Naga Siren har levert en kruttpakke av et debutalbum med «Swallows Tornadoes», en skive NPS anbefaler på det varmeste.
Noe av det absolutt beste med å jobbe med musikk daglig, er når man oppdager band, låter eller album som fullstendig blåser deg av banen. Som røsker tak i deg helt fundamentalt. Naga Siren´s debutalbum «Swallows Tornadoes» er en kort affære på rundt 20 minutter over 8 spor, relativt kort spilletid selv i disse digitale dager – men ikke la deg lure. I løpet av de nevnte 20 minutter kommer du til å sitte igjen med følelsen av levd liv og nesten overveldende mengder ny energi. Det er intenst tettpakket og effektivt, samtidig som bandets tekstunivers føles befriende personlig som en liten motsetning til utstuderte og «tøffe» fasader. Temaer som angst, depresjon og sårbarhet er selvfølgelig ingen «nyhet» i den store sammenhengen, men i Naga Siren´s innpakning føles tematikken enormt forløsende fordi den på sett og vis rives ut av sitt noe trygge (og dermed forutsigbare), nedtonede og lite konfronterende melodiske hjem.
Bandet er dessuten velsignet med en frontfigur og vokalist som leverer noe av det feteste du kan høre i Norge. Emil Solbakken har en tilstedeværelse og naturlig rocke-aura som er skapt for dette. Av vokalister som har dukket opp de siste årene innenfor rock og metal sjangrene, minner Solbakken om Lüt´s Markus Danjord; frontfigurer som har det lille ekstra, en gudegave som kan forklares med mange ord, men som når det kommer til stykket kan kokes ned til karisma.
«Swallows Tornadoes» ble etter en gjennomgang av årets album så langt valgt av vårt musikkpanel til å innlemmes i kategorien «NPS anbefaler» tidlig i sommer. Det er selvfølgelig vanskelig å trekke frem enkelte spor når man setter pris på det konseptuelle og helheten ved et album. Allikevel, tittelsporet er i seg selv verdt en aldri så liten Spellemann, og her får du essensen av bandet så langt klemt inn på snaue to og et halvt minutt. Et avslutning som ville fått Rage Against The Machine til å rødme er heller ikke å fornekte. Clay, The Waves og Cunning Eyes er låter du også bør få med deg – og Discard Me og Anchor.
Vi tok kontakt med Emil i bandet for å snakke litt om albumet, hvordan det er å være et metal-band i Norge i dag, veien videre og mer. I tillegg til dette har Naga Siren satt sammen en ekstremt fet 20+5 spilleliste for oss, der de trekker frem norske favoritter fra blant annet Honningbarna, SIBIIR, Attan og Blood Command.
Gratulerer med utrolig fett debutalbum. Kan dere forklare tittelens betydning?
«Swallows Tornadoes»! En majestetisk tittel på hverdagslige problemer. Det handler i bunn og grunn om å svelge sine problemer heller enn å takle dem. I låtene forteller jeg om kjærlighetssorg, angst, depresjon og frykten for å miste noen jeg er glad i. Den røde tråden er at dette er temaer jeg ikke prater med noen andre om bortsett fra gjennom musikk, derav tittelen.
Skiven er nydelig produsert og hvert element river virkelig tak i deg. Hvor involverte er dere selv i produksjonsfasen, og hva er eventuelt deres favoritt myk/hardware duppeditt som dere trygt kan anbefale videre?
Takk! Andreas Westhagen (Carnival Kids, The Nika Riots m.m.) er en ekstremt dyktig musiker, tekniker og produsent som har vært til stor hjelp på begge utgivelsene. Han har mikset og co-produsert skiven sammen med Emil, og vi er svært fornøyde med retningen vi beveger oss i. I forhold til selve «produksjonen» er dette låter som har vært 99 % ferdige før studio, og mye av det er materiale jeg har laget opp gjennom årene som kanskje ikke passet så godt i andre band jeg spiller med, derfor er det vanskelig for de andre å komme med input, for dette er låter som bare «MÅTTE VÆRE SÅNN»!!!. Men, nå som dette kapittelet er lukket håper jeg på litt friskt blod nå som vi jobber med neste utgivelse. Både Tarjei & Oliver (gitar) er ekstremt dyktige musikere, så jeg håper de kommer med noen ideer utover høsten.
Duppeditter? Vi er enkle (og kjedelige, blakke m.m.) sjeler. Jeg tror det kun ble brukt tre pedaler i studio; Tuner, Boss DD-3 og en tube-screamer klone. Haha, men det funker jo så hvorfor ikke? Kan også nevne at gitarene er meksikanske. Jompi gjør som han alltid gjør når han sitter bak et trommesett; slår drithardt. Tarjei hadde sikkert fått til noe kult på bass, men siden han hadde glemt at han skulle til Marokko den uken vi spilte inn skiven ble det kun rett-frem bassing fra undertegnede.
If you enjoy whiplash breakdowns, sonic assaults in the guitar work, and razor-like vocals, then Naga Siren could be the best kept secret in Scandinavia. 9/10
Madness to Creation
Naga Siren – Anchor
Hva ligger bak navnet på bandet?
Kort fortalt; Jeg er en over middels interessert gamer. I utgangspunktet fant jeg navnet i Warcraft 3, men det var først da jeg fant betydningen at jeg synes det var skikkelig kult. Kort forklart: Naga betyr “slangekvinne”, mens Siren betyr «lur/djevelsk», med andre ord; kvinner er onde, kort og godt.
Hvordan gir dette seg utslag i Naga Siren´s musikk og tekstunivers?
