Foto: Lars Opstad

Myra -en konseptuell bragd

Del Tweet

Med «Myra» bryter Spurv barrierer. Vi omtaler albumet, intervjuer bandet og serveres en blodfersk 20+5 spilleliste.

«Myra» er fortellingen om skapelsen av nytt liv, endeløs glede og varm harmoni. Bunnløs og ærlig kjærlighet. Mellom mennesker, til naturen. Spektakulære norske fjorder som bader i solskinn, ærbødigheten ovenfor de gamle trærne i skogen. De som sakte vaier i vinden og har vært tidsvitner i hundrevis av år. Men «Myra» er også historien om døden, om forråtnelsen og om mørket som til slutt vil omfavne oss alle. Assosiasjonene det musikalske og visuelle skaper (hittil begrenset til Christer Karlstad´s maleri), samt de åtte titlenes oppbygging som et dikt, gjør at «Myra» knyttes tett opp mot litteraturen og billedkunst. Instrumenteringen kjennes jordnær og analog, samtidig luftig, nærmest svevende. Bruken av strykere iblandet støyende droner gjør at musikken umiddelbart får et filmatisk trekk over seg.

Fraværet av vokal og tekst, der man gjerne finner mest tolknings-grunnlag, gjør at lytteren er nødt til å skape egne bilder, en egen versjon av historien. Dette er selvfølgelig ikke et særtrekk ved Spurv, det er noe all instrumentalmusikk arbeider ut i fra. Det som gjør at Spurv lykkes med dette albumet kan oppsummeres med to usexy ord; gjennomtenkt og gjennomarbeidet. Sett uten i fra virker det som om Spurv er bevisst sin påklistrede sjangers begrensninger og utfordrer disse med presisjon og balanse. Det hele er grandiost, men føles ikke vulgært. «Myra» er intelligent og utfordrende, men samtidig universell. «Og ny skog bæres frem», den første smakebiten som ble sluppet fra skiven bør bli et skoleeksempel på hvordan et arrangement skal se ut. «Fra myrtempelet» er såpass massiv i all sin stillferdighet at den vil få Hans Zimmer til å rødme. «Allting får sin ende, også natten» er albumets beste spor, og vil ta deg med på en reise gjennom sorg, uro og fortvilelse, men også til slutt forståelse og aksept.

«Myra» i sin helhet føles rett og slett ikke som et album som kan plasseres i denne (noe bortgjemte) postrock-kategorien og la det være med det. Spurv har gjort lurt i å utbrodere landskapet ved å gi lytterne små musikalske pusterom, som muligens ikke oppleves som en høydare isolert sett, men som er med på å tegne et fullere bilde. Enten det gjelder samples av en sildrende bekk eller Tore Ylvisåker´s støyete synth, er dette med på å øke forståelsen av det øvrige, og gjøre totaliteten dynamisk og spennende, og man hører og oppdager nye elementer i et svært detaljrikt musikalsk landskap selv ved mange gjennomlyttinger. Albumet bryter barrierer sjangermessig, men føles også som et bredere kunstnerisk verk enn det rent musikalske. En konseptuell bragd.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Spurv presenterer sin 20+5 spilleliste (musikk: «Et blekt lys lyder» fra albumet «Myra»)

Gratulerer med nytt album. Det er tre år siden siste utgivelse, hva har skjedd med Spurv siden sist både lydmessig og melodisk?

