Lawson Vallery Band ga ut albumet «Texiana» i juni 2018. I bandet finner vi rutinerte musikere med fartstid fra bl.a, Mercury Motors, Grenseland, Kenny Loggins, Joe Sun, Paul McCartney og Casino Steel.
Lawson vokste opp i Texas og i Louisiana med radiosendinger fra the Grand Old Opry og låter om cowboy’er, knuste hjerter og tog, men det var vel egentlig ikke meningen at Lawson Vallery noen gang skulle gi ut et eget album med sine egne låter, og i hvert fall ikke i en alder av 73 år, eller var det kanskje en mening med det allikevel?
15 år gammel sluttet Val (som vennene kaller han) på skolen og tok hyre som sjømann, som kokk på en oljetanker. 17 år gammel gikk han inn i militæret, og etter tre år som soldat gikk han tilbake til det sivile liv sør i Louisiana og en jobb i oljeindustrien. Poesi og musikk har hele tiden vært en parallell tilværelse og fritidssyssel. Han fikk i 2011 publisert sin første samling med dikt og poesi, boken «From The Heart».
Jevnlige jobber med sitt band har også ført Lawson Vallery til faste oppdrag for den amerikanske ambassaden i Norge som nå sist, søndag 1. juli hvor bandet spilte i Frognerparken i Oslo i forbindelse med den amerikanske «4th of July» feiringen. Lawson var også en av vokalistene som hyllet hans venn Kris Kristofferson i Oslo i september 2017, sammen med bl.a. Paal Flaata, Bill Troiani, Linda Kvam og Hege Brynildsen.
Lawson Vallery har kommet en lang vei siden han tok gitartimer hos Roy Orbison. Vi tok en prat med den 73-årige platedebutanten om blant annet albumet, Roy Orbinson, cajunmat og planene videre fremover.
Gratulerer med platedebuten «Texiana». Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet?
Takk. Sannheten er at selv om jeg har vært lenge på jorden, så har jeg bare vært på musikkens landevei i et par år, og jeg havnet her ved et uhell, 100 %. Kanskje jeg må skrive en sang om det? Kort fortalt. Det ville livet kom i veien, og plutselig for noen år siden våknet jeg opp og skjønte at antall gårsdager sannsynligvis var mange flere enn antall morgendager.
Jeg er heldig som har fått med meg så flinke og rutinerte musikere. Det er Tone Stokja på pedal-steel og gitar, og hun spiller også dobro og banjo hvis og når vi trenger det. Hun har vært med siden juli 2016. Erik Nielsen, som er Tones bror og vår munnspiller, kom til oss sommeren 2017. Vår nye bassist er Thor-Erik Molstad Johansen, som har spilt med flere internasjonale countrystjerner. Vår kvinnelige vokalist er Tracee Meyn, hun har også vært med meg fra begynnelsen. Vi kunne ikke starte på det nye albumet før vi fant en ny trommeslager, og Tracee foreslo Øyvind Hansen fra Mercury Motors, som også var trommeslager i et av hennes tidligere band. Sist men ikke minst er det Bjørn Nilsen, min med-komponist, produsent og gitarist som leder resten av gjengen og meg i riktig retning.
Du gjør noe så uvanlig som å debutere med et album som 73-åring. Hvorfor ønsket du å gjøre dette nå?
Nå visste jeg at jeg kunne, og det er stor forskjell på å ønske å gjøre noe, å tenke at du kan noe, og å vite at du kan noe. Jeg hadde tenkt på dette en million ganger, men så satte jeg tankene om å synge over til «the dark side of the moon» (amerikansk uttrykk), der jeg tenkte at den drømmen blir det aldri noe av. Jeg tenkte aldri, og jeg mener ALDRI, at jeg kom til å stå på en scene for å synge mine egne sanger i min alder. Det mest realistiske var vel at noen en dag ville synge en av mine tekster. Jeg hadde jo egentlig ikke sunget før jeg spilte inn dette albumet, så en plateutgivelse for meg var ganske fjern og urealistisk – men nå er altså debutalbumet mitt her og det betyr jo at ingenting er umulig.