Vel, kvinner er ikke onde, men de kan få oss mannfolk til å ta ekstremt urasjonelle og dumme valg. Tekstmessig gjenspeiler det seg kanskje best i «Simply Fooling Themselves», som handler om en fyr som mister drømmedama rett og slett fordi han var for feig til å ta steget ut av det kjipe forholdet han var i. Jeg må også legge til at det hadde vært klin umulig å skrive gode tekster uten kvinner. De er best også på et vis.
Hvilke tekstlinjer er dere mest fornøyd med fra skiven og hvorfor?
Utdrag fra `01. Keep breathing´.
«There had to be, another plan that I couldn´t see
I need a wish, i need a key
or let this be the f***** end of me
Keep breathing, keep breathing
I need something that I can believe in
I just need some reassurance
The devil is out, and I´m on his warrant».
Dette er kanskje det mest fengende verset jeg har skrevet, og jeg er veldig fornøyd med hvordan det flyter over i det neste partiet. I teksten prøver jeg å fortelle om hvor redd jeg var den dagen da jeg trodde at jeg hadde mistet en nær person i familien. (Det gikk heldigvis bra).
Utdrag fra ´04. The Waves´
«I´m collecting diamonds
…on a deserted island
How could it happen so fast?
My world was green, but now it`s just glass».
Kanskje en dose for mye metaforer, men jeg synes teksten er en god beskrivelse på «Hvordan i helvete kan det gå så dritt når jeg jobber steinhardt hver eneste dag for å prøve å lykkes».
Albumet har fått mye skryt i utlandet, men her hjemme i Norge velger stort sett de nasjonale mediene å ikke anmelde eller omtale band som tilhører deres sjanger. Hvordan opplever dere neglisjeringen fra nasjonale medier? Hva er de største utfordringene med å være et norsk metal/hardcore band i dag sett fra deres ståsted?
Først må jeg påpeke at hardcore er på vei opp! Vi har folk som EvigLyttar.no, Fysisk Format og Harpefoss Hardcore Festival som alle er med på å dra dette tunge lasset som er «skrike-musikk». Angående P3 må jeg gi en liten shout-out til P3-Tete, som er flink til å finne og løfte frem undergrunnsmusikk av alle sjangre – men ja, det er sykt vanskelig å spre musikken sin i Norge. Det virker som om markedsføring har null effekt uansett hvor man blir skrevet om og hvor man blir spilt, mens hvis en liten college-radio i Florida spiller låten vår har vi plutselig 200 nye lyttere dagen etterpå. Jeg skjønner ingenting….Jeg ser at flere og flere festivaler fjerner metal-scenene sine etter som årene går. For å ta Slottsfjell som et eksempel kan det jo nevnes at det ikke var et eneste innslag av den ´hardere´ sorten på programmet i år. Hvorfor ikke? Ikke ét band. (Ja, Death by unga bunga & Brenn spiller rock), -men come on!
The quartet may well be the most exciting thing to emerge from Norway since, well erm, ski-jumping?
GigRadar.co.uk
Det at media og festivaler nedprioriterer metal og tilhørende subsjangre, tror dere det er en generasjons/alders-greie, og at de erstatter rock og metal med «EDM». og rap for å please de yngre? I så fall, hvorfor har metal og rock mistet grepet om ungdommen, som jo tidligere har vært som ungdomsbevegelser å regne?
Musikk er som mote. Ting går av moten og blir populært igjen 20 år etterpå. Sånn er det bare… Det burde vel nevnes at det er større gromark for vår type musikk nedover i Europa og ikke minst USA, men for å svare på spørsmålet tror vi dagens samtidsmusikk i Norge er et direkte resultat av nærheten de unge får til artister gjennom medier som Instagram og Twitter.
Når det er sagt, så er jo norsk musikk generelt populært som aldri før ute i den store verden. Hvilke norske band/artister/produsenter har imponert dere de siste årene?
Off, det er for mange. Norske artister som ruler: Bendik, Kvelertak, Aiming for Enrike, Sondre Justad, Sigrid, Mayhem osv.
Har dere noen «guilty pleasures» dere spiller høyt i all hemmelighet?
Hvilken låt fra en norsk artist/band hadde vært fristende for Naga Siren å lage en coverversjon av?
Silver – Dogs & Locust.
Hvis dere kunne plukket fritt; hvilken norsk artist eller band ville dere valgt til å mekke en cover av dere, og hvilken låt?
No. 4 – Discard Me. Make it catchy girls!
Heisann, det var et litt overraskende valg. Begrunnelse?
No.4 er råe. Så de senest på Øyafestivalen. Alle låtene deres er så sinnsykt gjennomførte, og det hadde vært sykt kult å høre de litt mer rocka.
Hva er den feteste giggen dere har hatt foreløpig?
Harpefoss Hardcore 2017. Vi er første bandet som noen gang spilte på Harpefoss Hardcore, Norges feteste festival.
Hvilken scene i Norge har dere våte drømmer om å spille på?
Sentrum Scene. Vi må også komme oss til Malakoff en gang, det virker som en sykt fet festival.
Hvordan ser fremtiden ut for bandet?
I løpet av de neste to månedene spiller vi bl.a. med Atena på Hardrock Cafe, Heave Blood & Die på Last train og Of Grace And Hatred på Vaterland (alle konserter i Oslo). Det blir fett. Samtidig jobber vi knallhardt med nye låter slik at vi kan gå i studio og spille inn en ny skive, forhåpentlig i januar eller februar. Vi gleder oss til å slippe ny musikk.
