Foto: Tyge Møller Christiansen

Uno Møller har skapt et synth wave album av sitt punkrockalbum «LUX»

Del Tweet

Våren 2018 slapp Uno Møller albumet «LUX». Et punkete emo-rockealbum med hint til 80-tallet. «LUX» nådde publikum både innenfor og utenfor landegrensene, og med singlene «Celebrity» og «Valeria» var Uno Møller et fast navn på både offisielle og uoffisielle Spotify-lister av diverse slag, samt radiospilling i både Norge og Canada.

Nå er «DeLUXe» utgaven her som ble sluppet fredag 7. juni, og som er denne «Ukens album» på NPS Music. I stedet for å gi ut albumet på nytt, med et par bonuslåter, har Uno Møller snudd hele albumet på hodet. Gitarene er byttet ut med synther, all vokal er gjort av forskjellige kvinnelige vokalister, og «DeLUXe» har blitt 80-talls synth wave versjonen av «LUX».

«DeLUXe» er spilt inn og produsert av Uno Møller, og med vokal fra Lucy Swann og Elida Inman fra Team Me, Hanne Kolstø, Anana, Billie Van og Embla Jagdum fra Frk Fryd. Albumet er mikset og co-produsert av Tyge Møller Christiansen.

Albumet tar oss tilbake til 80-tallets velklingende og fengende storhetstid med suggererende og mektige synther i et filmatisk og deilig lydbilde som like så godt passer inn i dagens 2019 format, og som vi gjerne hører på en solrik sommerdag ved havet med bølgeskvulp og vind svaiende over oss, som på en riktig god fest. Fine og fengende låter, og damene leverer også nydelig vokal, og hver og en av dem er med på å sette sin lille signatur på verket, og gjør det hele til et helstøpt retroalbum i en moderne drakt.

«LUX» var alltid ment som mer enn bare et rockealbum. Planen var hele tiden å lage en synth wave versjon av albumet. Det er et slags konseptalbum som er litt vanskelig å forklare, men idéen er at albumet skulle finnes i to forskjellige dimensjoner. Derfor er det også hint av dette på orginalversjonen, gjennom noen «mellomsnutter». «LUX» er et personlig album for meg. «DeLUXe» er det samme albumet, men fra et annet perspektiv.»

Vi tok en prat med Uno Møller og Elida Inman om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.

Gratulerer med konseptalbumet, «DeLUXe». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse, og hvorfor du/dere ønsket å produsere albumet «LUX» ut i fra et helt annet perspektiv?

Uno: Alt startet med at jeg, tidlig på våren 2017, ville gjøre en «fort og gæli» punke-EP. Så jeg lagde fire låter ganske fort på «gamlemåten» ved å stå i rommet med elgitaren på veldig høyt og synge og skrike ut i rommet. Så fikk jeg med meg Simen Schikulski og Bjarne Ryen Berg (som jeg spiller med i Team Me) til å spille inn låtene. Gjennom en del filmer jeg så utover våren, blant annet The Vigin Suicides og Elisabethtown, fikk jeg en del idéer til å gjøre punke EP-en til et slags «emosommer filmsoundtrack», og så skrev jeg noen flere låter. Samtidig datt jeg ut på ved å se på skate-filmer og klipp, og i tillegg begynte jeg å høre på masse synthwave (igjen).

Jeg tenkte det hadde vært kult å blande inn litt synthwave i emo-punk-pop-sommersoundtracket. Så da laget jeg et par synth-snutter til å dytte inn i mellom, og la på litt synth her og der, for å få en dimensjon til på albumet. Det var da jeg begynte å tenke på at de to sjangrene, for min del, er litt slik to forskjellige sider av samme greia. Litt slik emo, sommer, skating, varmt, være oppe hele natten, du vet. Så da fikk jeg idéen om å gjøre albumet i to «dimensjoner». Siden det til slutt ble et ganske personlig album for meg tenkte jeg at det var kult å få noen andre til å synge synth wave versjonen, rett og slett for at låtene skulle få en annen dimensjon. Så kom jeg på at jeg kjenner noen veldig kule kvinnelige artister, så jeg spurte dem, og alle sa ja. Utrolig fett at de ville være med.

Elida, hvordan har det vært å bidra på dette albumet som er et 80-talls synth-album, og hva er ditt forhold til denne type musikk?

Elida: Det har vært veldig gøy å være med. Jeg synes det er veldig fine låter, så det var morsomt å få være med på å gjøre en ny versjon av albumet. Jeg digger «Drive» og soundtracket til filmen, og dette er jo litt samme type stemning og sjanger. Jeg var veldig glad for å få synge på «Suitcase and a Smile», for det er en utrolig fin låt og det er favoritten min fra «LUX».

Det er jo veldig mye bra musikk fra 80 tallet. Jeg elsker jo catchy låter og musikk, og det var jo veldig mye av det da, og så liker jeg stemningen på mange av 80-talls låtene.

Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?

