Foto: Brage Pedersen

Kohib leverer årets elektronika-album så langt

Del Tweet

2020 har vært et mørkt år til nå, men som Kohib beviser til gangs på «In Mountains»; ut av mørket fødes noe lyst og vakkert. Platen er denne «Ukens album» på NPS Music.

Øivind Sjøvoll aka Kohib slapp nylig «det vanskelige andrealbumet» i det som mildt sagt kan beskrives som en vanskelig og mørk hverdag for de aller fleste av oss. Produsenten og DJén fra Sortland med base i Tromsø er kjent som en vintage-entusiast av rang, går ikke av veien for å eksperimentere med lydkilder og kan vanskelig plasseres i en tydelig bås eller subsjanger innen elektronika. «In Mountains» er i sin helhet spilt inn i mørketiden i omgivelser og av mennesker som forstår hva mørketid innebærer, og ikke minst; som vet hvordan man overlever og kommer styrket ut av den.

«In Mountains» er mørk, kald og sparsommelig i instrumenteringen. De mollstemte kordene og ofte skeive rytmeseksjonene underbygger en slags trolsk følelse av utrygghet og ubalanse, mens melodiske pads og luftig, svevende vokaler trer trøstende til og skaper harmonisk balanse og en slags innsvøpt følelse av at alt går bra til slutt. Albumet består i alt av 9 spor, og man kan høre snev av alt fra James Holden til The Knife, Trentemöller og Røyksopp i form av referanser. Etter to innledende, rolige intro-spor («Alone in Mountains» og «Before Light») som vil kunne bygge massive forventninger på enhver scene (lukk øynene og tenk på dette som en mulig intro på et Øya-sett), buldrer Kohib avgårde med smått geniale «The Fourth», der en lett tassende 4/4 rytme støttes av en perfekt vektet bassgang som ville fått nevnte James Holden til å rødme og nikke anerkjennende. Lydia Waits vokal er herlig forløsende og helstøpt; gud så deilig det er å høre vokal der historiefortelling er viktigst i elektronika igjen! Ingen chopped-up og prosesserte vokal-hooks i mils omkrets.

Minimalistisk og mollstemt, men også atmosfærisk og rikt på stemninger.

Jan-Olav Glette, Deichman Musikkbloggen

Toget ruller videre med den mer direkte og illevarslende «Kin Tooku», låten som nok er det reneste klubb-sporet på albumet, før vi hører det Kohib selv beskriver som albumets signaturlåt; «Crème De Cassis». Med uredd instrumentering bestående av blant annet saksofon og enkle gitarkorder føles låten som en tidvis merkelig hybrid av Nick Cave og The Knife, og dermed noe av det mest interessante som er skapt innenfor norsk elektronika på en god stund. Tar vi ikke helt feil, så vil vi nok høre noen spreke remixer av denne låten i tiden som kommer. Så hva med Røyksopp; hvordan hører man at Kohib er inspirert av Svein Berge og Torbjørn Brundtlands legendariske orkester? Lytt til «Break of Dawn» og «Spaces», der spesielt sistnevnte er så grandiost lengselsfull og varm at den lett kunne vært en del av duoens fantastiske «Senior» (2010).

«In Mountains» er et album som bør åpne langt flere øyne og ører for denne fantastiske produsenten fra nord. Mens røttene åpenbart er elektroniske, er dette et album som har langt større appell, kraft og egenart i seg. Det er bare å håpe at festivalene som planlegger tiden fremover der ute noterer seg navnet og muligheten. En fremførelse av «In Mountains» en sen kveld foran det riktige publikumet ville vært en åpenbaring av ny-religiøse dimensjoner. For ut av mørket fødes noe lyst og vakkert.

(Artikkelen fortsetter under spillelisten)

Elektronika

Norsk Elektronika

Norsk elektronika er i vinden som aldri før! Enten det gjelder subsjangre som house, trance, techno eller NuDisko -antall nordmenn som opplever suksess (også internasjonalt) har [...]

Les mer

Hei Øivind og gratulerer med fantastisk nytt album! Fortell oss litt om tematikken og den røde tråden i «In Mountains» og hva du ønsker at publikum skal sitte igjen med av følelser etter å ha hørt på albumet?

Tusen takk, hyggelig! Jo, jeg har alltid likt album som kan spilles i sin helhet, fra begynnelse til slutt. Ideen var å skape et slikt album. Da, uten å tenke på at låter skulle skille seg ut som singler, eller med bestemt lengde. Tematikken er uavkortet mollstemt, og jeg merker godt selv nå, at dette er spilt inn i mørketiden.

Følelser ja. Musikk skal jo vekke følelser. Ønsket mitt er at lytteren skal kunne høre på låtene, og lage sin egen dimensjon rundt det de hører. Jeg har helt bevisst lagt mye rom i låtene slik at det er god tid til å dagdrømme.

Lydia Waits var et ukjent navn for oss før dette, og det er heller ikke mye informasjon om henne der ute. Fortell oss litt om hvem hun er, hvordan dere kom i kontakt og hvorfor du har plukket henne til å være en såpass stor del av albumet?

