Minor Majority er ute med sitt åttende album, «The Universe Would Have to Adjust» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Platen preges av to store endringer; koronapandemien og en utskiftning i bandet. I kjølvannet av Minor Majority sin norgesturné i 2019 valgte gitarist Jon Arild Nupen-Stieng å gi seg. Jon Arild har vært med siden begynnelsen i 2001 og gjort syv plater og hundrevis av konserter med bandet.
Låtskriver Pål Angelskår sier:
«Da Jon Arild ga seg måtte jeg spørre meg selv om jeg ønsket å fortsette med bandet i det hele tatt. For meg er hans gitarspill så stor del av lyden vår at jeg hadde vanskelig for å se for meg hvem vi var uten ham. Det tok lang tid å akseptere at han slutta og enda lenger tid å innse at det tross alt kan ligge noen nye muligheter i en slik endring. Med aksepten kom også ønsket om å skrive låter igjen».
Pandemien tillot imidlertid ikke at disse låtene ble til i øvingslokalet sammen med resten av bandet. Dermed ble de fleste låtene laget og arrangert i tospann med produsent Roar Nilsen som etter hvert også tok over Jon Arilds rolle som gitarist.
Nilsen hadde på dette tidspunktet akkurat sluttet som bassist i The Dogs og gledet seg over å spille gitar igjen. Han forteller:
«Det har alltid ligget et savn hos meg etter å spille mer gitar, det er jo tross alt derfor jeg tok opp studiolån en gang i tiden. Som produsent bidrar jeg ofte på innspillinger, men jeg har spilt i band fra jeg var en ungdom og det er en viktig identitetsmarkør for min del. The Dogs eskalerte fra et skarve bi-instrument-band til en mer oppslukende greie tidsmessig enn vi noen gang hadde trodd, men da pandemien stoppet fremdriften så var det også sammenfallende med mitt ønske om å forfølge andre musikalske retninger og prosjekter, og å satse på interesser i annen musikk og på mitt egentlige instrument som jo er gitar. Pål og jeg har jobbet sammen lenge, både på hans soloplater og med Minor, og vi har en felles forankring i kjærligheten til en god sang. Det var derfor et svært enkelt valg for min del da muligheten bød seg om å jobbe tettere om musikken og med bandet, ikke bare som produsent og arrangør men også som et fast medlem, gitarist og bidragsyter.»
Etter en trioturné på sommeren og høsten 2020, ble også bassist Henrik Widerøe mer involvert i arrangeringen av de nye låtene. Widerøe sier:
«Både trio-konsertene under pandemien og fraværet av Jon Arild har gjort at jeg har måttet se på min rolle med litt nye øyne. Min bakgrunnsvokal har for eksempel blitt viktigere enn før. Jeg har villet representere vår musikalske tradisjon samtidig som det har vært riktig og viktig å finne et slags nytt utgangspunkt. Det har vært fint å få med Roar i bandet og jeg tror det har gitt alle motivasjon. Jeg er glad for å ha fått bidra både med komposisjon, arrangement og produksjon.»
Resten av bandet ble tilsendt låter før innspilling i studio. Musikalske forslag ble delt digitalt uten det vi normalt ville gjort med felles øvinger i forkant av en innspilling. Slik sett har det blitt en annerledes prosess hvor platen har blitt til i et digitalt og usynkront samspill som har løst en vanskelig utfordring i et usedvanlig år.
«The Universe Would Have to Adjust» består av ni, nye låter. Foruten de faste bandmedlemmene bidrar også Kristine Marie Aasvang (The Secret Sound of Dreamwalkers) og mangeårig samarbeidspartner Karen Jo Fields med vokal på henholdsvis fire og to låter. Kvartetten Oslo Session Strings bidrar med stryk på to låter, Geir Sundstøl med Pedal Steel på én.
Minor Majority leverer nok en flott pop-plate med gode tekster og melodier, og med gjesteartister som bidrar med kledelig musikalsk krydder som passer godt til det musikalske uttrykket som Minor Majority er kjent for. Frontmann Pål Angelskår leverer fortsatt like myk, vakker og stødig vokal som tilfører låtene det lille ekstra. Vi vil gjerne fremheve noen låter fra albumet og det er, «The Singer» en skjør låt i et nydelig og nakent lydbilde som kler Pål sin stemme veldig godt, den fengende «Julia Jacklin´s Voice» hvor Pål og Karen briljerer med sitt flotte musikalske samspill. Til sist vil vi nevne, «Polaroids & Power Chords» som kanskje er albumets lille perle? Vakker og skjør låt som berører – dette er HELT nydelig! Pål Angelskår sin flotte formidlingsevne og stemme kommer virkelig til sin rett her.
