Photo: Marianne Pfeffer Gjengedal

Gatas Parlament, de verbale knyttneveslagenes mestre, er endelig tilbake!

Hip hop-pionerene har igjen oppfattet folkets fortvilelse og avmakt. «EFIL4SATAG» leverer etterlengtet utblåsning, og alle skal få!

I en tid da avstanden mellom fattig og rik øker, politikerforakten når stadig nye høyder og jorda skjelver på menneskehetens alter, er musikere generelt (i en historisk kontekst) urovekkende stilltiende. Heldigvis finnes det noen få unntak, artister som fortsatt våger å fronte standpunkter.

Helt siden Gatas Parlament ga ut den første norskspråklige hiphop skiva (Autobahn til union, 1994) har de satt skapet ettertrykkelig på plass. «EFIL4SATAG» er intet unntak, tvert i mot. Guttas erkefiender er selvfølgelig representert og får sin diss tidsnok, men det sparkes i langt flere retninger enn tidligere. Det føles mer åpent, voksent, reflektert og dermed relevant for langt flere. Sistnevnte er spesielt viktig her, for gutta har holdt på siden 1994 og rap har i mellomtiden blitt landets mest populære sjanger. Det mest påfallende er nok at selvinnsikten har økt med alderen og at Elling og Jester byr mer på egen sårbarhet og rydder plass til melankoli. «Pappa er på TV» er rystende ærlig og nesten ubehagelig selvransakende. «En liten by» (med Hildegunn Øiseth på bukkehorn) er historiefortelling på høyt nivå og et prima eksempel på hvordan hiphop på mange måter er vår tids visesang. Selvfølgelig finnes det spissformuleringer og sylskarpe observasjoner, det er tross alt Gatas Parlament. «Penger vi ikke har», der kapitalisme og overklasse skytes i fillebiter, er Gatas på sitt aller, aller beste.

Vi fikk muligheten til å intervjue Gatas om den nye skiva, politikk i hiphop, Oslo vs. Bergen og mer. Intervjuet kan du lese under musikkvideoen.

Gatas Parlament – Kattungen Dø

Halla gutta og velkommen tilbake! Verden føles ut som den står i brann og en ny skive fra Gatas kunne vel knapt kommet på et bedre tidspunkt. Hva er hovedbudskapet med albumet og hvem er det som får passet sitt påskrevet denne gangen?

Haha! Betimelig spørsmål egentlig. EFIL4SATAG (eller GATAS4LIFE om du vil) er selvransakende, dansbart, headnod’ete og med bass som gir deg magasjau. Riktignok har du med Gatas Parlament å gjøre (daaah…), så hvem får seg en på trynet denne gangen? Slapp av! Alle får! Det vanker lårhøner på både rikfolk og politikere, både gentrifiseringsmafakkers og oljebransjen. Folk som bygger kjøpesenter får passet sitt rivi i filler. Til og med gud ryker på en knokepoker. Hm. Vi liker å tro at musikken er skapt av kjærlighet, og at nettopp derfor må det for faan være lov å lashe ut bare bittelitt! Eller assa… Låtene tar lang tid å skrive. De er nøye gjennomtenkt og diskutert før vi gir dem ut. Så altså, nøye kalkulert og oppoversparkende ut-lashing over insan’e beats. Ispedd kjærlighet, kamp og fest.

Fortell oss litt om hvordan arbeidet med albumet har foregått fra idé til ferdig skive? Noe som er annerledes fra hvordan dere jobba denne gangen, kontra tidligere utgivelser?

Dette er jo et spørsmål det er notorisk vanskelig å svare på. Det har det alltid vært. Men altså: vi har brukt ganske lang tid på denne plata. Vi har jo egentlig tenkt at den har vært «nesten ferdig» i omtrentlig to år, siden «Hold Det Realt» kom. Så har vi bytta om på låter, lagt til nytt, skrivi om og spilt inn vers på nytt – laga nye beats. Så det har i ganske stor grad vært en sakte plate. Det har jo også gjort at vi sitter på en del ekstramateriale og remixer som vi har luksusen av å sitte å fundere på hva vi skal gjøre med.

