Få (om noen) tar det norske samfunnet på kornet som Pappasaft. Er de i ferd med å nå sitt kunstneriske klimaks?
Følger du litt med på hva som beveger seg i norsk musikk om dagen, har du garantert observert revitaliseringen av punksjangeren. Oslo-bandet Pappasaft er sentrale bidragsytere i et miljø som er i ferd med å bringe rocken tilbake til folket, denne gangen med en 5-spors EP titulert «Rom til Folket». Bandets musikk kan beskrives som et energisk skråblikk på det norske samfunnet ispedd humoristiske tekster, men ikke la deg lure av den til tider avvæpnende tonen som ofte preger bandets låter. For hvordan skal man ta opp alvorlige temaer i «verdens rikeste, mest lykkelige land» uten å bli oppfattet som sutrete og utidig?
Det virker som om Pappasaft har funnet oppskriften på nettopp det; de har lykkes i å finne den helt riktige balansen både musikalsk og tekstsmessig. Bandet virker bedre samspilt og tightere enn noen gang og produksjonen er rett og slett bunnsolid, samtidig som tekstene stadig blir bedre og mer treffende for en større masse. Gutta har kort og godt blitt mer voksne, men har fortsatt ikke mistet sitt ungdommelige iboende opprør. Resultatet er en EP som fort kan få et bredere publikum til å åpne opp øyne og ører for Pappasaft´s katalog i sin helhet. Du skal rett og slett ikke se bort i fra at bandet er i ferd med å nå sitt kunstneriske klimaks, og sånn sett gjør lurt i å være såpass produktive som de er.
For å markere slippet av blodferske «Rom til Folket» har bandet satt sammen sin egen toppliste; 20 norske låter de setter ekstra høyt og 5 sanger fra egen katalog. Vi tok også en kjapp prat med bandet om utgivelsen, humor, politikk og den norske punk-scenen:
Hei gutter, vi har tidligere hørt et band som har gått fra gla´core til politisk satire med brodd og fra digital innspilling til fullblods analog sound. Hva kan vi forvente av “Rom til folket”?
Det som er fint med å være Pappasaft er at vi kan gjøre akkurat hva vi vil. Vi har ingenting vi er nødt til å passe inn i eller at vi enten må være gøyale eller seriøse. Alt lages ut i fra hva som faller oss inn og hva som føles bra. Dette er vel bevart på «Rom til Folket», du kjenner oss igjen ja. Nytt er vel at tematikken ikke er like fjasete som den kanskje har vært. Klart det er noen heva glass og tøysete rim der inne, men i all hovedsak er det den politiske satiren som rår. Vi synes også at musikken har utviklet seg. Vi har blitt bedre til å spille og har lekt oss mer med arrangementer, takt, grepvalg osv. enn før. Tør jeg å claime at det høres litt mer voksent ut til tider? Vi syns vel dette er noe av det bedre vi har laget av låter opp gjennom, så vi gleder oss fælt til å dele det med folket.
(Artikkelen fortsetter under videoen)
Da vi var ferdige med «I Verste Velgående» brant vi allerede inne med nye ideer som sakte tok form mellom og under all reisingen. Så fikk vi nyss om at vår gode venn Kamel (Andreas Kvinge Sandnes, mikset «I Verste Velgående») skulle være i landet en lengre periode. Han jobber vanligvis i et studio i Los Angeles, men skulle være her lenge nok til å kunne være med oss i studio. Da var det bare å få ræva i gir. Vi spilte inn alt på en snau uke i Spinner Studio i Halden pluss et par vokalsessions i Endless Tinnitus i Oslo. Fyra på folkøl, innesigg og gryteretter blei atter en musikalsk bastard født! Så dro Kamel tilbake over dammen og mikset ferdig de fem låtene på «Rom til Folket». Ble ikke like analogt denne gangen, men helvete som det låter. Kamel er en tryllekunstner.
Mens vi er litt inne på politikk, hvordan opplever dere nåtidens krenkehysteri og kronikk-mani. Er dere redde for å tråkke på følsomme tær med deres tekster, eller er dere mer av typene som liker å provosere frem reaksjoner?
