Foto: Magdalena Malinowska

Thea & The Wild er ute med et av årets beste album!

Del Tweet

Med den intuitive meloditeften til en selvlært musiker har låtene til Thea Glenton Raknes festet seg på mang en hjernebark.

Nå har Thea flyttet til Hurumlandet, omfavnet gitaren sin og funnet bygde-Norges varme. Det har kulminert ut i det kritikerroste albumet, «Deadheading» som hun slapp 7. oktober på Fysisk Format, og som er denne «Ukens album» på NPS Music.

Hun debuterte under navnet Thea & The Wild i 2014 til strålende respons og Spellemannsnominasjon i indieklassen. I 2018 kom hennes andre album «Ikaros» som Rolling Stone Magazine trakk frem som et av 10 album man burde streame.

«Deadheading» er gartnerens ord for det å fjerne falmede eller døde blomster fra planter, slik at planten skal kunne bruke energien sin på å produsere nye, friske blomster. Kanskje var det nettopp dette Thea gjorde da hun klipte av snoren til sin hjemby Oslo og flyttet ut på landet.

Thea sier:

«Jeg likte ideen om å ta bort det gamle så noe nytt kan blomstre. Da jeg så tilbake på livet mitt og musikken min, skjønte jeg at jeg trengte å slå nye røtter for å komme videre. Det gjorde meg engstelig, jeg ble nervøs for fremtiden, og nostalgisk for fortiden. Sangene på dette albumet er et resultat av disse indre prosessene – de handler om å finne seg selv og være voksen».

På «Deadheading» får vi et lydbilde med rundere kanter, preget av rock, countrygaze og natur-indie, men låtskrivingen og meloditeften har en klar Thea & The Wild-signatur. Temaet i tekstene kretser rundt kontraster og identitet. Ungdom, alderdom, by, land, frihet, ansvar. Arbeidsskjorte og sølvbukse. Kjærlighet på godt og vondt. Visne blomster og nye knopper. Alle sanger er skrevet av Thea Glenton Raknes, og produsert av Thea Glenton Raknes og Cato ‘Salsa’ Thomassen i Helt Vilt Studios.

NPS-redaksjonen: Dette er et oppløftende, variert, melankolsk, lekent og vakkert album som er flott produsert og med smak av nostalgiens sjarmerende kraft er dette magisk å høre på. Gjennom 10 flotte låter blir vi henført av Thea sin fantastiske stemme og ikke minst formidlingsevne. Vi vil gjerne trekke frem fire låter fra dette albumet, og den første er, «Poisoned Apple» som er en herlig låt med en mørk undertone i et stemningsfullt og klangfullt lydbilde med nostalgisk snert, den skjønne og såre låten «Little Sister», «Take Me Back» som er en sterk låt som berører i et nydelig lydbilde, og til sist vil vi nevne «Rip Tide» som er en tøff, og snerten liten perle med et deilig gitarpreget driv.

«Deadheading» representerer en gjenfødelse for Thea. Det handler om å vende tilbake til en naturlig tilstand av kreativitet, beskåret for popklisjéer og ytre idealer om perfeksjon. I et anneks i den blomstrende hagen har hun spilt inn platen sammen med sin samboer Cato «Salsa» Thomassen (Madrugada), med «Deadheading» av planter mellom slagene.

«Denne skiva føles veldig hjemlig, naturlig og familiær. Den er spilt inn i hjemmestudioet vårt som er et lite rødt hus blant trær, blomster, skog, fjord og naboens utallige rustne bilvrak på Hurum. Jeg ville holde det nært og ekte, så vi har i større grad enn før latt låtene bli som de var da jeg skrev dem, på gitar. Med det ønsket jeg også å bevare menneskeligheten i gitarspillet mitt. Verden ville vært et kjedelig sted hvis folk ikke fikk lov til å vise sin personlighet med alle sine feil og riper her og der. Når jeg spiller låtene på den akustiske gitaren min er de gjerne litt crooner-aktige og folky, og minner noen ganger mer om noe man hadde hørt på en irsk pub enn på en popskive. Så har vi hatt det gøy med effekter og stemninger og drysset over noe litt overjordisk, litt som at studioet vårt med alle knappene og maskinene til Cato er et romskip som har landa på åkeren og har fest med bygdebandet», fortsetter hun.