De gode opplevelsene jeg har ved å fortelle historiene mine til de som bryr seg om å lytte, å berøre folk med sangene mine er veldig givende, og å gjøre musikerne i bandet mitt rike, hvis mulig! Når det gjelder meg selv, så er jeg ikke så opptatt av økonomisk rikdom, for i min alder ville jeg nok ikke leve lenge nok til å bruke opp pengene allikevel. Jeg ville ikke hatt noe i mot å være litt berømt fordi jeg husker en tid i mitt liv da jeg var beryktet og det var en veldig spennende periode.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Stort sett handler albumet om min verden. Noe om fortiden, og noe handler om min plass i verden i dag. Jeg er til og med optimistisk nok til at jeg har skrevet en linje eller to om hva jeg håper å oppleve i fremtiden. Budskapet mitt på dette albumet er at du kan og bør jakte etter drømmene dine til drømmene fanger deg. Så kan du bruke resten av livet til å finne ut hva i all verden du skal bruke de til.
Hvilke låter fra albumet har du et spesielt forhold til?
Jeg har absolutt et forhold til alle låtene fra albumet mitt, og her er noen eksempler på hvorfor.
Ragin Cajun: En sann historie. Jeg var på vei nedover en veldig mørk vei da jeg var 14 år, og som sangen sier, innen jeg ble 15 år måtte jeg kikke ut gjennom gitteret i fengselet i Houston.
Weapon Of Mass Seduction: Vel, faktum er at alle damene jeg noensinne har hatt et slags nært og personlig forhold til i mitt liv hadde et.
No Shortcuts To Glory og Reflections: Dette er historien om hvordan både Gud og Djevelen har eid min sjel på forskjellige stadier i livet mitt.
Rocky and Wide: Inspirert av hva som foregår i USA for tiden med de som kalles for The Dreamers. Jeg tilbrakte mange år og jobbet i Sørvest Texas nær Rio Grande, og jeg hadde hundrevis om ikke tusenvis av folk som jobbet for meg i løpet av disse årene, og jeg spurte aldri noen gang en person om hvor de kom i fra. Jeg hadde bare et spørsmål; Vil du gi meg et ærlig dags arbeid for en ærlig dagslønn?
The River of Time: Hvor tror du at inspirasjonen kommer fra i min alder?
Harvey: Mange i familien min mistet mye under orkanen Katrina i 2010, og jeg skrev et dikt om det som finnes i min bok «From The Heart». Harvey var nær ved å gjøre det samme, og den ødela faktisk mange steder jeg har hatt som hjem i Texas.
Du har tatt gitartimer hos selveste Roy Orbinson. Kan du fortelle litt om det og har du noen historier fra den gang?
Mens jeg bodde i Midland, Texas, fikk familien min vår første tv. Mirakelets mirakel! De to kjærlighetene i livet mitt var cowboyfilmer og hillbillymusikk. Hver lørdag ettermiddag sendte KMID cowboyfilmer, og det var alltid filmer med de gamle cowboysangerne som Roy Rogers, Gene Autry, Tex Ridder og mange flere. Så etter at filmen var ferdig, så var det en ung kar på rundt 17 eller 18 år, og han gjorde et halvtimes tv-show med sitt band. De sang og spilte musikk som for meg virket som en litt merkelig rocka hillbillymusikk. Sangeren hadde tykke briller og kledde seg med glitrende klær. Hans navn var Roy Orbison, og som betydde null for meg da. Det var omtrent på samme tid at jeg bestemte meg for at jeg måtte lære å spille gitar selv. Vel, min bestemor fant noen som hadde gitartimer en gang i uken. En time kostet femti cents, og de lånte ut gitar hvis du ikke hadde din egen. Jeg kan ikke huske alt, men det jeg husker var at det var to menn som viste oss unge nybegynnere hvordan man holder en gitar og lage akkorder. En av dem var omtrent på min bestefars alder, og den andre var den samme unge karen som sang rocka hillbillymusikk på TV hver lørdag. Den karen var Roy Orbison.
