Foto: Torgrim Halvari

Adam Douglas leverer sitt beste album til nå

Del Tweet

Den amerikansk-norske artisten, Adam Douglas har lagt bak seg to studioalbum, et livealbum og en lang rekke konserter land og strand rundt, og fredag 5. mars slapp han sin tredje fullengder, «Better Angels» som er denne «Ukens album» på NPS Music.

Adam Douglas tar oss gjennom det han selv kaller en midtlivsanalyse, og albumet er en samling selvransakende låter og en landingsstripe for en musiker som har funnet seg selv og sin sjanger.

Noen uker etter albumslippet fyller han 40 år, en milepæl for mange og en inngang til den velkjente midtlivskrisen. Adam er ikke på vei inn i noen krise, men han bruker heller tiden på å analysere seg selv og sine valg. Han dykker dypere inn i hva som er den musikalske sjangeren hans, men også i hvordan oppveksten i Oklahoma, USA har påvirket han og hva det å være far har gjort med valgene han tar for seg selv og familien sin.

«Albumet handler om meg selv som modnes mentalt, til å bli den jeg skal være. Lyrisk og musikalsk handler det om å kombinere de riktige sjangrene, den riktige typen musikk, de riktige stilene, det riktige alt. Det er ikke det at jeg ikke har vært meg selv før, men nå faller ting endelig på plass og jeg gjør det jeg er ment til å gjøre. Jeg stiller spørsmålene jeg er ment å spørre og de viser meg som blir en middelaldrende mann», sier Adam om selvransakelsen han gjennomgår i albumets låter.

På «Better Angels» er Adam mer fysisk til stede i innspillingsprosessen enn han noen gang har vært; han er både co-produsent og har arrangert de fleste låtene selv. Albumet er et vindu inn til prosessen han har gjennomgått for å finne sitt bedre selv, sin better angel. Sammen med et stjernelag av musikere som Jeff Wasserman, Cory Chisel, Beady Belle og Bendik Brænne utforsker han amerikansk roots-musikk krysset med blandinger av både soul, rock n’ roll, blues, country, rhythm and blues og jazz. Adam har jobbet hardt med å prøve å definere seg selv i én sjanger. Konklusjonen etter arbeidet med «Better Angels» har resultert i at han har funnet sin musikalske sjel i en sjanger han rett og slett bare kaller Adam. Det er det som er Adam Douglas; slik som med hjemstaten Oklahoma, en smeltedigel av ulike sjangre og med impulser utenfra.

Adam Douglas leverer sitt beste album til nå. At han faktisk elsker musikk kan man høre og ikke minst føle gjennom låtene hans. Han legger all sin musikalitet og kraftfulle sjelelige lidenskap i sin musikk, og med en gudbenådet stemme og inderlige formidlingsevne så viser han stor musikalsk kunst. På dette albumet har han med seg musikere fra øverste hylle, og det er storartet å høre Adam Douglas formidle disse låtene i et så helstøpt og flott lydbilde. Vi må bare berømme alle de dyktige musikerne han har med seg på albumet og ikke minst Adam selv. Vi tar av oss hatten og sier; Velkommen hjem til ditt musikalske rike Adam!

Vi vil gjerne trekke frem fire låter fra albumet og den første er, «Build A Fire». Fór en låt og fór en stemme. En låt som passer Adam helt perfekt. Dette låter helt konge! Den neste vi vil si noe om er låten, «Change My Mind» som igjen viser hva som bor i Adam når man kommer til både inderlighet og formidlingsevne, og i et flott og symfonisk lydbilde er dette bare rått og vakkert, rett og slett. Duetten han gjør med Beady Belle (Beate Lech), «Where I Wanna Be» er en groovy og deilig låt som viser to av landets beste vokalister som leker seg i et stort og magisk soulfullt landskap. Den siste låten vi vil trekke frem er sistesporet, «Lucky Charm» som er en nydelig, ærlig og sjelfull låt hvor Adam viser en mer sårbar side av seg selv.

Vi tok en prat med Adam Douglas om blant annet albumet og planene videre fremover.

Gratulerer med albumet, «Better Angels». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse, og hva er forskjellig på dette albumet i forhold dine tidligere utgivelser?

