Foto: Fred Jonny

Brunstig og berusende; monumentalt overbevisende Bernhoft er «Ukens album»

Del Tweet

Nylig slapp Bernhoft albumet, «Dancing On My Knees» på Sony Music Norway som er denne «Ukens album» på NPS Music.

Selv sier han at dette er det mest personlige han har laget, og at tittelen passer så bra fordi han føler at han alltid er på vei, enten ned eller opp, med discokulen til topps. Tekstlig sirkler det rundt hans evinnelige tvil på alt, inkludert egen verdi.

Under både skriving og innspilling har han gått litt mer fandenivoldsk til verks enn tidligere. Han har jobbet med låtskrivere og produsenter som Skinny Days, Kristian «Flatmate» Vik, Alex Pavelich, Carl-Victor Guttormsen og – sin faste makker over flere år – Bjarne Stensli.

Innspillingsmessig er han tilbake til noen av arbeidsmetodene fra Solidarity Breaks ved at han, med noen få hederlige unntak, spiller alle instrumenter selv. Og selv om han har løsnet litt på stålgrepet er albumet ubestridelig basert på Bernhofts eget, og gjenkjennelige, musikalske DNA. Den selverklærte rytme-nerden er opptatt av de nanosekundene med avvik som får noe til å svinge, eller hvordan å plassere en tone så den ikke blir korrekt, men riktig. Målet er alltid å gå forbi hodet og rett i ryggraden.

«Låtene på Dancing On My Knees har en sterkere rød tråd enn på mine tidligere album, men lydbildet er mer variert fordi jeg har blitt skjøvet ut av komfortsonen. Det har vært en øvelse i å stå utstilt, ikke bare naken, men flådd. Og ja, hudløsheten er smertefull. Men også vakker og rensende.», sier Bernhoft

«Put Your Mojo On» er en peptalk til seg selv. Mannen som synger «Clearly Confused» skjønner ikke helt hvorfor han fortjener kjærligheten han mottar, mens «All My Loving» og «Say It Isn’t So» er preget av frykten for å bli forlatt og sønderknuste hjerter. På «Pretty Baby Love» er hjertet vridd opp og tørket inn. Men med låten «Call Out Kids», en hyllest til sønnene, er det så mye positiv energi og kjærlighet at han bånner bakken og avslutter med en slidestop på knærne.

«Oppsummert prøver jeg vel å vri tvilen om til noe positivt. For jeg vil heller ha undring enn dogme, og samtale over propaganda. Skråsikre folk har veldig sjelden rett, og jeg tror at vi – og samfunnet i sin helhet – blir bedre om vi kan omfavne usikkerheten vår», avslutter han.

Høydepunktene på «Dancing On My Knees» er rikelige, stilmessig varierte og monumentalt overbevisende. Bernhofts faglige raffinement og musikalske klokskap er ispedd kalkulerte drypp av fandenivoldskhet og løssluppen kreativitet, noe som gir produksjonen luft og holder lytterens interesse levende over tid. Spesielt arrangementene må trekkes frem; her har det utvilsomt foregått tankeprosesser av episke dimensjoner underveis. De sjangermessige rammene albumet gjerne er bundet av utfordres, og oppleves forløsende avslappet. Bernhoft beveger seg mellom stilarter med lidenskapelig autoritet og autentisk troverdighet, som mellom den kraftfullt energiske «Put Your Mojo On» og nydelige, ømme «Pretty Baby Love».

«Call Out Kids», en funky og gyngende hyllest til egne barn (Benjamin og Samuel), har potensial til å sette fyr på enhver arena med sitt allsang-vennlige hook, mens «Lazy Monday Morning» er lekent eggende, delikat pakket inn av tassende rytme og erotisk bass. Virkelig grandiost blir det på avslutningsnummeret «Say It Isn´t So», en varmblodig og brunstig hybrid i spennet mellom gospel og intelligent pop, hvor Bernhoft også treffer ekstremt godt og effektivt på tekst, alle potensielle fallgruver til tross.

«Dancing On My Knees» er først og fremst helstøpt; produksjonen føles inspirert og gjennomarbeidet til fingertuppene. Magien skapes i skjæringspunktet mellom Bernhofts kledelig tempererte musikalske arroganse og den tidvis mer usikre og tvilende tematikken hvor vi møter en artist som virkelig våger å være sårbar. «Dancing On My Knees» er berusende vakker; et monumentalt overbevisende album.

Det som er helt sikkert er at man blir mo i knærne av Bernhoft med huden av, hjertet åpent og et godt grep om gitaren. I oktober og november turnerer han Norge og Europa.

