Foto: Herman Dreyer

Philip Wiese setter ord på savnet av en far på sitt hjertenære debutalbum

Del Tweet

Den Oslobaserte artisten og låtskriveren Philip Wiese har vært et ubeskrevet blad i det norske musikklandsskapet, men han er langt fra uerfaren.

Som gitarist og medlem i bandet til Emilie Nicolas har han blant annet spilt i Operaen og med landets fremste orkester KORK. Fredag 28. januar slapp han sitt debutalbum, «Ciao Papá» på 9AM Records, og som er denne «Ukens album» på NPS Music.

Philip Wiese sluttet med musikk nesten over natten. Etter flere år på jazzlinjen i Trondheim ga han opp alt, og begynte å løpe. Han løp fort og langt, men han løp aldri helt fra gitaren, og da han til slutt plukket den opp igjen laget han såre og gripende poplåter med luftige produksjoner og tydelige hint til artister som Frank Ocean, The Beatles, James Blake og Kendrick Lamar.

Etter år på leting etter sin egen stemme, med låtskriving, prøving, feiling, og oppbygging av selvtillit, er han endelig klar for å gå ut av rollen som bakmann, og inn i den mer fremskutte rollen som artist i eget navn. «Ciao Papá» er et personlig prosjekt, hvor det ikke er vanskelig å finne den røde tråden – jakten på en farsfigur, de nære relasjoner og et ønske om å bli sett. Dette er både nært, ekte og sterkt, og noe som mange nok kan kjenne seg igjen i. Philip sier at målet med albumet hans er å kunne sette ord på savnet etter en far. Man kan kjenne på smerten i låtene, og hvor mye han faktisk savner en farsfigur.

Vi vil gjerne si noe om noen av låtene på dette albumet. Den første er «Boy» som er en personlig låt hvor Philip føler på det å være en gutt som føler seg «lost», og man kan kjenne på det inderlige ønske han har om at hans far skal komme tilbake. I låten «Father Figure» skriker han nærmest etter den manglende kjærligheten av å ikke ha en far i livet og hvor mye han savner å ha en farsfigur. Det får man virkelig ta og føle på i den smertefulle låten «Mercy» hvor vi får et innblikk inn i Philips dypeste jeg og hans innerste tanker. I låten «Ciao Papá» har Philip mange spørsmål og lurer på om pappaen hans virkelig er glad i han, og om han egentlig har et ønske om å være hans far? Dette er et ektefølt album med smertelige tekster til ettertanke. For Philip har dette albumet vært et oppgjør med alle tankene som han har holdt inne i seg, noe som også har vært befriende for han. Kanskje albumet kan hjelpe andre i samme eller liknende situasjon til å sette ord på det som er smertefullt slik at man kan komme seg videre i livet og få sjelefred.

Underveis i tilblivelsen av prosjektet har han hatt hjelp av mentorer og samtalepartnere som Eivind Helgerød (Astrid S, Jarle Bernhoft, Cezinando, Kristian Kristensen) Hanne Hukkelberg, Emilie Nicolas, Ariadne Loinsworth Jenssen (Ary) og Marianna S. A. Røe (Broen). Albumet er mikset av Eivind Helgerød og mastret av Georg Tanderø.

Vi tok en prat med Philip om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.

Gratulerer med albumet, «Ciao Papá». Kan du fortelle litt om det, hva som ligger bak tittelen på albumet og litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?

Tusen takk for det. Det er jo et personlig album om en fraværende pappa. Ciao kan jo både bety hei og ha det og vi har alltid brukt det når vi sier ha det til pappa. Derfor synes jeg det var en passende tittel på platen. Jeg hadde også italiensk på videregående men var ikke så motivert den gangen til å lære meg det. Synes det er gøy å leke med kombinasjonen engelsk og italiensk. I 2013 spilte jeg inn en jazz- instrumentalplate som var starten på denne platen. Derfra har jeg brukt mange år på å bli en bedre sanger, produsent og låtskriver. Noe som startet som en instrumentalplate ble tilslutt et album der tekst og vokal var i fokus. Jeg har vel alltid ønsket å synge og skrive tekster. Jeg tok bare en omvei gjennom jazzen og jazzlinjen før jeg fant tilbake til det jeg virkelig ønsket. Å lage poplåter. Jeg har sittet alene i mange år, noe som har vært veldig fint. Jeg føler jeg har blitt godt kjent med meg selv både personlig og musikalsk. Jeg føler at jeg har klart å bygge opp en selvtillit. At jeg tør å ta valg og følge min egen vei.

