Foto: Nikolai Grasaasen

Endelig er oppfølgeren til Amund Maarud og Lucky Lips her

Del Tweet

Fredag 25. februar slapp Amund Maarud & Lucky Lips langspilleren «Wolves», et album spekket med sterke og fengende låter.

Se også den rykende ferske musikkvideoen til tittelsporet, «Wolves» som er produsert av Nikolai Grasaasen litt lenger ned på siden her.

Da koronapandemien kom, innså Amund Maarud noe nytt om seg selv: At han «fantes som menneske selv om han ikke spilte fem dager i uken».

«I slutten av 2019 hadde jeg på to måneder spilt i Nashville, i Royal Albert Hall og på Nationaltheatret», forteller Amund.

«Jeg spilte i Nashville på en torsdag og Ålesund på en lørdag. Da var jeg helt utbrent. Jeg hadde ikke mer å gi».

Det ble uansett helt stopp da koronapandemien kom. Maarud beskriver det hele som «kjempetungt»: «Jeg har aldri gjort noe annet enn å spille. Spilt og spilt og spilt».

Den energiske gitarhelten Amund og Lucky Lips endte opp med å bli en musikalsk kraftpakke i skjæringspunktet mellom amerikana, blues og rock. Nå er de endelig klare med oppfølgeralbumet Wolves, som slippes på Maarud-brødrenes Snaxville Recordings 25. februar 2022 og vinylrelease er satt til april.

Denne gangen har de rigget opp hele bandet i det gamle fjøset under studio på gården og hele platen er spilt inn live. De har klart å fange energien som oppstår mellom musikere som trives best med blikk-kontakt og samspill.

Låtene er signert både Amund alene og i samkomponering med Malin Pettersen og Kim E. Bergseth. Det låter enda mer dynamisk og albumet er kanskje tydeligere amerikansk i retningen denne gangen.

Albumet er mikset og mastret av engelske Steve Evans, som har en CV som inkluderer flere av Robert Plant sine utgivelser. Lydbildet har vokst seg bredt og tydelig med steelgitaren ligger som en snikende fargelegger gjennom hele platen.

Malin Pettersen, en av de virkelige spydspissene innenfor norsk amerikana de siste årene synger to låter og preger hele platen med sin fantastiske vokal. Amunds gitar snerrer og vrenger og sammensmeltningen av platen handler om energi og samspill, båret fram av noen knallsterke låter med denne singelen som andre smakebit.

Vi tok en lang prat med Amund om blant annet det nye albumet, hans ærlige meninger og erfaringer om det å være musiker i Norge i dag og ikke minst under den vanskelige koronatiden og ellers om mye og mangt.

Gratulerer med albumet, «Wolves» sammen med Lucky Lips. Kan du fortelle litt om det, produksjonen og prosessen rundt det fra start til utgivelse?

Takk for det, fint å slippe ny musikk. Det er alltid litt kribling i magen uken før. Låtskriverprosessen startet tidlig i 2019 og så begynte låtene å stable seg opp. Så ble jo alt utsatt ca. tre ganger på grunn av korona, men vi forberedte oss tre ganger også. Så vi kunne låtene godt da vi endelig kunne spille dem inn.

Etter at låtene har fått en slags form, som oftest en idé på telefonen eller en linje som surrer rundt i hodet, så er det å sette seg i hjemmestudioet og begynne å finne tempo, toneart og hvilket lydunivers de skal ligge i. Alle mine låter, og i tillegg de som jeg har skrevet med Malin Pettersen og Kim Bergseth til denne platen, er fullinnspilte demoer før resten av bandet får dem. Det er muligens kontrollfreaken i meg, men det er like mye for min egen del å kunne teste ut om ideen henger på greip i et lydmessig landskap. Jeg synes det er så kjedelig å høre meg selv synge og spille kassegitar uten noe rundt at innspillingen av demoer er en prosess som drar det hele videre og gir låtene identitet.

Hvordan har samarbeidet med Malin Pettersen og Lucky Lips vært på dette albumet og hvordan utfyller dere hverandre på best mulig måte musikalsk?

