Knuser mytene rundt «det vanskelige andrealbumet» med kritikerroste «Ropes» og er i ferd med å legge verden under sine føtter.
Med sitt selvtitulerte debutalbum «SIBIIR» (Fysisk Format, 2016) markerte Oslobandet seg umiddelbart som en mulig arvtaker av den norske metal-tronen. Platen, nå ansett som en moderne klassiker, fikk mang en kritiker til å sette blåmuggosten i vrangstrupen og famle med ordene. Eller rettere sagt; slite med å sette de i bås. «SIBIIR» var en mektig lytteropplevelse, og kan på sett og vis karakteriseres som en kompromissløs hybrid, der motsetninger mellom stilarter var bundet sammen av solid håndverk og uovertruffen teft. «Ropes» fortsetter nærmest der debuten avsluttet musikalsk. Det er stort spenn, SIBIIR fortsetter å male med bred pensel innenfor tydelige rammer. Den tekniske briljansen bandet besitter som grunnmur, er ennå tydeligere forvaltet denne gangen. «Ropes» kan i sekvenser føles komprimert og klemt til smertegrensen, for så å åpne vingespennet og gi pusterom. Tempovariasjoner og lekenhet når det kommer til riff og effekter, gir SIBIIR mer spennende dybde og dynamikk. SIBIIR er åpenbart ikke et eksperimentelt og skoleflinkt jazz-orkester, men innenfor metal-sjangerens ofte rigide rammer er de oppsiktsvekkende frittenkende og uredde.
(Artikkelen fortsetter under traileren)
(SIBIIR «Ropes» European Tour 2020 Trailer)
Vi ønsket å snakke med bandet om «den vanskelige andreskiva», livet på landeveien og inspirasjonskilder. I tillegg inviterte vi de til å sette sammen sin egen 20+5 spilleliste, som inneholder 20 låter av norske artister og band de setter høyt, samt 5 spor fra det nye albumet.
Intervjuet er gjort med Tobias Gausemel Backe som spiller gitar i SIBIIR:
Først og fremst; gratulerer med deres nye album «Ropes». En av musikkbransjens lengstlevende myter handler om «det vanskelige andrealbumet», og problemer med å følge opp en umiddelbar suksess. Hvordan opplevde dere prosessen fra idé til ferdig skive, og hva (om noe) var spesielt krevende denne gangen?
Tusen takk! Først og fremst ble det en annen type prosess for oss denne gangen. Når man spiller inn en førsteplate sitter man vel som regel med en hel haug med materiale før man plutselig finner ut at man har så mye bra at man burde lage et album av det. Det var i alle fall sånn for oss. Det er litt annerledes når man plutselig tenker at man burde lage et album, for å så begynne å skrive ting. Noen av låtene på «Ropes» var selvfølgelig klare før vi begynte å legge planene for når og hvor vi skulle i studio og sånt, men vi planla det aller meste før vi satte av tid til å skrive mesteparten av det materialet som endte opp på «Ropes». Jeg opplevde ikke det som spesielt krevende, men det var en ny opplevelse. Det var selvfølgelig veldig betryggende at vi signerte ny avtale med Fysisk Format før de hadde hørt så mye som en demo, så vi opplevde lite press eller stress, utenom at vi selv selvfølgelige ville lage en så bra plate som mulig.
Følger dere en spesifikk oppskrift og rekkefølge når dere skriver nytt materiale, eller varierer dette?
Det varierer litt, men det begynner stort sett med at Steffen eller jeg har ideer til gitarriff eller større deler av låter, som vi tar med på øving, men både Jimmy (vokal) og Kent (bass) har også kommet med gitarriff som ble til låter på «Ropes». Så jobber vi det ut sammen, spikker og flikker, og lager en røff skisse til en låt som vi tar opp på øvingslokalet. Så hører vi på den og diskuterer og jobber med detaljer sammen. Et brekk her og en overgang der. Vi jobber mye med hver låt til alle er fornøyde, og så lager Jimmy vokal til slutt.
Ropes is a varied and unique album that features no two songs sounding even vaguely the same. SIBIIR have taken the chance to prove just how deep their creative well goes with both hands, and it is definitely a journey worth taking…
Dere blir av mange (oss selv inkludert) tippet som den neste store norske metal-eksporten. Hvordan vil dere beskrive responsen i utlandet, og fra deres ståsted; hva tror dere er grunnen til at «det norske uttrykket» har blitt et begrep i seg selv?
Det er jo sabla hyggelig å høre at dere har troen på det vi driver med. Takk. Det er litt vanskelig å gi et samlet svar på responsen i utlandet som en helhet, for det varierer fra land til land og fra greie til greie. Det er selvfølgelig stas når det renner inn anmeldelser fra alle verdens hjørner, og du må sitte med Google Translate for å prøve å skjønne noe annet enn karakteren, haha. De utenlandske festivalene vi har gjort, spesielt de større metalfestivalene i Tyskland, har også vært sinnsykt artig. Så blir det en litt annen greie når vi headliner selv på klubber rundt omkring, sånn som nå til våren. Vi har ikke noe stort apparat rundt oss og masse penger å blåse på promo, så det er beinhard jobbing for å få ting til å funke. Vi får jo litt respons på det at vi er fra Norge, og i anmeldelser og sånt skrives det gjerne det norske uttrykket. Det er liksom eksotisk for folk at vi er fra Norge. Det er vel noe som henger igjen fra gammelt av, det er jo ikke rent få norske metalband som har gjort inntrykk på folk på kontinentet opp gjennom. Det dukker opp folk med battlevester fulle av norske black metal band og jenter som studerer norsk for å skjønne norske tekster. Det «norske uttrykket» er vel et resultat av at det er kaldt og mørkt og masse skog her, og det høres i musikken. Både hardt og kaldt er definitivt en del av det musikalske uttrykket til SIBIIR.