Thea har fra barnsbein av vært en som trenger å uttrykke seg og formidle. Som liten jente var hun vertskap for hjemmespunne radioprogrammer på båndopptakeren, hvor hun stod for alle innslag selv, inkludert værmeldingen og de kommersielle jinglene. Også når det gjaldt musikken måtte hun finne ut av ting selv.

Det var ikke musikkundervisning der hun bodde, men Thea hadde sett at guttene i nabolaget hadde laget band, og var bestemt på at det skulle hun også. Ingen av vennene hennes hadde særlig erfaring eller eide instrumenter, så Thea lånte utstyr av onkelen, og jentegjengen meldte seg på bandundervisning en 30 minutters trikketur unna. Det ferske bandet livedebuterte med et repertoar bestående av to franske punksanger og Fleetwood Macs «Dreams». Dette ble altså forløperen til Norma Sass.

I dag føler Thea seg nærmere denne versjonen av seg selv enn før. Skrivingen og innspillingen av Deadheading har gitt henne tilbake denne lekenheten og umiddelbarheten, med en sterk tro på sitt eget uttrykk.

«Jeg føler et eierskap over denne plata som jeg ikke har følt med tidligere plater. Å være omgitt av naturen hjelper meg å være meg selv på så mange sterke måter. Det er et godt liv», avslutter hun.

Vi tok en prat med Thea om blant annet det nye albumet, hvordan det er å bo på landet, mat og film, turneen og planene videre fremover.

Gratulerer med albumet, «Deadheading». Kan du fortelle litt om det, og om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?

Tusen takk! Jeg tror nok dette albumet er noe av det jeg er mest stolt av å ha laget, både fordi jeg er veldig glad i sangene og tekstene, men også fordi jeg omtrent ikke kan tro at vi kom i mål med denne skiven midt oppe i en pandemi, en barnefødsel og alle de psykiske og fysiske utfordringene som kom med de omstendighetene.

Rett etter at jeg slapp andrealbumet mitt «Ikaros» i 2018 fødte jeg også datteren min, og vi dro ut på sommerturné med henne i bandbussen etter ca. 3 måneder. Det var en helt fantastisk sommer, men etter den runden var det naturlig med litt tid hjemme sammen med henne. Låtene og skrivetrangen begynte etter hvert å melde seg igjen, og mot slutten av 2019 hadde jeg en god del demoer jeg ville ta med i studio. Planen var å spille inn skiven live med livebandet mitt denne gangen, men COVID satte en stopper for de planene, så dette albumet har jeg spilt inn sammen med samboeren min og medprodusent Cato «Salsa» Thomassen i vårt eget lille hjemmestudio i hagen.

Jeg var så heldig å få meg en dag-jobb under pandemien da alle våre spillejobber ble avlyst, så jeg jobbet dagen lang, han passet datteren vår og så jobbet vi i studio på nettene.

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne platen?

Jeg har skrevet de fleste låtene på gitar, og ville holde fast på et ganske gitarbasert og organisk lydbilde. Samtidig så vi for oss at vi satt inne i et romskip ute på åkeren her, og skrudde på alle noen nøye utvalgte knapper og brytere som har gitt musikken en blanding av noe folky, litt country-preget og noe litt mer luftig, mørkt og filmatisk. I tillegg er det viktig med menneskelighet, rufs og røffe kanter – det er vi begge glade i.

Hvilke låt er har du et spesielt forhold til fra albumet?

«Take Me Back» er en låt som veldig presist beskriver en følelse jeg ofte får hvor jeg vil rømme tilbake til barndommen, til uskyld, ansvarsfrihet, fred og fordragelighet. Det er jo hardt å være menneske og å være voksen, og jeg stiller meg hele tiden mange spørsmål rundt det. Da kan man fort lengte etter det helt nye livet og de blanke arkene.

Du har flyttet til Hurumlandet. Kan du fortelle litt om hvordan du havnet der, og hvordan det er å bo på bygda i forhold til i en stor by?