Litt mer om bandet: Med låter som Dancing in the Backyard, Come Back to Me, (In That) Premature Way, og ikke minst Supergirl, var Minor Majority med på å definere det første musikalske tiåret i det nye millenniet her til lands. Bandet ga seg i 2010, men gjorde livecomeback I 2014 og har spilt konserter siden. I 2019 gjorde bandet albumcomeback med Napkin Poetry som blant annet inneholdt strømmefavoritten Another Year og signaturlåten I’ve Been Here Before You.
Minor Majority debuterte i 2001 med albumet Walking Home from Nicole’s og har gitt ut sju kritikerroste album. I 2006 vant de spellemannprisen i klassen «beste popgruppe» for platen «Reasons to Hang Around». Bandet har spilt over 700 konserter og turnert over hele Europa. De har et stort publikum i Frankrike og Tyskland.
Minor Majority er:
Pål Angelskår: Vokal, akustisk gitar, Henrik Harr Widerøe: Bass, vokal, banjo, tverrfløyte, Roar Nilsen: Gitar, Harald Sommerstad: Tangenter, Halvor Høgh Winsnes: Trommer og perkusjon
Gjester på albumet:
Martin Nordahl Andersen: Akustisk gitar – It Doesn’t Matter, It’s Ok, Kristine Marie Asvang: vokal – It Doesn’t Matter It’s Ok, Should Have Been Easy, Clouds Let Them Come, Rain Let it Fall, Hey Sister, Karen Jo Fields: Vokal – (Looking for) Truth in the Vocal Booth, Julia Jacklin’s Voice, André Orvik: Fiolin – Should Have Been Easy, Hey Sister, Vegard Johnsen: Fiolin – Should Have Been Easy, Hey Sister, Jon Wien Sønstebo: Bratsj – Should Have Been Easy, Hey Sister, Hans Josef Groh: Cello – Should Have Been Easy, Hey Sister, Geir Sundstøl: Pedal Steel – Julia Jacklin’s Voice og Karl-Joakim Wisløff: Orgel – Hey Sister.
Vi tok en prat med Pål om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med deres åttende album, «The Universe Would Have to Adjust» og ikke minst 20 års jubileum. Kan du fortelle litt om prosessen rundt innspillingen av albumet med tanke på at det har blitt spilt inn under pandemien?
Takk for det. Da pandemien gjorde det umulig å turnere våren 2020, begynte vi ganske raskt å fokusere på låtskriving i stedet. Roar Nilsen (gitar) og jeg brukte et par dager hver uke på skriving og arrangering av nye låter. Så fort strukturen på en låt var på plass, fant vi tempoer og spilte inn komp-gitar og ledevokal. Deretter sendte vi skissene ut til resten av bandet som så kom med sine forslag. Så fort en låt hadde fått et ferdig arrangement dro hver enkelt musiker til studio og spilte inn sin del. Det var bare på de litt større bandlåtene at vi tok opp hele kompet (gitar, bass, trommer) samtidig. På noen låter valgte vi å beholde den akustiske stammen fra demoinnspillingene simpelthen fordi det låt friskt og intuitivt.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Vi skriver aldri konseptuelle album, hver sang er sitt univers, så platen som sådan handler ikke bare om én ting. Tekstmessig forsøker jeg å fange øyeblikk som har en viss dramatikk i seg, et oppbrudd, et maskefall – øyeblikk som setter spor etter seg. Disse øyeblikkene har ofte med tosomhet å gjøre, men ikke nødvendigvis mellom to som er kjærester eller har vært det, det kan like gjerne ha med foreldre og barn å gjøre, eller noe så enkelt som to gamle venner som ikke får det helt til lenger. Vennskapets dynamikk er noe som interesserer meg og noe jeg synes det er spennende å skrive om. Også internt i et band, hva skjer for eksempel med balansen i en gruppe når én velger å slutte? Eller når noen gis større plass en andre?
En sterk og nydelig plate preget av de store omveltningene som preger både vår egen tid og bandet selv – terningkast 5
Gitarist Jon Arild Nupen-Stieng har sluttet. Hvordan har det påvirket dynamikken i bandet?
