Å oppdage musikalske talenter før alle andre har blitt en vanskelig øvelse i den digitale musikkhverdagen. I dag skal du få et tips verdt å legge merke til!
Jon H. Nilsson´s reise inn i musikken og til kanten av galskap som End of Proof har resultert i albumet «To Madness». To år etter at han sa opp jobben og forlot sitt gamle liv kan vi nå høre hans dypt eksistensielle debutalbum, et sårt og ærlig musikalsk selvportrett. Etter å ha dedikert ti år av sitt liv til karriere, var det plutselig vanskelig å finne mening i noe for Jon. Behovet for å skape noe ekte og stort, tanken på å starte med blanke ark og fargelegge sidene med sin egen kunst, ble til slutt så stort at Jon valgte å investere alt han var i musikken. End of Proof er således et enmannsorkester der frontfigur er altmuligmann; tekstforfatter, multiinstrumentalist, arrangør, produsent og lydtekniker.
Med tanke på at Jon kun trakterte gitar før prosjektet ble påbegynt, snakker vi om tidenes læringskurve som inkluderte alt i fra å ta sangtimer til å mestre en haug instrumenter, i tillegg til innspillingsprosess, miksing og mastering.
«Det var en periode oppi alt dette hvor jeg følte meg veldig inspirert og det eneste jeg ønsket å bruke tid på var å lage ting, men jeg hadde ikke noe fast sted å bo, jeg hadde ikke noe sted jeg kunne drive med musikk. Det føles veldig fjernt ut nå, men jeg var på et litt håpløst sted da jeg startet», sier Jon om hvordan det hele begynte. Gradvis ble hans historier til melodier, melodiene ble til arrangementer, og kapitlene i «To Madness» ble fanget til teip.
Han er bare én mann, Jon H. Nilsson, i dette bandet. Slik høres det ikke ut. Dette er en herlig kontrollert kaskade av lyd, med store følelser malt med brede penselstrøk og et og annet tradisjonelt indiepopgrep. Skulle du være på utkikk etter en Team Me-arvtager er du herved fremme, samtidig som du har blitt kjent med et talent med egen signatur.
Dette er musikk som gir krefter til å overvinne høstmørket med volumet på full guffe og armene i været. Det trengs.
Fra albumets sparsommelige og mildt oppløftende innledning «Enter» åpner portene og gir plass til den nå P3-listede «Lion´s Den», forstår man at det har grodd godt i norske indie-skoger de siste årene. Sistnevnte er dynket i en herlig melankolsk klang, skeivt geleidet av passe rufsete gitarer og koring som sakte bygger opp til et kontrollert crescendo. «Morning At Last» er hakket mer naivt tassende og stillfaren til å begynne med, mens refrenget er herlig grandiost altoverskyggende. Den siste oppbygningen er mesterlig konstruert og vil få deg til å forstå hvorfor mange nevner indie-storheter som Mew og Team Me for å beskrive lyden av End of Proof. «Lost but at Peace», «This Part of Town» og «Careful and Aware» er glimrende indie-rock perler som dessverre (mest sannsynlig) ikke passer inn i det norske radioformatet, men som utvilsomt fortjener mange norske lyttere. «To Madness» er en imponerende debut, og man forstår at dette ambisiøse albumprosjektet har skjøvet Jon H. Nilsson til kanten av galskap. Låtene er komplekse i all sin enkelhet, arrangementene og lydbildene er intelligent balansert mellom pretensiøs tristesse og ungdommelig lettsindighet. Spor som instrumentalen «Old Wine Tastes Better», pop-hybriden «Peaks» og den noe snodige men vakre «We Quit Smoking» er med på å farge kanvasset, tvinne den røde tråden tykkere og forsterke vår kjærlighet for albumformatet. Syver Lauritzsen´s maleri av coveret på «To Madness» bør også nevnes her; det er bare å håpe at hele dette fascinerende kunstverket etter hvert krones som vinylutgivelse.
End of Proof er nå vår artist-i-fokus på spillelisten Norsk Indie. Les vårt intervju med artisten under reklamen og sjekk ut hans 20+5 spilleliste som er full av glimrende norsk musikk.
Hei og gratulerer med slipp av ditt glimrende debutalbum «To Madness». Fortell oss litt om hvordan hele prosessen har utartet seg, hvordan det hele startet, hva som har vært spesielt givende og krevende underveis?
Takk for det! Vanskelig å si helt konkret hvordan det startet, men jeg har lenge hatt lyst til å lage et album. Utdanning og karriere har alltid kommet først, men etter noen endringer i livet befant jeg meg plutselig på et sted hvor det ble litt sånn «hva nå?» «hva er neste steg nå?» Det var vel da jeg bestemte meg for at jeg skulle lage et album, så jeg sa opp jobben og kjøpte en gitar. Jeg innså jo ganske raskt at det var litt ambisiøst i og med at jeg startet litt på bar bakke. Jeg har jo spilt gitar lenge, men det var veldig mye å sette seg inn i og mye å lære. Sånn sett vil jeg kanskje si at det var det mest krevende, læringen, alt fra å spille piano til komposisjon til hvordan ta bra opptak – og det var også noe av det mest givende.