Motmakt mot avmakt kan kanskje være nyttig. Så man slipper bo i en by som man føler seg snytt i. En by som spytter på sin taper og hyller sin ener får akkurat de rusproblemene den fortjener

Gatas Parlament (fra: En liten by)

Dere har vært helt sentrale i å skape aksept for å rappe på norsk, hvordan ser dere på det havet av rappere som gjør det samme nå? Er det noen norske rappere som imponerer dere spesielt om dagen?

Tja.., det er jo ganske fint å være bestepappaene til en hel sjanger, som vi vel på en måte er. Vi har oppnådd en del i løpet av vår karriere, sånn sett. Vi kan jo ikke bestemme hva barnebarna skal gjøre, og vaktmester-rollen i norsk hiphop har vi måttet forlate for lenge sida. Siden vi er to personer, så hører vi jo litt forskjellige ting. Køber er jo en rapper i Gatas Parlament-skolen, om jeg kan være så fri, og som etter hvert har blitt en skikkelig tekniker og eksperimenterer med sound og sånne ting, og har finni sin egen greie, men med et stadig tydelig slektskap. Det er jo ganske kult.

På motsatt leie har vi kanskje Padde-crew, som ikke finnes tekniske, men som dyrker det sære og harde. – og fortsatt politisk eksplisitt, og sjølsagt Flexi Aukan, som tar familietradisjonen videre i trap-land.

Ellers er det jo rappere som ikke har like tydelig slektskap med oss, men som fortsatt gjør spennende, kreative og teknisk utfordrende ting; Lotus eller Awsomnia for eksempel, Stavangerscenen med flaggskipet Izabell i front. Det er også ei ung rapper som jeg gjetter kanskje du ikke har hørt om: Cherie Angela, som spytter hardt! Men vi venter fortsatt på debuten derfra.

Det jo også veldig gøy i norsk reggae om dagen, både i mainstream og undergrunn. De er jo en slektning av norsk rap dem også. Jah Tea er kanskje en passelig referanse. Han låter som en blanding av Nico D og Fred Krueger. Sjekk ut han!

Mens det politiske var sentralt i norsk rap tidligere, er det nå den norske punk-scenen som på nytt har tatt eierskap til dette. Hvordan ser dere på dette, og hvorfor tror dere så få norske rappere ytrer noe som helst politisk om dagen? Som dere sier i «Penger vi ikke har»: er det Gatas ansvar alene?

Hehe! Dette er en analyse som vi ikke umiddelbart tør å skrive under på. Jeg tar meg sjøl i å lure på om Gatas Parlament kan ha gjort hele rapfeltet litt ømt? (-Elling) Vi skulle skyte Bush, så når andre rappere sier «nei til krig», så legger ikke publikum skikkelig merke til det?

Noe av det mest virkningsfulle artister kan gjøre, er å fortelle fra virkeligheten sin. Det utvider offentligheten til å inkludere perspektivet til andre folk. Typisk sånn ungdom med innvandrerbakgrunn som rapper, ikke sant? Det er jo nettopp det norsk offentlighet trenger.

Er ikke det politisk? Vi kan egentlig gi deg svaret nå: Jo, det er det!

Inn i mellom føles det litt ensomt å være blant de få som tør å ta eksplisitt politisk standpunkt. Det er jo sjølsagt mest et spørsmål om å få de politiske sakene til å føles relevante i livene til folk, og her er det en jobb å gjøre som ikke bare kan gjøres av artister, men også organisasjonene, aktivistene og partiene.

Når det gjelder rockegreiene, så er det bare å ønske velkommen tilbake, men de må nok finne seg i å bare være den nest viktigste politiske sjangeren også i år, altså.

Å være pappa sku’ jeg lære en gang. Men åssen er de derre krava om da’n? Og jeg har kanskje en liten klump i magan for jeg veit ikke om jeg helt klarer å være han karen

Gatas Parlament (fra: Pappa er på TV)

Fra deres ståsted; hva er spesielt fett, og hva er spesielt krevende med å være artist i Norge?

