Et nytt sterkt norsk musikkår skal selvfølgelig oppsummeres også hos NPS. Vårt musikkpanel deler her sine 10 album-favoritter fra 2018.
Vi valgte å vente med denne kåringen til året faktisk var omme, da redaksjonen var opptatt av at alle albumene fra 2018 skulle vurderes (det ble sluppet album helt frem til 2019 stod på dørstokken). Rekkefølgen albumene presenteres i er ikke en rangering, kun en måte å organisere utgivelsene på.
1. Spurv – Myra
(Fysisk Format)
«Myra» er fortellingen om skapelsen av nytt liv, endeløs glede og varm harmoni. Bunnløs og ærlig kjærlighet mellom mennesker, til naturen. Spektakulære norske fjorder som bader i solskinn, ærbødigheten ovenfor de gamle trærne i skogen. De som sakte vaier i vinden og har vært tidsvitner i hundrevis av år. Men «Myra» er også historien om døden, om forråtnelsen og om mørket som til slutt vil omfavne oss alle.
Assosiasjonene det musikalske og visuelle skaper (hittil begrenset til Christer Karlstad´s maleri), samt de åtte titlenes oppbygging som et dikt, gjør at «Myra» knyttes tett opp mot litteraturen og billedkunst. Albumet bryter barrierer sjangermessig, men føles også som et bredere kunstnerisk verk enn det rent musikalske. En konseptuell bragd.
Myra sounds like a classic. It´s the post-rock album to beat in 2018
2. Thea Hjelmeland – KULLA
(Theah Music)
Dette er et album som er både fint, spennende, interessant, fengende, lekent og snodig på samme tid, eller sagt med andre ord; kort og greit et genialt lite mesterverk. Man kan jo bare lure på hvor Thea henter sin kreativitet, inspirasjon, kunstneriske utfoldelse og uttrykk fra for å kunne skape seg sitt helt eget lille musikalske univers. Albumet er fylt til randen av leken og dansbar indie-pop, kleine skildringer og det magiske lydbildet Thea er kjent for.
På dette albumet får man servert en unik sammensetning av låter og stemninger, med alt fra det intime og sårbare til et brutalt ærlig skråblikk som river deg ut av din egen komfortsone. Hør bare på låtene «Nemesis», «Placenta», «Ritual» eller «Vacuum». Musikken er variert og hver sang lever sitt eget liv, men fellesnevneren er dybde og humor i tekstene.
Thea Hjelmeland lager de mest fengende låtene i Norge i år. Med et innhold et godt stykke bortenfor alminnelig poplyrikk, og vi har rett og slett aldri hørt noe lignende.
3. Great News – Wonderfault
(Eget Selskap)
Vi har listet alle singleutgivelser fra albumet over tid, der vi spesielt vil trekke frem tittelsporet og «Told» som de virkelig store låtene. Sistnevnte er utstyrt med vers ut av en annen verden; tenk Kakkmaddafakka med pondus. Daze´n kommer klarest til uttrykk i låten «Untouchable», mens popens varme rytmikk og bass får ting til å for alvor gynge på for eksempel «You´re Mine» og «Forever». Det hele føles nydelig balansert; det er akkurat passe eksperimentelt uten å miste fokus, hver låt kjennes ut som del av en større helhet. Høydepunktene, og albumets klare hits, er skivens aller første; «Sleep it Off» og spor 3 «Make Me Feel». Førstnevnte er «Wonderfaults» mest rocka spor, godt hjulpet av tunge pianostabs og albumets beste vokal.
Arrangementet og refrenget skaper en nærmest psykedelisk tilstand, vektet med nedtonede partier vasket i reverb og samples av noe som høres ut som barn som leker. «Make Me Feel» er kort og godt et stykke smittende pop-perle av den allsangvennlige sorten, uten at det går på kredibiliteten løs – og det er akkurat dette som muligens best beskriver hele albumet; balanse, midt i mellom ytterpunktene -det er der vi finner gull.
Min anbefaling: Hold øynene og ørene åpne. Gutta har mye potensial og stil, de kan bli veldig store!