Til å begynne med virket det meningsløst å fortsette. Jon og jeg har jobbet sammen i tjue år og kjenner hverandre ekstremt godt både som mennesker og som musikere. Han har en veldig distinkt tone som passet godt inn i lydbildet vårt og til å begynne med hadde jeg vanskelig for å se for meg bandet uten ham. For meg som låtskriver har han fungert som en slags kvalitetssikrer, og dersom Jon har gitt tommelen opp for en låt, så er alt greit, liksom. De siste årene har han imidlertid hatt mindre tid og dermed også vært mindre involvert i skriveprosessen. Jeg tror simpelthen han mistet litt interessen da han så at tiden ikke lenger strakk til, og selv om jeg personlig syntes det var kjipt så skjønner jeg ham godt. Det å spille i et band krever tid og overskudd og dersom du begynner å grue deg til å dra på øving eller på turné, så må du finne på noe annet. Jon er verdens beste fyr og en brilliant gitarist, men jeg vil heller spille med en som har entusiasme og uttrykksbehov enn en som strever med å finne motivasjon til å fortsette. Roar Nilsen, som har overtatt for Jon vil lage låter, han vil reise på turné og han utfordrer meg på låtskrivingen min. I tillegg er han en knallgod gitarist og arrangør som har andre tanker om hva som gjør en låt god. Alt dette er kvaliteter både jeg og resten av bandet trenger etter tjue år med den samme besetningen.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Selve innspillingsprosessen har nok gjort denne platen mer sparsommelig og naken enn våre to foregående – det er helt greit. Dersom en sang står seg uten et voldsomt reisverk, så betyr det bare at sangen er god. Det er veldig lett å begynne å «fylle hull» når man produserer en plate, men det er først når man begynner å fjerne ting at man hører om låtene holder.
Det er noen gjesteartister som også bidrar på dette albumet. Kan du fortelle litt om det?
Karen og Geir har vi jobbet med tidligere, begge disse kjenner vi godt og vet i hvert fall til en viss grad hvordan vi vil bruke dem. Kristine Marie derimot var et nytt bekjentskap. Jeg så henne live med The Secret Sound of Dreamwalkers og digget stemmen hennes. Da hun kom i studio, la vi egentlig ingen føringer. Jeg var mest interessert i å høre hva en med hennes stemmekapasitet kunne gjøre med sangene. Hun var vel i studio i tre timer, og la vokal på fire helt ulike låter. Det kjentes lekent og friskt og var et veldig viktig tilskudd til platen, synes jeg. Oslo Session Strings som har lagt stryk på to låter var også et nytt bekjentskap. De var ekstremt proffe og gode og hever de låtene de spiller på.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
Jeg liker som regel best de låtene der vi får til noe vi ikke har fått til før. «(Looking for) Truth in the Vocal Booth» er en sånn powerpoplåt som jeg ligner på ting jeg selv har hørt mye på, men sjelden fått til å skrive. Den er laget sammen med Roar og jeg synes den er vellykket både som låt og som innspilling, mye takket være Halvor som spiller utrolig fete trommer. Jeg liker også at teksten er litt tøysete og full av referanser, den viser en side av oss som sjelden kommer frem. «Should Have Been Easy» er en annen favoritt. Her synes jeg at melodi, gitarspill og stryke-arrangementer fungerer veldig godt sammen. Teksten fanger opp noen av de spørsmålene jeg satt og grunnet på etter at Jon sluttet: Hvorfor sluttet han? Var det noe vi gjorde, eller ville han bare noe annet? Hva skjer med bandet nå? Sånne ting. Til slutt vil jeg nevne låten «Clouds Let Them Come, Rain Let it Fall» som er en fin ensemble-låt som viser frem bandet Minor Majority.
Hva føler du er det spesielle i Minor Majority sitt musikalske univers, og hvor kommer bandnavnet fra?
Hva som er spesielt med vårt musikalske univers synes jeg nesten en lytter burde svar på. Det er veldig sjelden at et bands tanker om seg selv rimer med tankene til omverdenen. Bandnavnet kommer fra en demo jeg lagde da jeg dimmet fra militæret som tjueåring. Jeg brukte dimmepengene mine på å spille inn fem låter i et proft studio og jeg kalte prosjektet for Minor Majority. Jeg kan ikke lenger huske hvorfor.
