 år siden den første singelen med det første bandet mitt kom ut, så det har vært mange spesielle (mer enn sprøe) musikalske opplevelser. Det var ganske spesielt å få fan-sms av Åge Aleksandersen etter at Thomas Mårud og jeg spilte live på tv (etterpå har Åge sunget på tre låter vi har skrevet), men sprøest var kanskje (min bakgrunn som pinsevenn tatt i betraktning), da en dame lurte på om jeg var satanist i Kristiansand, eller da jeg ble oppringt – i det jeg skulle gå inn i Liverpoolshoppen i Belfast – av en fyr som ville fortelle meg at sangene mine hadde reddet søsteren hans fra å begå selvmord.

Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?

Finn Lilleseth, jeg holdt på å si trommeslageren min, men det er jeg som er sangeren hans. Han er min beste venn, og min evige Sancho Panza i vår jakt etter å lage enda bedre sanger og spille enda bedre konserter. Keith Richards sa alltid, «uten Charlie Watts ikke noe Stones», så nå er jeg sur på den kødden fordi de fortsatte uten sin trommeslager. Jeg pleier å si at uten Finn, gidder jeg ikke å drive på med musikk mer, så håper jeg bare at jeg er mer enn mann av mitt ord enn Keef.

Jeg klarer ikke helt å finne noen andre norske disse gutta kan minne om, men det er heldigvis ikke så farlig når de ligner mest på seg selv. Dette er rett og slett et utmerket album, 5/6

Ole Morten Wilhelmsen, thewilhelmsens.com

Hva inspireres du av musikalsk og hvilke norske artister/band/produsenter har du hørt mye på eller henter du inspirasjon fra?

Hadde jeg ikke sett Young Lords i byparken i Kongsvinger som 16-åring i 1980 hadde jeg ikke blitt musiker. De var drittøffe, hadde veldig bra sanger, og stod ikke tilbake for Elvis Costello og de andre postpunkerne jeg hørte på. Viktigst av alt var: De var norske! Du kan heller ikke som norskspråklig rockeartist i Norge underslå betydningen av Åge Aleksandersen. Han har gjort mye som er ordentlig fælt, men i sum er han grunnfjellet vi står på. Jeg er stor fan av Onkel Tuka (har faktisk skrevet bok om deres første album «Geriljagress»), ellers liker jeg ting som Dumdum Boys, Midnight Choir, Elias Akselsen og Beglomeg. Da jeg laget spillelisten kom jeg også på at jeg savner både Radionettes og St. Thomas.

Hva er den beste litterære og filmatiske opplevelsen du har opplevd den siste tiden, og hva vil du anbefale folk å sjekke ut om dagen?

Den beste filmatiske opplevelsen i det siste har jeg ikke hatt ennå, fordi jeg ikke har rukket å se Wes Anderson sin siste. Jeg elsker alle hans filmer. Litterært bør hele verden lese «Kjærlighet i koleraens tid» av Gabriel Garcia Marques (men det er ikke noe nytt tips). En veldig morsom bok jeg plukket opp på Lillehammer under den pågående turneen var Andrew Mathesons bok «Hollywood Brats – Den katastrofale historien om det best bandet du aldri har hørt om». Utrolig morsom bok, selv om den nok er enda bedre på engelsk.

Hva slags musikk har du vokst opp med og har noe av den musikken vært med deg hele livet?

Johnny Cash har vært med meg hele veien siden tredje klasse. Han var et grunnfjell av et menneske, og fortsatte å være interessant hele livet. Den siste sangen spilte han inn bare noen dager før han døde. Mange pinsevennsanger har vært med meg enda lengre, og jeg digger dem fordi de er direktetelegram fra hjertet mitt til Jesus.

Det er bedre virkelig å tape stort, enn aldri å våge noen ting

Levi Henriksen

Hvilke andre musikalske planer har du utover?