Er det noen spesielle norske band som har inspirert SIBIIR?
Det er vanskelig å trekke frem bare noen få, i så fall. Det er ingen som har inspirert oss spesifikt når det kommer til musikalsk uttrykk. Det er litt herfra og derfra, og det er ulike måter å bli inspirert. Ta Kvelertak, for eksempel. Det var innmari inspirerende å få åpne for dem rundt i Europa, og se hvor proft og seriøst de leverer kveld etter kveld. Vi hadde ikke spilt sinnsykt mye før vi ble med på tur, så det var masse tips og triks å suge til seg for å bli enda bedre selv. Musikalsk sett har vi forskjellige inspirasjoner alle fem i bandet, og hvis vi skal begrense det til Norge er det alt fra Bjella via Seigmen til Mayhem.
Dere har allerede rukket å spille på noen av de feteste scenene der ute; hva står igjen som et mål eller drøm å opptre på?
Det er mange steder igjen å spille. Personlig har jeg alltid hatt en drøm om å turnere Japan eller USA, eller begge deler, altså. Vi har jo ikke vært på stadionturne med Metallica enda, så det er fortsatt ting å drømme om.
the Norwegians have put their own stamp on a crossover genre that can be incredibly divisive.
Hva er det sprøeste eller villeste dere har opplevd på en spillejobb?
Jeg vil kanskje si pyroen vi hadde på Wacken i sommer som er det sprøeste og villeste så langt. Det var så mye pyro overalt at hele scenen ristet, og det var så mye lyd i pyroen at jeg ikke hørte hva vi spilte. Det var også ganske sprøtt da vi åpnet for Enslaved på Garage i Bergen. Det var bekmørkt da vi skulle gå på, og jeg måtte skritte over en del utstyr på vei inn på scenen, så det endte med at jeg trynet så lang jeg var. Det var så mørkt at ingen så det, men jeg slo hodet såpass hardt at jeg ikke husker noe særlig av konserten.
Noe av det beste med 20+5 er å oppdage ny musikk, ukjente band, nye versjoner og lignende. I deres liste fikk vi opp øynene for bandet Døden med låten «Tråkke i egne fella». Hva ligger bak valget av låten/bandet?
Den låten er det Jimmy som har valgt ut, så her er Jimmys egne ord: «Trondheimsbaserte Døden er Eskild Johansen Næss sitt prosjekt. Han har lenge vært en del av punk og hardcore-miljøet der oppe, og spilt blant annet i Desperado, samt det mer aktuelle skate punk-bandet Anti-lam Front. «Tråkke i egne fella» ble utgitt i 2016 på deres første, og så langt eneste album. Noe av det vanskeligste med å lage musikk, er å skrive noe med «nerve». Noe jeg føler de virkelig har fått til her. Sammen med en tekst som treffer meg midt i trynet. Får fortsatt gåsehud av den låta. Sjukt bra!»
At trommisen deres besvimte under en Stein Torleif Bjella konsert er såpass sensasjonelt at det trenger utdypning?
En med medisinsk bakgrunn vil nok forklare det med akutt blodtrykksfall eller noe sånt, men vi har landet på at spenningen rundt utloddingen av fruktkurven rett og slett ble for mye for Eivind.
(Intervjuet fortsetter under musikkvideoen)
SIBIIR – These rats we deny (Fysisk Format, 2016)
En solid utfordring: nevn 1 stk. norsk «guilty pleasure» innenfor pop, elektronika, hiphop eller andre sjangre uten utstrakt bruk av gitar?
Ikke vanskelig for min del, her har jeg en hel bråte med det andre kaller guilty pleasures. For min del er det 100 % pleasure. Bendik er en favoritt. Svak for Gabrielle også, og Dagny, ikke minst. Røyksopp. Susanne Sundfør. Karpe. Herregud, det er så mye bra norsk musikk! Utfordringen er i så fall å bare nevne 1 stk. Der feilet jeg.
En annen myte om metal/rockeband er at de får ut såpass mye agg at de ellers er snille som lam. Stemmer dette for deres del, og hva liker dere å gjøre når dere ikke holder på med eller tenker på musikk?
Det er ikke en myte, det stemmer 100 %. For to av oss går det mye tid til egne barn, og Jimmy jobber jo i barnehage, det passer stereotypen perfekt. Utenom det så er det litt skog og mark, hytte på fjellet, ski, klatring, og kanskje litt frisbeegolf.
Hvis dere kunne plukket en norsk musiker, død eller levende, til å bli et fullverdig medlem av SIBIIR, hvem vill dere valgt og hvorfor?
Hmm, det er ikke så lett å si. Jeg tenker at det måtte bli en eller annen tredje gitarist, eller noen på synth eller støy eller noe sånt. Jeg går for gitarist og Marius Müller. Fantastisk gitarist og musiker som dessverre ble revet bort altfor tidlig, og hadde vært spennende å høre hva hans take på norsk metall anno 2019 hadde vært.
Sibiir is a band who have nailed it. You simply can’t deny it and we wont. Our job now is to tell as many people about it as possible …