Vi leide i Oslo og jeg var så lei av å bruke så mye penger på å bo når man ikke engang visste hvor lenge man skulle få bo på hvert sted. Jeg var i tillegg gravid, og følte en trang til å komme meg ut til naturen, til fjorden og til noe eget og trygt på et vis. Så vi hadde et Finn-søk liggende på hus eller småbruk i en times radius rundt Oslo, men ingen visninger var det helt store. Så fant mamma dette lille røde koselige huset på Hurum, et sted vi ikke ante hvor var før visning, og vips eide vi litt over ett mål med hus, uthus, drivhus og grønnsaksåker. Det var en ganske stor overgang, men vi følte lenge (og føler vel ofte fortsatt) at vi bare var på en koselig hyttetur som varte litt lenge. Vi fyrer i peisen og går turer og dyrker grønnsaker og liksom «leker» voksne med egen garasje og to biler og barn i barnehage. Jeg fant ganske fort en liten omgangskrets her ute av folk jeg kunne ringe og be om alt fra en kopp kaffe og litt selskap til tips om septiktank, musefeller og diverse annet jeg aldri før har tenkt på. Det er mye tid til å tenke, kanskje litt mye, men samtidig fantastisk å kunne gå ut døra og være i naturen. Se ut på fjorden hver dag og ha rådyr og elg vandrende forbi stuevinduet.

De ti låtene er alle små drops som smeller i veggene, lekkert arrangert og velspilt, og som later til å ha blitt kreert under svært kreative tornadoer. Den karakteristiske og lyse stemmen hennes kommer også bedre til sin rett enn tidligere. Som en Kate Bush på kraftfôr, og som har hørt mer på The Cure og The Church enn på Brian Eno og Roxy Music, terningkast 5/6

Egon Holstad, iTromsø

Dette albumet representerer en slags gjenfødelse for deg. Kan du fortelle litt om det og hvordan dette har påvirket deg som artist og din kreativitet?

Jeg tror at det at jeg fikk muligheten til å lage en skive til etter å ha blitt mamma og midt i en pandemi (jeg er jo en overtenker og tror ofte at jeg må gi opp drømmen) gjorde at jeg fikk lavere skuldre på et vis. Jaja, nå lager jeg bare de sangene jeg selv liker, og så gir vi den ut litt enkelt, ikke noe mas og kjas, liksom. Så kan jeg selv være stolt og så er alt annet en bonus, tenkte jeg. Så låtene bærer kanskje preg av en større ro, de er ikke overproduserte og de prøver ikke så hardt, på et vis. Og så har jeg nok turt å være mer åpen og ærlig i tekstene enn før. Men etter hvert som skiven ble mer og mer ferdig ble jeg selvfølgelig mer og mer stolt og nå vil jeg jo mer enn noen gang at folk skal høre på den – så de lave skuldrene er nok borte for lengst! Haha.

Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hvordan kommer du deg i så fall ut av denne?

Jeg har jo aldri noen tidsfrist når jeg skriver nye låter egentlig, så jeg pleier bare å la ideene dryppe inn litt her og der og notere dem ned og ta dem opp på mobilen underveis. Men så er ofte tekstene uferdige lenge etter at låtene og melodiene er skrevet, og da kan jeg noen ganger bli litt frustrert og lure på hvordan jeg skal få tekstene ferdige uten å «ødelegge» låtgrunnlaget jeg har blitt glad i. Da legger jeg dem gjerne bare vekk, og så pleier det å falle på plass når jeg endelig skal i studio og synge og har kniven på strupen litt. Da har det sikkert marinert litt i hodet, og så kan jeg få en skikkelig kreativ rush og finne på masse bra veldig fort.

Hva føler du selv er det spesielle i ditt musikalske univers?

Oj! Godt spørsmål… Jeg føler at jeg har min egen stemme helt sånn sonisk sett, en vokal som ikke er så lik veldig mange andres. I tillegg har jeg kanskje en egen måte å skrive låter på som blander en eldre singer-songwriter tradisjon med noe mer catchy og moderne. Jeg har jo også med Cato Salsa som medprodusent på denne skiven da, som jo er en fantastisk og kreativ musiker. I tillegg skriver jeg fra perspektivet av å være selvstendig artist, kvinne og mor, som det ikke er veldig mange av på dusinet i denne bransjen.

Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er, og hvordan det har vært for deg?