Takk for det. Da vi slapp «Skarntyde» i 2015 var vi fast bestemt på at det ikke skulle ta like lang tid til neste album som det hadde gjort siden vi slapp den første EPen vår «Blader som faller til jorden og blir til nye trær» (2012), men det klarte vi ikke. Hele prosessen har tatt lang tid og ikke minst låtmaterialet trengte modning. «Myra» er en fortsettelse av de to forrige skivene, men selvsagt har det skjedd en del ting. Låtmaterialet er kanskje mer konsentrert og variert, og det er både tyngre og (til tider) lettere. Låtene er kortere («Skarntyde» har et par låter på rundt 15 minutter), men det er fremdeles kompleksitet, sterke melodier og rom for å dvele. Den kanskje aller største forskjellen mellom «Skarntyde» og «Myra» er lyden på selve innspillingene. På «Skarntyde» spilte vi inn trommene i studio og gjorde resten selv. Til slutt ble det mikset av Rolf-Arne Strandjord som gjorde en enormt god innsats med å sy alt sammen og gjøre det til et helhetlig uttrykk. På «Myra» derimot spilte vi inn i sin helhet i Malabar studio, med Martin Bowitz, Emil Nikolaisen og Jørgen Smådal Larsen bak spakene. De hjalp oss utrolig mye med å pushe lydene på de individuelle instrumentene, og utfordret oss til å gjøre ting vi overhodet ikke kunne ha gjort på egenhånd. Det var veldig inspirerende å arbeide med dem, og – ikke minst – å ha litt tid til å jobbe i Malabar, med alle de fantastiske mulighetene som finnes der. I tillegg spilte vi inn flere av instrumentene samtidig, live, slik at lyden glir mer inn i hverandre og dynamikken i samspillet kommer bedre frem. Resultatet er kanskje mer skittent og vrengt samtidig som det høres velbalansert ut.

Myra sounds like a classic. It´s the post-rock album to beat in 2018.
Richard Allen, A closer listen

Albumet gir oss mektige og grandiose assosiasjoner, og til tross for at dere er et instrumental-band, føler vi at skiven «snakker til oss» på en helt særegen måte. Kan dere fortelle oss litt om hvordan det er å jobbe med store temaer og følelser, uten mulighet for å uttrykke det direkte gjennom språk? Tror dere at dere ikke har denne muligheten for å direkte avklare og forklare med hjelp av språk, og at dere har utviklet en annen tilnærming til musikk som kunstform enn andre tradisjonelle band der vokalisten er sentral?

Spørsmålet berører en rekke filosofiske spørsmål som omhandler forholdet mellom musikk og mening, musikk og språk, og musikk og affektivitet. For å svare så kort som mulig i denne sammenhengen, og uten at dette er tenkt helt ut, så kan det være at forskjellen mellom hvordan musikk og skriftlig/muntlig språk er meningsfullt er kanskje mindre enn man skulle tro. Musikk er ikke lukket om seg selv, men er én blant flere måter man kan bearbeide og konfrontere det grunnleggende forholdet mellom oss og verden som vi er – og dette forholdet er nært knyttet til språk. Slik kan det tenkes at musikk er vel så egnet (og kanskje til tider mer egnet) som skriftlig/muntlig språk til å bearbeide de «store» temaene og følelsene, men språk vil i denne sammenhengen være noe ufattelig mye bredere enn det vi vanligvis mener med språk som skriftlig/muntlig kommunikasjon. Bare å ta opp dette forholdet kan kanskje oppleves som «stort» men det er jo egentlig det enkleste og næreste som finnes, og så er det slik at vi lever i en tid som har alt for stor tillit til det som kan formuleres skriftlig og muntlig, altså festes med begreper, eller som du sier: å uttrykke noe «direkte som språk». Hva vil det si at man uttrykker noe direkte? Også muntlig og skriftlig språk kan ha en enorm klangbunn og dybde, der akkurat de indirekte sidene ved ord og setninger er det som er sentralt. Nettopp dette samspillet finnes jo også i poesien, og i sangtekster og låttitler om du vil. Så forskjellen blir kanskje ikke så stor.