Det har vært, og fortsatt er, en ren kjærlighetshistorie der musikk lages og vennskap blomstrer. Vi er der for hverandre i opp- og nedturer, ofte via vår milelange chattetråd med mye humor og hjerter samt tips om den beste maten langs veien.

Å sammen jobbe ut låtene, spille de inn og senere spille de live er en fin reise. Lucky Lips er et killer-band med svart belte i å spille for låtene, og gjøre dem best mulig. Det var det som førte til at jeg spurte i utgangspunktet om de ville være med. Jeg ville teste et prosjekt der låtene var nok i seg selv og det synes jeg vi har klart på en særegen måte. I tillegg til deres nydelige musisering og synging så har jeg hatt gleden av å skrive et par av låtene med Malin. Det var også skikkelig opptur da hun sang lead på to låter på platen. Det løfter hele albumet og viser hennes evne til å stoppe tiden når hun synger.

Lucky Lips er en gjeng som tar vare på hverandre og legger alt i musikken. De betyr utrolig mye for meg på alle måter og jeg tror det høres. Å spille musikk sammen er et tillitsforhold og man må ha det bra sammen og ville det samme.

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?

Lydbildet er nok mer i retning 90-talls amerikansk country denne gangen, et lydbilde jeg har vokst opp med gjennom Dwight Yoakam, Steve Earle, Respatexans og Marty Stuart. Stian J. Sveen har spilt nydelig pedal steel på hele plata, Malin har spilt strømgitar og det eneste akustiske instrumentet har vært banjoen til Even Reinsfelt Krogh. Jeg har spilt Stratocaster på hele platen bortsett fra elektrisk 12-strenger på «Who´s Gonna Catch You». Det er bare noe jeg har syslet med de siste årene, å få 1 gitar til å låte som 4 forskjellige istedenfor å få 4 forskjellige gitarer til å låte som 1. Forskjellig anslag, med og uten plekter, forskjellige effekter osv. Du trenger bare et par gode støvler og en Fender Stratocaster for å dra rundt jorda, både fysisk og mentalt. Det handler ikke om utstyret, men bruken. Hele plata er spilt inn live uten pålegg og det er det lenge siden jeg har gjort, det var moro. Det er spennende å holde på sånn når alle veit at det ikke skal legges på noe i etterkant og alt som blir spilt blir med på innspillingen.

Vi valgte tidlig å ikke male på med kassegitarer, triangler og keyboard i etterkant for å holde platen tro mot sånn det låt i grisehuset i låven disse dagene. Steve Evans har mikset og mastret platen, han har gjort en del med blant annet Robert Plant. Han har virkelig fått frem nyansene i opptakene, det var kick å få tilbake miksene fra han.

Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?

Jeg liker å se på en plate som et mentalt fotoalbum som består av fragmenter av sannhet, minner og assosiasjoner i fortid, nåtid og fremtid. Det betyr at mange kan finne noe som er «sant» på platen. For eksempel handler tittelkuttet om hvordan det er å jobbe altfor mye, midt på natten, ingen ser deg, men du må bare få jobben gjort. «Who’s gonna catch you» er inspirert av desperasjonen jeg så da jeg var i Kambodsja der folk hverken har rent vann eller særlig med mat. Utkastet til låten ble skrevet på hotellrommet samme kveld etter en båttur til en flytende landsby. «Pile it up» handler om den nordiske måten å svelge unna frustrasjon og sinne og la det sive ut sakte. Ikke helt sant for alle, men allikevel en betraktning Malin og jeg skrev på kjøkkenbordet hennes. «Purple Heart» har jeg skrevet sammen med min venn Kim Bergseth og det er en ren og kjærlig hyllest til min Anne som alltid har hatt ryggen min og passet på meg og ungene, det beste mennesket jeg vet om. Fikk inn en liten The Band-vibb på refrenget der og det gjorde meg glad. Videre så ønsker jeg å formidle ærlighet og en no-bullshit approach til livet. Jeg kan være både jålete, sårbar, cocky og dvelende og alle disse følelsene kommer ut gjennom musikken.

Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?

Jeg må trekke frem «Burning Up» fordi den er et livsbejaende møte mellom øst og vest. Groovet er fra Memphis, koringen fra Bollywood og riffet i midten er Balkaninspirert og soloen er inspirert av den mer speisa siden av Led Zeppelin. Jeg elsker å blande ting og selv om denne platen er muligens mer i amerikana-land enn den forrige vi laga så er det aldri et mål i seg selv å holde seg til en sjanger. Ei annen låt er «Wolves» fordi den er veldig selvbiografisk. Rollercoaster Love er en låt jeg er spesielt stolt av fordi det er nok første gang jeg har gitt ut ei såpass renskåret countrylåt. Det har vært en liten guttedrøm, må innrømme det. Som, 12-åring sto jeg i kjelleren og spilte til «Guitars and Cadillacs» med Dwight Yoakam og det ble sådd et frø i meg da.

Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?

Det tror jeg må være at jeg fortsatt føler at jeg utvikler meg som gitarist. Gitaren har vært min lynavleder gjennom hele livet og den fortsetter å overraske meg. Å spille gitar sånn jeg vil det skal låte er en privat vitenskap som forandrer seg nesten ukentlig og fra situasjon til situasjon. Jeg setter også skikkelig pris på mine egne knagger, ofte med referanser til blues og 60-talls rock. Det er lett å bli glad av for eksempel et riff fra Live at Leeds med The Who når man klarer å putte det inn i en ny setting.

Du har holdt på en del år som musiker. Hvilke tanker har du rundt det å være musiker i Norge i dag (både positivt og negativt)?

Dette er jo et komplisert spørsmål, her må jeg tenke litt. For å starte litt i det store; Norge er et lite land med utrolig flinke musikere. Bare innenfor gitarverdenen er det så mange stilskapere per innbygger at det er helt vilt, og det alene har vært en kilde til inspirasjon. Vi har mange gode støtteordninger som skal kompensere for at vi er et lite land og på den måten beholde bredden i kulturlivet. Innenfor musikkbransjen, og da mener jeg strukturene som holder i næringen rundt, så føler jeg at kompetansen har hengt litt etter og at det har vært litt for langt mellom visjonærene på vegne av artister utenfor pop-sjangeren – det er kanskje ikke så rart da vi faktisk kan lage et levebrød her hjemme. Kanskje våre relativt gode muligheter til å lage et levebrød hjemme har gjort at vi ikke før i nyere tid har begynt å eksportere mer og bredere musikk. Jazzen har jo alltid vært flink til dette og der finnes det mye kompetanse.

I Norge har vi etter hvert bygget opp et vanvittig stort kulturbyråkrati. Det er vel og bra, men å heve fastlønn i kulturfeltet fordrer at man hele tiden husker på at vi som er innholdsleverandører er strikkhoppene uten strikk. Vi har ingen lønnsslipp som kommer fast med pensjonstrekk og vi risikerer mye for å kunne tilby det beste vi kan, kveld etter kveld, med og uten feber, ofte uten mulighet for vikarer. Verdien av kulturen, den rent sjelelige, tror jeg vi «glemmer» litt oppi alle materielle goder og to års påtvunget sofasesong. Musikk og kunst er det motsatte av hverdag og krise og vi er egentlig omreisende øyeblikks-selgere. Vi tilbyr pause. I pandemien så har jo næringsbiten blitt ganske oversett også, og jeg tenker spesielt på unge musikere som ikke rakk å etablere seg før Norge stengte ned. Jeg tenker ofte på dem, og alle som eier sitt eget konsertsted med ansatte og husleie.

Jeg ser at musikk i sin reneste form nå virker for «treg» i den klikkbaserte verden vi lever i nå. Før så kunne du faktisk se en gitarforsterker med tilhørende gitarist på TV, det skjer nesten ikke lenger. Jeg mener at det ikke nødvendigvis speiler hele musikklivet, det er så mye mer bredde der ute enn det som får sendetid. Hver gang jeg får lov til å fleske til med en gitarsolo på TV så tar jeg det aldri for gitt, men virkelig storkoser meg med det. Hvem vet når neste gang blir, liksom?