End of Proof kan på mange måter omtales som et «enmannsorkester». Å være så totalt i ett med en utgivelse må føre til mye nerver nå som hele verden potensielt kan høre og bedømme det du har lagt så mye tid og sjel i. Hva gleder og gruer du deg mest til nå som katta er ute av sekken?
Jeg tror ikke jeg kommer på noe jeg gruer meg til, man åpner jo selvfølgelig opp for å bli bedømt og misforstått på alle mulig måter, men det tror jeg man bare må godta. Det er helt sikkert mange som ikke vil like det, og det er naturligvis helt greit. Jeg liker det, og er fornøyd med resultatet. Når det er sagt gleder meg meg veldig til alt er ute, det føles liksom ikke helt ferdig før det. Nå som alt er ute kan jeg ikke gå inn i prosjektene og endre på ditt og datt – det er deilig!
Du er åpenbart uløselig knyttet til albumet i sin helhet, men er det noen av låtene du vil si at du har et nærmere forhold til enn andre?
Jeg vet ikke om jeg synes noen av låtene isolert sett representerer End of Proof, så det var vanskelig å svare på. Kanskje «Peaks». Det var den første sangen som ble laget til dette prosjektet og sånn sett starten på det hele. «Thinking Slow» er også en personlig favoritt. Det er kanskje fordi den er nyest, og fortsatt litt fresh. Den ble skrevet helt til slutt etter at alt egentlig var ferdig, men jeg følte det manglet noe. Prikken over i’en. Nå trakk jeg frem den første jeg skrev og den siste jeg skrev ser jeg – det er kanskje noe i det og.
Du lykkes etter vår mening særdeles godt med å tvinne en rød tråd både historiemessig og når det gjelder lydbildet på platen. Fortell oss litt om tankeprosessen din rundt begge disse, og har du latt deg inspirere av andre artister og band underveis?
Tittelen på albumet er hentet fra den franske versjonen av «elsker, elsker ikke» hvor man ikke har en like binær tilnærming til det hele. Tittelen kom etter at alt var ferdig, men jeg har brukt mye tid på at det skal henge noenlunde på grep historiemessig. Etter hvert som bildet ble klart, ble det også lettere å se hva som manglet på en måte. Det være seg perspektiv eller type låt. På de siste låtene hadde jeg naturlig nok et mer tydelig bilde på hvordan jeg ville de skulle passe inn i albumet. Lydmessig skjer det nok ganske naturlig, selv om jeg har gjort aktive grep der også, som å la sanger i samme toneart og tempo gå over i hverandre. Mew gjør veldig mange glidende overganger i «And the Glass Handed Kites», og er et band jeg helt klart er inspirert av. Mer enn jeg ante, etter å ha hørt min egen musikk.
Fra å si opp jobben og kjøpe seg gitar er det, som du sier, en lang vei å gå for å gi ut et helt album. Melodier og tekster skal skrives, instrumenter skal mestres og innspilling, miksing og mastering skal holde bra nivå. I og med at læringskurven må ha vært bratt, utfordringene mange -og at det å si opp jobben i seg selv er et drastisk trekk, tenker vi at du må ha vært gjennomsyret av motivasjon, eller som man sier litt pretensiøst i kulturkretser; «touched by god»; en slags guddommelig åpenbaring etterfulgt av enorme mengder kunsterisk innsikt og artistisk forløsning. Hvordan vil du beskrive din egen sinnstemning i det du bestemmer deg og tar dette steget, og hvordan passer historiene du forteller på albumet, både musikalsk og tekstlig, inn i den klassiske fortellingen om en «plaget kunstner»?
Gud er fake og kunstnerisk innsikt har jeg aldri hørt om. Det var en periode oppi alt dette hvor jeg følte meg veldig inspirert og det eneste jeg ønsket å bruke tid på var å lage ting, men jeg hadde ikke noe fast sted å bo, jeg hadde ikke noe sted jeg kunne drive med musikk. Det husker jeg som veldig frustrerende og jeg gikk nok glipp av mye nytt materiale der. Det føles veldig fjernt ut nå, men jeg var jo på et litt håpløst sted da jeg startet. «Plaget kunstner» vet jeg ikke, men jeg hadde et stort ønske om å finne mening i noe og å skape noe. Så jeg startet med det lille jeg kunne. Meningen kom kanskje nettopp i det å skape. Jeg kom et stykke på veien før jeg innså at jeg ikke klarte å gjøre det sånn jeg ville at de skulle være, så da tok jeg en pause og fokuserte mer på å lære.
Jeg begynte å ta både piano og sangtimer. Shoutout til Kristian Grostad som lærte meg å synge, eller, hvert fall synge bedre. Sjekk han ut på Spotify! Jeg er også heldig som har en god venn, Tyge, som har mikset og spilt trommer på albumet. Han har tvunget meg til å opprettholde best mulig kvalitet. Han sendte meg tilbake til opptaksrommet flere ganger etter å ha hørt hva jeg kom med, og det er jeg glad for. Flere av sangene har hatt mange forskjellige versjoner og hele tekster har blitt skrevet om etter hver som albumet har tatt form.
