Ane Brun slapp det etterlengtede og kritikerroste albumet, «After The Great Storm» den 30. oktober som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Ane Brun, en av vår tids store stemmer har ikke har sluppet nye låter siden 2015’s kritikerroste «When I’m Free», som toppet listene både her til lands, og i Sverige, Bruns adopterte hjemland de siste 20 årene.
Den 27. november slipper hun enda et nytt album, «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow». Det er en trist og viktig grunn til den lange pausen, og som til sist resulterte i to albumslipp ganske tett på hverandre.
«Å lage et album, har alltid innebåret å grave dypt i meg selv», forklarer Ane. «Jeg prosesserer alt som skjer i livet mitt, forhold, forandringer og utfordringer, gjennom det å skrive musikk. Men da faren min gikk bort i 2016, verken orket eller klarte jeg det. Det var en merkelig opplevelse. Jeg er en person som vanligvis klarer å legge ting bak meg, jeg jobber meg gjennom det, og beveger meg videre. Men i sorgen over å miste en av foreldrene mine, fungerte ikke dette. Jeg klarte ikke å finne de rette verktøyene i verktøykassa, og jeg fant ingen løsning. Faren min var borte. Det tok meg lang tid å forstå at tid i seg selv, var nøkkelen».
Selv om hun først prøvde å skrive låter til et nytt album et år tidligere, var det ikke før sommeren 2019 at Brun var i stand til å komme seg inn i låtskrivingen, men tilbaketrukket på en hytte, langt inne i den norske fjellheimen, løsnet det. I en tre uker lang eksplosjon av kreativitet ble nesten alle låtene på albumene til. Hun klarte å bevare energien, og tidlig i 2020 hadde Brun nesten ferdigstilt innspillingenene, hovedsakelig i Atlantis Studio, og Studio Bruket i Stockholm.
Resultatet gjenspeiler den bemerkelsesverdige bredden i Bruns låtmateriale, som spenner fra rolige pianoballader og luftig poplåter, til noen av hennes modigste og ekstravagante sanger så langt i karrieren.
«På det forrige albumet mitt, «When I’m Free», trakk tiden ut i post-produksjonen, siden vi la på lag på lag med instrumenter, og det var virkelig verdt det! – men jeg ville prøve noe nytt denne gangen. Mer som på «All Starts With One» fra 2011, med å prøve å fange magien der og da, live i studioet. Vi ville at ekte instrumenter skulle spille rollen til maskinene, og å skape beats som føles programmerte men som er spilt av musikere» – Ane Brun.
Med atten spor, som på mange måter tematisk er knyttet sammen, var Bruns intensjon først å slippe dem som et dobbeltalbum. Men da verden stengte ned grunnet Covid-19, fikk hun tid til å revurdere konseptet. Så, mens hun og teamet la siste hånd på verket, spilte hun inn en siste sang, og delte platen inn i to samlinger med to ulike stemninger.
Begge albumene låter umiskjennelig som Ane Brun, men den mer up-tempo og elektroniske «After The Great Storm», vil umiddelbart bli omfavnet av dem som elsker hennes evne til stadig å utvikle sitt lydbilde og gjenoppfinne seg selv som artist.
Nydelige og berørende tekster med Anes gudbenådede stemme og ikke minst formidlingsevne i et flott, balansert og varmt lydbilde gjør at «After The Great Storm» er et gripende vakkert album!
