Nylig slapp Tron Jensen sin første norskspråklige plate med tittelen «GLIMT». Albumet er spekket med herlige og flotte låter om håp, tro og kjærlighet som berører.
Fire av låtene er allerede sluppet på single, og har samlet blitt spilt godt over 1000 ganger på NRK P1 (nasjonalt og i ulike distrikts-sendinger). «Jeg ønsker å skrive låter som virkelig betyr noe for folk, som lever», sier Tron Jensen.
«Nummer én er at en låt må trigge noen følelser. Den kan være glad, melankolsk, betroende, eller gi deg lyst til å danse. For min egen del vil jeg at den også skal trigge på et litt dypere plan», fortsetter Tron.
Tron Jensen har levd som profesjonell artist, låtskriver og entertainer i 30 år, og har spilt mer enn 2500 konserter i inn- og utland. Han beskriver seg selv som en drømmer, globetrotter, sanger, låtskriver, bohem, oppfinner, dykker, fisker og jeger – det siste også i overført betydning;
Tron er på evig jakt etter den gode låten som fikk et slikt blinkskudd med, «Hente Stjerner» fra det forrige albumet; kritikerroste «11 Songs» (2016). Dette var også hans første forsøk på en norskspråklig poplåt (de andre på platen er skrevet på engelsk).
Dette har tydeligvis gitt mersmak, og på det nye albumet er altså alle sangene på norsk, og alle har en egen historie.
Kjærligheten har mange språk, og et av dem er norsk, sier Tron Jensen om sangtekstene, som alle handler om det største og mest magiske ordet. I den forbindelse siterer han gjerne en tekstlinje fra en av popmusikkens aller største låtskrivere; «Some people want to fill the world with silly love songs/and what’s wrong with that?» (Paul McCartney: Silly Love Songs, 1976).
«Uansett hva jeg skriver om, så ender det opp å handle om kjærlighet. Det er dét alle trenger, det er dét alle vil ha. Kjærligheten er luften du vil puste i, og uten den så dør du, sakte», utdyper Tron Jensen.
Vi tok en prat med Tron om det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Glimt». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse, hva platen handler om og hva du ønsker å formidle gjennom den?
Tusen takk for det! Platen handler om små øyeblikk eller glimt som man kan ha, akkurat idet du erkjenner eller bestemmer deg for noe. Glimt du gjerne får når du er i en flyt, eller i «sonen», Det er også glimt i mitt eget liv. Små øyeblikk, som egentlig er ganske store.
Du er på vei, du kjører over Hardangervidda i tåkedis alene på vei hjem og solen skinner plutselig gjennom skyene, og du gleder deg til å komme hjem til kjæresten din, og du erkjenner at det var hon som fikk deg te`. At det er der du vil være. «Det var du som fikk meg te`» er en av sangene på platen.
Jeg hadde laget masse engelske sanger, og blant annet albumet «Ocean» som ble signert i England og av Sony Music Japan. Så skrev jeg en norsk sang, «Hente stjerner» som ble listet på NRK P1. Da tenkte jeg at jeg kunne skrive en til, «Det var du som fikk meg te», og så ble den A-listet på P1 også. Deretter kom «Leve no» og «Livet suser forbi», som også har blitt listet. Jeg har rett og slett vært heldig. Nå kommer altså platen som disse singlene hører hjemme på. Hver sang har sin egen historie, sitt utspring fra et «Glimt».
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Jeg er veldig glad i ambient musikk, ala Brian Eno, Daniel Lanois, Harold Budd med flere. Jeg er veldig glad i popmusikk og så kom jeg i kontakt med dyktige Jens Kristian M. Rimau, produsent og «pophode» i Broen studio i Bergen. Når du velger en produsent så velger du også stilen og sounden til produsenten, og han likte jeg. Så prøvde jeg å påvirke han med et ambientfokus også, og at det skulle ligge i bunn av låtene.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Apropos ambient, så er jeg veldig opptatt av stemninger. Det er de som fanger meg i musikk, det er de som vekker følelsene og hooker meg. I min egen musikk er det og stemningen, eller følelsen som sitter i kroppen som jeg ønsker å formidle selv. Det er det som er basisen for å fortelle en historie og formidle et budskap. Ellers liker jeg mye rart og fint, bare det treffer mine strenger. Herregud, det er et uendelig hav av inspirasjoner.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?