Det er som om kun det som kan forklares og gjøres tydelig er det som betyr noe. Og det virker derfor som om det er en slags skepsis til de uforklarlige sidene ved tilværelsen, som om man vil redusere alt vi ikke kan forklare til overtro. Men musikk, som all annen kunst, kan jo aldri fullt ut begripes, og det er jo ikke noe galt med musikken av den grunn. Det som er galt er den komplett ubegrunnede forventningen om at alt mulig skal kunne forklares. Som kunst er musikk uforklarlig, men ikke uforståelig, og et musikkverk, likt kunstverk i litterær eller visuell kappe, kan ikke oversettes, parafraseres eller forklares uten at de slutter å være verkene de er. Men uansett, for å vende tilbake til spørsmålet ditt: det sier seg selv at band som ikke har vokalist må tenke annerledes om musikken, men vi er jo ikke akkurat alene om dette. Hele musikkhistorien er full av instrumentalmusikk. Det gir andre muligheter og andre begrensninger, og en av årsakene til at vi startet opp Spurv var nettopp at det var befriende å spille i et band uten at noen måtte synge (som vi likevel gjorde på noen av de første konsertene vi hadde). Men når det er sagt er det virkelig ikke utenkelig at vi introduserer sang i Spurv i fremtiden. Det kan godt skje.

Postrock med stemning, finesse og emosjonell dybde
Dagbladet

Albumet er spilt inn tidlig i 2017, hva har skjedd i mellomtiden?

For å unngå at alle svarene blir så lange får det bli et kort svar her: vi ønsket å få på plass noen detaljer på albumet som krevde at timeplanen til litt ulike folk passet overens, og det tok tid å ordne. Dernest kom miksing og mastering, og å lande avtalen med Fysisk Format, coverdesign og opptrykk av album. Ting tar dessverre fort mye tid.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Spurv – «Mellom broen og elven» (fra «Skarntyde», 2015)

Dere bruker kunstneren Christer Karlstad på coveret. Hvorfor valgte dere akkurat dette maleriet?

Christer er en god venn av oss og vi samarbeidet med ham allerede for 4-5 år siden. Han malte et maleri (av en spurv sittende på en gren) som vi brukte på t-skjorter og bærenett. Men det er faktisk to malerier på coveret av Myra, et på forsiden (Monarch) og et på baksiden (Sighting) – begge av Christer. Vi synes maleriene har en stemning som passer helt perfekt til musikken vår. Det er som om det omhandler det samme. Det er noe ubestemt og spesielt med relasjonen mellom kvinnen og hjorten på coveret, tåken og skogen. Maleriene er på et vis tydelige, samtidig som de er gåtefulle. Hvis det er noen som er mer interessert i lese om Christers kunst kan vi nevne at han nettopp hadde en utstilling på Galleri Semmingsen i Oslo, og at Gustav Jørgen Pedersen (gitar) skrev katalogteksten til utstillingen. Se mer av kunsten hans her.

Hatten av for Spurv. Myra er et utrolig godt postrock-album
Gaffa.no

Albumet gir oss følelsen av å være knyttet til kunstnere som bruker andre uttrykksformer. Vi føler en slags nærhet til storheter som Hamsun, Knausgård og Munch, som at musikken på filmatisk vis berører og inkluderer epoker og hendelser av betydning, og formidler dette gjennom toner, instrumentering og støy. Dette er selvfølgelig en personlig opplevelse av musikken og vanskelig å svare direkte på, men har dere bevisst jobbet med å gi lytteren denne type assosiasjoner, og hvordan har dere eventuelt gått frem for å skape disse?

Nei, vi har ikke bevisst ønsket å referer til disse kunstnere. (Det er en referanse til Houellebecq i en av låttitlene. Kanskje noen tar den?) Men samtidig, det trenger ikke være noen hemmelighet at flere av oss har lest mye Hamsun (spesielt «August»-trilogien) og Knausgård (heller «En tid for alt» enn «Min kamp»), og Gustav har skrevet en doktorgrad om Munch (og Heidegger). Det kan nok virke som om vi har en forkjærlighet for det voldsomme og storslåtte, noe som mange vil oppleve som pompøst, men kanskje rettere sagt, i den grad det kan være snakk om noe slektskap eller nærhet, så kan det dreie seg om inderlighet og et forsøk på si noe sant om tilværelsen gjennom kunst. Det dreier seg om en oppriktig tro på at kunst (fremdeles?) kan spille en avgjørende rolle i vår historiske selvforståelse. Og uten at vi på noen som helst måte skal hevde eller tror at Spurv har noen spesielt privilegert eller viktig plass her, så håper vi at vi har laget noe som åpner opp noen nye sider ved tilværelsen for lytteren.

