Dream Theaters sekstende studioalbum «Parasomnia» markerer en milepæl i bandets historie.
Ikke bare er dette deres første album med originaltrommeslager Mike Portnoy siden «Black Clouds & Silver Linings» i 2009, men det viser også en revitalisering av deres musikalske uttrykk. Med en tematisk kjerne sentrert rundt parasomni, de forstyrrelsene som oppstår under søvn, som søvngåing og mareritt dykker bandet dypt inn i grensene mellom drøm og virkelighet.
Albumet er produsert av gitarist John Petrucci, som tidligere har stått bak flere av bandets utgivelser. Innspillingen fant sted i bandets eget studio DTHQ på Long Island, hvor James «Jimmy T» Meslin fungerte som hovedtekniker. Miksing og mastering ble håndtert av Andy Sneap, som er kjent for sitt arbeid med blant andre Judas Priest og Arch Enemy. Denne kombinasjonen resulterer i et lydbilde som balanserer teknisk presisjon med dybde. Lyden er både massiv og detaljrik, hvor hvert instrument har sin tydelige plass i miksen. Petruccis produksjon løfter frem både det symfoniske og det harde i bandets uttrykk, mens Sneaps miks gir albumet en moderne punch.
«In the Arms of Morpheus» fungerer som en instrumental overture som setter stemningen for albumet. Med eteriske keyboardlandskaper, lagdelte gitarharmonier og et gradvis oppbyggende momentum dras lytteren inn i en drømmeaktig tilstand, et musikalsk stadium hvor virkelighet og illusjon flyter sammen.
«Night Terror» tar lytteren med inn i en opplevelse av nattens skrekk, med en eksplosiv kombinasjon av aggressive riff og svevende atmosfæriske partier. James LaBries vokal formidler en urovekkende følelse av desorientering, mens trommespillet til Portnoy gir låten en uforutsigbar, nesten klaustrofobisk rytmikk. Låten viser hvordan «Parasomnia» bruker musikalsk dynamikk for å speile de psykologiske fenomenene den tar for seg.
«A Broken Man» dykker ned i temaet PTSD og de tilhørende søvnforstyrrelsene. En kraftfull blanding av melankolske melodier og intense rytmeskift skildrer en soldats kamp mot indre demoner. Petruccis gitarsolo er både teknisk imponerende og følelsesmessig gripende og forsterker låtens tematikk.
«Dead Asleep» åpner med en orkestral intro før den går over i en aggressiv prog-metal-komposisjon. Solide gitar-riff og ledende gitarinnslag kombineres med dynamiske tempoendringer og skaper en kompleks og engasjerende lytteopplevelse.
«Midnight Messiah» tilfører en mystisk og mørk atmosfære, der komplekse rytmemønstre og virtuose soloer reflekterer følelsen av å miste kontrollen over egen kropp mens man går i søvne. Låten viser Dream Theaters helt egne evne til å skape både teknisk utfordrende og stemningsfull musikk, uten at det ene overskygger det andre.
«Are We Dreaming?» fungerer som et kort interludium som gir lytteren et øyeblikk av refleksjon før albumets siste akt. Med lagdelte vokaler og ambient lydlandskap skaper den en bro mellom de lengre låtene.
«Bend the Clock» åpner med et melankolsk gitararpeggio og er en av de mer nedtonede sporene på albumet. Her viser bandet en annen side av seg selv, med intense, men behagelige melodier som avviker litt fra deres klassiske låter.
Albumet avsluttes med «The Shadow Man Incident», en nesten 20 minutter lang låt som sammenfatter de sentrale temaene i «Parasomnia». Her utforsker bandet de dypeste hjørnene av menneskets underbevissthet, der frykten for skyggeskikkelser og nattlige hallusinasjoner blir fortalt gjennom musikken. Låten går gjennom en rekke bevegelser, fra dramatiske orkestreringer til harde, tekniske riffpartier, før den til slutt toner ut i en atmosfærisk avslutning.
«Parasomnia» viser Dream Theater i en revitalisert form, hvor teknisk briljans møter en tematisk helhet. Produksjonen er krystallklar uten å være steril, og lydbildet balanserer mellom storslåtte orkestreringer og rå kraft. Albumet krever flere gjennomlyttinger for å avdekke alle dets lag og nyanser, men belønner lytteren med en opplevelse inn i en verden der musikkens struktur speiler sinnets på en helt spesiell måte.