Vi tok en prat med Bernhoft om blant annet det nye albumet, planene videre og litt om løst og fast.

Gratulerer med albumet, «Dancing On My Knees». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?

Tusen takk. Det er en gjeng med låter som ble til i et ras av kreativitet for litt over et år siden, da landet stengte og jeg trodde jeg kom til å måtte sitte totalt pandemistille en ganske lang stund. Jeg skjøt ganske vilt fra hofta med låtskrivingspartnere som jeg aldri hadde jobbet med før, og som pushet meg ut av rammer og inn i nye landskap – og vips var det et album der.

Du har uttalt at dette er ditt mest personlige album til nå – kan du fortelle litt om det?

Jeg har lenge slitt med en til dels lammende tvil. Jeg tviler på det jeg skriver, gjør om, endrer, lurer på om det var bedre før jeg endra; først og fremst om jeg er noe særlig tess egentlig. Samtidig har jeg nok forsøkt å fremstå som en som har greiene på stell som artist før, og det ble tydelig etter to-tre tekster jeg skrev til disse låtene at jeg prøvde å ta den tyren ved horna. Jeg skrev min egen usikkerhet ut i mange fasetter, og midt i skiva står en hyllestlåt til de to sønnene mine, den kjærligheten jeg har til dem er ankeret av sikkerhet i alt kaoset. Så denne skiven er en emosjonell utlevering av meg selv, det har jeg ikke turt å gjøre før.

Jarle Bernhoft-Sjødin overgår seg sjøl på sitt femte album – terningkast 5/6

Øyvind Rønning, Dagbladet

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?

Jeg er nok mindre dogmatisk der enn jeg har vært før. Det spenner fra ganske støvel-i-veggen rock’n’roll til helt nedstrippet akustisk, til ganske patosfylte viser om knust kjærlighet med fioliner i toppetasjen. Låtene har nok en sterkere rød tråd enn på mine tidligere album, men lydbildet er mer variert.

Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?

Jeg tror jeg prøver å vri tvil om til noe positivt. Jeg vil mye heller ha undring enn dogme, samtale over propaganda når som helst. Skråsikre folk har veldig sjelden rett. Klarer vi å omfavne usikkerheten vår tror jeg det blir et bedre samfunn.

Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra albumet?

Det er vrient å rangere dem, de er alle barna mine. Men en låt som «Say It Isn’t So» er en type en-til-en-låt som jeg tidligere har styrt unna. Jeg har tenkt at jeg vil snakke om større ting, men jeg kjenner det litt sånn nå at de nære ting er ganske enorme.

Bernhoft finner sin indre mojo, terningkast 5/6

Mode Steinkjer, Dagsavisen

Dine låtskrivere og produsenter har dyttet deg ut av komfortsonen og resultatet av dette kaller du en øvelse i å stå utstilt, ikke bare naken, men flådd. Kan du fortelle litt mer om det, og hvordan det føles å bli flådd?

Det er smertefullt. Men så er det en renselse som ligger i det, når du blir litt vant til å være hudløs så oppstår en ny følelse som er ganske vakker. Ny hud lages, den er tynn, men puster bedre.

Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?

Jeg er rytme-nerd, ekstremt opptatt av de nanosekundene av avvik fra metrisk time som får noe til å svinge helt magisk. Det er litt sånn med tonalitet også, hvor plassere en tone sånn at den ikke blir korrekt, men helt riktig. Det går forbi hodet og rett til ryggraden.

Kan du beskrive en dag i Jarle Bernhoft sitt liv?

Den er ganske rutinepreget. Enten stå opp drita tidlig og få guttene på skole og i barnehage, så jobbe i studio før henting og middag og prøve å kline litt med kvinnen i mitt liv. Eller så er det turné, opp litt seinere enn når jeg er hjemme, transportetappe, lydprøve, spise, spille, sove.

Funky ambivalens fra Bernhoft

Audun Vinger, Dagens Næringsliv

Hvordan er Jarle Bernhoft på en god dag?

Jeg er nok en glasset-halvfullt-type fyr, men når jeg får til å lage noe som har noe for seg, eller føler at jeg klarer å få publikum til å glemme tid og sted og bare smøre seg inn i lyden jeg lager, da er det veldig fint å være meg. Men det er relativt sjelden jeg klarer å lage noe bra eller stoppe tiden på konsert i forhold til hvor ofte jeg prøver.

Hva slags musikk har du vokst opp med og har den vært med deg gjennom livet?