Jeg føler meg jo ekstremt privilegert som musiker i Norge, som kan drive med musikk på mitt nivå og fortsatt ha råd til å betale et huslån og leve et fint liv. I veldig mange andre land kan folk se langt etter den muligheten. Så det å kunne søke og få støtte til å jobbe kreativt er helt fantastisk. Så synes jeg jo, ikke så overraskende, at det er veldig kult at musikkbransjen omfavner gitarbasert musikk igjen. Vi har også en drøss med superfine festivaler i alle kriker og kroker av landet, og det er helt nydelig å turnere i dette landet. Samtidig er det klart at det er beinhard jobbing, man skal ikke lengre bare lage musikken, man må jo produsere content og holde sosiale medier gående til den store gullmedalje i tillegg hvis man skal klare å komme noen vei – og musikkpresse er det jo blitt mye mindre av. Ord som «algoritmer», «SoMe» og «content» var aldri i mitt vokabular da jeg startet band som 18-åring. Så den delen av artistjobben er noe jeg prøver å venne meg til.

Hva er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?

Det er nok å stå på scenen og møte folk. Jeg har alltid vært ganske uredd på scenen og sosialt. Jeg aner ikke hvorfor, kanskje fordi mamma og pappa alltid tok meg med rundt da jeg var liten og jeg fikk treffe mange fine folk og hang en del med voksne. Jeg så mange konserter og fikk prøve meg på scenen nå og da. I tillegg er jeg sjelden redd for å prøve nye ting, og jeg synes alltid det kommer et eller annet bra ut av det når jeg sier ja og kaster meg ut i noe.

Albumet har smak av befrielse: … Stemmen hennes er inderlig og kontrastfylt. Ordene er ofte melankolske, og konkurrerer jevnlig med de organiske melodiene som byr opp til bekymringsløshet, terningkast 5/6

Stella Marie Brevik, Stavanger Aftenblad

Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?

Jeg er utadvendt, veldig sosial, kreativ, har følelsene utenpå, er en overtenker, bestemt, omtenksom og til tider veldig ubesluttsom. På fritiden liker jeg å gå på tur, tenne bål, plukke sopp, treffe familie og venner og sitte på Albatross på Torshov og drikke cocktails og slarve med gamle kjente.

Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?

Jeg var veldig mye på konserter som liten, mamma og pappa kjente en del kreative folk og jeg fikk ofte bli med på mye gøy. Jeg så veldig opp til alle de artistene der og drømte om å gjøre det samme, jeg husker det kilte i magen. Jeg tenkte nok allikevel ikke at jeg kunne ta noen musikkutdannelse eller lignende, det tenkte jeg var forbeholdt helt spesielle mennesker, muligens barn som tok piano- eller fiolintimer fra ung alder. På Foss videregående skole gikk jeg allmennlinjen, men lengtet etter å drive med musikk så da meldte noen venninner og jeg oss på et bandkurs på trikkehallen på Kjelsås. Vi lånte alle instrumenter av onkelen min og Sol Heilo underviste oss i band basics. Skru på amp, stemme gitar, osv. Vi spilte covers av Fleetwood Mac, et fransk punkband som het LUKE og diverse annet. Vi het Norma Sass og vant etter hvert Zoom Urørt – Norges beste nye liveband, ga ut en plate, splittet opp, jeg gikk solo som Thea & The Wild og etter det har det vært musikk hele veien.

Det er lett å la seg henføre av sanger som «Misery Mountain» og «Rip Tide»

Geir Rakvaag, Dagsavisen

Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?

Oj det er vanskelig å velge én! Men jeg ble nettopp påminnet om den gangen jeg spilte på Skippagurra-festivalen i Tana i Finnmark med Norma Sass, og vi bodde på et spesielt lite hotell hvor det som regel bodde mest laksefiskere, før konserten fikk vi prøve oss på laksefiske i Tana-elva og spiste reinsdyrhjerte i en lavvo. Festivalen var ganske utrolig, lineupen var vel noe sånt som oss, deLillos, Turboneger, Skarpe og Hellbillies, og festen etterpå på hotellet var rimelig legendarisk. Morgenen etter var vi en veldig fyllesjuk gjeng som ble transportert til flyplassen. Dette var vel mest minner fra alt rundt selve gigen, men det er ofte de tingene som skiller konsertminne fra hverandre.

Hva er det morsomste eller mest spesielle øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?

Jeg husker det føltes veldig spesielt å se datteren min i publikum da jeg spilte på hovedscenen under Øyafestivalen 2018. Alt var så ferskt, det å spille på den største scenen på Øya var så stort for meg og utrolig gøy og samtidig sprakk jeg av stolthet av å se henne og tenke på at denne samme kroppen hadde klart å bære henne frem og føde henne bare noen måneder tidligere. Ganske ut-av-meg-sjæl opplevelse.