Nå bør jeg kanskje også legge til at jeg endte opp med å starte et eget selskap som har gått veldig bra, så jobb- og bosituasjonen er better than ever.
Fortell oss litt om coveret på albumet. Hva er historien bak maleriet og valg av kunstner?
Her var den ganske mye frem og tilbake før jeg landet noe. Jeg ble etter hvert satt i kontakt med Syver via en felles venn. Jeg sendte han musikken min og fortalte om prosjektet. Etter det fikk han mer eller mindre frie tøyler. Han ville gjøre et oljemaleri og malte det basert på bilder fra min Instagram. Vi møttes først da jeg skulle hente maleriet – det er litt vilt. Han er helt vill. Syver Lauritzsen, sjekk han ut!
Musikken din har, i tillegg til økende interesse her hjemme, foreløpig fått god respons i land som Tyskland, Japan og USA. Hvordan føles det å berøre mennesker på den andre siden av kloden med musikken du har skrevet, og hvordan vil du beskrive ditt ambisjonsnivå med End of Proof?
Berørt og hørt er vel ikke ekvivalente, men det er jo gøy hvordan måten vi hører på musikk nå om dagen gjør verden mindre sånn sett. Det er litt snodig å tenke på ambisjonsnivå når det kommer til min musikk synes jeg, det er jo i all hovedsak noe jeg gjør for min egen del. Jeg synes det er veldig gøy og noe jeg har tenkt til å fortsette med. Om noen andre liker eller får noe ut av det, så er det bare en bonus. Det hadde samtidig vært gøy å spille konsert hvor publikum ikke bare er venner og familie.
Hørt og berørt er kanskje ikke ekvivalente, men ser man på lytter-statistikken for End of Proof foreløpig ser man kjapt at de som hører på musikken, hører på den gjentatte ganger. Samtidig kan musikken og tekstene vel ikke akkurat beskrives som bekymringsløs festmusikk. Er det ubehagelig for deg å tenke på at musikken din berører lytteren, eller er det bare lettest å ikke forholde seg til det?
Ubehagelig er det vel ikke, det er kanskje mer at jeg ikke helt klarer å tror på det. Jeg har fått noen tilbakemeldinger fra venner som har fått høre hele albumet, om at musikken har berørt de på en positiv måte faktisk. Det overrasket meg litt, men er jo veldig hyggelig. Det er som du sier kanskje ikke bekymringsløs festmusikk, men det er jo en og annen feel-good låt i dette albumet også da synes jeg.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder? Hvilke norske artister/band vil du trekke frem som viktig påvirkningskraft for deg som musiker?
Jeg er veldig imponert og inspirert av produktiviteten til folk som Uno Møller, som pøser ut med nye album, år etter år, i alle mulige sjangere. I tillegg så synes jeg det er kult med Team Me og alt de har fått til.
20+5 spillelisten din har et tydelig indierock stempel, men en låt skiller seg litt ut, Sâver – I, Vanish, som er mer aggressiv og konfronterende enn resten av spillelisten. Vil du si at du digger metal generelt, eller er denne låten en av få favoritter?
Jeg har vokst opp med mer metal enn indie i hvert fall, og er fortsatt glad i det. Jeg svarer nok fortsatt at Deftones er favorittbandet mitt hvis noen spør, eller kanskje Silverchair, som hadde en litt annen uttrykksmessig utvikling. Det er lenge siden jeg har funnet et nytt metal-band som jeg har hørt mye på, men jeg synes det SÂVER gjør er veldig kult. Det låter jo helt vilt – dritkul gitar og bass. SIBIIR er også fett, Shevils, Blood Command, og Sigh & Explode – nå beveger vi oss kanskje litt vekk fra metal, men det er mye kul hard musikk fra Norge synes jeg. Da jeg startet End of Proof ville jeg egentlig lage mye hardere musikk, men det var visst ikke sånn det ble.
I og med at spillelisten er såpass gitar-basert skal du få en saftig utfordring; Nevn 2-3 norske låter fra sjangere som rap, elektronika eller pop du digger?
Gitar er gøy! Det virker som det skjer veldig mye innen rap om dagen, personlig liker jeg Lars Vaular. Om jeg skal trekke frem en låt så tror jeg det blir «Fremover» fra «Flere steder alltid». I det siste har jeg spilt mye trommer til «Dance Dance Dance» av Astrid S, da er det alltid god stemning og fin flyt. Jeg hørte veldig mye på «Just Hold Me» av Maria Mena, så den sangen har jeg fine minner til. Telles «Botanisk Hage» av Bendik Baksaas og Fredrik Høyer som elektronika? Ja, det gjør vel det? Uansett, hele det opplegget der er dritfett.
Hvis du kunne plukket fritt blant norske musikere til å bli en del av End of Proof, hvem ville du valgt og hvorfor?
Fay Wildhagen! Jeg skulle prøvd å lure henne til å lære meg alt hun kan på gitar.
