Det har tatt lang tid for Håvard å tåle å gi ut albumet «Dark Rooms», men nå er det her. Det har blitt et sterkt og personlig album, og de brutalt ærlige tekstene gir et innblikk i Håvards historie – hans mørke rom.
Hatten av for Håvard, og for det han har fått til med musikken. Å dele dette med omverdenen står det stor respekt av. Han viser at han har en iboende styrke og kraft, noe han kanskje ikke har vært klar over når det har sett som «mørkest» ut…
«Dark Rooms» har på mange måter vært en slags egenterapi som gjør at Håvard står sterkere i eget liv enn noen gang. Han håper låtene kan hjelpe andre også. Låtene handler om overgrep, det å ikke ville leve, selvmedisinering, ensomhet og smerten ved å ikke høre til, ikke få det til. Men de handler også om styrke, vilje og håp.
Det er ikke ofte at en debutant på godt over 50 fyller opp konsertlokalet på sin plateslippkonsert. Det skjedde på Herr Nilsen 19. februar. Lokalet var pakket med et ekstremt nært og lyttende publikum som var tydelig berørt av Håvards brutalt ærlige tekster. Lun Kristiansand-humor og en stor dose selvironi skapte dessuten en fin kontakt med publikum som hadde en svært hyggelig kveld. Drevne musikere (Kjetil Gilberg, Ståle Gilberg, Eivind Engedal, Fredrik Wallumrød, Monica Rennan Hjelle og Tonje Vågen Aase) samt bandets glimrende lydmann Arne Aasland, skapte et lydbilde som var rått, nært og kraftfullt. Vi tok en prat med Håvard om det nye albumet og hvordan det har vært å lage dette.
Gratulerer med et sterkt og personlig debutalbum, «Dark Rooms». Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse og hva som ligger bak valget av albumtittelen?
Jo, takk for det. Det har vært en ganske lang prosess, og jeg har gjort litt nå og da. Jeg var ganske dårlig i perioder, både i skriveprosessen og under innspillingen. Tittelen var ikke min idé, men egentlig er det en god tittel selv om jeg syntes den var litt skremmende. «Dark Rooms» gjenspeiler jo innholdet da – så velkommen inn i mine mørke rom. I bunn og grunn er det vel et slags egenterapiprosjekt.
Du har skrevet et personlig album om din vanskelige barndom og ungdomstid. Kan du fortelle litt om hva den innebar?
Egentlig ikke. Henviser heller til platen. Det er jo et par sanger som er innom temaene. Det er bedre om folk som er interessert dykker inn i tekstene og analyserer selv hva de forskjellige låtene handler om. Kanskje er det ting der som en lytter kan relatere til.
På et tidspunkt ønsket du ikke å leve lenger og du drev også med selvmedisinering. Kan du fortelle litt om dette?
Igjen vil jeg henvise til musikken. Det er et par låter der som sier litt om det, tanker og kanskje spørsmål rundt temaene. Vet ikke helt, men kanskje er eller kan platen være viktig for noen?
Hvordan har det vært for deg å sette ord på disse følelsene, og på en måte «gjennomleve» det du har opplevd i form av å lage dette albumet?
Rett ut sagt, i perioder under prosessen var det helt forferdelig. Jeg kastet tekster, tok dem opp igjen, kastet igjen Jeg har ligget på gulvet og grått osv. Jeg har både før, under og etter vært inn og ut av psykiatrien, gått til anskaffelse av noen diagnoser. Midt opp i dette hadde jeg også en lengre innleggelse, tre måneder på Modum Bad, avdeling for depressive lidelser. Det kan jo bli musikk av slikt? Fikk spørsmål fra en artist om hvorfor jeg ikke skriver på norsk. Svaret på det er ganske enkelt at jeg føler disse tekstene ikke klinger godt på sørlandsk, og at jeg måtte ha en slags distanse til dem. Jeg ville ikke klart å skrive det på norsk. Det blir for nært og jeg tror ikke jeg ville fått det til. Ellers så har jeg stor respekt for dem som klarer å skrive bra tekster på norsk.
Man sier ofte at; «Det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere». Hva tenker du om den setningen i ditt tilfelle?
Uff, det der er en floskel jeg ikke kan fordra. Jeg klarte ikke dette selv, måtte ha hjelp, sånn er det bare. Det sagt, så er jeg jo bedre nå og gjennom prosessen har jeg fått en liten nysgjerrighet på en fremtid. Er det kanskje mulig å få noen gode år? Jeg håper det.
Nå er albumet ute. Hvordan føles det og hvilke tilbakemeldinger har du fått på albumet så langt?
