Helge Lien Trio har etablert seg som en av Norges fremste jazzensembler og kan vise til strømmetall i millionklassen, og nylig slapp de albumet «Funeral Dance» med den anerkjente saksofonisten Tore Brunborg på Ozella Music og som de har fått strålende anmeldelser for.
Med Helge Lien på piano, Johannes Eick på bass og Knut Aalefjær på trommer, leverer de bevegende melodier, lekne improvisasjoner og årvåkent samspill.
Når trioens kreative energi møter Tore Brunborgs bemerkelsesverdige evne til å formidle intimitet og dybde gjennom saksofonen, blir en ny dimensjon skapt.
Albumet «Funeral Dance» er en hyllest til den anerkjente ukrainske pianisten Mikhail «Misha» Alperin. Han var Helge Liens lærer og mentor gjennom mange år, og var i så måte med på å forme det prisvinnende lydbildet Helge Lien Trio nå er kjent for.
«Misha» brukte alltid å si: musikk handler om sang, dans, liv og død. Noe som ble en viktig erkjennelse for meg. Han snudde min musikalske verden på hodet da jeg var 19 år, og han har fortsatt en enorm innflytelse på meg og mitt musikalske virke den dag i dag», forteller Helge Lien.
Etter den ukrainske pianistens bortgang i 2018 ble Helge Lien kontaktet av Hasse Anderson på Maijazz om å gjøre en helt spesiell konsert til ære for ham, i samarbeid med Tore Brunborg. Konserten fant sted nøyaktig et år etter Misha’s død.
«Jeg har jo alltid vært en stor fan av Tore og hatt et ønske om å spille med ham i årevis. Så det at jeg i dette prosjektet og på denne plata, fikk en av mine helter til å være med på å tolke og spille min musikk har vært en drøm som gikk i oppfyllelse. For meg ble dette også en ekstra fin måte å hylle min lærer og mentor på», utdyper han.
Til bestillingskonserten til Maijazz komponerte både Helge Lien og Tore Brunborg hver sine låter, som de deretter tilpasset til hverandre.
Konserten fikk stående applaus og det strømmet inn positive tilbakemeldinger i etterkant. For både Lien og Brunborg ble «Funeral Dance» et viktig og betydningsfullt prosjekt. De ble derfor enige om å forevige det med en innspilling og utgivelse, og det tok ikke lang tid før det legendariske plateselskapet Ozella Music banket på døren.
«Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har fått mulighet til å spille inn dette albumet med Tore. Låtene som Tore har komponert føles som de er skreddersydd for trioens lydbilde. Albumet har fått et helhetlig og sømløst uttrykk jeg er stolt av. «Funeral Dance» er vår hyllest til Misha, og som han selv pleide å si, så handler jo både livet og musikken om sang, dans, liv og død», avslutter den norske pianisten.
Når den prisbelønte Helge Lien Trio forener sine musikalske krefter med den ettertraktede jazzsaksofonisten Tore Brunborg, er resultatet en dypt tilfredsstillende og vakker musikalsk reise. «Funeral Dance» er en mesterlig og lidenskapelig plate som berører hele kroppens følelsesregister.
Vi tok en prat med helge Lien om blant annet platen, samarbeidet med Brunborg og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Funeral Dance» som dere har fått strålende anmeldelser for. Kan du fortelle litt om det, og om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Tusen takk! Prosjektet bli initiert av Hasse Andersen på Maijazz, han ønsket en konsert med Helge Lien Trio og Tore Brunborg til festivalen i 2019. Jeg tok kontakt med Tore, han tente på ideen, og vi ble enige om å lage helt ny musikk. Vi møttes noen ganger utover høsten og utvekslet ideer, og så satte vi i gang med innøving på nyåret. Konserten fant sted i mai 2019, og ble først fremført av min daværende triobesetning, Mats Eilertsen, Per Oddvar Johansen, meg selv, og Tore. Det var en aldeles nydelig prosess, Tores og mine låter passet godt sammen, og vi fikk umiddelbart lyst til å fortsette prosjektet. Vi spilte noen konserter samme høst, blant annet i Kina, da var Johannes Eick og Knut Aalefjær vikarer. Det ble startpunktet for meg til ønsket om å endre besetning, og fra 2020 var disse to med i min trio. Så kom jo pandemien, alt ble satt på vent, men i januar 2022 kunne vi endelig gå i studio. Vi valgte Propeller Studio i Oslo med den helt fantastiske lydteknikeren Michael Hartung. I løpet av tre dager i januar 2022 spilte vi det inn, vi kom utrolig nok i mål til tross for at Aalefjær fikk korona og måtte stå over siste innspillingsdag.