Opprinnelig så hadde vi planlagt at vi skulle reise til USA og spille inn albumet der med amerikanske musikere. Planen var at vi skulle være der i ca. en måned. Jeg hadde til og med leid et kloster hvor vi skulle bo og lage masse musikk, i tillegg til å spille litt konserter mens vi var der. Denne planen utgikk på grunn av covid-19 så da booket vi det fineste studioet i Oslo og en gjeng med norske topp-musikere for å sette storband-preg på albumet. Vi spilte inn albumet i juni i fjor og det var egentlig helt fantastisk, men litt vanskelig å være inne i studio hele tiden mens alle andre var ute og koste seg i det fine været. Uansett så er jeg veldig fornøyd med resultatet.

Det som kanskje er de største forskjellene på dette albumet i forhold til tidligere album er at jeg har et større fokus på tekst. Grunnen til det er at jeg har vært gjennom veldig mye personlig, og jeg føler at det har vært veldig viktig å ha riktig tekst slik at låtene har blitt formidlet på riktig måte. På noen av låtene har jeg jobbet med et par av mine favoritt-tekstforfattere for å få det helt på plass – teksten pleier å komme til sist for meg. For meg er det melodier, akkorder og stemninger som kommer først, så det å sette på teksten er altså siste biten. Det var veldig digg å få satt et par helter på saken for å jobbe sammen for å få det helt riktig. Det var Jeff Wasserman, som er en annen amerikaner som bor her, og min gode venn Cory Chisel fra Wisconsin i USA. Vi klarte å oppsummere alt som jeg hadde på hjertet, og det har vært mange sterke følelser, store spørsmål og kanskje store svar også, men jeg er veldig fornøyd med sånn det har blitt. Når det gjelder både tekster og melodier så tror jeg at jeg endelig har funnet min greie, altså funnet riktig oppskrift på forskjellige typer amerikansk roots-musikk. Alt sammen i samme suppe, på en måte, min egen blanding, og det høres ut som meg. Det er veldig mye forskjellig der inne (som alltid), det er blues, litt soul, litt gospel, litt rock ’n roll, litt country, litt folk og litt jazz, men jeg synes det høres ut som meg og det var veldig deilig å endelig lande musikalsk med dette.

Jeg er veldig stolt av de flinke musikerne jeg har med meg på albumet. Jeg synger og spiller gitar, litt koring fra Tracee Meyn, en annen amerikaner som bor i Norge, på trommer er Ruben Dalen, på bass er Marius Reksjø, på alt av keys og synth og piano er Thor-Erik Fjellvang. På blås har jeg med tre blåsere, og det er Børge-Are Halvorsen, Jens Petter Antonsen og Even Skatrud. Det er også strykere involvert og det er Kaja Fjellberg Pettersen på cello og Line Voldsdal på bratsj og fiolin. På et par låter har vi et Hammond B3 orgel og det er ved Iver Olav Erstad – en nydelig gjeng som spilte så veldig fint. Ruben Dalen har foruten å spille trommer på albumet, også vært med på å produsere og mikse albumet sammen med meg og Morgan Nicolaysen har mastret det. Jeg er kjempefornøyd med det vi har klart å få til med den gjengen der.

God musikk dreier seg i stor grad om ærlighet, ekthet og inderlighet for min del. Adam Douglas´ “Better Angels» har alt dette – i store mengder faktisk – terningkast 6

Tor Hammerø, Nettavisen

Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?

Som nevnt tidligere så har jeg gått igjennom mye personlig og profesjonelt de siste årene, og som jeg rett og slett måtte få ut på en plate. Musikken har alltid vært terapi for meg, så da var det veldig naturlig å ta opp disse temaene i låtene, og samtidig hadde jeg lyst til at hele platen skulle høres ut som meg og med en riktig blanding av meg med alt det jeg liker.

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne platen?

