Foto: Mona Larsen

Thomas Felberg fronter opportunistisk smittsomt rockekonsept

Del Tweet

Fredag 30. april slapp Smittebærerne sin debutsingle, «Post corona stresslidelse» på daWorks, og som er en sjelden smittsom vårsingle som frontes av Thomas Felberg.

Smittebærerne er et nytt rockeband etablert av rockebrødrene Smitt i 2021 som består av; Thomas Felberg Smitt – rockemaskin, Jo Schumann Smitt – produsent og gitar-maskin, og Selveste Erling Arvola Smitt – tekstmaskin.

Thomas Felberg, vokalist, en mann som lever og ånder for rock. Endelig skal han igjen fronte et rockeband, hvor han for første gang skal synge på norsk. Jo Schumann, gitar/produsent, rå gitarist og produsent i alle sjangre, og enda et kneppe eller to høyere når det kommer til rock. Selveste Erling Arvola, bass, har 20 års erfaring som manusforfatter/tekstforfatter i TV-produksjon.

I nært samarbeid (gjerne godt innenfor enmetersregelen), tar de tre brødrene alle avgjørelser når det gjelder låtskriving, produksjon og Smittebærernes generelle samfunnskritiske rockefunksjon. Smittebærerne har som målsetting å til enhver tid se kommersielle muligheter i strømninger i tiden, som for eksempel med låten «Post corona stresslidelse». Selv om låten og bandet oppstod som en positiv spin-off effekt av Covid-19, vil Smittebærerne i motsetning til coronaviruset være smittefarlig i mange år fremover.

Smittebærerne skal være like skamløse som El papi, Hagle, Soppgirobygget og TIX, i jakten på høye streamingtall. Ikke et vondt ord om de nevnte konkurrentene på hitlistene, men med Smittebærerne trenger du ikke å la låtene være guilty pleasures – kun pleasures!

Smittebærerne er med andre ord klare for å gjøre rocken stor og kommersiell igjen!

Vi tok en prat med Thomas Felberg om blant annet den nye låten og planene videre fremover.

Gratulerer med låten, «Post corona stresslidelse». Kan du fortelle litt om prosessen rundt den?

Takk. Det startet på et julebord med Selveste Erling Arvola i bandet hvor vi pratet om at vi måtte lage noen låter, og så lagde vi en demolåt av denne i studio til Jo Schumann. Erling og jeg er gode venner fordi han skriver TV-manus blant annet for Tidsbonanza og Stjernekamp, og i tillegg er han en gammel rocker så vi har pratet mye musikk sammen. Han hadde laget en demo av låten sammen med Jo som han spilte av for meg, og jeg synes at det var en kjempebra låt som jeg faktisk hadde lyst til å synge på. Jeg ble med og Smittebærerne var et faktum. Vi dro i studio og spilte den inn «as is». Det er jo egentlig en klassisk rock-sjanger i et moderne lydbilde, godt og solid heavyrock-arbeid a la 1981 med en moderne miks – god gammel partyrock egentlig.

Erna Solberg og hennes mann pryder singlecoveret. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for det valget?

Dette prosjektet har jo sprettet opp som et godt virus. Spontant og overraskende på alle inkludert oss selv. Akkurat som coronaviruset og vi er jo da Smittebærerne. Vi så oss rundt etter hvem som skulle gi ut låten, og daWorks var jo et godt valg, og sjefen der, Jørn Dalschow kom opp med dette bildet av Erna og mannen i forbindelse med hennes 60 års dag, og historien rundt det var jo i vinden i media da. Dette passet jo veldig bra sammen fordi det er jo en litt underliggende uhygge av noe mørke, men så er det jo også bare gøy. I tillegg så er det jo i god tradisjon av punkrock og rock. Vi skal jo på en måte fornærme litt og stikke en liten gaffel ut og så er det jo humor. Håper og regner med at Erna ser den humoren., men det er jo et kostelig og rett og slett et ikonisk bilde som for meg alltid vil stå for denne korona-tiden.

Kan du fortelle litt om Smittebærerne og rockebrødrene Smitt?

Det er jo først og fremst Erling Arvola som er tekstforfatter av yrke (han skriver jo for enorm mye TV-show og underholdning), og som i tillegg har bra humor som har laget låten. Vi er jo en fiktiv brødre-gjeng som er smittebærerne – vi er smitten som kommer. Det er jo ikke bare fordi det er virus og corona. Det går jo også på at en god låt eller hit er en slags smitte. En positiv og god smitte. Vi er jo smittebærerne av gode hits. Vi skal jo over og gjennom pandemien vi nå og ut på andre siden selvfølgelig – vi skal lage fest videre. Man er jo hypp på å bli smittet av smittebærerne for dén smitten er jo god – den redder liv.

Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?

Jeg er jo en ganske utadvendt fyr som lever av å snakke om ting og underholde. Jeg jobber i radio og TV, og er en gammel musiker, og det er jo gøy å være tilbake i rockeverdenen. Jeg lager også radioprogrammer hver uke. I tillegg så er jeg en småbarnsfar som jeg steller mye med. Jeg har to døtre på 10 og 14 år og samboer, og det går mye i hest og forskjellige ting rundt det. Det er slik min hverdag er som jeg er ganske så fornøyd med. Målet nå er å bli kvitt koronaen, få barna opp å stå og ut i verden.

Hva er det spesielle i Smittebærerne sitt musikalske univers?

Det er ganske åpent, men vi er jo ganske rockebaserte og en god ting. Vi vil bringe tilbake den gode gamle partyrocken. Folk trenger jo å ha det gøy og riste litt løs nå. Vi er åpne for alt, og rock er jo en svamp og alt kan jo skje i et rockelandskap.

Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?

Det har vært et år som det pleier å være. Jeg lager jo radioprogrammer hver uke for NRK, noe jeg har gjort i 18 år så det er alltid noe ukentlig å fylle opp med musikalsk. I tillegg har vi jo spontant gjort denne ene låten med Smittebærerne, og det frister jo å lage mer. Det har jo vært et trist år med tanke på festivaler og konserter. Jeg har jo måttet avlyse flere festivaljobber, og konferansier-jobber, og det er uvisst å si hvordan livet hadde vært hvis bare alt hadde vært normalt. Det er jo flere konserter som jeg gjerne skulle ha vært på som jeg ikke fikk sett. Jeg savner kino også, og det er vel noe man bare tar som en selvfølge. Plutselig når man ikke kan gå på kino så finner man ut at det er jo så hyggelig å gå på kino, men nå kan man jo ikke gjøre det, og det er jo litt rart.

Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?

Det er jo mange minnerike opplevelser, men hvis jeg må plukke ut en så må det bli fra We´s karriere fra Quart-festivalen i 2004 rett før albumet «Smugglers» kom og vi breaket i Norge, og ble nr. 1 på VG-listen og turnerte tre verdensdeler – ja det var jo ikke grenser for noe da. Det var den sommeren før platen kom ut, og vi tenkte at dette skal bli bra, og vi skulle spille på Quarten, og jeg hadde fått meg nytt scenekostyme. Jeg hadde denne kronen som jeg var kjent for, men jeg hadde også fått meg et par ballett-tights og et lærkorsett, og jeg hadde jo ikke noe undertøy under. Det var jo egentlig ganske drøyt, og jeg var jo en ung mann, men jeg bare hoppet i det, og så var det jo ingen som hadde sett dette kostymet (hverken bandet eller publikum). I det øyeblikket jeg kommer ut på scenen ble det «helt» stille og både bandet og publikum fikk hakeslepp – Hva i huleste er det som skjer? Vi bare kjørte på og dagen etter ble det en sexy liveanmeldelse, og så var vi liksom i gang. Folk var jo skeptiske og gitaristen i bandet spurte meg om jeg var sikker på at jeg skulle ha på meg dette kostymet da – men dagen etter så var det jo ingen som lenger tvilte på det. Da jeg kom ut på scenen og alle fikk hakeslepp det var nok et av de hotteste øyeblikkene mine noen gang, og jeg tenkte; «nå har jeg dere, let´s do this».

Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?

Ja, det har jeg selvfølgelig. Man kan jo ikke drive med musikk uten av å være inspirert. Jeg ble jo helt fanatisk opptatt av musikk med The Beatles da jeg var 6 år i 1978, og jeg begynte å synge alle Beatles-låtene. Det var da jeg på en måte følte at jeg hadde lyst til å synge rock, og så oppdaget jeg AC/DC (det var det første bandet som moren min synes var høyt og bråkete, og jeg tenkte YES da er det bare å skru opp) og jeg tenkte at dette er riktig, og da jeg hørte Bon Scott synge «Love way to the top if you wanna rock n´roll» så er det på en måte gjort for meg. Så mine to første og største inspirasjoner er Beatles og AC/DC, og det er der jeg kommer fra på mange måter.

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?

Ja, det er masse bra ny norsk musikk. Synes jo Erlend Ropstad er en spennende artist med en kul inngang på det å synge på norsk og en melodiføring som jeg synes er moro. Det er jo masse god rock n´roll som er rundt der og svever hele tiden – Motorpsycho holder jo på. Jeg savner å gå på konserter og jeg håper at vi snart kan begynne å se norsk musikk på en scene igjen med en halvliter i hånden og forhåpentlig vis kjenne litt sånn lett billig deodorantlukt og conditioner fra sidemannen. Nå fikk jeg faktisk litt gode vibber og minner fra gamle Drammenhallen på 80-tallet da jeg gikk på heavyrock konserter, hehe.