A moving and most beautiful homage to a great, unique musician
Albumet er en hyllest til den anerkjente ukrainske pianisten Mikhail «Misha» Alperin. Kan du fortelle litt om han?
Misha var virkelig en helt utrolig person. Hans tanker om musikk var ulikt alt annet jeg hadde vært borti før, han var glødende opptatt av form, klarhet, kontraster og stemninger. Han inspirerte meg dypt, og fikk meg til å følge min intuisjon og mine emosjoner i arbeidet med å utvikle og utforske min musikalske verden. Jeg møtte Misha med jevne mellomrom i årene etter studiene, og de siste årene var jeg også hans kollega på Musikkhøgskolen. Hvert eneste møte vi hadde ble til magiske stunder, og hver gang sa han ting til meg som jeg tenkte på i måneder og år etterpå, og som jeg fortsatt blir inspirert av. Misha var forøvrig en virkelig stor kunstner og pianist selv, hans arbeid med for eksempel Moscow Art Trio er fortsatt noe av den musikken jeg setter høyest.
Den ettertraktede jazzsaksofonisten Tore Brunborg spiller på albumet. Kan du fortelle litt om det og hvordan dette samarbeidet kom til?
Jeg har vært stor fan av Tore i mange år, har hørt mye på ham i for eksempel Masqualero og andre prosjekter. Hans syngende saksofonspill er helt unikt, det samme er hans energi, tilstedeværelse og oppfinnsomhet. Vi hadde spilt sammen litt før også, i forbindelse med innspillingen av albumet «Brothers», med musikk av den polske fiolinisten Adam Baldych. Jeg har alltid tenkt at Tores måte å spille på kunne ha passet godt med min verden. Da Hasse foreslo dette så var jeg ikke i tvil om at det må jo bli bra.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne platen?
Vi har forsøkt å få til et åpent lydbilde med masse plass til detaljer og mye luft. Vi ønsket også å lage et unikt, mindre symbaldrevet kanskje, sound med mye trommer og med god plass til bassist Johannes’ unike melodiske spill.
Inderlig og usedvanlig vakkert, 5/6
Hvilken låt har du et spesielt forhold til fra albumet?
Personlig så har jeg et spesielt forhold til «Funeral Dance», jeg komponerte den med Misha i tankene, og tenker fortsatt på han når jeg spiller den. Synes den versjonen vi fikk til har en veldig fin og fortettet stemning i seg. Når det er sagt så er jeg er i grunn veldig fornøyd med alle låtene, og har blitt spesielt glad i Tore sine låter.
Dere har nettopp vært ute på en liten turné. Kan du fortelle litt om det og litt om responsen dere har fått fra publikum og presse?
Vi har nylig spilt to nydelige konserter i Kongsberg og på Victoria i Oslo. Responsen har vært meget bra, det er tydelig at dette er musikk som kan berøre lytterne. Vi har også fått veldig gode anmeldelser både i Norge og i Tyskland, og mange hyggelig meldinger fra kjente og ukjente. Det er alltid en lettelse når man gir ut et album.
Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for dere?