Storslått, vakker og helt fantastisk
Musikknyheter.no

Det ligger åpenbart mye tankevirksomhet bak låtenes titler. Fortell oss litt om hvordan dere arbeider med dette, som jo tross alt er lytterens eneste håndfaste forklaringer på tematikk underveis?

Titlene er resultat av et samarbeid mellom Julie Leding, Eirik Ørevik Aadland (Spurv, Glutton og Mokri) og Gustav. Det var flere runder på dette, og det kom etter hvert frem at vi ønsket å få til at alle titlene til sammen utgjorde et dikt. Titlene er veldig viktige for oss og har åpenbart en betydningsfull rolle i helheten. Det er jo låtene sine navn, og de gir en poetisk klang som forhåpentlig vekker assosiasjoner forbi ordenes direkte betydning – for å ta opp tråden fra spørsmålet over.

I sin ytterste konsekvens handler Myra om liv og død, om det som er og det som forgår. Kunst utsier og medskaper vår forståelse av livet og døden, av verden, tilværelsen og menneskets plass blant dyr, planter, kvister, mose, sopp og gjørme. Og i en tid der menneskenes uendelige suverenitet, fremskrittets uunngåelighet og vekst uten forfall er myten som i stadig større grad styrer mennesker fra alle verdens hjørner, er det opp til kunstnerne å vise frem mytens porøse fundament, at verden er så umåtelig mye mer uutgrunnelig enn det den ser ut til ved både første og andre øyekast, og at ingenting varer evig, men at allting får sin ende, også natten. Som Martin Heidegger er latt komme til orde i albumets siste spor: ”Die Sterblichen sind die Menschen.” De dødelige er menneskene.”
Spurv om «Myra» (i presseskriv)

Hvilke inspirasjonskilder har vært sentrale i utformingen av Spurvs sound?

Vi hører på mye forskjellig, fra black metal til hip hop. Av de mest åpenbare inspirasjonskildene kan vi nevne Godspeed You! Black Emperor, Russian Circles og This Will Destroy You, men band som Burzum, Emperor og Enslaved, Batushka, Vemod og Deafheaven har vært vel så viktige. Andre favoritter er Ulver, Portishead, Anathema, Harrys Gym, Høst, Jaga Jazzist, Susanne Sundfør, gammel My Dying Bride, Refused, Tori Amos, Swans, Elend, Sigur Rós, Leonov, Chêne, Glutton, Nelly´s Crush og Mokri (nytt album ute nå – sjekk det ut!).

20+5 spillelisten deres er en av de bredeste sjangermessig som vi har mottatt, der vi hører alt fra klassisk, til vise og rap -foruten mye fet rock. Kan denne aksepten for vidt forskjellige musikalske stilarter forklare noe av Spurv´s åpenhet, det at musikken deres føles uforutsigbar på en god måte, selv om den utarbeides innenfor klare rammer?

Ja, det kan godt være. Vi liker mye forskjellig og tar til oss impulser fra alt vi hører. Når det er sagt så opererer vi innenfor et sjangerlandskap som vi nok forholder oss løsere og løsere til. I begynnelsen var selve hovedidéen med Spurv å lage postrock-postrock, men vi mener nå selv at «Myra» er noe mer variert i uttrykket enn de fleste postrock-skiver som har kommet de siste årene. Ja, det er creshendoer, tremolopicking med masse ekko og romklang, og melodier som blir repetert, men fokuset vårt ligger vel så mye på variasjon i låtenes form og toneart, klangfarger, stemning, instrumentering og dynamikk. Her kan inspirasjonen like godt komme fra Erik Bye eller Fartein Valen som fra Enslaved eller Vemod.

