Når verden føles kaotisk og brakkesyken er i ferd med å sette inn for alvor, er det på tide med en virkelighetsflukt svøpt i rent, genuint gull.
«Ukens single» leveres av Big Ice, Norges ubestridte West Coast-konge, med låten «Shake the Dice». Det er ikke lenge siden vi satte fokus på Big Ice i forbindelse med utgivelsen av albumet «Iskalde Bangers 2», som blant annet inneholdt favoritten «Fortsatt the shit» (med Oral Bee og Mr. Pimp-Lotion) og geniale «Papirfly» (med JNS og 46Simmy) i våre spillelister. På herlige «Shake the Dice» har han med seg amerikanske Mac Money, et for oss ukjent navn inntil denne låten droppet. At Big Ice disker opp genuin West Coast er åpenbart ingen overraskelse, men sjelden har vibben føltes mer ekte eller timingen bedre enn akkurat nå. For mens verden rundt oss er i ferd med å gå bananas og rullegardinene fort kan få det til å gå i svart for noen og enhver, er det få ting som kan bringe mer lys inn i knotten enn illusorisk solskinn fra California. Vi snakker laidback rytme og vers levert med oppskriftsmessig korrekte mengder av nonchalanse, bakt inn i drøy bass og krydret med klassisk vestkyst-theremin og erotiske drumdrops. I tillegg til at vi legger fokus på låten, har sjefen sjøl tatt seg tid til å sette sammen sin egen 20+5 spilleliste og svare på et knippe spørsmål om samarbeidet med Mac Money, hvordan det har vært å være norsk spiller i Amerika og status for norsk rap, blant annet. Intervjuet kan du lese under banneren.
Gratulerer med din nye smash «Shake the Dice»! Fortell oss litt om hvordan låten og samarbeidet med Mac Money ble til?
Jeg har vært into West Coast gangsta shit i 30 år nå, og har siden slutten av 80-tallet vært til og fra Vestkysten (både Seattle og The Bay area) pga. familie, venner og til slutt musikk. Etter som årene gikk begynte jeg på midten av 90-tallet å hooke opp med artister som jeg selv ønsket å jobbe med. En av disse var Mr. D.O.G. og hans homie Mac Money fra Tacoma. I mai/juni i fjor tok jeg den årlige soloturen til Seattle/Tacoma og fikk jobbet med en del artister, blant annet Mac Money. Vi recorda noen tracks i studioet til Big Squeeze på The Hilltop area i Tacoma. En av beatsa vi jobbet med var beaten til «Shake The Dice», og han ønsket å ha meg med på låta med et vers, og så droppet vi den nå forrige uke på Mac Wagon Recordz. Låta er produsert og skrevet av Big Oral Beezy, JamProd., Mac Money og meg. En laidback jam med heavy bass og digge West Coast toner.
Det er sikkert vanskelig å sette ord på i og med at du har vært med i gamet så lenge, men hvordan blir du mottatt som norsk produsent når du skal jobbe med amerikanere på noe som er en såpass viktig del av deres kultur og identitet?
Det har vært positive vibber siden dag en. Jeg er ikke så into kommersiell, radiovennlig rapmusikk, men undergrunns G-shit som folk burde ha åpnet ørene for og hørt på for flere tiår siden, så når du da kommer til Vestkysten og prater om artister/produsenter som Squeek Nutty Bug, Lil Pig Penn, Magic Mike (fra Bay area), N8 Tha Gr8, Young Dre D, Big Mack, Sam Bostic, Tone Capone, Studio Ton, Khayree, G Man Stan osv. så vet de at du har greie på det du driver med.
Du har jobbet med noen av landets beste og mest profilerte rappere, som Lars Vaular, Oral Bee, A-Laget, OnklP og Jonas V. Hvis du lukker øynene og tenker etter, er det en opplevelse med norske artister i studio som virkelig har satt seg som en helt spesiell opplevelse?
Ja, da jeg lagde «Putter Noe i Lufta» sammen med OnklP til dobbeltalbumet «På Min West Coast Shit» (fra 2013). OnklP har alltid vært positiv til samarbeid, noe jeg setter veldig stor pris på, men å høre han rappe over en sånn ultra West Coast beat var helt vilt! Husker han sa han skrev versene til beaten på vei opp hit på T-banen. Rett i studio for å legge ned godsakene.
Fra ditt ståsted; hvordan har det vært å observere hvordan rap har gått fra å være en relativt liten sjanger for spesielt interesserte, til å bli Norges desidert mest populære musikkstil/kultur?
En litt komisk opplevelse siden vi i Da Playboy Foundation (Oral Bee, Mr. Pimp-Lotion og jeg) gjorde vår West Coast/down south musikkproduksjonsstil helt siden slutten av 90-tallet, og da ble vi hata på til de grader!!! Det skulle ikke være noen melodiøse beats med flossy, polerte 808 trommer, en og annen fly gangsta lead, og kanskje en ung babe som koret på refrenget. Nei, her skulle du ha en skitten, dyster, samplet loop i noen takter som ble copy-paste i 3-4 minutter. For meg så ble det der bare dølt. Det skulle liksom låte mest mulig monotont. Det du hører nå i dagens rap/r&b sjanger er jo for det meste melodiøse beats adoptert fra både Vestkysten og Sørstatene. Akkurat det Da Playboy Foundation produserte for 20 år siden.