Elling: Det er en fin kultur for konserter i Norge, og å turnere rundt i Norge og bli kjent med forskjellige steder og folk er vel av det mest givende vi gjør, både som artister og mennesker, egentlig. Så er det krevende å betale mye skatt med dels ekstremt liten inntekt. Men jeg veit ikke helt hvordan det er, sammenligna med andre land? Det er i hvert fall min hovedutfordring. Ellers så savner vi vel musikkpresse i dette landet nå.

Jester: Jeg skriver under på det med konserter, men jeg digger også den kreative nerva i Gnore om da’n. Masse nye artister som finner på helt nye ting og som strekker strikken lenger og sånn. Det som er utfordrende for meg er (som alltid) at det er vrient å skulle leve av det. At det strukturelle (systemet om du vil) setter mye mer pris på at jeg er, la oss si advokat for drittsekker enn rapper. Som rapper må man hele tida hustle for å spise – pluss ikke noe pensjonspoeng, sjukelønn eller rettigheter. Men det er helt åpenbart hvilken av de to yrkesgruppene som yter samfunnet mest glede og vitaminer.

Mens Oslo tidligere dominerte norsk hiphop regnes Bergen nå som sjangerens ynglingssted. Hvordan vil dere beskrive rap-miljøet i Oslo om dagen, og hva tenker dere om at Bergen på mange måter har tatt igjen forspranget?

GP: To ting har gjort at Oslo har vært så viktig i rap historisk:

1. Vi har Norges største fattige befolkning, og flest innvandrere. Hiphop-scena var etablert i dette miljøet lenge før den etablerte seg noe annet sted i landet. Hiphop er de fattiges og innvandrernes kultur, og sånn var det kanskje enda mer på den tida.

2. Oslo er hovedstaden, og media ligger her. Slår du igjennom i Oslo, så har du slått igjennom i Norge.

Bergen har fordelen av lokalpatriotisme. Det er flere steder i Norge med mye lokalpatriotisme, altså, men Bergen har vel klart å utnytte det skikkelig med oppsnakking og lokal medieoppmerksomhet, og rap er en sjanger som trives godt med lokalpatriotisme.

Oslo er kanskje Norges dårligste by på akkurat det der; trist å si det – og nå er lokalpatriotisme viktigere enn noen sinne i rapmusikk – og det ser ikke ut til å bli mindre.

Sånn patriotisk sett, så vil du nok aldri få en sånn skikkelig Oslo-identitet. Vi er rett og slett for delt. Oslo kan beskrives som de to gjensidig mest forskjellige byene i Norge; kliss inntil hverandre i geografisk forstand – Oslo vest og Oslo øst. Oslo Øst har så mye lokalpatriotisme det er mulig, med den graden av ut- og innflytting vi har, problemet er at det strengt tatt er Oslo vest som har hovedstadsfordelen, så da er vi like langt.

Bak det blikket finnes den du aller minst venter deg. Ditt langt fra feilfrie speilbilde innhenter deg

Gatas Parlament (fra: Shof)

Hvis dere kunne velge en norsk artist, død eller levende, til å bli medlem av Gatas, hvem ville dere valgt og hvorfor?

Elling: Siden Gatas Parlament er en politisk venstreradikal norskspråklig rapgruppe, så er det jo ikke hvem som helst som kunne vært med. Hverken Myllarguten eller Joakim Nilsen kunne rappe, så vi kunne vel ikke uten videre tatt dem med i gruppa? Men hvis dem var dritgira, og villige til å lære, så kanskje?

Jester: Mja… Bra forslag der, men om jeg skal spikke flis så synes jeg vi mangler ei dame i gruppa, eller en DJ – en DJ-dame? Jeg tror at om André Bjerke hadde vært ca. 30 år i dag hadde han vært rapper. Spørs om han hadde passa i Gatas P, men han hadde vært dope! Hva med Hans Børli eller Rudolf Nielsen?

Rap Playlist
Sjanger

Curated Rap Playlist

Denne spillelisten samler det beste innen rap – fra hardtslående beats til skarpe tekster. Utforsk både klassikere og nye stemmer som definerer sjangeren.