Albumet er også skrevet med min bror i tankene som jeg har delt oppveksten min med, så albumet er like mye han sitt som mitt.

Philip Wiese

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?

Jeg er utdannet jazz-gitartist fra jazzlinjen i Trondheim så gitar var jo et naturlig valg, selv om jeg i starten av prosjektet gjorde alt for å ikke bruke gitar. Jeg hadde en lang periode der jeg ikke likte lyden av gitaren men forstod etter hvert at den var en viktig del av sounden min.

Jeg ønsket at vokalen skulle være i fokus. Ellers er det litt bass, piano og synther. Det er ikke mye trommer på albumet noe som er et bevisst valg. Det er lett å bare legge på trommer fordi man føler at fremdriften forsvinner. Det har vært et av målene mine, å klare å lage fremdrift uten å bruke mye trommer. Jeg er veldig glad i minimalistiske produksjoner så jeg prøver å fjerne alt som ikke trenger å være der.

Dette er et personlig prosjekt. Hva ønsker du å formidle gjennom den?

Hele albumet har vært en bearbeiding av mitt liv frem til nå med en fraværende pappa. Jeg har brukt prosessen til å prøve å forstå og samtidig komme meg videre i livet. Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i tematikken. Jeg ønsker å formidle følelsen av å ikke få det man trenger og hva det gjør med et menneske. Albumet er også skrevet med min bror i tankene som jeg har delt oppveksten min med, så albumet er like mye han sitt som mitt.

Den røde tråden på albumet er jakten på en farsfigur, de nære relasjoner og et ønske om å bli sett. Kan du fortelle litt om det?

Ganske langt ut i prosessen bestemte jeg meg for at hele albumet skulle ta for seg denne tematikken. Da ble det lettere for meg å tenke helhet. Målet mitt var å kunne sette ord på savnet etter en far. Jeg har prøvd å se og formidle den følelsen fra forskjellige vinkler. Albumet ble også et oppgjør med alle tankene jeg har holdt inne så det er ganske befriende at albumet endelig er ute.

Målet mitt var å kunne sette ord på savnet etter en far. Jeg har prøvd å se og formidle den følelsen fra forskjellige vinkler.

Philip Wiese

Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra albumet?

«Boy» er vel den låten som har vært med meg lengst. Så den er viktig for meg. Den har vært gjennom mange forandringer før den endte opp der den er nå. Det er også den første låten jeg gir ut så den vil alltid være ekstra viktig for meg.

Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hvordan kommer du deg i så fall ut av denne?

Det er veldig forskjellig hva som trigger min kreativitet. Det kan være et ord eller en frase fra en sang, eller følelsen jeg sitter igjen med etter å ha sett en film eller hørt en sang som treffer meg. Så jeg får ofte inspirasjon fra musikk, bøker og film men også fra mennesker rundt meg. Jeg er hele tiden på utkikk etter neste idé og den kommer gjerne når jeg minst venter det. Jeg har hatt lange perioder der det ikke kommer noe som helst. At jeg tenker at alt jeg gjør bare er dritt. Jeg er veldig disiplinert så jeg slår som regel hodet i veggen helt til det løsner. Det å holde seg i aktivitet hjelper også. Løping er min måte å få litt distanse fra mine egne tanker. Jeg jobber med å være mer raus med meg selv, blir flinkere til å ta pauser og se opp på himmelen og ta inn verden.

Når begynte du å interessere deg for musikk og sang, og hva var ditt første møte med musikken?

Jeg har holdt på siden barneskolen. Jeg fikk en gitar av mamma og begynte etter hvert å spille og synge i band med noen kamerater. Beatles ble min første store musikalske forelskelse. Da kunne jeg sitte i timevis på gutterommet å lære meg låtene og drømme meg helt bort. Jeg tok også bussen inn til Deichman i Oslo og lånte med meg så mange CDer og notebøker jeg klarte å bære. Det var vel først på ungdomsskolen at jeg begynte å skrive sanger. Kjærlighetsballader. Det var veldig enkle sanger men jeg husker at jeg synes det var stas å fullføre en sang. At jeg kunne skrive låter – det er gode minner.