Det finnes vel knapt noen norske produsenter eller artister der ute som har vært såpass lojale og gjennomsyret av en spesifikk subsjanger som deg og ditt enorme hjerte for West Coast/G-funk. Hvordan vil du selv forklare ditt forhold til West Coast, og hva står igjen som den viktigste, skjellsettende opplevelsen som førte til dette kjærlighetsforholdet?
Takk for det! Det du sier der stemmer et hundre prosent! Ja, mitt hjerte banker hardt for West Coast/G-Funk. Det er noe helt spesielt med den følelsen man får når man lytter på en fet West Coast låt som er velprodusert. Mine all time favorittprodusenter er nok Mike Mosley & Sam Bostic som produserte beats på utallige feite undergrunnskiver i California på 90-tallet (C-Bo, Gelo, C.I.N., Marvaless, Celly Cel, E-40, B-Legit, UndaSett osv.), men de gjorde også store ting for eksempelvis 2Pac og TQ. De to kara der (Mike Mosley & Sam Bostic) klarte å trigge noe hos meg som førte til at jeg bare måtte begynne å komponere og produsere egne beats. I Seattle, hvor jeg har hengt mye, hadde de veldig mange fete musikkbutikker på 90-tallet, så det å gå inn i for eksempel Silver Platters, eller Wherehouse og finne de meste sjeldne West Coast skivene med artwork av Phunky Phat Graph-X, forseglet, og lese bakpå hvem som hadde produsert låtene, så visste du at dersom den eller den produsenten var involvert så var det et classic album. Gå ut i bilen, ta av plasten, lukte – nærmest sniffe på coveret, jadda det luktet nytrykket materiale, poppe inn CD`en og nyte noen heftige låter. Det var tider det!
I tillegg kan jeg nevne en helt spesiell tur til California (Oakland, Hayward, Vallejo, San Rafael osv.) i 1997. Mange av skivene jeg kjøpte da jeg var i Norge ble bestilt fra en lokal distributør i San Rafael i Cali som het City Hall Distribution. De hadde the hook up, og fungerte i noen tilfeller som plateselskap for lokale artister (f.eks. E-40). Siden jeg bestilte enorme mengder med obskure West Coast skiver lurte sjefen der, Walter på hvem denne nordmannen var. Så i 1997 fikk jeg invitasjon til å komme på besøk, og dro og besøkte stedet. Det ble omvisning, og jeg mener jeg har et bilde som han tok av meg der jeg ligger oppå båndet der utallige legendariske album hadde blitt pakket og sendt ut til musikkbutikker. Vi snakker blant annet om The Mailman av E-40 (før Jive Records signeringen), C-Bo classics som Gas Chamber osv. osv. I tillegg til dette hang jeg også med produsenten G Man Stan i Find-A-Way Studios sammen med Blackjack, Mac & A.K. Noen fete opplevelser det der!
Hvilken nye up-and-coming norske rapper mener du vi skal holde ekstra utkikk etter i tiden som kommer?
Har ikke helt oversikten, men Larsiveli kjører jo på hardt om dagen, både med trening og rap, men han er vel ikke akkurat noen ny, up-and-coming artist lengre.
(Intervjuet fortsetter under musikkvideoen)
Larsiveli – Lullaby Freestyle (2019) er plassert på Big Ice´s 20+5 spilleliste
Oral Bee er heftig representert på din 20+5 spilleliste, og også en kar som du har jobbet en god del med opp igjennom. Hvordan vil du beskrive Beezy som person og samarbeidspartner?
Ja, Oral Bee er jo tha homie, en av mine beste venner, men også en legende i gamet. Beezy er en rå dude, digger han. Han jobber effektivt, og leverer 100 %. Rå på beats og rå på tekst. Noen ganger lurer jeg på hva slags stort leksikon med utallige bind som egentlig skjuler seg oppi huet hans, hahaha.
Med tanke på bakgrunn og spillelisten skal du få en saftig utfordring; nevn 1-3 stk. norske guilty pleasures innenfor følgende sjangre: pop, rock, metal, elektronika, jazz eller vise?
Hm, den er litt vanskelig. Blir ikke så mye visesang på meg, men jeg hørte mye på Mötley Crüe og Kiss på 80-tallet. I tillegg er jeg en sucker for sleskete r&b musikk slik som Jodeci, H-Town, Keith Sweat, Melvin Riley og Tony Thompson (fra Hi-Five). Liker også mye av dagens r&b; Rayven Justice, TYus, August Alsina, Lloyd og NAV.
Hvis du kunne jobbet med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Dette er vanskelig, veldig usikker. Har ikke så mange i tankene her egentlig. Kanskje få noen funky G-Funk bass licks fra D`Sound sin bassist, Jonny Sjo, eller noen heftige trommegrooves fra trommisen deres, Kim Ofstad? Eller kanskje få med r&b dronningen Noora Noor på noen av mine beats…?
Hva synes du selv er de største utfordringene ved å være artist og produsent fra Norge i dag ?
Det slippes veldig mye musikk for tiden, så det er ikke alltid like lett å få folk til å sjekke ut låtene din.
Hva er planen videre i år for Big Ice?
I mai slipper jeg en ny skive på Oslo Records, «For The Luv of G Funk». Her får du servert 20 bangin` tracks, mest instrumentaler som du kan kose deg med i ryde`n din, eller mens du kjører på med en saucy BBQ en varm sommerdag. Tittelen på skiva sier det meste. Da Playboy Foundation også feirer 20 års jubileum i år, så vi setter fyr på Sentrum Scene lørdag 29. august!
