Fredag 3. juni slapp det hardtslående bandet The Cruel Intentions det kritikerroste sleaze-albumet «Venomous Anonymous» på Indie Recordings, og som er denne «Ukens album» på NPS Music.
The Cruel Intentions ble stiftet I 2015 og består av farlig dyktige musikere som lever for musikken og den gode stemningen, originalt bestod bandet av Mats Wernerson, Lizzy DeVine, Kristian Solhaug, og Eiliv Sagrusten, men sistnevnte ble snart erstattet av Robin Nilsson på trommer.
Før The Cruel Intentions bodde vokalist Lizzy DeVine flere år i Los Angeles hvor han var frontmann og låtskriver for det anerkjente bandet Vains of Jenna. Bandet fikk sitt gjennombrudd i den amerikanske æraen av rock´n´reality TV etter opptredener i populære tv-show som Jackass, Viva La Bam, og Kat Von Dee’s LA Ink.
«No-fucks-given» stemningen som på tidspunktet preget denne kulturen og miljøet har uten tvil satt spor i DeVine og hans musikalske tilnærming. Noe som også kommer tydelig frem på det nye albumet.
Gjennom en nær perfekt blanding av melodrama og humor er «Venomous Anonymous» et rent og kjært avhengighetsskapende album. Det er fylt til randen av attitude, massive riff, og forførende bra feel-good musikk, og er et album som ikke bare viser frem et The Cruel Intentions som et band som holder seg tro til sin sjanger og sitt uttrykk, men også som et band som tør å utforske nye ideer og konsepter, og nye musikalske stier.
Om skriveprosessen bak albumet forklarer Lizzy;
«Da vi skrev tekstene til albumet lot vi kreativiteten flyte fritt, og lot nesten alle tanker manifestere seg på papiret. Dette resulterte i en blanding av mørk humor og vår litt skrudde virkelighetsoppfatning noe vi håper alle kan forholde seg til på en eller annen måte.»
På dette albumet har bandet fokusert mer på både pre-produksjonen og produksjonsfasen av albumet. Som sådan er låtene på «Venomous Anonymous» mer komplekse, og har hatt en mer detaljert produksjon enn på forrige album. I tillegg har låtene mer substans både i tekster og låtskriving enn tidligere.
Mats legger til; «Det meste av musikken jeg skrev ble skrevet i løpet av første halvdel av 2020. Energien og stemningen i disse kom fra det å føle seg helt fri, rett og slett fordi det ikke var noe annet å gjøre. Etter hvert som året gikk ble lyden mer og mer nyansert, og musikken begynte å bevege seg i retninger jeg aldri kunne ha forestilt meg. Noe jeg er veldig glad for i dag. Albumet er det perfekte soundtracket til alt fra løping og trening, til hardcore festing eller rett og slett å ha det bra.»
Nå, endelig, etter år med hardt arbeid og omfattende samarbeid der hele bandet var involvert i låtskrivingsprosessen, ble «Venomous Anonymous» født! Det har blitt en aggressiv, fengende, energisk og melodisk bombe av et album.
Beste låter: Venomous Anonymous, Sunrise over Sunset, Salt i Ditt Sår og Final Deathroll.
Erik Mårtensson (sanger og gitarist i Eclipse, og produsent ved Mass Destruction Productions) mikset og mastret albumet. Erik fungerte også som både produsent og gjestemusiker på albumet, og bidro med backing vokal og på gitar.
Bandet avslutter;
«Det har vært en lang låtskrivings- og innspillingsprosess med stengte grenser, utsettelser, sykdom, og kanselleringer av studiotid og avtaler på grunn av den langvarige pandemien. Nå er vi ekstremt glade for å endelig ha landet albumet, et album som vi er veldig stolte og fornøyde med og som vi gleder oss til å presentere det for verden.»
Bandet består av: Lizzy DeVine – vokal og gitar, Kristian Solhaug – gitar, Mats Wernerson – bass, Robin Nilsson – trommer.
Vi tok en prat med dem om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med deres andre album, «Venomous Anonymous». Kan dere fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Takk for det! Dette albumet kontra det forrige har vi jobbet mer sammen om, på den måten at alle medlemmene i bandet har hatt flere input og mer deltakelse i låtskrivingsprosessen, kontra forrige album. Det har resultert i at albumet har blitt mye mer variert. Albumet er også så klart et resultat av pandemien. Da alt stoppet opp i 2020 var det ikke annet å gjøre enn å låse seg inn og skrive. Vi skjønte fort at dette kom til å bli annerledes, og mange av låtene kom veldig lett og naturlig til. Sikkert mye på grunn av at man var desperat etter å gjøre noe produktivt med musikken. Låtene ble øvd inn, forandret på i forskjellige retninger, pre-produsert. Da det var tid til å spille inn sluttproduktet fikk med oss en dyktig produsent fra Sverige som heter Erik Mårtensson, som umiddelbart forstod hva vi ville og delte vår visjon – hans bidrag på platen kan ikke undervurderes, spesielt lydbildet. Plateselskapet vårt, Indie Recordings, har vært med i prosessen helt fra starten og vi la opp en fremdriftsplan med utgivelse av singler med video frem mot albumreleasen. Prosessen har vært lang, men vi sitter igjen med et sluttprodukt som vi er fornøyd med, og mottakelsen har vært overveldende så langt så det virker som andre også er fornøyd.