Jeg hadde veldig lyst til at albumet skulle ha et tidløst uttrykk, og at det ikke skulle være trendy. Jeg vil ikke at det skal høres ut som 2021, men jeg vil ikke at det skal høres ut som 1962 heller. Det viktigste for meg var at det skulle høres veldig ekte ut med ordentlige instrumenter og spilt av ekte mennesker. Vi håper at vi treffer ekte mennesker med disse låtene på en eller annen måte. Det «human aspect» ved det er veldig viktig. The perfection is in the in-perfection, hvis du skjønner. Det er ingen autotune eller det som er så veldig populært om dagen. Det skal både være ærlig og det skal være veldig bredt, og det er mange forskjellige stiler og sjangre som blandes sammen, på en fin måte synes jeg. Jeg hadde veldig lyst til at det skulle være mange glade låter med, selv om det var tunge tekster eller tunge temaer i teksten, litt sånne feelgood-låter – det var veldig viktig for meg. Jeg har lett for å lage litt mørke tunge ballader og det var derfor en utfordring å lage låter med litt mer god-stemning, men det synes jeg vi har klart å få til på dette albumet.

Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?

Det helt ærlige svaret er: «alle som en». For en gangs skyld har faktisk hver og en av låtene en spesiell plass i hjertet mitt, og dens egen historie å fortelle meg. Hvis jeg må velge ut et par spesielle, så ville jeg valgt «Into My Life», «So Naive» og «Build A Fire». Alle disse tre er dypt personlige og forsøker å ta for seg ganske tunge temaer. Pluss at jeg er veldig fornøyd med hvordan de har blitt rent musikalsk. Jeg hadde et mål om å ville lage disse låtene litt up-beat og positive i et forsøk på å gjøre den ellers tunge tematikken litt lettere å svelge. En måte å akseptere og feire temaene i stedet for å bare være trist og deprimert. Dette var spesielt viktig med «So Naive» og «Into My Life». «Build A Fire» derimot var bare gøy. Å innse, sette pris på og feire det som er aller viktigst i livet mitt – familien min.

Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hva gjør du for å komme deg ut av denne?

Jeg skriver låter hele tiden, når jeg har tid og når jeg ikke har tid. Ideer kommer alltid, og det går selvfølgelig veldig opp og ned, men av og til blir det mange ideer på samme dag og av og til er det ingen – men generelt kommer det hele tiden. Jeg prøver å ta opptak hvis jeg for eksempel får et gitartema, akkorder eller en melodi i hodet. Jeg spiller rett inn til telefonen eller det jeg kan for å prøve å huske det og da kommer jeg tilbake til det senere og kan prøve å sy det sammen med forskjellige instrumenter og ideer. Inspirasjonen kommer fra min personlige reise, spesielt i det siste, også det å bli voksen og vokse opp og å møte min egen psykiske helse ganske hardt. Så det er mye sånn inni der. En del politiske ting også, og som alltid er den største inspirasjonskilden for meg, min kone Kristin. Så det er et par låter som er direkte til henne og det er veldig mye av henne rundt omkring i de andre låtene, så det er det.

Hva føler du er det spesielle i Adam Douglas sitt musikalske univers?

Jeg har min egen greie føler jeg. Det er min egen blanding av forskjellige typer amerikansk roots-musikk. Ja, jeg har nevnt det før, men blues, soul, jazz, gospel, rock ’n roll, country, kan naturlig nok blandes sammen og det bruker jeg veldig mye. I tillegg så bruker jeg stemmen min på min egen måte. Jeg synger litt annerledes enn andre og har min egen frasering, men alle har jo det. Jeg har jobbet veldig lenge for å få til min egen greie, så jeg prøver aldri å være noen andre, på godt og vondt kanskje. Men ja, det høres veldig ut som meg, og det gjelder sangene, akkorder, og gitarspill også. Gitaren har på en måte alltid vært etter stemmen, og når jeg er ferdig å synge kan jeg fortsette samtalen med gitaren, så gitaren er på en måte en extension av stemmen min. Jeg får den kommentaren veldig ofte; Adam du spiller som du synger og synger som du spiller, og det tar jeg som et kompliment. Mine største helter gjør kanskje det. Jeg vet ikke hva det unike med mine greier er, men det høres ut som meg og kanskje det er det som treffer folk. Jeg vet ikke, jeg. Det skulle jeg gjerne visst.

Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?