I Deadheading har Thea & The Wild funne den perfekte balanse mellom sårt og sjelefred, rockete og tøft. Kvar einaste låt har sin eigen greie og sitt eige univers, men alle er knytt godt fast med ein raud tråd. Denne plata må du berre få med deg

Patrik Fardal, Evig Lyttar

Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?

Jeg er jo fan av sterke, tøffe kvinner med egne stemmer, som for eksempel Patti Smith, Emmylou Harris og PJ Harvey. I tillegg digger jeg Bruce Springsteen som lager fantastiske låter med episke refrenger. Men så har jeg også forbilder som står meg nære, for eksempel Anne Lise Frøkedal som jeg spilte trommer for i mange år, som jeg har vært fan av fra hennes dager i Harrys Gym til nå, og som jeg fortsatt kan ringe og få gode råd og trøst fra.

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?

Ja det er jo så mye bra nå. Jeg må innrømme at jeg som regel setter på mest gammel musikk av gammel vane, men jeg sjekker gjerne ut ny norsk musikk som dukker opp i feeden min og prøver å holde meg litt oppdatert. Jeg har gitt opp de der «anbefalt for deg» listene på Spotify for algoritmene mine er ødelagte av all barnemusikken jeg må spille av i bilen. En låt som har gått igjen i hodet mitt i det siste er Louien med «No», og så har jeg blitt glad i Sliteneliten og oppdaget nettopp Ea Othilde som synger utrolig fint. Så hører jeg jo på Vidar Vang og Madrugada siden samboeren min jobber med dem og jeg har blitt glad i dem og alle de låtene.

Hvis jeg skal sette på noe stemningsmusikk til middagslaging på fredagen har jeg ofte valgt Orions Belte. Og så hører jeg på flere av prosjektene Kenneth Ishak jobber med, for han spiller i livebandet mitt nå så da får jeg en del fra ham. Signe Marie Rustad, Einar Fadnes. Unnveig Aas, som jeg alltid har likt er nå også vennen min på TikTok og jeg liker godt hennes nye låter. Nylig var jeg på Færøyene med musikerne Børge Fjordheim, Hilde Selvikvåg og Gulleiv Wee og da begynte jeg å dukke ned i deres låtkataloger. I tillegg viste Børge oss en fantastisk låt av Wunderkammer, «Lyden av et skuldertrekk», og et band som heter Naaljos Ljom. I tillegg så har jeg fått sniklytte til noen nye låter av Ingrid Olava som jeg har blitt venninne med her ute på Hurum, og de er helt fantastiske. Så det blir mye rimelig variert musikk som på sitt vis finner veien inn i hodetelefonene mine, og så prøver jeg å bli flinkere til å oppsøke ny norsk musikk også. Det er jo utrolig mye bra, altfor mye til å skulle velge bare 20 til denne spillelisten, haha.

Har du en favoritt-matrett i så fall hva?

Alt som er asiatisk, egentlig, men også alt som er italiensk. Jeg er veldig glad i retter som består av mange små retter, og mange forskjellige konsistenser. Pho for eksempel, der får du en fantastisk varm suppekraft med masse digg oppi, nudler og små tallerkener ved siden av med diverse urter, bønnespirer, sauser og lime. Man må jobbe litt for å bygge måltidet sitt på et vis.

«Deadheading» er blitt ei plate som staker ut en ny kurs for Thea & The Wild. Aller best er hun når tempoet holdes oppe og hun selv er i det litt fandenivoldske hjørnet

Popklikk.no

Har du sett en bra film eller serie i det siste som du vil anbefale?

«Better Things»! Helt herlig serie om en aleinemor som er skuespiller i Hollywood, utrolig morsom, feelgood men samtidig dønn ærlig og treffende om mye av det vi kvinner står i. Samboeren min digger den også. «Den tynne blå linjen» anbefales også. Den handler om politiet i Malmø.

Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?

Oj! Jeg kunne tenkt meg å jobbe med Ane Brun! Hun er så kul, og jeg synes det virker som om hun har mye spennende på gang.. Hun fornyer seg liksom hele tiden og har noe så ekte og vakkert over seg. Jeg har aldri fått møte henne selv, men Cato som jeg bor med skryter av henne som person.

Nylig dro du og dine musikere ut på Norges-turné. Kan du fortelle litt om det og hva publikum kan forvente seg på en konsertkveld med deg?