Jeg har en historie fra den tiden, og saken som står mest ut i minnet er at etter bare noen få gitarleksjoner fikk jeg en halv finger på venstre hånd kuttet av i en ulykke på skolen, og med dét endte mine gitarleksjoner. Kort tid etter det flyttet vi fra Midland til Houston, og det neste jeg hørte om Roy Orbison var da han spilte Ooby Dooby i en rulleskøytebane i Pasadena, Texas.
Hvem er Lawson Vallery og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg vokste opp i Texas og i Louisiana med radiosendinger fra the Grand Old Opry og låter om cowboy’er, knuste hjerter og tog. 15 år gammel sluttet jeg på skolen og tok hyre som sjømann, som kokk på en oljetanker. 17 år gammel gikk jeg inn i militæret, og etter tre år som soldat gikk jeg tilbake til det sivile liv sør i Louisiana og en jobb i oljeindustrien. En oljeindustri som førte meg til Stavanger som prosjekt co-ordinator for byggingen av to offshore plattformer.
Jeg har egentlig ikke noe fritid, og jeg vil ikke ha noen heller. Jeg er også hundeoppdretter og trener, og jeg driver min egen kennel. Jeg regner med at jeg vil ha en evighet av fritid å hanskes med etter den siste hjertebank.
Poesi og musikk har vært en stor del av ditt liv, og du ga ut en samling med dikt og poesi i 2011 (From The Heart). Kan du fortelle litt om det og hvorfor poesi og musikk har vært viktig for deg opp igjennom?
Jeg begynte å skrive dikt før jeg var ti år gammel og har fortsatt med det siden. Frem til 2004 hadde trolig ikke mer enn en håndfull mennesker i verden noen gang visst om det. Grunnen til det er en annen historie. I 2004 møtte jeg min sjelevenn, Susan. Hun er fra San Antonio, men hadde bodd i Norge siden 1973. Susan er en talentfull forfatter og etter noen års oppmuntring overbeviste hun meg om at noen av de tingene jeg hadde skrevet burde bli offentliggjort. Så med hennes hjelp fikk jeg publisert en bok i 2011 som heter «From The Heart».
Var det oljeindustrien som førte deg til Norge, i tilfellet hvorfor, hvor lenge har du bodd her?
Jeg har bodd i Norge i 43 år nå, og det var som sagt et prosjekt i oljebransjen som førte meg til Norge, og da nærmere bestemt, Stavanger, og siden har jeg bodd her. Jeg jobbet først i oljebransjen i USA som min bestefar gjorde, og som også min sønn gjør.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
For så vidt ikke, men jeg har noen artister som er på min A-liste; Kris, Willie, Waylon, Merle og Hank. Jeg elsker å synge, men jeg synger med min egen stemme og stil. Jeg prøver ikke å være dem.
Du har vokst opp i Texas og Louisiana som også er kjent for sine gode mat-tradisjoner, og i tillegg har du vært kokk, kan du fortelle litt om det og kanskje du har en god oppskrift du vil dele med våre lesere og vi i NPS-redaksjonen?
Er jeg også en kokk? Ja, jeg er jo faktisk det, og jeg spesialiserer meg i ren Texas, tex-mex, cajun og kreolsk mat. Enkel god mat for hardtarbeidende fattigfolk. Jeg vil også mer enn gjerne dele en oppskrift med dere, men det må være på mitt opprinnelige sørstatsspråk. En oppskrift fra The Ragin’ Cajun finner du nederst på denne siden.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt i livet?
Den villeste og merkeligste opplevelsen i mitt liv er uten tvil hvordan jeg møtte en jente fra San Antonio i Texas her i Norge som jeg nå deler livet med.