Jeg er ganske asosial og introvert, altså meget introvert, det har jeg alltid vært og jeg er litt ukomfortabel i sosiale settinger, believe it or not! Jeg har vært nødt til å lære å skru av og på, så jeg kan være flink til å fake det, men jeg gruer meg alltid til å prate – nei, det er ikke min greie. Jeg trives best i kanten av skogen med familien min der vi bor, det er det beste. Jeg er ganske stille og ofte i min egen verden. Det er kanskje en grei måte å beskrive meg på, men alle følelser, alt som samles, det faller ut gjennom musikken min når jeg spiller og synger. Da får jeg det ut av kroppen på en måte, men aldri i en sosial setting, det er kun på scenen. Det er kanskje derfor jeg er mest komfortabel på scenen, mye mer enn å være på en fest eller sånn, det sliter jeg med av og til.

Det blir veldig mye musikk på meg, og det er det jeg har lyst til å gjøre, å spille gitar. Jeg liker å ta meg en joggetur eller gå på turer i skog og mark, men å bare henge med familien min – det er det beste.

Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?

Det var ikke med vilje at jeg begynte med musikk og sang. Lang historie kort; Da jeg var åtte år gammel flyttet vi til et nytt nabolag og jeg skulle begynne i tredje klasse på en ny skole. Jeg hadde en kompis, (fordi han også var ny det året), som jeg en dag bare fulgte etter på skolen uten å vite hvor han skulle. Han skulle på audition for skolens musikal, og plutselig etter at han var ferdig med å synge så var det bare musikklæreren og meg i rommet. Hun spurte om jeg kunne synge noen linjer som jeg aldri hadde hørt før, synge etter henne og spille melodi, og ja, du vet. Så gjorde jeg det, og jeg hadde en liten stemme der som jeg aldri hadde brukt før og plutselig fikk jeg hovedrollen i skolens musikal og da var det litt sånn oj, jeg har funnet noe jeg er litt bra på og det ga meg en god følelse – jeg ble litt stolt og det var da det begynte. Jeg har sunget siden da, og jeg begynte med bare klassiske ting og kirkekor fordi det var det eneste vi hadde der jeg vokste opp i Oklahoma. Jeg var veldig ofte solist både i klassisk sang og korsang da vi opptrådte rundt omkring.

Jeg begynte å spille i band da jeg var rundt 15-16 år, og jeg begynte å synge rock, bluesrock og southern rock – så det var da jeg begynte med rytmisk musikk. Det var veldig artig å ha en klassisk sangstemme og som skulle begynne å synge som The Allman Brothers, Black Sabbath og Paranoid – faktisk ganske morsomt når jeg tenker på det nå. Etter det ville jeg ikke synge klassisk lenger og jeg bare fortsatte med southern rock og classic rock i tillegg til blues og soul osv. Jeg har aldri hatt ordentlig utdanning innenfor musikk, men da bassisten fikk sparken og vi trengte en ny bassist så begynte jeg å spille bass i tillegg til å synge, og det var en opplevelse. Etter hvert ble jeg faktisk ganske god på bass og fikk spørsmål fra andre lokale band om å være med der. Det begynte på den måten og jeg var ofte yngstemann i de forskjellige bandene rundt i Oklahoma, i regionale band, og bluesband basically. Så jeg var en såkalt «weekend warrior «på en måte, spilte i helgene fra jeg var ganske ung, rundt 18 år og oppover, og som yngst så lærte jeg meg alt på den måten. Jeg var på veien og spilte med dudes som var mye eldre enn meg, mellom 45-60 år gamle, og jeg var rundt 19-20 år og spilte bass. Man lærer veldig mye på den måten, på godt og vondt, så det var sånn det var.

Jeg måtte få meg en ordentlig utdanning på universitet så foreldrene mine ble fornøyd, så det gjorde jeg, men så snart jeg ble ferdig med det flyttet jeg til Chicago, bare fordi jeg syntes det hørtes kult ut, og begynte å gå på auditions og fikk en jobb med et stort band som skulle på turné og lage plate litt rundt i USA, så det gjorde vi. Det var et 10-manns soul/rhythm and blues-band, og plutselig så var jeg leadvokalist der. Igjen, yngstemann, flyttet inn med keyboardisten som var 56 år gammel, men det var egentlig fint fordi jeg lærte så veldig mye i den tiden. Plutselig hadde jeg ni eldre brødre som hadde tatt veldig godt vare på meg. Jeg har spilt på klubber, puber og festivaler over hele USA, og så flyttet jeg til Norge i 2007, og har vært her siden da og koser meg veldig. Det er digg å få gjøre sin egen greie nå, og ikke minst på tide. Jeg begynte å spille gitar da jeg var ca. 22 år da jeg fikk den jobben som vokalist i det 10-mannsbandet, så da begynte jeg å holde gitaren på scenen for å hjelpe til og så har jeg bare plukket opp ting. Jeg måtte bare finne noe å spille, sant, mens alle andre holdt på med sitt, så måtte jeg finne noe jeg kunne spille og ikke komme i veien for de andre. Så ble det mer og mer av det og nå spiller jeg veldig mye gitar og synger.

Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?

Har mange flotte opplevelser opp igjennom. Det var kjempestas for meg da vi ved et par anledninger var support for en av heltene mine, Bonnie Raitt og bare det å treffe henne og snakke med henne backstage, det var helt fantastisk og hun hadde mye fint å si om oss. Så det var rett og slett helt nydelig. Jeg må også nevne Stjernekamp, da jeg var med der i 2017 og vant. Det var bare en helt utrolig opplevelse. Det gikk veldig bra og det er jeg veldig glad for. Jeg har gjort veldig mye forskjellig, men det å være korist for Al Jarreau i et par dager var ganske stas. Vi snakker altså om legenden selv, å få synge sammen med han, litt sånn call and response frem og tilbake med han, det var bare… ja, det var så stort! Jeg er veldig takknemlig for å ha hatt så mange fine muligheter som dette – det er gøy!

Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?

Jeg har så mange musikalske forbilder! Nesten umulig å nevne, men det jeg kan si er at jeg hører mest på eldre musikk, odet vil si at jeg hører på alt fra 1920 og opp til 1990. Selvfølgelig hører jeg på ny musikk også, men den største inspirasjonskilden for meg er gamle ting som jeg føler veldig sterkt inni meg. Hvis vi snakker om låtskriving blir det nok en ting, hvis vi snakker om vokal blir det en annen ting, hvis vi snakker om gitarspill blir det en annen ting. Den er vanskelig å svare på. Listen er for lang.

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?

Det er utrolig mye bra norsk musikk om dagen og det har det alltid vært, men kanskje spesielt nå, more than ever kanskje – og det er helt fantastisk. Jeg har også lagt merke til, siden jeg har vært her, kanskje det ikke er sant, men jeg synes det er blitt mer fokus på å synge på norsk. Det har alltid vært folk som har sunget på norsk selvfølgelig og det har alltid vært folk som ville synge på engelsk av norske artister også og det er kult det. Men jeg synes det har blitt litt trendy i det siste at folk har begynt å synge på dialekt og det synes jeg er helt nydelig. Det er veldig spesielt med Norge at det finnes så mange fine dialekter her, men jeg liker å høre på mange forskjellige norske artister. Noen favoritter akkurat nå og som synger på norsk, øverst blir vel Bjella. Jeg hører mye på Stein Torleif Bjella og Frida Ånnevik. Hun er helt fantastisk, og Trygve Skaug – helt nydelig. Det er så mange bra norske artister for tiden, og det var derfor også kjempevanskelig å lage 20+5 spillelisten, og det var veldig mange jeg hadde lyst til å ha med, men ja, du vet. Jeg prøvde! Etter at jeg har bodd i Norge såpass lenge og prøver å både snakke og forstå norsk bedre så har jeg begynt å høre mer og mer på norsk musikk og folk som synger på norsk fordi nå kan jeg skjønne litt mer hva de synger om. Frem til nå har det vært veldig vanskelig fordi jeg skjønte jo ingenting, men nå er jeg veldig med og jeg synes det er veldig gøy å høre på det, og ikke minst lærerikt.

Hvordan var det som amerikansk musiker å skulle etablere seg på den norske scenen?