Ja vi er i gang, og dette har vi gledet oss så mye til. Jeg har med meg to musikere og vi er en helt ny trio. Så publikum får originale versjoner av låtene mine med elgitarer, trommer og fine koringer. Jeg tror det blir åpent, ærlig og veldig fint, og så er jeg så glad for å reise ut og møte folk igjen at det nok også blir litt skravling både mellom låtene og i merch-boden etter konserten.

Hva er dine musikalske planer videre for 2022?

Jeg er i gang med å skrive ny musikk allerede, så jeg skal fortsette med det og snuser litt på å gi ut noen flere låter jeg har jobbet med. Samtidig skal jeg så smått begynne å forberede meg til konserter og festivalsommer 2023.

Deadheading-turné:

21.10 – Oslo – Blå, 22.10 – Moss – SIN Festival, 27.10 – Trondheim – Moskus, 29.10 – Florø – Kinn Bryggeri, 01.11 – Bergen – Lille Ole Bull, 02.11 – Bryne – Mellombels, 03.11 – Stavanger – Tou, Loftet, 04.11- Arendal – Munkehaugen, 05.11 – Tvedestrand – Kulturklubben, 17.11 – Tofte – Bokhandleren, 25.11 – Tromsø – Bastard, 26.11 – Langesund – Rockers

Kreditering:

Alle sanger er skrevet av Thea Glenton Raknes, produsert av Thea Glenton Raknes og Cato ‘Salsa’ Thomassen i Helt Vilt Studios, spilt inn og mikset av Cato ‘Salsa’ Thomassen. Låtene Little Sister og Stay Here My Heart er produsert av Thea Glenton Raknes, Cato ’Salsa’ Thomassen og Børge Fjordheim på Elektrolüd, spilt inn av Børge Fjordheim, og mikset av Cato Thomassen. Trommer på Little Sister og trommer og bass på Stay Here My Heart av Børge Fjordheim. Akustisk gitar på Take Me Back av Øyvind Blomstrøm. Alle andre instrumenter er spilt av Cato Thomassen og Thea Glenton Raknes. Mastret av Morgan Nicolaysen på Propeller Mastering. Coverartwork av Kristoffer Eidsnes. Coverfoto av Magdalena Malinowska

Se Også

Melankoliker Paal Flaata tolker kjente og ukjente låter så hjertet brister på sin nye plate
Intervju

Melankoliker Paal Flaata tolker kjente og ukjente låter så hjertet brister på sin nye plate

Når den nye platen til Paal Flaata åpner med en perfekt fremført og fullstendig hudløs tolkning av Charlie Rich-klassikeren «You Never Really Wanted Me» er det [...]

Brutal dynamikk og enorme klangfarger løfter Once Awake
Intervju

Brutal dynamikk og enorme klangfarger løfter Once Awake

Onsdag 23. november slapp Once Awake sitt selvtitulerte album som er denne «Ukens album» på NPS Music. Albumet blir promotert med en turné i England og [...]

Singleaktuelle Bo Milli er en av de mest spennende nye artistene på indiehimmelen
Intervju

Singleaktuelle Bo Milli er en av de mest spennende nye artistene på indiehimmelen

Den bergensbaserte fremadstormende artisten Bo Milli slapp den fete singelen «FOMO» fredag 25. november som er denne «Ukens single» på NPS Music. Låten er co-produsert av [...]

Albumaktuelle Therese Ulvan jaktet «The American Dream»
Intervju

Albumaktuelle Therese Ulvan jaktet «The American Dream»

Med lang fartstid i musikkbransjen har Therese Ulvan turnert verden rundt, vunnet priser og samarbeidet med store internasjonale artister. Hun fikk en fantastisk start på sin [...]

Nordgarden er ute med et knallbra album
Intervju

Nordgarden er ute med et knallbra album

Nylig slapp singer-songwriter Nordgarden albumet, «All We Need» som er spilt inn i episke Athletic Sound i Halden og som ble mikset og produsert av Bjarne [...]

Tommy Fredvang sjarmerer med ærlig og fengende album på norsk
Intervju

Tommy Fredvang sjarmerer med ærlig og fengende album på norsk

Fredag 18. november slapp Tommy Fredvang sitt tredje album, «Våken» hans andre på norsk, og som er denne «Ukens album» på NPS Music. Albumet inneholder 11 [...]