Ja, det er veldig mye hardt arbeid som ligger bak, har hatt mange år med lite inntekt og usikker tilværelse etter endt studietid. Når det er sagt så er vi heldige i Norge, vi har en kulturpolitikk som ønsker å gi kunstnere mulighet til å utvikle sitt særpreg og sin kvalitet på egne premisser gjennom en rekke gode støtteordninger. Det er svært få, om noen, andre steder i verden som har noe tilsvarende. Jeg er veldig takknemlig for det, og samtidig føler jeg at jeg har kvittert for det ved å arbeide målrettet og kompromissløst med mitt uttrykk. Det er vår forpliktelse tenker jeg når vi har blitt tilgodesett med den gaven det er å kunne skape musikk og uttrykke vår menneskelighet gjennom den. Så ja, det er tøft, det slutter aldri å være en kamp om å få til konserter og innspillinger, og det er ofte lange og kronglete prosesser bak hver plate og hvert stykke ny musikk som blir skapt. Men det er også et fantastisk rikt liv med store personlige opplevelser som en del av hverdagen. Det takker jeg for hver dag.
Dere er en av Norges fremste jazzensembler og har opplevd mye forskjellig i løpet av deres musikalske karriere. Kan du nevne tre høydepunkter som betyr noe spesielt for deg?
For å starte helt fra begynnelsen så glemmer jeg aldri den euforiske følelsen jeg fikk da jeg begynte å spille med min første trio, med Knut Aalefjær og bassist Frode Berg. Det skjedde noe magisk allerede fra første øving som virkelig tente en gnist i meg. Euforien ble ikke mindre da vi sammen med lydtekniker Henning Bortne spilte inn vårt første album, «What are you doing the rest of your life» (Curling Legs 2001). Jeg husker vi jublet da vi mikset det, og skjønte da at vi kanskje hadde noe bra på gang. Det var mye energi i luften på den tiden.
Jeg glemmer heller aldri første gang vi fikk mulighet til å spille inn hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow studio. Det var helt rått å gå ut i kontrollrommet etter å ha spilt et par låter, for så å høre oss selv med verdens beste lyd. Dette var i 2002, under innspillingen av albumet «Spiral Circle». (DIW, Japan, 2002) Samarbeidet med Jan Erik fortsatte i mange år etter det, og det var like stort hver gang.
Samarbeidet med den polske fiolinisten Adam Baldych er et annet høydepunkt som jeg er veldig glad for å ha opplevd. Jeg har lært masse, vi har hatt mange fine turnéer og konserter sammen og jeg er superstolt av de to platene vi har laget. Han og jeg skal spille litt duo fremover også, det gleder jeg meg til.
Kan du fortelle litt om en av deres mest minnerike opplevelser fra en av deres liveopptredener?
Det var utrolig stas å spille på hovedscenen på Jarasum Jazz Festival i Seoul, Sør-Korea med Adam Baldych i 2016. Tusenvis av publikummere og enorm stemning. Festivalen hadde også laget kjempestore pappfigurer med tegninger av Adam og meg som stod plassert rundt omkring på området, det var skikkelig gøy!
Vakker hylling til Alperin
Hva er det sprøeste eller mest spesielle øyeblikket dere har hatt i deres musikalske karriere så langt?
Det må jo være da vi skulle spille på Garana Jazzfestival i Romania i 2009, det var med den originale trio-linupen: Frode Berg på bass og Knut Aalefjær på trommer. Garana er en fantastisk festival som foregår på en svær utescene langt oppe i fjellene i nærheten av Timisoara i Romania. Det er skikkelig hippiestemning der, publikum sover stort sett i telt i områdene rundt festivalscenen, og det er fullt av boder rundt hele publikumsområdet som selger mat og drikke, og sikkert andre ting. Vi skulle spille etter John Abercrombie trio. Været hadde vært helt strålende hele dagen, men da vi gikk på scenen for å rigge oss til rundt midnatt så brøt det løs et tordenvær av en annen verden. Det regnet sidelengs inn på scenen, og alt ble helt oversvømmet. Veldig mange publikummere rømte selvsagt da, men det ble igjen et hundretalls sjeler som holdt seg tørre under tak ved bodene, de VILLE høre oss, klappet og jublet med jevne mellomrom, og holdt ut. Vi ventet på at været skulle klarne i over to timer, og publikummerne holdt stand. Nærmere halv tre på natten var det bare lett duskregn, og vi tok sjansen på å spille litt. Vi gjorde en nærmest akustisk minikonsert for de som var igjen, responsen var vanvittig. Etter dette er jeg kjent som «Rain Man» i Romania, og konserten har gått inn i festivalhistorien som en av de legendariske. For meg var det i hvert fall uforglemmelig, ikke minst på grunn av den entusiasmen jeg opplevde der. Et utrolig rørende øyeblikk!
Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?
En gjennomgående ting med meg når jeg komponerer er nok at jeg alltid prøver å fange en eller annen stemning – noe som setter et eller annet i gang i følelsesregisteret. Det er ofte det som avgjør om jeg føler at en låtidé har livets rett eller ei, det er noe annet enn å sette masse toner sammen på en fiffig måte. Det må sette meg i en eller annen tilstand liksom, ellers kjeder jeg meg fort. Kanskje er det dette som er noe av min essens, og jeg tror det har alltid vært der for meg.
Helge Lien er blant disse som kan feste pianolinjer i deg og få dem til å vandre på repeat i hodet ditt. Disse fire taler samme språk når de spiller. Et vakkert samarbeid
Hva inspireres du av musikalsk og hvilke norske musikere, artister, band og produsenter har du hørt mye på eller henter du inspirasjon fra?
Det er mange norske musikere som har inspirert meg opp gjennom. Vi har på en måte en litt autonom jazztradisjon i Norge, staket ut av folk som Jan Garbarek, Arild Andersen, Terje Rypdal og Jon Christensen på 70-tallet. Dette har nok inspirert mange etter dem til å gå sin egen vei og følge sin intuisjon. Jeg har hørt mye på pianister som Jon Balke, Bugge Wesseltoft og Christian Wallumrød, men også andre instrumentalister som Audun Kleive, Paolo Vinaccia og Bendik Hofseth. Det er flere yngre musikere også som har en fascinerende kraft som for eksempel saksofonist Hanna Paulsberg og felespiller Erlend Apneseth.
Hva er den beste litterære og filmatiske opplevelsen du har opplevd den siste tiden, og hva vil du anbefale folk å sjekke ut om dagen?
Dokumentarene The Beatles: Get Back, og Wayne Shorter: Zero Gravity. Begge disse to er vidunderlige sjelsettende opplevelser. Må sees!
Når det gjelder litteratur må jeg trekke frem Arild Vanges fabelaktige «Livet i Luftene». Jeg ble kjent med den fordi Arild, Rolf-Erik Nystrøm og jeg gjorde en konsert sammen på Parkteatret Scene for noen år siden, basert på tekstene fra den boken. En nydelig og helt unik poetisk bok.
Hva liker du å gjøre på fritiden når du ikke holder på med musikk?
Jeg er en ivrig fotograf i perioder og liker godt å ta bilder og ikke minst å jobbe med dem etterpå. Det er jo også litt gøy at jeg kan lage mine egne platecovre med denne hobbyen, som også er tilfellet med «Funeral Dance».
Hva slags musikk har du vokst opp med og har noe av den musikken vært med deg gjennom livet?
Jeg ble tidlig stor Pink Floyd-fan, og jeg har fortsatt å høre på dem helt til i dag – det vil si at jeg hører stort sett på de gamle tingene som ble laget mens de fortsatt var et firspann. Synes det fortsatt står seg både med tanke på kvaliteten på komposisjonene og på lydproduksjonen. De har jo også disse forunderlig presise stemningene da i sin musikk, musikken setter meg alltid i en eller annen tilstand.
Hvilke musikalske planer har dere videre?
Det ser ut til å bli en del konsertvirksomhet for trioen i Tyskland utover våren, og det gleder jeg meg til. Nå som dette albumet er sluppet begynner tankene om et nytt trioalbum å vokse også så kanskje jeg setter i gang det arbeidet i løpet av året.