Albatross Films lager en dokumentarfilm hvor de følger deg og bandet fra låtskriving til ferdig album. Kan du fortelle litt om det?
Albatross Films (Javier Berrocal) lager en dokumentarfilm, der han har fulgt bandet og meg helt fra låtskrivingsstadiet via studioinnspilling, øving og platerelease, til festivaljobber.
Hvilke musikalske planer har du videre i 2018?
I nærmeste fremtid er vi booket til noen festivaler i sommer, som for eksempel Nede På Stasjonen, en Americana festival i Mjøndalen 28. juli. Ellers blir det noen klubbjobber utover sensommeren og høsten, og noen festivaljobber i England i oktober. Lawson Vallery Band planlegger også å spille inn en ny bunke med sanger i løpet av året. Det er fremdeles mye usagt som bør sies før det er for sent.
Lawson Vallery gumbo
Denne gumboen er en cajun/kreolsk reke og pølse oppskrift slik mormoren min lagde den. Hun var av fransk opphav men vokste opp i Louisiana i New Orleans. Dette er vanlig helgemiddag i sørstatene, og hver familie har sine forskjellige oppskrifter på gumbo med både skalldyr, kylling og ordentlig spicy pølser. Det kreolske kjøkken er en blanding av det franske, spanske og afrikanske kjøkken, og av alle kreolske middagsretter er kanskje gumbo og jambalaya de mest kjente. Man kan variere retten slik man selv ønsker ved å ha opp i f.eks. ocra, kylling, tomater, jalapeno , kajennepepper, oregano osv.
Juster ingrediensene slik at de passer til antall personer du skal servere til og krydre etter din smak. Denne oppskriften er til ca. 6 personer.
Roux: ca. 1 ½ dl olje (som tåler høy varme f.eks. solsikke eller peanøttolje) og ca. 1 ½ dl hvetemel
Ca. 1 kg krydret røkt pølse skåret i skiver (for eksempel andouille eller chorizo)
Ca. 1 kg store rå reker (kongereker/scampi)
1-1 ½ l. høns eller kyllingbuljong
1 ½ -2 grønne paprikaer i terninger
2 løk i passende biter
3-4 fedd knust fersk hvitløk
3-4 stilker selleri i passelige små biter
2-3 laurbærblad
1-2 ts tørket timian (etter smak)
Salt og nykvernet pepper etter smak
Worcestershire saus (smak deg frem med noen dråper litt etter litt)
2-3 ss chili ketchup (eller mer hvis ønskelig)
1 finsnittet vårløk
Begynn med å lage roux. Dette brukes til å tykne og smakssette gumboen. Ha oljen i en stor tykkbunnet gryte. Tilsett hvetemel og rør til det blir helt klumpfritt. La det koke/steke på medium varme til den har fått en mørk fin farge (jo mørkere jevning jo mer smak på gumboen). Det tar om lag 30 minutter. Rør ofte og pass på at den ikke blir brent. Da kan den ikke brukes.
Rens rekene (fjern tarmen) og ha hodet og skallet i kjelen sammen med hønsebuljongen. Småkok i ca. 20 min. Fjern rekeskall/hoder.
Fres grønnsakene og hvitløken i en stor kjele i ca. 4-5 min, Tilsett hønsebuljongen og kok opp. Ha i rouxen litt etter litt alt etter hvor tykk du vil ha gumboen (litt tykk er ok). Ha i laurbærblad, timian, Worcestershire-saus og chili ketchup og småkok i ca. 30 min. Mens den koker kan du koke ris. Smak gumboen til med salt, pepper, og evnt. mer timian, chili osv. Når risen er omtrent ferdig, har du pølsebitene (som er brunet lett i panne på forhånd) og de rå rekene opp i gumboen og småkok videre i 10 minutter til.
Serveres i dype tallerkener med kokt ris og et dryss med vårløk over.
Enjoy: Fra The Ragin ‘Cajun