Først og fremst å avslutte den pågående turneen, og forhåpentligvis selge ut alle eksemplarene av «190 Desibel Kjærlighet», det har i hvert fall være en utrolig lovende start i så måte. Jeg er også allerede i gang med å skrive nye sanger, og er veldig fornøyd med de tre som er i ferd med å bli klare. Arbeidstittel er «Sverige».

Kommende konserter:

14. september, Ogna scene, Levi Henriksen & The Babylon Two.
15. september, Husnes Kulturhus/bibliotek, Levi Henriksen & The Babylon Two.
16. september, Arena på Stord, Levi Henriksen & The Babylon Two.
28. september, Modum Bad, Levi Henriksen & The Babylon Two
13. oktober, Moss bibliotek, Levi Henriksen & The Babylon Two.
14. oktober, Herr Nilsen, Oslo. Konsert med Levi Henriksen & Babylon Badlands.
19. oktober, Kulturarena, Aurskog & Høland, Levi Henriksen & Babylon Badlands.
20. oktober, Stange ungdomsskole, to konserter, Levi Henriksen & Babylon Badlands.
20. oktober, Musikkverket, Hamar, Levi Henriksen & Babylon Badlands.
21. oktober, Kønnbandfestivalen, Stange, Levi Henriksen & Babylon Badlands med kammerorkester
26. oktober, Nes Kulturhus, konsert med Levi Henriksen & Babylon Badlands.
9. november, Hørestua, Harestua, Levi Henriksen & The Babylon Two.
10. november, Glenghuset, Sarpsborg, Levi Henriksen & Babylon Badlands.
11. november, Larvik, Kimen litteraturfestival, Levi Henriksen & Babylon Badlands

Se Også

Albumaktuelle Hanne Tveter med internasjonalt unikt samarbeid i verdensklasse
Intervju

Albumaktuelle Hanne Tveter med internasjonalt unikt samarbeid i verdensklasse

[et_pb_section][et_pb_row][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text] Hanne Tveter er aktuell med det særegne albumet «HULDRA», hvor hun har fått med seg et stjernelag av jazz- og flamencoartister til å utforske [...]

Anette Askvik gir oss sjelefred med et av årets fineste album
Intervju

Anette Askvik gir oss sjelefred med et av årets fineste album

Nylig ga Anette Askvik ut «Lyden av Snø» som er et album om håp i en tid hvor det er lett å miste troen på det [...]

Multikunstneren Veslemøy Narvesen med overbevisende og vakker solodebut
Intervju

Multikunstneren Veslemøy Narvesen med overbevisende og vakker solodebut

«We Don’t Imagine Anymore» er musiker og komponist Veslemøy Narvesens sitt første album i eget navn og som hun har fått strålende anmeldelser for. Den etablerte, [...]

Høytflyvende Spurv har levert nok en klassiker
Intervju

Høytflyvende Spurv har levert nok en klassiker

Fra sin unnfangelse under et intetanende blikk ut av vinduet, til den omfattende prosessen med å utforme det, er «Brefjære» et kunstverk som samler det timelige [...]

Albumaktuelle Marte Eberson med delikat og selvsikker drømmepop
Intervju

Albumaktuelle Marte Eberson med delikat og selvsikker drømmepop

[et_pb_section admin_label=»section»] [et_pb_row admin_label=»row»] [et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Text»]Etter å ha gitt ut ny musikk har Marte Eberson virkelig markert seg som soloartist. Eberson har blitt omtalt i [...]

Albumaktuelle Tove Bøygard imponerer med sine sterke tekster og formidlingsevne
Intervju

Albumaktuelle Tove Bøygard imponerer med sine sterke tekster og formidlingsevne

Tove Bøygard slapp nylig sitt kritikerroste album som ble markert med releasekonsert samme kveld på hjemmebane i Ål Kulturhus, etterfulgt av en bandturnè med 10 konserter. [...]