I begynnelsen ble jeg tatt imot med åpne armer til et punkt og det var veldig fint.. Jeg driver jo med amerikansk musikk og det er jo det folk vil ha fra meg og det var det jeg ga. Det gikk veldig greit. Det som ble veldig viktig etter at jeg kom var at jeg begynte å snakke norsk. Selvfølgelig kan jeg jo bare gå rundt og snakke engelsk med folk og folk digger det, de fleste i Norge kan jo snakke engelsk, men da jeg begynte å snakke norsk på jobb og viste at jeg kunne komme på en konsert, en jobb, som frilansmusiker og henge med i samtalene og i hvert fall ta instruksjoner fra dirigenten så var det en stor forbedring, og etter hvert ble det enda bedre. Det er så mange flinke norske musikere og muligheter, og det har vært veldig positivt å komme hit som amerikaner og prøve å etablere seg i Norge. Jeg er veldig glad for å få være en liten del av det som skjer i den norske musikkverdenen.

I 2017 vant du som nevnt Stjernekamp. Hvordan var denne opplevelsen for deg og hva har du tatt med deg videre derfra som du føler er verdifull erfaring å ta med seg videre i din karriere?

Stjernekamp var gigantisk! Jeg hadde aldri trodd at det skulle skje. Jeg takket ja til å endelig være med fordi jeg tenkte at jeg ikke hadde noe å tape, rett og slett. Jeg trodde jeg kom til å være der et par uker og så takk for meg, men jeg gikk helt til topps. Utrolig kult og så har jeg lært så mye om meg selv og alle de fine menneskene som jeg ble kjent med der. Jeg har lært masse som jeg tar med meg videre, og kanskje det viktigste for meg personlig var at det jeg driver med faktisk er greit. Den bekreftelsen om at det jeg driver med er riktig for meg og at det er ok å fortsette med var kanskje det største for meg. Apropos inspirasjon som jeg tar med med hver dag så våkner jeg fortsatt hver dag og er takknemlig for at jeg får lov til å holde på med dette. Stjernekamp gjorde det til at jeg ble introdusert for de fleste i Norge. Det var mange som kjente meg fordi jeg hadde spilt rundt over hele Norge, mange forskjellige steder, mange forskjellige scener. Men jeg var ganske ukjent for de fleste, så det var en fin introduksjon for meg, utrolig nok, til resten av landet. Det var stort, det!

Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?

Oj, herlighet det er jo kjempevanskelig! Jeg har jo holdt på med dette veldig lenge, så veldig mye rare ting har skjedd. Det må jeg rett og slett komme tilbake til – det er for mange ting.

Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?

Vanskelig spørsmål fordi det er så veldig mange. Jeg fikk aldri spille med Paolo Vinaccia, han var norsk altså, han var her lenge nok. Jeg har sett han spille, jeg har sett video og hørt han spille, men jeg hadde hatt kjempelyst til å spille med han en gang. En annen helt jeg faktisk fikk lov til å spille med ganske mye med for et par år siden er Geir Sundstøl, gitarist og produsent, så det var a dream come true liksom, det der! Det finnes så mange andre gode norske musikere, men jeg må si at jeg har fått lov til å spille med veldig mange og det er utrolig mange gode norske musikere. Jeg blir aldri skuffet – vi er heldige.

Hvilket sted/scene drømmer du om å spille på, og hvilken scene/sted har overrasket deg mest?

Det er litt koko, men jeg har veldig lyst til å spille på Red Rocks i USA, det er vel en og det hadde vært kjempestort. Men jeg vet ikke, jeg må si jeg er ganske godt fornøyd. Det hadde vært helt nydelig å spille i Spektrum en gang. Vet du hva, jeg har svaret. Øverst på listen for meg, i hvert fall i Norge, er Operaen. Jeg har sunget i Operahuset i Oslo, men har aldri hatt min egen konsert der og jeg synes det hadde vært helt, helt fantastisk. Så det vil jeg gjerne gjøre en dag. Får krysse fingrene for at jeg får sjansen til det.

I 2018 fikk jeg lov til å ta med hele bandet og spille på Dansebandfestivalen i Sel og FOR EN OPPLEVELSE! Altså, det har jeg aldri vært med på, sånn dansebandfestival. Å få lov til å stå på den scenen og dele den scenen med alle dansebandartistene og det var noe helt annet! Helt spesielt! Et sånt stort sirkustelt, jeg har aldri sett et så stort telt noen gang, og verdens største dansegulv og det å prøve å henge med på det som skjedde den dagen var en utfordring, men veldig, veldig morsomt! Vi koste oss masse – hyggelig å være der.

Hvordan har hele Covid-19/corona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2021?