Det har jo ikke vært helt lett og jeg har opptil flere ganger vurdert å droppe hele greia. Noen av tekstene er jo ikke helt lette rent personlig. Prosessen har både vært god og von. Jeg har gått noen runder med meg selv på om dette i det hele tatt skulle gis ut, fordi det startet som et slags egenterapiprosjekt. På en måte er det godt å få det ut, og på den annen side er det litt skremmende. Følelsen av å stå frem offentlig med ting som har vært personlige og vanskelige har kostet mye, og det er skremmende. Jeg føler at jeg legger hodet mitt litt på blokka, men det får stå sin prøve. Noen har sagt at dette er en viktig utgivelse, og responsen så langt har vært god, både musikalsk og innholdsmessig. Hvis sangene kan bety noe for noen så var det kanskje verdt å gjøre dette. Hva som eventuelt kommer ut av dette, eller skjer videre aner jeg ikke, men er jo for sent å snu nå.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
Flere av dem, men vil nok trekke frem «Rising Tide» som på en måte handler om hva om man dør. Og «Tears Become Diamonds» som nok er den vanskeligste. Den er jo ganske voldsom med tanke på innholdet. På den annen side så gjelder det jo ikke bare meg, og media er full av den dritten om overgrep og misbruk. Å gjøre den teksten var helt grusomt, og kanskje er albumet viktig bare på grunn av den låten? Den er til alle oss som har vært utsatt for ganske fæle ting som har vært veldig ødeleggende for mange. Jeg er i dag ikke i stand til å lese om slikt i avisen engang.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Det er jo litt mørkt, og jeg føler at lydbildet understreker og bærer tekstene. Takk til produsent og musikere for det – de behandlet både meg og tekstene med respekt.
Hva er det spesielle eller unike i ditt musikalske univers?
Føler selv at jeg hverken har noe spesielt eller unikt, men det låter kanskje litt annerledes enn mye annet?
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Stille egentlig, bortsett fra et par turer i studio.
Hvem er artisten HAVARD, hvilken musikalsk bakgrunn har du?
Aner ikke helt hvem han er. Jeg sluttet med musikk for 17-18 år siden, og har ikke hørt mye på musikk på alle de årene heller. Jeg orket det simpelthen ikke og i den perioden var jeg på konsert 2-3 ganger. Interessen kom jo ellers i ungdomsårene. Jeg studerte gitar i ett år og hadde noen år som freelance-musiker.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Nei, vet ikke helt. Måtte eventuelt gå langt tilbake i tid. Jeg er jo nesten dinosaur fra «back then», men jeg har i mine mørkeste perioder opplevd et par låter som viktige. Siste verset i Cohens «Hallelujah» bar meg i perioder, og det samme med «Come Heal», og da KUN hans versjoner. De røsker.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Ai, et spørsmål jeg ikke ønsket å få. Jeg hører svært lite på musikk, og helt ærlig, jeg har aldri hatt noe forhold til norsk musikk – dessverre kanskje, men kjenner jo en del svært dyktige musikere. I det lille jeg har fått med meg vil jeg si at nivået på norske musikere er blitt skyhøyt.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Da må vi jo gå 100 år tilbake i tid og jeg har aldri sunget i dusjen engang, så da har det vært mer som gitarist i forskjellige konstellasjoner. Må vel trekke frem Rockefeller som et fantastisk fint sted å spille, spilt der flere ganger i gamle dager og det var fint.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Det vet jeg ikke helt hvem skulle vært. Er jo så mange fine folk der ute. Kan kanskje gi et svar på det en annen gang?
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?
Har nok noen guilty pleasures, ja….
Hvilken scene i Norge drømmer du om å spille på?
Jeg drømmer ikke om noen egentlig, men digget Rockefeller, og jeg har spilt i Spektrum også, men der var jeg vel mest overrasket over hvor dårlig lyden var – men dette er jo over 20 år siden.
Du hadde nylig releasekonsert for albumet på Herr Nilsen. Kan du fortelle litt om den kvelden og tilbakemeldingene fra publikum og presse?
Tilbakemeldingene var strålende. Det opplevdes veldig spesielt å være på en scene igjen etter nesten 20 år – litt som å komme hjem. Og så var det jo spesielt for meg at en ukjent «nobody» fylte stedet – og det på første konsert.
Hvor kan publikum oppleve deg spille live fremover, og hva kan publikum forvente seg på en konsert med HAVARD med band?
Litt usikker kortsiktig, håper å få gjort noen jobber til våren og sommeren, og så må det jo bli en lengre turnè tidlig på høsten.
Hvilke planer har du videre i 2019?
Utover det jeg allerede har fortalt så har jeg et håp om at sangene kan starte sin egen reise, og kanskje bety noe for noen, kanskje kan noen gjøre dem til «sine» – at de berører noe i noen? Jeg skal også gå i gang med et nytt plateprosjekt, under forutsetning av at det første går noen lunde greit.