Du har satt sammen en 20+5 spilleliste til oss. Hvordan har det vært, har du hatt et bestemt fokus vedr. utvelgelsen av låtene som du ønsket å ha med i listen, og har du møtt på noen «utfordringer» underveis?

Det ble en 23+6 liste var for mye bra å ta av og for mange gamle minner. Dette er en reise igjennom Oslo natta en hvilken som helst dag mellom 1995 og 2005 hvor alle disse bandene som er med her spilte, øvde og hadde base i Oslo og på en gitt dag på rockebarer som Last Train, Elm Street, Mono, So What eller Nylon kunne du møte side om side drikkende i baren medlemmer fra alle disse bandene som er med på listen her. jekk opp noen kalde eller hva det måtte passe å ha i glasset, len deg tilbake skru opp på fullt volum og la deg frakte tilbake til en unik tid i Oslo hvor band var overalt og musikken levde live på klubbscener og på øvingslokaler rundt i byen non-stop.

Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?

Jeg har jo opplevd mye sprøtt, men noe av det sprøeste er vel kanskje debutkonserten min da jeg var tenåring hvor vi hadde en gammel boksering som scene og den var festet sammen med noen planker for å få til å bli litt mer stødig. I det jeg skal dra min debut på scenen og gjøre et kjempe heavyrock-hopp med et svært heavyrock kostyme som jeg hadde laget selv så går jeg igjennom scenen og blir sittende fast. Det var jo på en måte der jeg startet min livekarriere, Jeg spratt opp og vi fikk på et vis fikset gulvet igjen og så begynner showet…, og tror du ikke at jeg jaggu klarer å gå igjennom gulvet et par tre ganger til? Publikum holdt jo på å le seg fillete, men «it was good times», hehe.

Du er jo glad i chili og sterk mat. Har du en liten chili-historie som du vil fortelle om?

Det kom jo litt brått på. Jeg spiser chili daglig, og chili er jo bare en vanesak, og jo mer sterk mat eller chili du spiser jo mer tåler du. Jeg pleide å reise rundt på turné i gamle dager med We med en egen «chili flight case» (3 chili flasker) som jeg hadde med i en liten koffert for vi visste jo aldri helt da vi reiste rundt i undergrunnen i Tyskland osv. hva vi skulle få til mat, og det var jo ikke alltid det var like spennende så hvis du hadde med deg litt chiliflasker da så var du safe. Det reddet nok mangt et måltid også på en dårlig dag – chili er min hverdag.

Hva er din favoritt-rett når det gjelder sterk mat?

Åhh, det er mye, men jeg er veldig glad i indisk mat, og jeg lager mye curry fra bunnen av, og akkurat nå er jeg inne i en tung biryansk periode hvor det skal være sterkt krydret i vindaloo styrke (indisk styrke) og med litt raita på lur. Hvis jeg skal ha en rett som inspirerer meg og som jeg blir glad når jeg lager hver gang og som har mye smak så er det gumbo fra New Orleans som jeg kaller jazz-lapskaus. I gumbo så lever jo på en måte hele musikkhistorien fra USA og hvor alt går i gryten. Det kan være flere typer kjøtt, sjømat med masse smak og krydder og man rører litt i den og den står og bobler i 4 timer. Der er historien til jazz og blues fra New Orleans opp Mississippi-elven og toget videre til Chicago, Detroit og Memphis. Det føles ganske så spirituelt å spise gumbo for meg som er så inn i rock & roll. Det er noe av det morsomste jeg lager, og når jeg lager dette så føler jeg litt som at jeg står på scenen og spiller – det er litt som musikkens lys.

Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?

Jeg ser mye på dårlig reality på kvelden med min samboer. Jeg ble sammen med henne rundt den tiden da Ungkaren (the bachelor) kom, og jeg har fulgt med på mange sesonger. Vi har drukket mye vin og sett på Ungkaren sammen for å si det sånn, hehe.

Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?

Hvis jeg kan velge en scene uansett, historisk sett så tror jeg nok at jeg vil si at drømmen hadde vært å få spilt på Fillmore West and East i San Fransisco og New York rundt 1969-1970 den gangen da Bill Graham drev de to stedene samtidig, det kunne jo ha vært gøy. Hatt en sånn all-nighter som f.eks. den legendariske The Allmann Brothers konserten hvor de spilte i 4,5 time i strekk. Et legendarisk øyeblikk, og jeg kunne gjerne tenkt meg og vært bassisten i Allmann Brothers.