U: Det er en slags blanding av filminspirasjon og oppdiktede «situasjoner» og slik, som har utgangspunkt i virkeligheten. Det er litt vanskelig å forklare, og det er noe som kanskje er like så greit også fordi da kan folk finne sin egen greie. Det hadde jo vært rått hvis det kan bli en del av et sommer-soundtrack eller noe for noen da. Slik som jeg har mine sommeralbum.

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet, og hvilke tanker har du rundt det at bruken av synth blir stadig oftere brukt i musikkproduksjoner rundt om i verden i dag?

U: For min del var det litt fordi jeg begynte å høre en del på synth wave igjen akkurat da, og da fikk jeg lyst til å gjøre det. Jeg har heller aldri brukt det så mye før i min musikk. Det er jo sykt mye fete synther og lyder som har opphav fra 80-tallet. Selv om det er mange synth-soloer på 80-tallet som man kan sette spørsmålstegn ved, så traff de jo veldig også på noen ting – alt går jo i perioder. De siste årene har man plukket frem igjen mye av det som var stort da, og bruker det på «nye» måter. Det jo også en 80-talls greie om dagen, spesielt etter at for eksempel «Stranger Things» kom. Mye på Netflix er jo en stor hyllest til 80-tallet, og Netflix er jo en stor del av manges hverdag. Så 80-tallet er jo på mange måter tilbake, blandet med andre ting og til en ny versjon.

Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?

U: Litt vanskelig å si selv føler jeg, siden vi er så tett på det. Jeg tenker mye bilder og film når jeg lager musikk, og jeg får flere idéer når jeg ser på film enn når jeg hører på musikk egentlig. Det første «ordentlige» bandet vi hadde som for eksempel Wintermare var nok ganske pompøst i måten vi tenkte og levde musikk på. Det var for eksempel veldig mange sene sommerkvelder opp på utsiktspunkter rundt omkring på Flisa for å se på solnedgangen og høre på Angels and Airwaves, M83 og E.T. soundtracket og diverse. Veldig emo og filmatisk tankegang, hehe – det sitter nok litt i enda.

Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?

U: Egentlig alle, og hele greia. Det var veldig kult å høre hvordan låtene ble helt annerledes mens jeg drev og spilte inn. Spesielt «The Dark, The Night». Det ble totalt en helt annen låt. Den gikk fra å være en litt mer albumlåt til å bli den vi tenkte kunne være en single.

Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?

U: Helt siden januar 2018 har det vært ganske hektisk, men veldig mye fett som har skjedd. Blant annet support for Wolf Alice, releasegigs for LUX, «liveopptreden» med «DeLUXe» under et sko-fashion show, support for Seigmen med bandet mitt Twin Pines Mall, Team Me «reunion», slipp av to (snart tre, på fredag) nye Team Me singler, husband under UKM fylkesmønstring (veldig kult å få være med på!), albumslipp med Twin Pines Mall, forberedelser til festivalsommer med Team Me, demo-jobbing med nytt solo album, og litt diverse.

Hvem er Uno Møller og Tyge, hva er deres musikalske bakgrunn og hva liker dere å gjøre på fritiden?

U: Vi er brødre, født i Oslo, og oppvokst på Flisa. Vi har spilt i flere band sammen opp igjennom. Jeg var «fotballgutt» til ungdomsskolen. Etter at jeg oppdaget Green Day og NOFX ønsket jeg meg gitar til konfirmasjonen. Startet punkband med en gang, selv om ingen egentlig kunne spille. Plutselig en dag kom jeg over Bullet With Butterfly Wings med Smashing Pumpkins, og skjønte hvor mye, og hva musikk kan være, og gjøre. Etter det har jeg levd musikk. Så det er stort sett musikk jeg driver med. Ellers prøver vi begge å ha en grønnsakshage å pusle med på sommeren.

Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?

U: For min del har det vært mange forskjellige, men kanskje de viktigste opp igjennom har vært, som sagt Green Day og Smashing Pumpkins, men også Failure – og Beck. Jeg hører på veldig mye forskjellig musikk, så har nok mange «helter» hvis jeg først begynner å gå inn på det.

E: Eliot Sumner, Lykke Li, St. Vincent, Lauren Mayberry fra Chvrches blant annet.

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?

U: For å være helt ærlig, så er jeg litt dårlig til å følge med på norsk musikk om dagen, men har jo en del kamerater og bekjente som har gitt ut veldig fine ting i det siste. For eksempel The Hallway, Kitfai, Imitating Aeroplanes, Carnival Kids, Hollywood, MariusNinja, Sløtface og Spielbergs.

Hva er det sprøeste, morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?

U: Tror noe av det som passer best til akkurat de tre ordene er de gangene vi har spilt med Team Me i Japan, og spesielt første gang. Vi visste egentlig ingenting om hva som hadde foregått der borte. Vi kom dit uten noen som helst forhåpninger om noe, annet enn at det var kult å dra til Japan for å spille. Konserten var utsolgt, det var meet and greet, signeringsrunde, «voksne folk» som kom bort skjelvende og nesten med tårer i øynene med CD de ville ha signert, intervjudag hos plateselskapet. Vi skjønte ingenting. Det var ganske vilt.

Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?

U: Det har vært veldig mange. Festivaler er jo ofte veldig kult, og mange festivaler ligger på fine steder, som gjør opplevelsen spesiell. Det er også kult å komme til litt mindre steder i Europa, med greit oppmøte, som ender opp i helt vilt bra konsert og stemning. Vi hadde blant annet en konsert på Halloween-dagen et sted i Nederland. Vi kledde oss ut med det vi fant, og loddet ut CD til den som kunne gjette hvem og hva vi var. Jeg husker også godt at vi spilte en gig under SXSW i Texas med Team Me, hvor jeg gikk ut blant publikum med mikrofonen til en kamerat av meg, for at han skulle få være med på siste refreng. Så ikke med en gang at han stod med bassisten i Incubus og den ene gitaristen fra Periphery. Så alle de tre var med og gaulet på siste låten. Det var jo litt funny da. Det var også der jeg fikk hele publikum til å si «table», men jeg husker ikke helt hvorfor?

Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville dere valgt?

U: Nå har jo jeg fått samarbeidet med seks fantastiske artister på «DeLUXe» da, og det synes jeg jo var veldig kult. Ellers så var jeg veldig glad i Hanne Krogh da jeg var liten, så det hadde jo vært et litt sprøtt samarbeid, men ellers er det nok flere andre også.

E: Dagny. Dyktig låtskriver og virker som en veldig kul dame.

U: Ja, Dagny er kul.

Kan dere nevne et stk. guilty pleasure eller kun en pleasure hver?

U: Jeg digger Twilight. En stund siden det var i vinden nå da men. Jeg har lest alle bøkene og sett masse på filmene, og det hender at jeg ser på filmene fortsatt. Det var bare et eller annet som traff akkurat da det kom. Emo vampyr high school opplegg med mye bra musikk – også Kalle Klovn da. Det er kanskje ingen guilty pleasure, men heller kanskje litt merkelig. Det er ganske sykt med de karakterene og det de driver med på den øya.

E: Rupaul’s Drag Race. Det er bare en pleasure, men jeg elsker det!

Hvilket scene/sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest?

U: Nå har jeg vært så utrolig heldig å få spille på de fleste både store og små scener og festivaler i Norge med Team Me. Husker hvor stort det var at vi skulle spille på Rockefeller første gang. Det var jo det som var den store drømmen fra vi begynte å spille. Det var der vi var å så band som vi digget, og det hadde jo vært fett å kunne spille der som Uno Møller eller med Twin Pines Mall. Det er jo alltid spennende å besøke nye steder og scener, og man vet jo aldri hvordan det er. Det som kanskje har vært mest overraskende er jo å komme til steder som man tenker at det sikkert ikke kommer noen. Slike kvelder blir ofte noen av de beste, hvor det kommer mange, eller nok til at det blir veldig bra stemning.

Hvilke planer har dere videre i 2019?

U: Nå blir det festivalsommer med Team Me, og det er noe som jeg gleder meg veldig til å gjøre igjen. Så skal Twin Pines Mall være med et av Norges feteste band opp igjennom, Sigh & Explode på en slags jubileumskonsert i september. Så får vi se hva som skjer utover høsten.

Se Også

Plateaktuelle Tsarsten and the Freudian Slippers har skapt sitt helt unike musikalske univers
Intervju

Plateaktuelle Tsarsten and the Freudian Slippers har skapt sitt helt unike musikalske univers

Tsarsten and the Freudian Slippers slapp nylig sitt andre album, «Waterways». Bandet har skapt et eget musikalsk univers med en miks av jazz, country, folkemusikk, kabaret, [...]

Plateaktuelle Glenn Main lever og ånder for 80-talls synthmusikk
Intervju

Plateaktuelle Glenn Main lever og ånder for 80-talls synthmusikk

Det er ikke ofte en finner artister som både har opplevd 80-talls musikken på nært hold, og som fortsatt gjør den så til de grader bra [...]

VILDE har en drøm og satser alt
Intervju

VILDE har en drøm og satser alt

VILDE er en 24-årig «up and coming» urban/popartist fra Tjøme, og fredag 7. juni slapp hun sin fjerde single, «Hands» på sin egen label, og som [...]

Post-punkens ferske frelsere leverer varene
Intervju

Post-punkens ferske frelsere leverer varene

Den produktive punk-duoen Company Ink deler ny musikk for tredje gang på knappe to måneder, og fredag 31. mai slapp de sin debut-EP «Blah Blah» som [...]

Tellef Raabe er ute med ny og superfin låt
Intervju

Tellef Raabe er ute med ny og superfin låt

Tellef Raabe er endelig tilbake med ny musikk, og fredag 31. mai slapp han låten «I Thought You Knew» som er en trollbindende låt om kjærlighet [...]

Skykaprer sikter høyt med varm og melodisk debut
Intervju

Skykaprer sikter høyt med varm og melodisk debut

24. mai 2019 slapp Skykaprer sin debut-EP som også er en smakebit på deres kommende album som slippes januar 2020, og som har med fine gjesteopptredener [...]