Leonov og Mokri var nye, men veldig positive bekjentskap for deler av vårt musikkpanel. Hvordan kom dere over disse bandene, og hva er det med henholdsvis «Creation» og «Labyrinths» som treffer dere i hjertet?

Leonov og Mokri er enkelt og greit de to beste bandene Oslos imponerende musikkscene har frembrakt de siste årene. Begge har vi kjent i flere år og spilt sammen med flere ganger, og vi er superfan. Leonov sin debut fra 2014 er helt fantastisk og vi ville fremheve det med å ta frem det episke og gåsehudfremkallende sporet «Creation» Mokri ga nettopp ut sin debutskive (samme dag som oss) som heter Total Love. «Labyrinths» er en dyster og vakker sak som delvis ble spilt inn i Bergen domkirke. Støyete og flott med kirkeorgel.

Hvis dere kunne valgt en norsk musiker, død eller levende, til å bli et fullverdig medlem av Spurv, hvem ville dere valgt og hvorfor?

Skulle vi hatt vokalist, ville Susanne Sundfør vært rimelig perfekt. Hun har en fantastisk stemme som kunne gjort seg godt i sammenhengen.

Sjanger

Norsk Rock

Det finnes utrolig mye fet norsk rock, og her har vi plukket noe av det for deg. Vi oppdaterer listen jevnlig med gode nyheter og krydrer [...]

Les mer

Se Også

Regnbyen fra Bergen leverer ærlig og usminket norsk rock’n roll
Intervju

Regnbyen fra Bergen leverer ærlig og usminket norsk rock’n roll

Det nye Bergensbandet Regnbyen slapp sitt selvtitulerte debutalbum torsdag 18. oktober 2018, og som blir urfremført i sin helhet under kulturfestivalen i Åsane i oktober. Regnbyen [...]

Det er lett å la seg rive med i det fengende pop-universet til FordRekord!
Intervju

Det er lett å la seg rive med i det fengende pop-universet til FordRekord!

Rogalandsbandet FordRekord slapp nylig sitt album «Bravo-Bravo» som er denne «Ukens album» på NPS Music. De har til nå fått strålende anmeldelser og Stavanger Aftenblad kaster [...]

A1 er gjenforent med Paul Marazzi, klar for Asiaturné og har 20 års jubileum!
Intervju

A1 er gjenforent med Paul Marazzi, klar for Asiaturné og har 20 års jubileum!

For første gang på 15 år, er Paul Marazzi tilbake sammen med A1 kollegaene Ben Adams, Mark Read og Christian Ingebrigtsen, for å gjenforene gruppen som [...]

Magisk gitarkunst om et av de mørkeste kapitlene i Norges historie
Intervju

Magisk gitarkunst om et av de mørkeste kapitlene i Norges historie

Gitarist, komponist og produsent, Anders Buaas fra Larvik ga nylig ut sitt andre album i triologien «The Witches Of Finnmark» som er inspirert av boken «Ved [...]

Oppdag «den best bevarte hemmeligheten i Skandinavia»
Intervju

Oppdag «den best bevarte hemmeligheten i Skandinavia»

Naga Siren har levert en kruttpakke av et debutalbum med «Swallows Tornadoes», en skive NPS anbefaler på det varmeste. Noe av det absolutt beste med å [...]

Årabrot imponerer på sitt nye album
Intervju

Årabrot imponerer på sitt nye album

De norske støyrock-pionerene Årabrot slapp nylig sitt imponerende album, «Who Do You Love» som de har fått strålende anmeldelser for i inn og utland og som [...]