«Hente stjerner»; denne sangen er et budskap til min datter som jeg var heldig å få sent i livet. Da hun var mellom 14-17 år slet hun med depresjon og skadet seg selv. Vi var veldig bekymret for at det kunne gå for langt. Sangen er en formidling av håp, om at hun må holde ut, ikke gjøre det fatale, fordi rundt neste sving, kan det være bedre, kanskje til og med magisk, bare hun holder ut. Det går bra med henne nå og akkurat nå er hun forelsket. Det er veldig godt å oppleve.
«Det var du som fikk meg te`»; etter noen forhold som ikke fungerte og egentlig på let i mange år etter kvinnen i mitt liv, traff jeg altså hon som fikk meg te`. Dette er sangen til min kjære.
«Leve no»; på kort tid døde to gode venner av meg. Det får en til å forstå, og vi blir minnet på at livet er kort, og at vi må utnytte og nyte den tiden vi har her. Den er dedikert til Erlend og Mona. To stjerner i mitt liv.
Alle låtene dine har personlige historier bak seg. Du har jo også skrevet en god kandidat til å bli en nasjonal kysthymne, hva er ditt forhold til «Kysten e`mitt blod»?
Jeg er havelsker, og ute ved kysten gjerne helt ute mot storhavet, finner jeg roen. Så jeg drev og forsket og funderte på det en tid, og ville formulere det i en sang. Er det lukten av salt sjø, lyset, det spennende og utrygge med havet? At min bestefar var fisker, og at vi har vært med? Sangen ble i hvert fall mer sakral og mot det mystiske, og at det er der jeg finner roen. At kysten e` i mitt blod, at havet e` min sjel, at svaberget e` mitt alter.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Er det mulig å si tragisk? Vel, med det mener jeg at jeg skulle skrevet mer og hatt mer tid til det. Å være småbarnsfar krever sitt. Siste låten på albumet heter «Stille» og er en sang til alle småbarnsforeldre, dedikert til øyeblikket på kvelden når det blir stille i huset, og mor og far har litt tid til å være sammen, kanskje tenne noen lys og åpne en vin, før du egentlig er bare så trett at man sovner etter en time – det har bedret seg nå. Det å skrive musikk er også som et barn, som trenger stell, pleie, mat og kjærlighet. Så akkurat skrivebarnet mitt har vært litt underernært det siste året – det skal også bedre seg.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hva gjør du for å komme deg ut av denne sperren?
Inspirasjonen kommer ofte når jeg er på vei et sted. Jeg kan sette meg på et fly, tog, buss, eller ta en tur på fjellet. Da begynner det å sildre fra kilden. På reisene mine eller ferier får jeg egentlig vært mest kreativ, og spesielt når jeg får gå i en boble å surre. Så egentlig er ferier og reiser jobb for meg, hehe. Jeg trenger et visst rom for å være kreativ, avsatt tid til å følge en tanke, et riff, melodi, en tekst-idé. Om jeg har skrivesperre, er det best for meg å ta en tur på sjøen, eller legge ut på tur på en eller annen måte. Logge av, hehe, et uttrykk og et lite glimt oppstod akkurat nå. «Jeg må logge av for å logge inn».
Hvem er Tron Jensen, hva er din musikalske bakgrunn og hva liker du å gjøre på fritiden?
Tron Jensen startet med å høre på musikk på anlegget til mamma og pappa. En fin blanding av noe klassisk, Kjell Karlsens orkester, Kris Kristoffersen, Salhuskvintetten og ABBA. Jeg spilte kornett i skolemusikken, skjønt det var egentlig litt kjedelig og drepte musikkinteressen for noen år. Men jeg fikk anlegg, ITT Rack da jeg var 10 år, og min første plate med Smokie til presang. Jeg satt i timevis og hørte på musikk alene eller med kamerater og det gikk i Dr. Hook, Lynyrd Skynyrd, Pink Floyd, ABBA, David Bowie, ja alt mulig.