Det er akkurat som med alle andre. Koronaåret og perioden har vært utrolig vanskelig og tungt. Veldig mange avlysninger og planlegging, og avlysning og så planlegging igjen. Det å leve dag for dag og steg for steg er veldig rart, men samtidig har det vært veldig mye positivt også, det må jeg si. Selv om det ble mange avlysninger så fikk vi spilt en del i fjor med hjelp og støtte fra veldig snille fans. Vi har vært heldige og vi skal fortsette med det i år også. Vi fikk til og med til en komprimert juleturné som ble kjempesuksess spør du meg! Det var veldig, veldig gøy! I fjor var vi så takknemlige for å få lov til å dra ut og spille konserter for folk og det merket vi i publikum også, at folk var skikkelig glade for å endelig være på konsert og ta den reisen sammen med oss. Det var utrolig digg, men det er tungt også, det å prøve å være musiker. Folk har vært veldig flinke til å snu seg rundt og arrangere ting på nytt og følge nye regler, så det var vi en liten del av, og det har vært veldig mye mer ting som skjer på nettet selvfølgelig. Alle sitter på hjemmekontor, til og med oss musikere, så det er veldig mye studiojobbing nå om dagen. Man kan sende filer helt på nett frem og tilbake og lage mye musikk og det har mange gjort, og det har også jeg gjort.

Resten av 2021 skal vi prøve å lansere den nye platen og dra ut å spille så mange konserter som mulig – det var den opprinnelige planen. Slippe plate, dra ut og spille turné og treffe folk og spille ordentlig livemusikk med ordentlig publikum. Det skal vi prøve. Vi får se hva det blir, men planene er i alle fall å dra ut å spille så mange fine jobber som mulig. Ta med ordentlig band og lage en liten fin opplevelse for oss og selvfølgelig for publikum. Det er det beste i verden for meg; det er reisen vi tar sammen med publikummet – det er helt nydelig. Det blir noe nytt hver dag på en måte og det er veldig mye rom i settet for at ting kan skje, musikalsk og sammen med publikum. Alt som skjer der egentlig, det er veldig viktig for meg at det er nytt hver gang og det er det alltid! Så det er det vi skal gjøre. Ny plate og nye konserter – hvis vi får lov.

Se Også

Årabrot´s «Norwegian Gothic»: et moderne mesterverk
Intervju

Årabrot´s «Norwegian Gothic»: et moderne mesterverk

Årabrot er ute med sitt niende album, «Norwegian Gothic» som er denne «Ukens album» på NPS Music. Platen er produsert av Jaime Gomez Arellano (Black Eyed [...]

Singleaktuelle Willy er ekte og ufiltrert om dagsaktuelle temaer
Intervju

Singleaktuelle Willy er ekte og ufiltrert om dagsaktuelle temaer

Willy er et friskt pust til hiphop sjangeren i Norge og nylig slapp han den fengende låten, «Genie man» feat. sin barndomskompis David Romeo som er [...]

Unge T & Ken Ring gjør krav på «Valuta» med imponerende streaming-tall
Intervju

Unge T & Ken Ring gjør krav på «Valuta» med imponerende streaming-tall

To legender uten penger, Tommy Tee og Ken Ring har teamet opp med Unge T for å tjene opp litt ny «Valuta». Den lovende rapperen Unge [...]

OnklP & Slekta tilbyr kollektiv renselsesprosess med «Sorry for i går»
Intervju

OnklP & Slekta tilbyr kollektiv renselsesprosess med «Sorry for i går»

Seks år etter forrige album er landets favoritt-onkel og hans fjerne slektninger tilbake med en høyst nødvendig dose energisk hverdagsrealisme. OnklP & De Fjerne Slektningene er [...]

Henrik Høven er ute med ny og catchy single
Intervju

Henrik Høven er ute med ny og catchy single

Allsidige Henrik Høven slapp nylig den fine og fengende låten «If I Was You» som er denne «Ukens single» på NPS Music. Dette er den andre [...]

Rikke Normann med sterkt og ektefølt album
Intervju

Rikke Normann med sterkt og ektefølt album

Rikke Normann slapp nylig sitt femte album, «the art of letting go» som er denne «Ukens album» på NPS Music. Med sitt nye album tar hun [...]