Jeg var ofte med pappa på jobb i Operaen, så det var mye opera i oppveksten min, og ikke minst korsang. Mamma dirigerte et par kor for å spe på lærerlønningen, men jeg skjønner ikke helt linken til afro-amerikansk musikk, som jeg føler er det vannet jeg bader i.

Har du en favoritt-matrett i så fall hva?

Curryen til kona mi Lisa. Den er kjempegod, du lager en pasta av curry roux, sper ut med enten tomat-, grønnsaks- eller eplejuice, protein of choice og ris. Veldig enkelt, suverent digg.

Har du sett en bra film i det siste som du vil anbefale?

The Lobster av Giorgios Lanthimos. Absurd makaber film, jæskla gøyalt.

Bernhoft byr opp til dans

Eivind August Westad Stuen, Aftenposten

Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener i Norge?

Det har vært noen veldig fine stunder på Rockefeller i Oslo. Det er en drømmescene å spille på, intim og svær på samme tid. Trondheim har en tendens til å lage fest hver gang. Men det er noe spesielt å spille på Gjøvik, og første gangen jeg spilte der ble jeg helt blåst bort av hvor bra folk sang der, flerstemt og helt inn i sumpen bra. Norges mest funky by!

Hva inspireres du av musikalsk?

Musikk som klarer å nå ut over sine egne bredder er magisk. Nå har jeg for eksempel nettopp hatt et rush av Arif sine tekster, og jeg føler at jeg blir smartere av å høre på han.

Du har opplevd mye forskjellig opp igjennom. Hvis du skal trekke frem tre ting fra den som betyr noe spesielt for deg hva vil det være?

Det var ekstremt tilfredsstillende å oppleve at folk gikk bananas første gang jeg spilte i New York. Jeg var litt nervøs for om jeg var ‘bra til å være norsk’ liksom, og så fikk jeg et ganske høylydt svar på at jeg hadde noe å fare med selv der musikken min har røttene sine. Jeg tror ikke vi kommer utenom Spektrum-konserten heller, ti tusen folk på en gang var ganske overveldende. Og så kom Roskilde samme år og toppet det med 25 000, det var vilt. Samtidig er det noe sterkt med de små klubbene, første gang jeg spilte utenfor Norge var på en bitteliten klubb i Århus, og der var det smekkfullt av folk som kunne låtene mine lenge før de egentlig burde lært seg dem. Jeg kunne bare spille gitar og la dem bælje på, det var kick.

Hva er dine musikalske planer videre for 2021?

Jeg skal få denne skiven ut, dra på en bandturné i Norge og en solorunde i Europa, skrive mer, muligens spille inn noen låter med et bluegrass-band, og bli bedre på slide-gitar. Kanskje lære meg å spille munnspill.

Se Også

Nesegrus kjærlighet fra Bernhoft
Intervju

Nesegrus kjærlighet fra Bernhoft

Bernhoft slapp nylig den nydelige låten, «Clearly Confused» og beskriver den som en takknemlig kjærlighetsvise, sett fra grusen og opp. Samarbeidet mellom Bernhoft, Kristian Vik aka [...]

Sigvart Dagslands første album på 5 år er også et av hans beste
Intervju

Sigvart Dagslands første album på 5 år er også et av hans beste

I snart fire tiår har Sigvart Dagsland gitt landets befolkning gåsehud med sin særegne og silkemyke stemme. De siste månedene har han gitt oss flere smakebiter [...]

Mathias Gundhus med nydelig euforisk melankoli
Intervju

Mathias Gundhus med nydelig euforisk melankoli

Mathias Gundhus er Toothfairys nyeste indie/folk-tilskudd og leverer musikk som flyter inn i universet til legender som Sufjan Stevens, The Tallest Man on Earth og Passenger. [...]

Ny energisk fulltreffer fra Pil & Bue
Intervju

Ny energisk fulltreffer fra Pil & Bue

Pil & Bue er en heftig og dynamisk duo fra Nord-Norge, som til tross for sin beskjedne besetning høres ut som et stort band. Nylig slapp [...]

Norges nye pop-snakkis strør om seg med heftige perler
Intervju

Norges nye pop-snakkis strør om seg med heftige perler

Stjerneskuddet Jonathan Floyd er Norges nye pop-snakkis. Med fem knallsterke og fengende singelslipp bak seg så har ikke oppmerksomheten latt vente på seg. 20 åringen kan [...]

Nydelig og varm melankoli fra Vamp
Intervju

Nydelig og varm melankoli fra Vamp

I år feirer Vamp tretti år som band, noe de har all grunn til å feire. Nylig slapp Øyvind Staveland og hans musikalske medsammensvorne deres 13. [...]