Albumet føles på mange måter som et trygt, trøstende og varmt ullpledd i en usikker verden. Den analoge varmen, stødig frembringet av produsent Samuel Starck, er blottet for digitale spisser ved hjelp av magisk filtrering -et lydbilde som alltid har kledd Ane Bruns tidløse og dypt særegne stemme. Tankene kan fort sneie innom både The Knife og Røyksopp produksjonsmessig underveis, selv om Bruns tekstunivers og budskap ofte oppleves som hakket mer genuint og ektefølt. «Don´t Run And Hide» er et prakteksemplar på forløste kunstneriske ambisjoner, en låt som oser av internasjonal klasse og innfrir det potensialet mange av oss har ment at Ane Brun besitter. Grandios i all sin stillferdige enkelhet. Stødig men vaklende. Intelligente drypp av elektronikk kombinert med Ane`s unike, gammelmodige klang frembringer syn av en slags cyborg-versjon av Marlene Dietrich, og i det strykerne underbygger tristessen i det hele løftes følelsen ytterligere. Den insisterende nerven er like fremtredende på «Crumbs», en sang og produksjon som føles som et snodig lappeteppe av forskjellige stilarter og musikalske tidsaldre. Etter en lengre oppbygging av den hjemsøkende sorten, der de mollstemte delene av følelsesregisteret pirres til det ytterste, løses stemningen opp av kor og enkel instrumentering gradvis, før grepet strammes på ny og følelsen av svimmel angst er klam rundt livet. Når det da omsider slipper helt opp cirka. Fire minutter ut i sangen, er det så forløsende og melodisk vakkert at selv de mest skjebbbaserte hipstermiljøene i vesten må ta notater. «Punkt 1: slik skal det gjøres».
Låten «Fingerprints» er usedvanlig gripende. Man kan «nesten» ta og føle på smerten til Ane i låten, og ikke minst kjenne på det dype savnet hun har etter sin far. Dette er veldig skjørt, vakkert og nært og umulig å høre på uten å felle en tåre.
«Take Hold Of Me» er en deilig og dansbar pop-låt i et drømmende og elektronisk lydbilde med nikk til både 90-tallet og Røyksopp med et mørkt og ettertenksomt bakteppe. Dette er skjørt og mektig på samme tid.
Tittelsporet, «After The Great Storm» er en låt med mye nerver og følelser, og den er både kraftfull, sterk og sår samtidig oppløftende og energisk og noe som kan gi en vanskelig opplevelse eller tilstand tro og håp om lykke og velstand. Ikke ulikt det verdensbildet vi ser i dag. Det er tøft og vanskelig, men vi alle håper og tror på at det snart vil bli bedre dager og at situasjonen vil «normalisere» seg igjen.
Dette er noen av følelsene som kommer frem på det både tidsriktige og tidløse albumet «After The Great Storm», som på tross av en utilsiktet pause, kommer på nøyaktig riktig tidspunkt.
«Både dette albumet og «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow», tar for seg de store spørsmålene i livet», forteller Brun.
«Men i 2020 har disse spørsmålene blitt enda større. Selv om jeg skrev de fleste låtene før pandemien startet, føler jeg at alle har en tematikk som passer inn i tiden vi lever i. Frustrasjonen over verdenssituasjonen, hvordan sørge over noen som har gått bort, eksistensialisme, kjærlighet, forhold, ensomhet, indre kamp, søvnløse netter. Det handler rett og slett om å være et menneske», fortsetter hun.
Det å være et menneske, betyr å ha behov for trøst og tilhørighet, og Brun opplyser her en sti mot disse målene. Albumet fungerer som et kart der veien er markert. Uansett hvor mye som har forandret seg, uansett hva du visste om Ane Brun fra før, ta deg tid til å lytte til dette nydelige albumet.
Vi tok en prat med Ane Brun om blant annet det nye albumet, covid-19 og planene videre fremover.
Et nytt høydepunkt i karrieren, terningkast 6
Gratulerer med ditt 8. studioalbum, «After The Great Storm». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Takk! Jeg samlet denne gangen et produksjonsteam bestående av meg selv, Martin Hederos (vi har spilt/turnert sammen i over 10 år. Fra Soundtrack of our Lives, Tonbruket mm.) og studiotekniker/produsent Anton Sundell (medprodusent på «Leave Me Breathless» fra 2017). Vi tok også inn Samuel Starck (Take Hold of Me) og Per Eklund (We Need a Mother) som co-producenter på visse låter.