Så lenge det sparkes oppover er det bare en fryd om noen skulle bli fornærmet. Som når Stein Erik Hagen føler seg krenket fordi folk blir forbannet over at landets rikeste lurer unna sinnsyke summer i skatt på Cayman Islands. Jeg synes det er mest pain med de som føler seg krenket over å få påpakning for at de har krenket noen – krenkception liksom. Noen sier “Det er for mange «svartinger» i Norge!”, da får de høre “Øyh! Det der er i overkant rasistisk, skjerp deg”, og så sier de “Slutt å krenke meg da! Er ikke min mening verdt noe kanskje?! Må da være ytringsfrihet i Norge?! Buuhuuuu”. Plagsomme saker.
NPS mottar ofte feedback på at den norske punk-scenen er i ferd med å eksplodere. Hvordan oppleves dette fra “innsiden”? Hva eller hvem synes dere er sentrale i å ha løftet punk-scenen de siste årene?
Det har virkelig skjedd ting. Da vi begynte å turnere var det liksom noen band her og der vi traff og kunne spille med. Men for et par-tre år tilbake begynte folk å snakke med hverandre, spille med hverandre, tilby skyss og sofaplass og lage egne show der ingen ville ha oss. Band som Forgetaboutit, Dårlig Hjort og Astrobabes har spilt som gærne rundt omkring. Til og med laget egen festival (Sogn/RF Punk & BBQ, Økernfestivalen etc). Kiffa og Co bak Klåafestivalen må nevnes. Det viktigste er kanskje en flokk med skikkelig hengivne fans som møter opp på alt av punkeshow og synger med. PunkeBjarte som utrettelig fyker rundt og selger/gir ut plater, synger sanger og booker konserter. Iherdig booking av gjenger som Siloen Booking, Skamrock og Siste Utvei gjør jo at det skjer mye. Folk har trua om dagen. Spesielt knyttede i nyere tid er jo Inger Lise Gjerdebakken. Hun har vært instrumentell på å møte opp, dele, dokumentere og ta alskens initiativer for å løfte scenen. Lenge leve!
Hvilke samfunnsrelaterte faktorer bidrar til å gi økt fokus på punk?
Generasjon Prestasjon trenger kanskje et soundtrack å gi faen til? Vi var ikke spesielt fornøyd med valgresultatet her, men det gir jo et fantastisk grunnlag for låtskrivinga fremover. Da er det bare å håpe på at flere ser hva som er i ferd med å skje med Europas sosialdemokratier, skrur opp til 11 og snu skuta, før faen meg alt som tilhører folket er solgt. Da kan det være digg å ha noe med vreng å fyre seg opp på.
Vi bor i verdens vakreste, rikeste, mest likestilte land med de lykkeligste innbyggerne, så hvordan kan det ha seg at en musikk-sjanger som er fundamentert på politisk opprør er i ferd med få såpass fotfeste?
Jeg tror det kommer veldig an på hvem du spør: For noen er punk det musikalske uttrykket, for andre er det hvor reale de som spiller den er og for noen andre igjen er det opprop til opprør som gjelder. Jeg tror ikke hele det norske folk kommer til å okkupere hus, klippe seg sjøl og røyke inne med det første, men det er sikkert en del som savner noe med litt mer tenner. Det er mye sløve greier der ute. Det kan være så banalt som det. Samtidig kan det jo være litt høna og egget. Hører du nok på punk for lyttingens del kan det være at et politisk budskap, om det er noe, siver inn i hjernebarken på sikt? Det er mange band som ikke rører det politiske også, de bare lager jævlig fet musikk som det er digg å høre på. Skal ikke glemme det heller.
Har dere inntrykk av at «Den nye norske punken» er en alders/generasjonsgreie, og føler dere at dere blir godt mottatt av den eldre garde rockere?