Når det gjelder scener som har overrasket meg så er det litt vanskelig å svare på. En scene blir på en måte et hjem i det du stiger inn på den, og noen ganger kan det være hyggelig hjemme og andre ganger ikke. Hvorfor det er sånn er ikke godt å si. Jeg har spilt på samme scene mange ganger og noen ganger er det sinnsykt bra og plutselig så er det ikke fullt så bra – jeg tror det egentlig går litt på tid og sted. Uansett om det er en råtten scene eller ikke så kan den scenen på en måte bli Wembley Arena i det øyeblikket hvis «deepen» er riktig. Dynamikken mellom bandet og publikum og vibben i rommet er viktig i det du entrer scenen. Jeg er alltid åpen for å bli overrasket å tenke at «dette var et fett sted å spille»!

Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?

Det er mange gode musikere man kunne ha jobbet med, og jeg har allerede jobbet med flere av dem, men hvis jeg kunne valgt en musiker jeg kunne ha jobbet med ville jeg valgt Egil Monn-Iversen. Det kunne vært utrolig gøy. Vi kunne laget noe helt vanvittig epos filmmusikk til en barbarisk og veldig voldelig viking-film hvor vi kunne bragt inn litt spagetti-western estetikk inn i viking-lydbildet, eller en ganske absurd kaldt soundtrack om kristiania-bohemen.

Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?

Jeg tror at min største styrke som artist er min energi og entusiasme. Det å gå inn for noe, og hoppe i det og ikke være redd for å stunte. Jeg vil si at jeg har et talent med tanke på hva jeg har klart å utbringe. Jeg føler at jeg driver frem en slags visjon som gjør at man kan ha en energi hvor man tør å stunte til. Jeg er uredd i det. Jeg er ikke redd for å bli ledd av – jeg tenker at det ikke er så farlig, og det er bra at noen ler og rister på hodet fordi det betyr at også noen elsker det. Man må bare lukke øynene og hoppe i det, og hva er det verste som kan skje? Jo man faller og slår seg litt, og så opp å stå og prøve igjen. Jeg tør å være meg selv, og jeg er jo bare den jeg er, og så får man jo bare se om det er OK. Man må jo bare kjøre på med det man har – på godt og vondt!

Hva er dine musikalske planer for 2021?

Nå har vi nettopp fått ut låten med Smitterbærerne, og det er jo gøy å se hvordan det går, og hvordan den blir tatt imot. Så er det mulig at det blir en Jahn Teigen hyllest- turné i oktober/november som jeg har gjort før med Atle Pettersen, Lise Karlsnes og Gaute Ormåsen. Ellers jobber jeg mye med radio og TV om dagen. Hver uke kan du høre meg på NRK P13 i Felbergs loft og en lørdag i måneden kan høre meg i programmet Felbergs Rock og Coctails. Bortsett fra det kan det hende at Smittebærerne kommer med en oppfølger senere i år, og kanskje jeg kommer med et soloalbum etter hvert – «watch this space».

Se Også

Sigvart Dagslands første album på 5 år er også et av hans beste
Intervju

Sigvart Dagslands første album på 5 år er også et av hans beste

I snart fire tiår har Sigvart Dagsland gitt landets befolkning gåsehud med sin særegne og silkemyke stemme. De siste månedene har han gitt oss flere smakebiter [...]

Mathias Gundhus med nydelig euforisk melankoli
Intervju

Mathias Gundhus med nydelig euforisk melankoli

Mathias Gundhus er Toothfairys nyeste indie/folk-tilskudd og leverer musikk som flyter inn i universet til legender som Sufjan Stevens, The Tallest Man on Earth og Passenger. [...]

Ny energisk fulltreffer fra Pil & Bue
Intervju

Ny energisk fulltreffer fra Pil & Bue

Pil & Bue er en heftig og dynamisk duo fra Nord-Norge, som til tross for sin beskjedne besetning høres ut som et stort band. Nylig slapp [...]

Brunstig og berusende; monumentalt overbevisende Bernhoft er «Ukens album»
Intervju

Brunstig og berusende; monumentalt overbevisende Bernhoft er «Ukens album»

Nylig slapp Bernhoft albumet, «Dancing On My Knees» på Sony Music Norway som er denne «Ukens album» på NPS Music. Selv sier han at dette er [...]

Norges nye pop-snakkis strør om seg med heftige perler
Intervju

Norges nye pop-snakkis strør om seg med heftige perler

Stjerneskuddet Jonathan Floyd er Norges nye pop-snakkis. Med fem knallsterke og fengende singelslipp bak seg så har ikke oppmerksomheten latt vente på seg. 20 åringen kan [...]

Nydelig og varm melankoli fra Vamp
Intervju

Nydelig og varm melankoli fra Vamp

I år feirer Vamp tretti år som band, noe de har all grunn til å feire. Nylig slapp Øyvind Staveland og hans musikalske medsammensvorne deres 13. [...]