4. Bendik Hofseth – Atonement
(C+C Records v2)
Hvordan kan vi reise oss etter å ha falt? Kan noe som føles ødelagt repareres? Hvordan etablerer vi tillit etter å ha blitt forrådt? Kan vi gjenvinne tro etter at tvilen har fått oss til å vakle? Hvordan kan vi oppleve forsoning etter tap? Dette er tematikken bak sangene på Bendik Hofseth´s nye album «Atonement». Albumet er kanskje best oversatt til norsk som forsoning eller prosessen med å bli hel igjen etter å ha blitt splittet.
I kristen forstand antyder ordet aksept av doktrinen om at Jesus tok på seg våre synder for å frigjøre oss, og det er i dette landskapet musikken beveger seg på denne utgivelsen. Musikken er et bud om at det er mulig å oppleve en helhet til tross for fragmentert og motstridende informasjon, til tross for at livet går oss i mot. Musikken er en representasjon av de lange linjene i et liv, hvor smerte kan gi næring til fordypet glede og hvor tap kan skape nytt rom for andre møter og konstellasjoner. Musikken kan favne motsetninger og de blir sugd inn og tatt med i et hele som går opp likevel. Den blir et bål hvor både musikere og lyttere kan varme seg og hente inntrykk, og hvor alle som vil kan hive på en kubbe eller to.
Det er verdt å lytte oppmerksomt til modne mennesker. Det er så vemodig og vakkert at det fester seg i første møte.
5. Linni – Silkesvarten
(YGMG)
Linni droppet sitt nye album 28. desember og går dermed glipp av mange kåringer som denne. Nyheten om albumet førte til at vi valgte å vente med alt «årets»-relatert inntil musikkpanelet hadde fått en fair mulighet til å høre på «Silkesvarten» – og det var lurt. Linni er trolig utstyrt med hip hop-Norges mest reflekterte penn. Han kan like gjerne bruke høytflygende bilder og metaforer som beskrivelser av det hverdagslige og litt grå i sitt univers, presisjonsnivået er poetisk vakkert.
Det er i møtet mellom ytterpunkter essensen av Linni utfolder seg; det store og det små, det minimale og det pretensiøst grandiose, hatet og kjærligheten -humoren og det seriøse. Dette spillet mellom fraksjoner av hans personlighet har skapt en artistisk lekenhet som kommer frem til det fulle på «Silkesvarten», fra den noe urolige og mystiske innledningen med «Inn», til de potensielle hitene «Mammahmiah» og «Tempo El Gigante», til lavmælte «Takk for maten» og selve tittelsporet. Albumet er tematisk flytende og nye lag av lyrisk mystikk kler Linni godt, mens det konseptuelle føles like helstøpt og gjennomarbeidet som tidligere. Årets beste norske rap-album.
Runder av året med en knallutgivelse. Som et mørkt eventyr med mye magi
6. Emilie Nicolas – Tranquille Emile
(Mouchiouse Music)
Emilie Nicolas gjorde seg for alvor bemerket da hun slapp debutsingelen «Pstereo» i 2013 og albumdebuten «Like I’m a Warrior» i 2014. Albumet gikk til topps på VG-lista, ble kåret til årets beste norske album av Aftenposten og hun hentet hjem to Spellemannpriser som «Årets nykommer» og «Årets popsolist». Med sitt unike tekstunivers, sin teft for melodier og fengslende tilstedeværelse tok hun publikum med storm og ble av mange omtalt som et av våre aller fremste og mest spennende pophåp. Så ble det stille fra Emilie, og som følge av sykdom ble hun nødt til å ta en pause fra musikk og rampelyset.
I mai 2018 slapp hun endelig albumet «Tranquille Emile» som inneholder elleve velskrevne låter om det uhåndgripelige, men samtidig nære og hverdagslige med å være et menneske i den store verden.
Her møter vi en mer moden og erfaren Emilie, og det er både sårt og melankolsk på samme tid, og man kjenner også følelsen av savn og kjærlighet i låtene hennes. Albumet er nydelig produsert og gir et stemningsfullt, fascinerende og trolsk lydbilde, og med Emilies særegne og vakre stemme i tillegg skapes det musikalsk magi.