Venomous Anonymous is a must have album which further cements this bands place among the best of the modern hard rock movement. 10/10
Hvilke tanker har dere gjort dere rundt lydbildet av dette albumet?
Vi ville ha et større lydbilde på denne platen. Forrige album var mer punk, og mer rufsete i kantene. Vi ville beholde attituden, men samtidig som låtene ble mer varierte ville vi få til et mer moderne og større uttrykk. Det er mer koring og små detaljer her og der, produksjonen er rett og slett hakket mer omfattende. Det var kanskje pandemien som gjorde at vi hadde såpass god tid til å gjøre disse tingene også.
Hva handler denne platen om og hva ønsker dere å formidle gjennom den?
Platen handler vel kort sagt om livets opp og nedturer, den lystige siden av melankoli og at litt for mye «goodtimes» kan ha negative konsekvenser. Det handler om å ikke passe inn, om å ikke bry seg, om å leve livet, om fest og moro, men også om nedturer. Slik som mange av oss har opplevd under oppvekst, i ungdomsår til voksen.
Hvilke låter har dere et spesielt forhold til fra albumet?
Det kommer nok an på hvem du spør. Det er en låt med svensk tekst som heter «Salt I Ditt Sår» som nok betyr og er personlig for vokalist Jimmy. En låt som betyr mye for Jimmy og også oss andre er gladlåten «Sunrise Over Sunset» som egentlig bare er en mimrelåt fra gode tider i Los Angeles. Jimmy bodde der i 5 år tidligere. Tittelsporet «Venomous Anonymous» betyr mye for alle siden den nettopp er tittelsporet og vi alle var enige om at den låten var spesiell og representerer oss og albumet veldig godt på alle måter. Mange av gitarsoloene til Kristian er også tatt «rett fra levra» og har en personlig betydning som representerer følelseslivet i den perioden musikken ble skrevet.
Hva er det spesielle i deres musikalske univers?
Litt vanskelig å svare på selv, kanskje lytterne kan komme opp med noe mer der. Vi er kompromissløse og bryr oss lite om trender osv., men det er kanskje at vi plukker opp mye nostalgi, frihet, utagerende følelser i musikken. Den rocken vi spiller er jo basert på gamle helter (som all rock alltid har vært) men gjort i moderne forkledning. Det kommer spesielt godt frem på denne skiven med tanke på lydbildet vi har valgt.
Venomous Anonymous is 11 songs that are short and anything but sweet, touching upon the rawest elements of punk, metal, and pop, and executing them with a glam, bam thank you ma’am kick to the ass. 9/10
Hvordan og når startet det for dere med musikk, og hva er deres musikalske bakgrunn?
Vi startet alle med musikk og ble introdusert til musikk i ung alder. De fleste av oss, bortsett fra Robin, er barn av 90-tallet, så det var hele den pakken med Metallica, Guns N Roses, Alice In Chains etc. som grep fatt i oss da vi var typ 7 år. Dette eskalerte jo som det ofte gjør til at man blir introdusert til andre artister og band i samme sjangre og subsjangre.
Når det gjelder rock og metal er det også lett å bli interessert i musikkinstrumentene som brukes i disse bandene, siden de er ganske så fremtredende i denne sjangeren ikke minst visuelt. Vi har alle spilt i mange forskjellige band tidligere, og man kan vel si at vår musikalske bakgrunn og musikalske interesse har ført oss sammen. Mats og Kristian spilte i band sammen en periode før The Cruel Intentions, Jimmy bodde i USA og spilte i bandet Vains Of Jenna som gjorde det ganske bra og var mye med i den Bam Margera, Jackass, Kat Von Dee La Ink greia.
Hvem er The Cruel Intentions, og hva liker dere å gjøre på fritiden?
The Cruel Intentions er fire glade gutter som er glad i å høre på rock, spille rock, og ta seg en øl – og vi bryr oss ikke så mye om hva andre måtte synes.
Har dere opplevd noe spesielt i deres musikalske karriere så langt som dere har lyst til å si noe om?