På fritiden liker jeg å fiske, spesielt laks, dykke og jakte, og å reise. Dette er kilder for inspirasjon, da jeg også alltid er på jakt etter den gode sangen, eller stemningen. Strengt tatt er disse fritidstingene kilder til at jeg får gjort mest jobb føler jeg. Ergo er det jobb for meg å ha fri.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Ja, det har jeg. Daniel Lanois, U2, Peter Gabriel, Coldplay, Van Morrison, Pink Floyd, Crowded House. Jeg vil trekke frem Daniel Lanois som er en superprodusent, som i tillegg til å ha laget noen fantastiske egne plater, har produsert de beste platene til U2, samt Peter Gabriel, Emmylou Harris, Bob Dylan med flere.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg må innrømme at jeg er låtfokusert, akkurat det er jo positivt med Spotify. Det må være en god låt, i mine ører: Trygve Skaug med «Finne veien hjem», Inge Bremnes, «Ka du håpa på» Isak med «Elle», og Røyksopp med «Running to the sea» er låter som jeg kan høre igjen og igjen. Jeg elsker å bli overrasket av gode låter, i betydningen av å få kick på dem, at de rører noe ekstra. Jeg liker å bli henført.
Du er en globetrotter som har opplevd mye spennende på dine mange turer. Du har bl.a. seilt på Stillehavet i et år. Kan du fortelle litt om dette?
Det er så mye magi i møtet med mennesker rundt om. Jeg er nysgjerrig, og det er mye å lære. Året på Stillehavet betrakter jeg som min utdannelse, og du må lære deg å «get along» på en slik skute med 40 mennesker ombord. Det var også veldig sosialt, som en storfamilie med mye musikk og fellesskap, og er muligens basen for at jeg holder på med dette ennå. Dette er kanskje en enkel oppsummering av uendelig med opplevelser på disse turene.
Du har truffet Thor Heyerdahl. Kan du fortelle litt om dette møtet?
Jeg var så ydmykt heldig å få treffe Thor Heyerdahl mens han var i live. Jeg traff han på pyramidene han oppdaget og gravde frem på Tenerife, og det møtet har betydd mye for meg. Han er selve symbolet på å tro på noe, og gå for det, selv om andre prøver å advare eller snakke deg fra det. Han sa det til meg: “You have to go for what you want, you know”. Jeg prøver så godt jeg kan. Det var også en enorm generøsitet rundt alle menneskene som var rundt Thor. Jeg dedikerte «Ocean-albumet» mitt til Thor Heyerdahl, og jeg har spilt mye på Kon Tiki Museet, blitt god venn med hans stesønn på Tenerife, og alt dette har vært veldig inspirerende for meg.
Du har levd som profesjonell artist og entertainer i over 30 år, og opptrådt på mange ulike steder i verden. Kan du fortelle litt om noen av dine minneverdige opptredener, og litt om kontrastene og forskjellene det har vært ved å opptre på så mange ulike tilstelninger og arrangementer?
Oj, her er det mye å ta av. Det var jo spesielt å spille i 100-årsdagen for Thor Heyerdahl på Kon Tiki Museet, for konge og dronning, gjenlevende besetningsmedlemmer, familien, ministre og andre notabiliteter. Det var ærefullt. Det er også spesielt å stå i en hytte dypt inni Amazonas og spille for de innfødte. Husker spesielt Adriana, en liten jente på 5 år som aldri hadde sette en mann som var lys i huden. Hun var redd men samtidig nysgjerrig, og vi båndet godt. Det førte også til at jeg lagde EPen, «Rainy day in Manaus» som ble solgt til inntekt for World Rainforest Organisation, fordi de ville bygge skole for barna der. Jeg elsker kontrastene og har hele tiden tenkt, at folk er folk, og magi kan oppstå hvor som helst.