Jeg hadde skrevet en håndfull låter de siste par årene, men hadde egentlig litt dårlig driv i skrivingen mellom 2016-2018. Så de fleste av låtene er skrevet under sommeren 2019 da jeg dro til en hytte på Oppdal der jeg fikk et eget anneks hvor jeg satt nesten hver dag og skrev. Jeg hadde en liste med ideer, skisser, tekst-fragment, bass-riff etc. Jeg tok så for meg alt dette en etter en, og den siste helgen skrev jeg den aller siste låten på listen, og da pakket jeg sammen det lille reisestudioet mitt og visste at jeg herved var ferdig med låtene. Jeg visste at jeg ikke hadde mer å si – da hadde jeg 16 demoer klare. Noen av låtene var co-write, som egentlig er første gangen jeg har gjort frivillig før en helt ny plate. Jeg satte meg ned med Martin Hederos og skrev låtene «After The Great Storm». «Fingerprints» og «Take Hold Of Me» med han – alle tekster er mine. «Lose my Way» på «How Beauty Holds..» skrev jeg med Dustin O´Halloran.
Jeg skrev en låt i 2020, på våren i Oslo. Da pandemien hadde pågått ei stund. (Breaking The Surface, fra How Beauty Holds..)
Mange av låtene var pre-produsert i midi av meg, og mange produksjonsideer var ganske klare da jeg dro fra fjellet. Ellers var det pre-produsert av oss tre sammen og produksjonen vokste frem i studioet under høsten 2019.
Vi begynte innspillingen av albumet i september 2019. Vi booket oss inn i Atlantis Studio i Stockholm og planla ulike konstellasjoner av musikere for ulike dager og låter. Vi ville spre soundet utover på flere trommeslagere, et par ulike bassister, ulike synth- og keyboardister, for å få input fra flere ulike stemmer. Det fungerte for det meste veldig bra og var veldig inspirerende. Mange av låtene var mer eller mindre ferdig produserte i Atlantis Studio, men noen få ble helt omgjorte i etterkant.
Vi hadde et mål om å skape en fusjon av et elektronisk og et akustisk lydbilde, og med min stemme som rød tråd gjennom platen. Jeg unngikk gitaren denne gangen, fordi jeg følte at «Leave Me Breathless» hadde fått sin store dose av gitar-plukk. Til slutt kom det allikevel med 2-3 gitar-låter.
Inspirasjonen på soundet og produksjonen var alt fra S.I.R, Anderson Paak, og Kendrick Lamar til Massive Attack, The Knife, The Stone Roses, Kindness, Solange, James Blake, Beth Gibbons, Unkle.
Det beste Ane Brun noen gang har gjort, terningkast 6
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Vi ville finne den perfekte balansen mellom interessant lydbilde og varme og nærvær. Med en gang en låt ble mer «cool» enn «berørende», det vil si at det tøffe og kule tok over fra det som låten egentlig skulle formidle, da dro jeg i bremsene. Jeg jobber veldig intuitivt med slikt. Det er viktig for meg å beholde kontakten med det jeg synes skaper det magiske i låten. Det kan lett forsvinne i en overmett produksjon. Teksten skal nå frem, uansett hva jeg velger å arrangere rundt den.
Jeg er også fryktelig glad i varme mektige strykere, og det fikk være med også denne gangen. Vi brukte mye tid på forskjellige synth-verdener, og Anton satte opp et trommesett som var trigget av elektroniske lyder, og et akustisk så de to trommeslagerne spilte samtidig i to forskjellige rom.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Den omhandler virkelige de store spørsmålene i livet. Ensomhet, lengsel, sorg, frustrasjon over dobbelmoral, polarisering og planetens utsatte situasjon. Kjærligheten får være med på et lite hjørne og også et møte mellom meg selv som tenåring (Honey). Tittelsporet handler om følelsen av å ha kommet ut av noe voldsomt og vanskelig, og at du nesten får en følelse av eufori og «frelse», at alt i universet hører sammen og at alt blir bra.
Et mesterverk som bønnfaller om å bli lyttet til, terningkast 10/10
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?
Jeg har et sterkt forhold til alle låtene – det bruker jeg ha når jeg skriver noe, men «Fingerprints» er for eksempel en veldig følsom tekst for meg, som handler om tiden etter at min far døde i 2016.
Du slipper også et nytt album 27. november, «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow», også på ditt eget selskap Balloon Ranger. Fortell oss litt om forskjellene og likhetene på albumene musikalsk og tekstmessig?