Da NRK la ned Lydverket så skulle det komme noe og fylle det vakuumet. Er det Maskorama eller Beat for beat? Jeg trenger vel ikke kommentere så mye mer.

For min del så har jeg spilt opp og ned dette landet i årevis på små og store scener og det som kjennetegner norsk kulturliv er frivilligheten. Folk stiller opp som vakter, billettselgere, artistansvarlige, sjåfører og bærehjelp på sin egen fritid fordi de vil være med på å lage opplevelser for folk. Samtidig er de med på å lage et levebrød for oss som er så sta at vi lever av dette. Verdens største fruktkurv sendes herved til de frivillige. De som tar seg tid til å prate eller bare ordner med mat når de ser du er stresset. Det finnes så mye omsorg og velvillige og fine øyeblikk. Jeg håper noen frivillige leser dette og tar det som en hjertevarm takk og at jeg gleder meg til vi sees igjen på festival.

Skal jeg trekke frem negative sider så må det være at man jobber seg lett spent i hjel gjennom mange år for å få det til å gå rundt. Platesalget er nesten borte og strømming gir ingen inntekter så man er så sårbar når konsertene plutselig ble revet bort. Jeg tar aldri ordet dugnad i min munn igjen.

Men jeg skal ikke være tilbakeskuende og angrende, jeg skal være både fornøyd og stolt. Jeg har alltid fulgt hjertet og det har tatt meg inn på fine stier og jeg har lært mye, og jeg er ikke ferdig – hver gang jeg er i mål med en plate så melder det seg nye ideer.

Hva er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?

Jeg er egentlig en urolig sjel med et sterkt behov for å ha stabilitet rundt meg samtidig som jeg er nødt til å utforske hvordan jeg kan funke i ulike musikalske settinger. Det har ført til mange prosjekter og plater og jeg har lært mye og reist mye. Så uredd vil jeg ikke si, annet enn at jeg prøver å sette meg selv i uvante musikalske settinger som kan tryne noe sinnsykt. Men jeg vet hva jeg kan og, kanskje viktigere, jeg vet hva jeg selv forventer at jeg bør få til. Det legger jo et visst press, det er sjelden jeg når opp til egne forventninger men man må gi seg selv litt raushet med tanke på at dette er noe man aldri blir ferdig utlært i. Jeg tar ofte opptak av konsertene for å vite hvor landet ligger. Akkurat nå så er det fokus på å spille mindre og kortere noter. Ikke veldig lett når man tar så lett fyr med en gitar i hendene. Kanskje min sterkeste side som artist er at jeg aldri går av scenen uten å ha gitt mitt aller ytterste i den settingen jeg er i og jeg er opptatt av å gire opp andre på scenen gjennom spillingen min.

Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?

Igjen, litt urolig og kan ha lett for å bekymre meg. Etter 25 år i et «umulig» yrke så skulle man jo tro at det hadde roet seg litt, og det har det nok – men jeg er nok ikke alene om å synes at det har vært veldig lenge med store kriser i monitor. Jeg er gift med min beste venn, Anne, og vi deler alt og hennes humor og omsorg kunne jeg ikke vært foruten. Hu kjøpte en moped til meg i starten av koronaen og den har jeg kjørt mye rundt på for å få litt luft i skjegget. Ellers er det et ganske vanlig liv, er sammen med familien, kjøre vannsklie, kjøre traktor, snøfreser, hogge ved, digger å være på ferie og jeg spiller ganske mye gitar. Det er små ting og øyeblikk som gjør meg glad og rolig. Jeg kjøpte meg en gammel hagetraktor for å ha noe å skru på, den mistet reversen og var så rusten at den måtte jeg gi opp. Så kjøpte jeg meg en sementblander for å små-mure litt rundt omkring på tomten. Det ble ikke bra noe av det jeg murte så det måtte jeg gi meg med. Ofte er konklusjonen at «nei, jeg får heller lage en låt om det» og det gjør meg aller gladest.

Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?

Jeg kan ikke huske at det var en tid uten at gitaren var en viktig bestanddel av livet mitt. Først som 2-åring og svoren Bjøro Håland-fan, elektrisk gitar som 6-åring og første spillejobb som 7-åring Da med han jeg har spilt lengst med, min bror Henrik, på trommer. En formidabel musiker!

Pappa har alltid spilt i band så det har vært mye øvinger som vi har vært med på og sugd til oss inntrykk. Gitarer hang det på alle vegger og det var helt naturlig å begynne å spille på dem. Når Henrik fikk seg trommesett som 4-5-åring var vi i gang. Duoen Morudes, som vi startet i 2014, er en hyllest til nettopp det formatet med gitar og trommer. Platen «Sinister Beat» fanger det soundet vi har som duo.

Maarudkara var bandet vi hadde med pappa Terje på bass og etter hvert Simen Aanerud på piano. Vi spilte mye rundt omkring i 11 år, var med på Talentiaden på NRK på den tiden «alle» så på den samme kanalen samtidig og ga ut vårt første album i ´97. Så startet jeg mitt eget band, med Henrik på trommer og vi endte opp i Oslo som husband på bluesklubben Muddy Waters. Vi opplevde og lærte så mye under de årene med spillejobb rundt 5 kvelder i uken og til tider mer. Bill Troiani spilte bass og han hender det også jeg fortsatt spiller med, han er helt unik.

Så gikk det slag i slag med flere og flere spillejobber, jeg ga ut første soloalbum i 2003, spilte på by:Larm som trad bluesband, ga ut det neste i 2004 og i 2005 begynte vi rockebandet The Grand. Da hadde jeg fått nok av å spille trad. blues og med Per Tobro på bass og Eirik Tovsrud Knutsen på B3 var vi klare for å redefinere oss selv. Vi ga ut en EP og et album, spilte på Rockpalast på tysk TV, Roskilde og mange klubber og festivaler. The Grand er noe jeg er veldig stolt av at vi gjorde og jeg lærte mye, spesielt av Per som alltid kom med musikk jeg ikke hadde hørt før, men endte opp med å digge resten av livet.

Så i 2010 var det ikke levelig i studioet vårt i en kjeller i Oslo på grunn av en halvkriminell gjeng i nabolokalet. Da flyttet vi hele studioet til gården i Skogbygda og begynte å spille inn det som ble mitt soloalbum «Electric», som vant Spellemannpris 2011. Å ha et studio i låven med plass og rom til å bråke døgnet rundt ble en helt fantastisk ting og sånn er vi så heldige å ha det fortsatt. Takket være et par foreldre som har orket lyd og ikke minst backet opp i form av å bygge et nytt rom i låven. Snaxville Recordings er studio og plateselskapet Henrik og jeg driver sammen og mange plater har etter hvert kommet ut derfra og denne platen er ikke noe unntak.

Jeg er selvlært, men hadde et gitarkurs et par kvelder som 10-åring. Det hjalp å få vite om hvordan bluesskalaen hang i hop. Jeg kan ikke særlig med noter og skulle vel egentlig ønske at jeg hadde fulgt med mer i timen da jeg gikk på musikklinjen på Lillestrøm. Det var bare det at alt jeg ville var å spille gitar hele tiden. Så det ble en råd, det ble et liv og det er jeg glad for. Men en sånn type jobb er ikke noe som detter ned i fanget på en, det krever mye jobb uten noe særlig sikkerhetsnett.

Kan du fortelle litt om noen av dine beste opplevelser fra dine liveopptredener?

Royal Albert Hall i 2019 var et sånt 4 timers øyeblikk som jeg aldri glemmer. Jeg var musikalsk leder for en feiring av norsk blues i all sin vide forstand og i tillegg artist selv. Sterkest var kanskje det å sitte og spille med Stian Carstensen på kaval (fløyte) og meg på 12 strenger. Det var bare han og meg på starten av låten og det var så jeg kunne «se» tonene hans forsvinne opp i kuppelen på det majestetiske bygget. Jeg har aldri kjent på en større ro og glede på en scene. Det andre øyeblikket er releasekonserten med Lucky Lips i en fullsatt Parkteateret i Oslo i 2018. Det var akkurat som at hver tone betydde dobbelt og alt bare datt på plass. Ja, og Amgala Temple-turnè i Tokyo i 2019. Det var så utrolig moro. Lars Horntveth og Gard Nilssen er utenomjordiske musikere.

Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?

Jeg har mange, Jimi Hendrix, Eric Clapton, Ry Cooder, Blake Mills og Derek Trucks er kanskje de største for meg på hver sin måte. I Norge så er det spesielt Knut Reiersrud og Stian Carstensen som har virkelig lært meg så mye gjennom årene og alle gangene vi har spilt sammen. De har begge lært meg å ikke slutte å lære, verden er så stor og inneholder så mye musikk. Det å ta fokuset bort fra verktøyene og begynne å fôre fantasien mens man spiller har vært sunt for meg og det er en reise som aldri tar slutt.

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?

Det bobler over av kule ting og jeg har for lengst gitt opp å holde følge. Jeg kan nevne i fleng, men da glemmer jeg for mange. Det siste jeg fikk skikkelig kick av var Marble av Oddrun Lilja, oppdaget det gjennom mitt favorittprogram på P2, Jungeltelegrafen. Hun er fantastisk og nok et bevis på at neste generasjon musikere har så utrolig mye spennende på gang.

Hva slags musikk har du vokst opp med og har noe av den musikken vært med deg hele livet?

Jeg vokste opp med kassetter av A-ha, Kiss, Europe, Neil Sedaka, Øystein Sunde, Gitarkameratene og som 10-åring ønsket jeg meg min første CD. Jeg hadde blitt helfrelst av blues samme året og platen var med John Lee Hooker. Jeg husker fortsatt den tørre gitarlyden på introen av «I´m in the mood», livet mitt ble aldri det samme. Buddy Guy fulgte etter og ble der resten av livet til nå. Så har det vært en skikkelig gitarhelt-fest i platespilleren min i alle år inntil jeg for noen år siden begynte å høre på afrikansk musikk. Da gjerne Ali Farka Tourè, Bombino, Mdou Moctar. En familietur til Marokko for mange år siden ga meg muligheten til å høre Gnawa-musikk og det slo meg helt i bakken. Noe så kult, alt er egentlig blues.

Ja, egentlig en fortsettelse av gitarheltfesten, bare med litt andre utgangspunkt. Så sitter jeg hjemme og prøver å lære meg triks og så ender det opp i musikken. Jeg digger å blande sjangre og å oppdage nye innfallsvinkler. Jeg har nok en forkjærlighet for nye uttrykk skapt med verktøy jeg kjenner. Da har jeg liksom ingenting å skylde på når jeg ikke får det til selv. Når små dråper av inspirasjon fra ting, som ikke låter som noe som er tatt fra den klassiske måten å spille elektrisk gitar på, siver inn, da blir jeg motivert og glad.

Har du en favoritt-matrett?

Jeg er veldig smaksglad og kan bli rørt av mat. Jeg blir rørt av mye, men en Chili Chicken på Mother India eller en annen god indisk restaurant kan gjøre meg helt euforisk. Helst med mye Cobra-øl til. Da er det bare å ikke ha spillejobb etterpå for da er man så mathøy at det er umulig å hoppe rundt og spille etterpå- det skjedde oss på turnè i Edinburgh, faktisk. Fantastisk mat, ræva konsert. Men, man lærer litt hver dag. Heldigvis var det bare tre stykker som hørte på og jeg er ganske sikker på at to av de jobbet der.

Har du sett en bra film eller serie i det siste som du vil anbefale?

Det er vel tre jeg kommer på som jeg digger; «Yellowstone», «Better Call Saul» og «Breaking Bad» – og «Fargo» da. Jeg er en sucker for jordfarger, rust, tristesse og forfall med det riktige utsnittet. Jeg tror at når musikkvideoen til «Wolves» slippes, så vil flere kjenne seg igjen i denne paletten, uten å avsløre for mye. Vi trenger ikke dra til Minnesota når vi har Viken og Innlandet, eller Akershus og Hedmark som det egentlig heter.