Bergensavisen ringte i forrige uke og fortalte meg at Jahn Teigen var død så jeg måtte skrive noen minneord. Jeg har jobbet med Jahn Teigen ved flere anledninger. Først på Which Witch i London, og i 1994 varmet Tommy Sulen og jeg opp for Jahn en hel sommer på TV2 sin sommerturné rundt kysten, og det var et eventyr og et privilegie å få være med på. På sitt beste vil jeg si at han har vært Norges beste artist og entertainer med sin allsidighet. Det var han også på turneen, men det hendte flere ganger at vi ble kalt inn igjen og måtte spille videre, fordi Jahn hadde gått av scenen fordi han ble misfornøyd med noe, slik Justin Bieber også har gjort. Han hadde sine utfordringer, og han var også allsidig som menneske. Et år senere spiller Tommy Sulen og jeg på Madam Rejersen i Arendal da Jahn kommer forbi og setter seg ned, og det er godstemning. Vi hadde en liten dårlig sprakende høyttaler som hang i et tre, og det var fullt med et par hundre mennesker, både innenfor og utenfor gjerdet. Jahn ble med og tok en sang etter hvert, og snur seg til oss etter første strum på gitaren: Neimen, hva i helvete er det dere spiller på her da, gutter? med et smil, og så kjørte han på han også. Jahn Teigen var et unikum og en ener, og jeg føler meg privilegert for å både ha jobbet med han og opplevd han som en kompis.
Du har funnet opp ditt eget cover, Tronpak og du var også nylig med på avdukingen av plasthvalen på Ågotnes. Kan du fortelle litt om dette?
Jeg laget Tronpak fordi jeg ville lage et cover som var miljøvennlig og som man ikke kunne laste ned. Jeg ble invitert til å være med på avdukingen fordi «Kysten e`mitt blod» rørte Kenneth Bruvik som en av intiativtakerne og drivkreftene bak å rydde kysten for plast. Jeg er også en havelsker og interessert i å bevare og nyte den fine kysten vi har. For å ta vare på noe, må man være glad i det. Uten kjærlighet forvitrer saker og ting. Vi har bare denne kysten, og denne ene kloden.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Kåre Vestrheim, er det navnet som dukker opp, og egentlig har kommet til meg i noen fine glimt de siste årene. Jeg har lenge lett etter en norsk musiker og produsent som kan male bilder og lage stemninger. Slik Daniel Lanois og Brian Eno har vært for U2, slik Jon Hopkins har vært for Coldplay. Det er en nyoppdagelse for meg, som har seget på. Håpet er at han kan være en slik for meg, men jeg har ikke våget å ta kontakt ennå.
Kan du nevne en guilty pleasure eller kun en pleasure ?
Jeg elsker gåseleverpostei, men det smaker litt verre når jeg lærte hvordan de blir matet, og tvangsforet. Skulle du bare ha en?
Hvilket scene/sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Jeg har sans for forskjellige typer scener, bare det er en god lydsituasjon eller en spesiell stemning. Lille Ole Bull var en nydelig scene og intimt lokale med god lyd. Jeg kunne godt tenke meg å spille på spesielle steder i naturen, ute ved kysten med naturen som kulisser. Konsert på Trolltunga for eksempel, eller ytterst i havet på Trænafestivalen.
Hvilke planer har du videre i 2020?
Den store visjonen, drømmen og planen heter KYSTTURNEEN. I løpet av 2020/21 reiser jeg rundt hele Norges kyst for å spille på små og store festivaler og andre anledninger. Det blir litt med fullt band og sikkert noe alene også eller i duo og trio format. Reise rundt og spille for folk og oppleve og dele magi. Så bare kom igjen og ta kontakt om noen har noen gode ideer. I tillegg er det mange lovende låter som presser seg på føler jeg, så skrive mer, og gjerne mer for og med. Det blir nok også en tur til LA for å skrive videre med et fint team jeg har der, og et par av låtene som begynner å rulle for andre artister.