Da vi hadde spilt inn 16 låter innså vi at låtene på en måte kunne deles opp i to forskjellige lydrom, og at de mer akustiske og «nedpå» låtene sammen skapte en helhetlig følelse, nesten som en perfekt playlist. Jeg selv elsker slike plater, som man setter på og havner i en slags harmoni eller i alle fall en stabil varm følelse i musikken. Jeg er for eksempel veldig glad i Nils Frahms «Screws» eller Sufjan Stephens «Carrie and Lowell». «After The Great Storm» representerer de av låtene der jeg opplever at jeg utvider mitt musikalske univers og leker videre fra «When I’m Free» og fra mine livekonserter de siste årene. Singer/songwriter-delen av meg kommer alltid til å finnes, men jeg kan ikke bare gjøre det, jeg må også bryte mine egne grenser for å opprettholde kreativiteten.
En annen grunn til at vi delte opp låtene i to plater var at jeg tror ikke folk flest (inkludert meg selv) har tålmodighet eller attention-span for mer enn ni låter, og det er kanskje til og med alt for mange. Jeg ville gi lytteren sjansen til å få med seg alle låter. Det er derfor jeg også har sluppet så mange låter før albumene kommer ut. Jeg har virkelig satt slik stor pris på den prosessen. Å gi enkeltlåtene mye plass, med historien bak, videoer, bilder. Jeg tror også mine lyttere har satt pris på dette. Det er den feedbacken jeg har fått i alle fall.
Mektig album dynket i sorg, terningkast 5
Hva føler du er det spesielle i Ane Brun sitt musikalske univers?
Det er vanskelig å si for meg fra utsiden, men jeg tror stemmen min er veldig gjenkjennelig. At den er litt som et signum. Jeg kan vel mest snakke om det jeg forsøker å gjøre i mitt univers, og det er en slags alternativ pop-verden med en fri innstilling til å blande sjangre og nyanser. Den skal være vakker, men også vibrere og berøre. Følelsene i musikken holdes igjen akkurat så mye for at lytteren kan fylle på med sine egne og få en sterk opplevelse av nærvær i musikken.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg er i utgangspunktet en veldig sosial person med mange nære venner. I pandemi-perioden har jeg vært i Oslo med den norske kjæresten min og dermed langt fra mitt nettverk, så jeg har vennet meg til et litt mindre aktivt sosialt liv de siste seks månedene. Det har vært interessant og ganske bra å finne roen alene. Jeg er en musikk-lytter over gjennomsnittet, og jeg elsker konserter og å oppdage ny musikk – noe jeg alltid har gjort siden jeg var ung.
Jeg har spilt tennis i noen år, og spiller mye med mine musikere i Sverige, og jeg elsker det! Så hvis det er noen tennis-spillende musikere i Oslo så får de gjerne ta kontakt.
Et album å søke trøst i. Ane Brun er tilbake med alvorlige temaer og stort overskudd, terningkast 5
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Konserten på Oslo Spektrum med «Leave Me Breathless» platen var en veldig spesiell opplevelse. Det var en engangsforeteelse, vi skulle gjøre denne coverkonserten bare en gang og vi gjorde en lang konsert for over 3000 mennesker, der jeg spilte de fleste coverlåter som jeg har gjort gjennom årene. Jeg var veldig nervøs før konserten, noe jeg normalt ikke er. Jeg var urolig for at det ikke skulle bli intimt nok i den store arenaen siden vi skulle spille relativt lavmælt musikk uten trommer, men jeg bestemte meg for å late som at Spektrum var en stor katedral fordi jeg visste at jeg elsket å spille lavmælte låter i store kirker. Jeg utnyttet det store rommet og klangen, og forsøkte å skape en så personlig tone som mulig fra scenen, og det ble en av de fineste opplevelsene jeg noen sinne har hatt på scenen.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg elsker Emilie Nicolas, Siv Jacobsen har sluppet en fantastisk plate i år og Susanna’s nye er magisk.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Jeg tror nok at Nord-Amerika/ Europa-turneen med Peter Gabriel og The New Blood Orchestra 2010-11 er noe som jeg alltid tar med meg som en stor opplevelse på veldig mange måter. Jeg var med som sanger og duett-partner under konsertene og spilte oppvarming hver kveld for flere tusen i publikum. Hele den erfaringen førte meg videre både som musiker og artist, jeg vokste veldig på de reisene og på konsertene, og jeg ble modigere og løftet ambisjonene mine høyere i årene etter.