Albumet ble også et oppgjør med alle tankene jeg har holdt inne så det er ganske befriende at albumet endelig er ute.

Philip Wiese

Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?

Jeg elsker prosessen med å lage låter. Den følelsen det gir når alle de små gjennombruddene skjer. At brikkene liksom faller på plass. Det er helt euforisk og er selvfølgelig en av grunnene til at jeg holder på med dette her. Jeg glemmer tid og sted og får utløp for mine følelser og tanker. Det er fantastisk.

Hva slags musikk har du vokst opp med og har noe av den musikken vært med deg hele livet?

Mamma spilte alltid musikk da vi var små. Det var mye Ella Fitzgerald, Gipsy Kings, Cecaria Evora, og Elvis. Jeg tror absolutt at musikken som ble spilt hjemme da jeg var liten har påvirket meg og jeg hører fortsatt på mye av den musikken som ble spilt hjemme hos oss. Det er jo sånn med musikk at den er en tidskapsel som kan transportere oss tilbake til en følelse eller konkrete hendelser fra fortiden. Det er jo helt magisk.

Du har satt sammen en 20+5 spilleliste til oss. Hvordan har det vært, har du hatt et bestemt fokus vedr. utvelgelsen av låtene som du ønsket å ha med i listen?

Jeg hører for det meste på utenlandske artister så en del av låtene måtte jeg reise en del år tilbake for å finne. Noen av låtene er med mennesker jeg kjenner og ser opp til som Emilie Nicolas, Gabrielle og Susanna Wallumrød. Så de var naturlige valg.

Hva inspireres du av musikalsk?

Jeg blir inspirert av musikk som gir meg en følelse av noe. At jeg blir grepet og kjenner det kroppslig. Det er ikke alltid så lett å sette fingeren på nøyaktig hva man blir inspirert av. Det kan være en tekstlinje, en fin akkordrekke, en fin sangstemme, fine lyder og produksjoner. Jeg tiltrekkes av gode melodier, tydelige produksjoner. At artisten/bandet jeg hører på har funnet sin egen stemme og er seg selv i musikken.

Hva er dine musikalske planer videre for 2022?

Planen fremover blir å jobbe videre med neste album. Jeg blir ganske stresset av tanken på å spille min egen musikk live. Det er skummelt, mye enklere å spille andres musikk. Uansett, jeg er klar for å gå ut av komfortsonen å spille musikken min for folk.

Se Også

Albumaktuelle Erlend Ropstad er helt konge!
Intervju

Albumaktuelle Erlend Ropstad er helt konge!

Erlend Ropstad har etablert seg som en markant skikkelse på den norske rockescenen de siste årene, og nå er han tilbake med albumet, «Gleden & Sorgen» [...]

Talentfulle Gunn Kvaale er ute med ny single
Intervju

Talentfulle Gunn Kvaale er ute med ny single

Gunn Kvaale, vinner av Luttprisen Årets Nykommer, ble listet nasjonalt på NRK P1 med singelen «Like I’m Made of Stone» i hele 17 uker på rad! [...]

Maud trollbinder med magisk elektro-pop EP
Intervju

Maud trollbinder med magisk elektro-pop EP

Bak pseudonymet Maud står den talentfulle nordnorske artisten, produsenten og vokalisten Kristine Hoff. Nøye innpakket i kalde synther, mørke beats, og prosessert vokal, trollbinder Bodø-artisten Maud [...]

Linnea Dale bobler av selvsikkerhet og lekenhet på sin nye single
Intervju

Linnea Dale bobler av selvsikkerhet og lekenhet på sin nye single

Fredag 10. juni slapp Linnea Dale den raffinerte og catchy låten, «Deep In A Dream» fra sitt kommende album som er denne «Ukens single» på NPS [...]

The Cruel Intentions er ute med et variert og solid album
Intervju

The Cruel Intentions er ute med et variert og solid album

Fredag 3. juni slapp det hardtslående bandet The Cruel Intentions det kritikerroste sleaze-albumet «Venomous Anonymous» på Indie Recordings, og som er denne «Ukens album» på NPS [...]

Hedda Mae er ute med bangeren «Another Stranger»
Intervju

Hedda Mae er ute med bangeren «Another Stranger»

Fredag 3. juni slapp sprudlende Hedda Mae den catchy låten, «Another Stranger» som er denne «Ukens single» på NPS Music. Dette er uten tvil Hedda Mae [...]