Et slags høydepunkt i karrieren må vel sies å være det som skjedde tidligere i år, at vi fikk 3 låter med i HBO serien fra DC Comics som heter Peacemaker med John Cena i hovedrollen. Det viste seg at James Gunn, som også har laget Guardians Of The Galaxy, Suicide Squad, er stor fan av oss. Denne prosessen startet et år før serien hadde premiere nå i januar da vi fikk mail fra en av music supervisorene til DC Comics om det.
Resultatet ble da til slutt av vi fikk 3 låter med i serien pluss en låt med i en trailer som gikk sin seiersgang på amerikansk og canadisk TV, og dette gjorde jo at streaming-tallene våre gikk rett til værs, en økning med over 2000 % på Spotify, hehe. Vi gikk fra 9900 lyttere i måneden til over 160 000 lyttere og de låtene som er i serien har flere millioner streams. YouTube gikk også til værs. Så det var veldig artig, spesielt etter 2 år med pandemi.
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Alle som driver med musikk har nok forbilder og inspirasjonskilder, i vårt tilfelle er det jo så klart det vi vokste opp med; Guns N Roses, Mötley Crüe, Metallica, Iron Maiden, Kiss, Aerosmith, alle de gode gamle klassikerne. På individuelle plan kan band som Turboneger, Hardcore Superstar, Shotgun Messiah, Ugly Kid Joe, Beatles, LA Guns, Ratt nevnes. Det er helt tydelig at vi alle var metal kids.
Här finns allt en sleazekonnässör älskar i form av livsbejakande partydängor och råmangelösiga hårdrocksnummer, rikligt kryddade med fotbollskörer, smakfulla melodier och refränger som sitter som tapetklister. Årets sleazesläpp? 4/5
Hvilke tanker har dere rundt det å være musikere og band i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for dere?
Vel det er ingen tvil om at det er en veldig tøff vei, og vil påstå at det er ekstra tøft og vanskelig i den sjangeren vi opererer i. Denne type rock har aldri hatt noe stort fotfeste i Norge, og ofte blitt litt sett ned på og muligens sett på som useriøs? I Sverige derimot er det større aksept for denne type melodiøs men aggressiv hard rock som har røtter fra 80-tallet og tidlig 90-tallet. Det er jo blitt en klisje og nevne janteloven, men tror nok dessverre det er noe der. Når det er sagt virker det som om at dette begynner smått og gå bort her på berget.
Norge har fått mange store artister siste årene om gjør det utrolig bra på store internasjonale arenaer noe som har gjort at jantelov og slikt fordufter litt (forhåpentlig). Vi har en stahet og ståpåvilje som gjør at slik motstrøm bare blir en katalysator for å kjøre mer på. Det er jo så klart en ekstremt lang vei og det tar jo år med arbeid for å bygge opp et band som etter hvert kan reise rundt å dra et publikum, dette er nok noe alle som driver i samme bransje vet veldig godt.
Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende som kunne blitt et fullverdig medlem av The Cruel Intentions, hvem ville dere valgt?
Trommis Robin kunne nok sikker tenkt seg å jobbe med Hellhammer, siden han er stor fan av black metal. Jeg som gitarist oppfostret på Turboneger kunne svært gjerne tenkt meg å jobbe med Knut Schreiner, som virker å være et leksikon i rockehistorie og vet hva som gjelder innen ekte rock og rock gitar.
Kan dere fortelle litt om en av deres beste opplevelser fra en av deres liveopptredener?
Det må vel kanskje være den siste konserten vi spilte nå i Belgia, i slutten av mai. Vi har hatt bra moment nå med Peacemaker og utgivelser av singler før releasen, og det merkes. Det var en festival utenfor Brüssel, og det tok helt av fra første stund. Vi er ikke vant med at hele konserten er en eneste stor moshpit, men folk klikket helt. Sikkerhetsgjerdet foran scenen holdt på å gå i oppløsning, og bøyde seg langt mot scenen. På et tidspunkt så det litt skremmende ut, for de på første rad. Det var en «photo-pit» laget for fotografer foran gjerdet. Den forsvant, ble spist opp og fortært av publikummet.
Hva er det flaueste øyeblikket dere har hatt i deres musikalske karriere så langt?
Det er nok flere av de øyeblikkene man har fortrengt, men det var litt pinlig å gå på scenen sist under en festival i Globen i Stockholm (en venue som tar ca. 10 000) og det stod kanskje 100 stk. der. Det var en tomhetsfølelse man kjente på, men det var mest komisk egentlig og uansett var det nå bare å levere rock til de gjenværende heltene som stod der og så på oss.
Hva er deres musikalske planer videre for 2022?
Nå er det fokus på å booke turné og festivaler. Rett og slett komme seg ut å spille live, for det er jo det vi har savnet mest under korona, det å reise rundt og spille musikk.