Stærkt og stilsikkert nyt fra Nordens store stemme, terningkast 5
Du har gitt ut fem flotte livealbum, fortell oss litt om hvorfor du elsker akkurat dette formatet, og hvilke av de albumene du er mest fornøyd med?
Mine låter forandrer seg ofte mye fra innspilling til scenen. Gamle låter får nye produksjoner og nye låter får kanskje enda mer energi. Jeg har også gjort liveplater med spesielle samarbeid, som for eksempel platen med Sveriges Radios Symfoniorkester, og «Songs Live» med bandet Tonbruket.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Jeg vil gjerne jobbe med Sivert Høyem igjen. Det tror jeg kommer til å skje i fremtiden.
Du har vært bosatt i Sverige i en periode der en lang rekke norske artister og band har blomstret frem og markert seg internasjonalt. Hvordan har denne norske oppblomstringen sett ut fra ditt ståsted i Stockholm, og har noen spesielle artister fanget din oppmerksomhet i denne perioden?
Det har vært veldig spennende å se hvordan norsk musikk har markert seg internasjonalt de siste årene. Jeg har bodd i Sverige i 20 år, og det var lenge sjelden jeg så norsk musikk omtalt i pressen der, eller at jeg så plakater på norske band som skulle spille i Stockholm. Jeg tror jeg som bodde der synes det var rart at ikke norske band brukte mer tid på å slite litt på veiene der borte, være mer tilstede, for å forsøke å skape seg et navn. Sverige er litt som UK. Man må nesten være til stede der for å bli oppdaget. De har en stor egen musikkscene, og det går ikke an å ta det for gitt at man skal lykkes der uten en ganske stor investering av tid. Men de siste årene har nettopp dette skjedd mer og mer. Jeg har sett flere og flere norske artister som kommer og spiller på ulike klubber i flere omganger, og de skaper seg et svensk publikum, noe som gjør meg stolt og glad! Jeg merket for eksempel da folk begynte å hviske om Kvelertak.
Hvilket sted i verden drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Akkurat nå drømmer jeg om store konserthus og svette klubbscener i Europa fordi det er der jeg skulle vært nå. Jeg tror ikke jeg kan nevne noen spesiell scene som har overrasket meg, men heller si at det er en generell opplevelse at man aldri helt kan vite på forhånd hvordan en konsert blir. Når man drar til den der kule festivalen som headliner og alt ligger til rette for en helt fantastisk konsert så kan det hende at den lille konserten vi la inn for å fylle ut reiseskjemaet på en mandag under sommerturneen blir den uforglemmelige opplevelsen den sommeren.
Artister blir berørt av corona-viruset med tanke på å bl.a. holde konserter osv. Hvordan berører dette deg personlig, og har du noen fine tips til hva man kan gjøre (som artist) i denne tiden?
For meg har det betydd å flytte 40-50 konserter i Europa til neste år. Jeg skulle egentlig vært ute på veiene hele høsten 2020. Neste år er det mange som vil spille på festivalene, og da kan det hende at vi alle får spille litt færre festivaler enn vi hadde tenkt. Hvis vi er veldig uheldige så blir det heller ikke festivaler 2021, men jeg prøver å være optimist.
Jeg tror at det viktigste man kan gjøre er å akseptere situasjonen, men også å være kreativ i forhold til hvordan man holder kontakten med sitt publikum, og å utnytte at mye står stille til å fordype seg i nye kreative prosjekter som kanskje er vanskelig ellers når det snurrer fort rundt for oss.
Hvilke planer har du videre i 2020/21?
Neste år håper jeg at Europa-turneen min går som planlagt, det vil si den som er flyttet fra 2020 til 2021. Jeg skal også oversette en del av mine låter til molde-dialekt for et teaterstykke for Teateret Vårt i Molde. Og hvem vet, kanskje jeg får feeling og skriver ny musikk? Jeg skal i alle fall holde meg i gang uansett hvor lenge pandemien fortsetter.