Da koronapandemien kom, innså du noe nytt om deg selv. Kan du fortelle litt om det og hvordan koronaperioden har fortonet seg for din del, og hva som er dine musikalske planer videre for 2022?

Hele den perioden startet med at jeg var totalt utbrent etter et 2019 som var helt grenseløst med tanke på spilling og reising. Fra Nashville til Royal Albert Hall og til Nationaltheatret på litt under en måned på toppen av et fra før travelt år, satte meg ut. Sånn kan det bli når man er så spellesjuk og sulten på utfordringer. Så jeg har vært hjemme og bygget meg opp igjen ved hjelp av Anne og prating og ro, hu har tatt meg med opp bilturer når brakkesjuken har blitt for stor. Som sagt har det blitt mye mopedkjøring, bading og låtskriving. Jeg har vært mye sammen med ungene og har lært mye om at et roligere tempo er en raskere vei til et bedre liv. Den sultne bjørnen inne i meg måtte bare legges bort og jaget etter å mestre, bli bedre og levere måtte vike. Heldigvis begynte det å komme låter og inspirasjon etter hvert og jeg har fått utrolig mye ut av å skrive og lage demoer i denne perioden. Men det er klart jeg har jo til tider vært både deprimert og blitt smårar og apatisk. Det er mye å bekymre seg for og lite man kan påvirke. Har nok sett altfor mye nyheter og prøver å skru av det litt. Hukommelsen er blitt dårligere og om jeg var distré før, så var det lite mot sånn jeg er nå.

Det store jeg har lært, og det kan kanskje virke banalt, var at jeg finnes som menneske uten gitaren i hendene også. Det høres rart ut, men når man har gjort en lidenskap til jobb og gjort det hele livet så har man kanskje ikke reflektert så mye over hvem man er uten.

Se Også

Herlig nostalgi fra Humle – dette trengte vi nå!
Intervju

Herlig nostalgi fra Humle – dette trengte vi nå!

Fredag 20. mai slapp artisten og skuespilleren Humle sitt andre album, «Døgnvill» og som er denne «Ukens album» på NPS Music. Det ble skrevet under en [...]

Markella inspireres av sine greske røtter på sin nye sommerlåt
Intervju

Markella inspireres av sine greske røtter på sin nye sommerlåt

Tidligere i år ga Markella ut sin debutsingle «Burn Again» som hun har fått mye oppmerksomhet for både nasjonalt og internasjonalt. Samme dag som utgivelsen, debuterte [...]

Archer er ute med låt om ensomhet med heltene Erik Og Kriss
Intervju

Archer er ute med låt om ensomhet med heltene Erik Og Kriss

Sammen med sine ungdomsskolehelter Erik Og Kriss slapp Archer nylig låten «Ensom» på Sony Music. Til tross for at ensomhet kan være et ganske dypt og [...]

Vi gratulerer jubilanten Beady Belle med fantastisk flott plate
Intervju

Vi gratulerer jubilanten Beady Belle med fantastisk flott plate

Den kritikerroste soulpioneren Beady Belle feirer 20 år som soloartist denne våren med det helstøpte albumet, «Nothing but the Truth» på Jazzland Recordings, og som er [...]

SALTI er ute med sterk låt om ukontrollert sinne
Intervju

SALTI er ute med sterk låt om ukontrollert sinne

«Love Poor» er startskuddet for det nye prosjektet til SALTI denne våren, og som er denne «Ukens single» på NPS Music. Denne sterke låten ble sluppet [...]

Dypt personlig Jonas Benyoub på debutalbumet «ZeroLove»
Intervju

Dypt personlig Jonas Benyoub på debutalbumet «ZeroLove»

-Jeg føler at «ZeroLove» er den første personlige pakken jeg har levert, hvor jeg tørr å gå litt under huden på meg selv. Det å rett [...]