Det er ganske bra sprik innad i miljøet vårt hva gjelder alder. Det er folk som akkurat slipper inn på puben og de som har sluppet inn like lenge som de førstnevnte har levd. Så fra innsiden vil jeg ikke si at det er en aldersgreie, nei. Vi har fått høre fra en del yngre fans at musikken vår betyr noe ekte for dem. De har kjent på nettopp prestasjonsjaget og har funnet et soundtrack å gi faen til. Det er kanskje det fineste jeg hører. Samtidig har vi også fått noen skikkelig hengivne lyttere hos den mer voksne garde, så jeg tror det treffer ganske bredt. Skal heller ikke glemme at det var ganske mange som hørte på punk på 90-tallet, der er det mange som har et gledelig gjensyn. Og så er det jo alltid noen som ikke liker greia vår – vi har tross alt kongerikets verste navn hehe.
Hva er den feteste konserten dere har hatt og hva er den kjipeste liveopplevelsen?
Selvfølgelig vanskelig å si, men vi har jo noen på pallen. Krøsset-releasen i fjor var dødsfett. Stinn brakke og full allsang, spilte bra gjorde vi også. Spille med Turboneger i Bø var heller ikke så dumt. Og så er det alltid den punkeste kvelden vi har hatt; med Aktiv Dødshjelp på Fru Lundgren i Trondheim. Det ble ekte gla’mørkt. Den vi hadde på Ladehammerfestivalen i fjor ble så bra fordi den reiste seg fra aska: Vi skulle egentlig spille sist, men så var Øyvind stuck på Sørlandet og kom seg ikke til Trondheim. Da bestemte Jens og jeg at det bare var å gyve løs på bakromsbrygget. Så fikk arrangørene byttet spot og scene og vi fikk skrapt sammen to akustiske gitarer (takk til The Regent). Bare Jens og jeg med gitar og sjøbein. Den endte med allsang av full hals, circle pit og crowdsurf gitarsolo – akustisk vel å merke. Den kjipeste må vel være et veldedig arrangement vi gjorde. Enorm scene, alt låt som det skulle på lydsjekk. Så var det showtime og lyden var plutselig ræææva. Folk satt langt fra scenen og all røyken gjorde at jeg ikke så mer enn én person: Ei godt voksen dame som ikke rørte en tå med det samme døde blikket hele settet. Aldri vært så gira på å bli ferdig (og vi spilte bare tre låter).
I 20+5 spillelisten deres hører vi utelukkende gitarbasert rock/punk. Utfordring: trekk frem 1 stk. «guilty pleasure» hver?
Gard: “Føkk Lønsj” av No. 4. Jeg var der da de banket dritten av Sentrum Scene i fjor. Føler meg ikke spesielt guilty, jeg gjør hva faen jeg vil!
Jens: Må nesten svare Highasakite. De har et par knallbra album.
Øyvind: Alt fra Bjørn Hellfuck!!
(Artikkelen fortsetter under videoen)
Bjørn Hellfuck – Møkkapikk
Norsk musikk i sin helhet er i vinden som aldri før. Hvilke norske artister eller band har imponert dere mest i den siste 3-års perioden?
Vi har jo sett det norske punkmiljøet vokse som bare det de siste 3 årene, og det er mange der som har imponert oss med både låter og arbeidsmoral. Forgetaboutit og Still Shaking må jo bare trekkes frem. Gøy å se Kvelertak gjøre det så bra og ikke minst våre kjære kosebamser i Ondt Blod – de har blitt så sykt rå. Den nye platen til The Regent er jo ikke til å komme forbi og Anti-Lam Front har produsert noe av det vittigste av tekst på lenge.
Vi antar at dere selv har vært på en hel haug med konserter og festivaler. Hvilke konserter har gjort uslettelig inntrykk på dere som publikum?
Honningbarna på Rockefeller nå sist var jo en maktdemonstrasjon. Det er en publikumssymbiose bare de får til. De er bra live ass. Jeg er også veldig glad i ska/reggae så The Phantoms på No 53 i Oslo er noe av det kuleste jeg kan være med på.
Hvis dere kan plukke en norsk musiker, død eller levende, til å bli et fullverdig medlem av Pappasaft, hvem ville dere valgt?
Dansebanddronning Jenny Jensen liker jo låten vår “Danseband”, hun kan bare valse inn i rekkene om hun vil!
Er det planlagt noen gigs i forbindelse med slippet?
Gamle Total – Tønsberg – 10. mars
Good Omens – Trondheim – 27. april
Og noe TBA, bare å følge med på facebooksida vår!
Pappasaft – 2025