Lydia Waits (aka Frida Virtanen) er utdannet ved Musikkonservatoriet i Tromsø, og er en helstøpt vokalist, komponist og tekstforfatter. Hun har en helt enorm rekkevidde, og er ikke låst til noen sjanger. Hun har sitt opphav fra jazz og soul, men synger vel så gjerne pop og r&b. Hun hadde, for noen år siden, konsert med sitt eget band, «White Ascot» hvor jeg var blant publikum. Spurte henne der og da om hun hadde tid til et prosjekt til, og siden har vi jobbet sammen, med passe jevne intervaller. Hun jobber forøvrig også med Dagny og Arcane Station.

Hva vil du si er albumets «signaturlåt», og beskriv arbeidsprosessen din fra idéfasen til ferdig mix og master?

Det må bli «Creme De Cassis». Den ble til på en kveld, og inneholder en slags definisjon på musikk jeg elsker å lage. Det hele startet med Midi-puls, og lek med step-sequencer (Dark Time) sammen med en Moog Grandmother – her ble basslinjen til. Derpå kom rytmikken nesten av seg selv, beats og fills. Og ja; alle sporene, med unntak av «Spaces» inneholder rytmeelementer som er samplet rundt om, mye slitent treverk som er tatt opp her og der. I «Creme De Cassis» er det et løst platting-bord på hytta som erstatter den klassiske clap`en.

Samme helg som jeg spilte inn låten, var Helle Larsen i byen, og hun kokte sammen en aldeles herlig tekst og melodi. Lekte litt med vokalen i ettertid, men det er i all hovedsak one-takes vi hører på albumet. Låten synes jeg ble en fin homage til den første serie-musikken som virkelig satte seg hos meg på 90-tallet: Twin Peaks.

Du blir beskrevet som en vintage-entusiast med et lite arsenal av forskjellige duppedingser i hylla. Hva er all-time favoritt-synthen, og hvilken dingseinvestering har vært mest krevende å forsvare ovenfor omgivelsene dine?

Jeg roterer ofte på lydkildene, men det er en unit som sjelden fjernes: Dave Smith OB-6 er en unik kilde for inspirasjon, og har du først gått i gang med denne, flyr timene fort. Helt magisk synth, med mange muligheter. Nå er jo ikke den spesielt vintage, men kanskje mer som en moderne klassiker å regne. Under innspilling av albumet har hovedinstrumentene vært Korg MS-20, Roland Juno 60, OB-6 og Moog Grandmother. Ingen av disse har vært krevende å forsvare overfor omgivelsene mine, mest fordi jeg har helt fantastiske omgivelser. MEN, da jeg hadde fått napp på en original MS-20 for ca. ti år siden, viste det seg at det var en ganske stram menighet som skulle selge denne. De ville forvisse seg om at jeg ikke skulle finne på å lage skjendende musikk av noe slag. Jeg håper og tror at selve synthen har hatt det artigere de siste ti år, enn de 25 foregående.

Hvilken VST vil du trekke frem og anbefale som sentral og som alltid finner sin vei inn i dine produksjoner?

Kan vel med hånden på hjertet si at jeg ikke har laget en eneste låt de ti siste år hvor jeg ikke har brukt Soundtoys` Echoboy. En brukervennlig og intuitiv rakker med masse kraft og hands-on muligheter.

Kohib bruker og kan trygt anbefale Soundtoy´s Echoboy

Hvordan var din egen reise inn i elektronikaens magiske verden? Hva eller hvem var det som inspirerte deg til å begynne å produsere selv?

To spesifikke situasjoner.

  1. Konsert med Nils Petter Molvær´s «Khmer». Akkurat der og da var det det aller kuleste jeg hadde sett, og hørt.
  2. Jeg besøkte et kollektiv med kjentfolk i Oslo, tipper det var i 2001. Jann Marius Dahle (aka Fjordfunk, aka Kango) satt på hybelen sin og moste ut beats på Acid. Han klippet og limte i samples, og lagde veldig kule saker. Det øyeblikket jeg kom hjem til Tromsø oppdaget jeg platesamlingen min på nytt, denne gang for å lete etter samples, og der var jeg i gang.

Du har jobbet med to av landets mest markante kvinner, Dagny og Mari Boine. Fortell oss litt om hvordan disse opplevelsene var for din del, og hva det viktigste du har lært av å jobbe med så proffe artister?

Dagny og jeg jobbet sammen før hun slo igjennom, så det var særs avslappet og tilbakelent. Dvs: allerede da (2009) hadde Dagny opparbeidet seg en god dose live- og låtskrivererfaring, så jeg husker det var gøy å jobbe med en så sulten artist. At hun er der hun er i dag, unner jeg henne virkelig. Hun har jobbet og stått på med musikken sin i mange år før hun slo igjennom. Hardnakket jente med bein i nesen!

Mari Boine var litt annerledes. Jeg hadde fått tilmålt en session på noen få timer, og dette skulle bli to låter. Jeg var rett og slett litt starstruck når hun stod i døråpningen. Jeg hadde gjort alt klart, studio var oppvarmet, alle mic´er sjekket og session var klar for start. Tror vi var i gang 3-4 min etter at hun kom inn døren. Helt vilt å høre henne synge rett ved siden av meg, det låt simpelthen rått!