Det bobler viltert under overflaten i Emilie Nicolas’ kontrollerte univers
7. Karl Seglem – Nunatak
(Norcd)
Karl Seglem har en helt unik musikalsk stil der han sømløst syr sammen jazz og folkemusikk, og han er en ener på sitt felt. Ingen andre gjør det som Karl Seglem gjør, og det viser han ikke minst på sitt fantastiske nye album. Dette er stor kunst og nærmest utenomjordisk å høre på – ren magi. Albumet er en hyllest til naturen og setter fokus på miljøutfordringene som vi alle må ta stilling til, og han har fått strålende anmeldelser både i inn og utland for sitt mesterverk.
Aftenposten skriver blant annet «Sjelden har en sekser vært mer opplagt enn med «Nunatak». Videre skriver Jazzbloggen at «Bakteppet for hans nye album «Nunatak» inneholder mye. Raseri, fortvilelse, sorg – skapt med en solid dose musikalsk genuinitet» og kaster også seks på terningen, i tillegg til flere andre flotte anmeldelser.
Denne musikken berører, begeistrer og gir mening.
8. Gåte – Svevn
(Drabant Music)
Når man fordyper seg i Gåte sitt musikalske univers ønsker man gjerne å bli der en stund, og rett og slett drømme seg litt bort, og det gjør vi. Med flotte tekster av folkemusikk-guruen Knut Buen, Gunnhilds særegne og fantastiske stemme pakket inn i et spennende og flott lydbilde er dette herlig å høre på. Dette er intet mindre enn progressiv folkrock på sitt beste. Det er mektig, rockete, trolsk, mystisk og fengslende, og med sterke innslag av hardingfele, fete gitarriff og deilig dundrende bass så spiller man dette høyt og tramper takten når Gåte byr opp til fest på sin særegne måte som bare de kan.
I søvne kommer drømmene. I drømmene er fantasien endeløs, og tiden tidløs. Tiden stopper opp når vi sover, og er en pause i livet. Derfor heter deres første album siden 2004, «Svevn».
Men best av alt, det låter like hypnotisk medrivende, pulserende, mektig og intenst som for 14 år siden
9. The Good The Bad and The Zugly -Misanthropical House
(Fysisk Format)
GBZ har gjort det til en vanesak å gi ut album som lovprises i inn og utland. «Anti World Music» og «Hadeland Hardcore» kan nærmest regnes som pensum innenfor punkrock-segmentet. Med årets «Misanthropical House» har de begått kunststykket å videreutvikle scandirocken i akkurat passe mengde. Lyden av GBZ er fortsatt hardcore, det er skitten sound som gjelder og humoren gjennomsyrer stadig vekk bandets tekstunivers på flere forskjellige språk. Albumet er tro mot bandets identitet, men de lykkes også i å tilføre et knepp eller to med melodisk snert og (i mangel på bedre ord) organisert driv. Merkelappene «oljepunk» og «scandirockens tronarvinger» er fortsatt fortjente hedersbetegnelser, for all del, men med «Misanthropical House» beveger GBZ seg i retning av et bredere nedslagsfelt. Med låter som «Vik bak meg Satan» og «Sickness Unto Death» har de fått, og vil fortsette å få, stadig nye tilhørere.
Hærverk- og faenskapseminar med lyden på elleve
10. Tom Roger Aadland – Songfugl
(Embacle)
På dette albumet synger han om både naturen og kjærligheten på en melodiøs, varm og god måte. Tom Roger sier selv at dette nok er hans lyseste og varmeste album til nå, og egentlig et veldig naturlig steg videre etter mørket i albumet «Rapport frå eit grensehotell». Han kaller seg en optimistisk melankoliker og det merkes også i hans tekster og musikalske uttrykk, og han har selv uttalt at han ser lys og mørke i nesten alt, og slikt blir det gode låter av som både du og jeg kan nyte på en av Tom Rogers sine plater, og dette albumet er intet unntak. Albumet består av alt i fra vakre følelsesperler som «Alle dei i ei», «Om du var ein songfugl» og «Det vakraste ordet» til den mer friske «Moskusen på Dovre» eller på hans hyllest til landsdelen hvor han har vokst opp i låten, «Vestland, Vestland».
Det Tom Roger holder på med er stor låtskriverkunst, og det er ikke uten grunn at han blir omtalt som en av våre aller beste låtskrivere og sangere.
Velprodusert, smidig og velspilt. Tom Roger Aadlands sjuende studioplate er kanskje blitt hans mest standhaftige og selvsikre – og emosjonelle.