Mer velklingende popmusikk fra veteraner – 7/10
Hvordan vil du beskrive deg selv (Pål), og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg lar Roar svare på denne, jeg:
Roar: Jeg har kjent Pål i godt og vel 10 år nå, vi har jobbet mye sammen i mange ulike sammenhenger, har reist mye sammen og hatt mye tid til sammen til å bli godt kjent, så noe her burde fremstå som kvalifisert gjetning. Pål er en arbeidsom, ettertenksom, omtenksom, grundig, seriøs og en utadvendt sosial kar med fordypning i sjonglering av barneoppdragelse, et fokus på familieliv og tid til samvær med (musikk)venner. Pål er ekstremt glad i musikk, nysgjerrig og ofte mer åpen og søkende enn jeg først trodde, og så lurer jeg litt på om han liker like godt å følge prinsipper som å bryte dem. Pål er ekstremt opptatt av tekst og jakten på den gode sangen. Han er lett å jobbe med og har en tydelig stemme og vilje, han er sta og kan være urokkelig, men også villig til å diskutere, inngå kompromisser og har rettferdighetssans, og så har han en jævlig bra stemme og er en god formidler av tekst. Jeg liker også viljen til å ta en sjanse på konserter, spille en uferdig eller litt rar uventet låt for å holde det friskt og for å se om man treffer en nerve. Han er også ekstremt distre, tidsoptimist, ivrig periodejogger og ustanselig av og på snusmisbruker.
Kan du fortelle litt om en av deres beste opplevelser fra en av deres liveopptredener?
Vi har spilt mer enn 700 konserter, så det er vanskelig å velge. Sist helg spilte vi i Trondheim og Bergen for et lite og pandemivennlig publikum på 100 stk. Det var våre første bandkonserter på to år. Det kjentes rart, men fantastisk. Vi har savnet det masse.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Det er så mange at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne, men Elliott Smith og Leonard Cohen har vært med hele veien og jeg går ikke lei av platene deres. Smith fordi han er en så egen stemme i musikkvrimmelen: litt punk, litt McCartney, litt Paul Simon. Særlig de tre første platene hans er en uimotståelig blanding av brilliant låtskriving, snedige arrangementer og DIY-attitude. Cohen fordi han er en slags «popmusikkens Yoda» (sitat: Morten Ståle Nilsen) – en sånn klok, spirituell fyr som hjelper deg å se de store sammenhengene: forholdet mellom mann og kvinne, menneske og Gud, sangeren og sangene. Mirakuløst nok er den siste platen han ga ut før han døde (You Want it Darker) kanskje den aller beste platen han har laget. Tekstmaterialet er av en annen verden. Av nyere ting har kvinnelige artister som Aldous Harding og Julia Jacklin gjort et stort inntrykk. Harding først og fremst som låtskriver og vokalist, Jacklin som tekstforfatter.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
I det siste har jeg hørt mye på Valkyrien Allstars og Frøkedals siste plater. Dødsbra plater begge to. Frøkedal har vært en favoritt lenge og hun blir bare bedre og bedre. Valkyrien oppdaget jeg egentlig litt med sisteskiva. Supert band og kjempebra tekster.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som band?
Det sprøeste med dette bandet er at det fortsatt holder på, tjue år etter vi startet. Det tror jeg ikke noen av oss hadde sett for seg.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Et stryke-arrangement av Edvard Grieg og en gitarsolo av Marius Müller kunne vært fint i en Minor-låt.
Hvordan har covid-19/korona-perioden fortonet seg for deres del, og hva er deres musikalske planer videre for 2021?
Covid og nedstenging har bidratt til at vi har produsert enda mer musikk, skrevet mer og intensivert den totale produksjonen og aktiviteten. Vi reiste som duo og trio gjennom høsten og vinteren 2020 inntil det ble bråstopp i desember. Til tross for dette har vi prøvd å vende tiden til noe positivt. Roar og jeg har møttes jevnlig for å skrive sanger, diskutere musikk, legge fremtidsplaner og lage skisser. Vi har forsøkt å se fremover og planlegge som om alt snart blir mulig og har nå materiale til 2 plater, planer om et lengre utgivelsesforløp og forhåpentligvis livespilling i sommer, om verden tillater. I tillegg en vårturné etter slipp av lockdown-plate nr. 2 på nyåret, og da håper vi verden er på hengslene igjen, litt skadeskutt men med et brennende ønske om å besøke konserter og sosiale sammenkomster.