Jeg har lært mye av både Mari og Dagny, og det gjelder forøvrig alle musikere jeg har jobbet med. Fellesnevneren er å gi hver og en fritt spillerom, det er da det blir skøy.

(Intervjuet fortsetter under videoen)

Kohib presenterer sin 20+5 spilleliste

20+5 spillelisten din er nær sagt selvfølgelig stappfull av deilig elektronika i alle slags farger, men du har også lagt til artister som Emilie Nicholas («Grown up») og The Familiar («Everything»). Hva er bakgrunnen for disse to valgene?

Emilie Nicholas er, etter at jeg så henne på By:Larm i 2014, og ble forsiktig blåst helt av banen, en av de norske artistene jeg har fulgt mest med på. Nydelige produksjoner, herlige låter og magisk teft. Hun er vår tids Björk.

The Familiar er en duo fra Tromsø/New York som jeg mener fortjener MYE mer spilletid enn de har fått til nå. Jeg regner med, og håper på, de kommer med flere utgivelser, de blir bare bedre og bedre.

Vi kommer heller ikke utenom at spillelisten har en ganske tydelig nordnorsk profil. Fortell om hvordan det legendariske elektronika-miljøet i nord er om dagen, og hvordan landsdelen har farget deg musikalsk?

Jeg vil si at miljøet i sin helhet her i nord er potent og produktivt. De aller fleste musikerne spiller stadig tetris med kalenderne sine for å delta på ulike prosjekter. Heldig er jeg, og mange andre, som kan høste av samarbeidsvilje, dyktige instrumentalister og vokalister. Rent musikalsk, så har jeg jo (i voksen alder) blitt et rikere menneske etter å ha hørt mye på Bjørn Torske, Biosphere, Røyksopp, Mental Overdrive, Rune Lindbæk, Frost og Bel Canto, og det er soleklart at det har farget meg selv som artist.

Hvordan har du opplevd corona-pandemien personlig og som artist, og hvordan ser planene dine ut videre i 2020?

Torsdag 12. mars, og de to påfølgende månedene var ganske mørke rent kunstnerisk og yrkesmessig. Rørte ikke et instrument. Derimot ble det mye fin tid med familie, og etter hvert venner. Samarbeidet som fort vokste frem viser bare hvor viktig demokrati, likeverd og utdanning er. Har mye på hjertet i forbindelse med Covid 19 og en del statsledere rundt om, men det sparer jeg til en annen gang.

Planene fremover er å utfordre meg selv musikalsk. Jeg har fått en del oppdrag med musikk til bilde og film som jeg gleder meg til å ta fatt på, og i tillegg ligger det et nytt album i kortene. Det tar tid å lage album, men det er så helsikes skøy.

Elektronika

Norsk Chillout

En perfekt spilleliste når du vil sone ut og slappe av eller som lydbilde til et sent nachspiel.

Les mer

Se Også

LILJA krysser grenser på mesterlig kultursamarbeid
Intervju

LILJA krysser grenser på mesterlig kultursamarbeid

Oddrun Lilja er en autentisk og spennende gitarist og komponist fra Oslos jazzscene som nylig slapp sitt kritikerroste debutalbum, «Marble» med superbandet «LILJA» som er denne [...]

Myra fra Stjernekamp er ute med bangeren «Dum & deilig»
Intervju

Myra fra Stjernekamp er ute med bangeren «Dum & deilig»

Myra er i vinden om dagen som deltaker i Stjernekamp, som EDVARD-prisvinner for sin tekst til låten «Hjemløs i egen ny», og for duetten, «Adams Sang» [...]

Kars markerer seg med breial smakebit fra kommende EP
Intervju

Kars markerer seg med breial smakebit fra kommende EP

Hva skjer når vaskekte hiphop-legender fra Bergen tar tak i en sertifisert østkant-ramp fra Oslo? Når det hittil relativt ubeskrevne bladet Kars flagger samarbeid med ingen [...]

Herlig sprut og humør fra undergrunnens Sex Judas
Intervju

Herlig sprut og humør fra undergrunnens Sex Judas

Medlemmer fra Beglomeg, Deathcrush og Whalesharkattacks bidrar på Tore «Jazztobakk» Gjedrem sin oppfølger til Spellemann-vinneren fra 2018. Sex Judas feat. Ricky startet som et soloprosjekt for [...]

Doddo tar et kraftig oppgjør med samfunnet på sitt nye album
Intervju

Doddo tar et kraftig oppgjør med samfunnet på sitt nye album

Fredag 4. september slapp Spellemannprisvinner Doddo albumet, «Tunge tider» som er denne «Ukens album» på NPS Music. I 1997 var det nesten umulig å slå på [...]

En av indiescenens mest spennende duoer slipper debutalbum
Intervju

En av indiescenens mest spennende duoer slipper debutalbum

Jouska er en Oslo-basert duo som lager elektronisk musikk om underbevisstheten din. Denne duoen entret indiescenen i 2018 med debut EPen «Frog Fiction», og spilte på [...]