26. januar slapp Knut Reiersrud Band sitt første album på 10 år, på Jazzland Recordings. ”Heat” er en samling nyskrevne låter innspilt live i Studio Paradiso av ditto velrenommerte analogmaestro Christian Engfelt, og som er denne ”Ukens album” på NPS Music. Dette er soul, jazz og blues i ypperste klasse.
Reiersrud Band består foruten Knut selv av et stjernelag med norske musikere som keyboardist David Wallumrød, gitarist Bjørn Holm, bassist Nikolai Hængsle og trommeslager Andreas Bye.
Sjefen sjøl er å regne som en bauta i norsk musikkliv og har utviklet et helt eget uttrykk med elementer fra mange musikkformer. Han er prisbelønnet både som gitarist og komponist og er internasjonalt kjent fra en lang rekke samarbeid med andre artister. Det som imidlertid gjør Reiersrud helt unik er hans evne til alltid å være relevant og overraskende nyskapende.
Nå blir det norgesturné med start i Bergen 30. januar og Rockefeller i Oslo 14. februar. Til sommeren er jazzfestivalene i Molde og på Kongsberg og Notodden Blues Festival klare for besøk. Vi tok en prat med Knut om bl.a. det nye albumet og planer videre fremover.
Gratulerer med albumet ”Heat” som du har spilt inn sammen med ditt fantastiske band. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Tja, Det er jo mine låter, og jeg er ingen effektiv låtskriver. Ideer kommer litt sånn ”rekandes på ei fjøl” til meg, og det tar lang tid. Men, -og dette høres kanskje rart ut: man kan si mye negativt om Trump, men en ting skal han ha: Det ble plutselig mye lettere å skrive låter. Alt dette totalt absurde som skjer ”everything good is bad, everything bad is good, everything false is true” – denne følelsen av vektløshet ga meg masse ideer. I studio hadde jeg som alltid full tillitt til at bandet mitt ville dra dette helt andre steder enn jeg opprinnelig hadde tenkt. Det skjedde også nå, og jeg digger det.
”Den musikalske gründer slår til igjen” 5/6
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Vel, man kan si – ut av dette kom ideen om tekstmessig å bruke bluesens metaforer for å si noe om klodens tilstand som går igjen i tekstene. Blues har nettopp dette motsetningsfylte og paradoksale i seg – som jeg liker i god lyrikk.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt instrumenteringen av dette albumet?
Det er nok slik jeg liker musikken min fremført. Bandet mitt har nettopp det soundet jeg elsker, og de er jo nesten overkvalifiserte for å spille musikken min – hahaha. Dessuten synger de kjempefint hele gjengen, og bassisten min Nikolai har fire oktaver innabords.
”Jeg elsker denne plata” 6/6
Hvilken låter fra albumet har du et spesielt forhold til?
Jeg liker teksten på “Wood”. Før var trærne vår motpart i naturen. Jeg husker faren min, som spilte piano, en gang leste høyt fra en bok der det stod; “Vi må temme skogen. Hvis ikke kommer greiner inn gjennom vinduene og gjennomborer våre flygler.” Nå er treet vår venn, og den skal redde oss fra klimakatastrofe. Folk skriver bøker om trærnes hemmelige liv, og om å hogge ved. Jeg skrev en liten sang om undring rundt treets rolle i våre liv.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Jeg gjorde 85 konserter bare i Norge i 2017. Det var helt vilt –hvor mye jeg fartet rundt i landet vårt. Høydepunktet var da jeg tok Widerøe-flyet fra Kirkenes til Vardø, og folk spurte meg: er det DU som skal underholde på Nordpol Kro i kveld? Da var det som å besøke folk hjemme – akkurat der de holder til.
Du regnes som en bauta i norsk musikkliv.Kan du fortelle litt om et av dine høydepunkter i din karriere så langt?
”Hver ny plate fra ham befester hans unike posisjon i norsk musikkliv”
Høydepunktet var da jeg ble tilbudt sørafrikansk pass av president Thabo Mbeki hvis jeg tok et ekstranummer på en konsert i Cape Town. Det var under det norske Kongebesøket i 1998. Stivt oppkledd med alle topp-politikerne, men Tabu (som visstnok kjente Jimi Hendrix på 60 tallet) var løs nok i jakken til å løpe opp på scenen da vi var i ferd med å avslutte konserten.
Hva liker du å gjøre på fritiden når du ikke holder på med musikk?
Jeg liker å si at jeg fisker, og det er i prinsippet sant, men det har vært så lite av det i det siste så det er litt flaut. Der i mot har jeg gått en del på ski nå som det endelig er snøvinter.
Hva er det typiske i Knut Reiersrud sitt musikalske univers?
Tja, jeg er glad dette intervjuet ikke er i studioet mitt. Jeg er ekstremt rotete, så mitt umiddelbare univers består av kabler, kasser og gitarer strødd utover gulvet.
Har du noen musikalske inspirasjonskilder?
For meg er det to tiårs-sekvenser som står ut i moderne musikk- og kunsthistorie, og som inspirerer meg: 1925-35 og 1965-75. Den første med jazz, blues, surrealismen, Paris, Berlin, psykologien… Endeløshet av spennende ting. Den andre med den svarte musikkens inntog i mainstream ungdomskultur, borgerrettighetskampen og frigjøringen fra fasttømrede kunstneriske konvensjoner.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg spiser plateselskapet HUBRO rått til frokost. Elsker alt som kommer ut på den labelen.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Pistol incidenten på Southside i Chicago – hvor det var min venn som trakk pistolen rager nok høyt. Jeg hadde kjøpt gitar i en pantesjappe i ghettoen med hjelp av en afroamerikansk gitarist som het Jimmy Morlander. Da vi kom ut ble vi forsøkt ranet av en ungdomsgjeng, men min venn Jimmy visste råd. Han trakk pistol og skjøt i været, og plutselig befant jeg meg bak en ladd pistol som var varm i Chicago.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Det var gøy da jeg kasten en Takamine-gitar fem meter opp i været uten å ta den imot – foran 2000 hylende kinesere. Vanskelig å fortelle om med ord, men gå på YouTube – skriv Knut Reiersrud in China – vel så ser du det.
Hvilke musikalske planer har du i 2018?
Turne, turne og turne – og festivaler til sommeren.
