Det nye albumet er et rop fra innsiden. Med tekster skrevet i utmattelse og sårbarhet, staker LANDMVRKS ut en ny og ærligere kurs for bandet.
Etter ti år som band står LANDMVRKS ved et veiskille. Med «The Darkest Place I’ve Ever Been» har det franske metalcore-bandet laget sitt mest kompromissløse og ærlige album til nå, en sonisk og emosjonell eksplosjon formet av mørke tanker, turnétrøtthet og behovet for å finne tilbake til seg selv. Dette er et album som ikke bare skriker ut frustrasjon, men også hvisker om håp, transformasjon og motstandskraft.
I intervjuet under forteller de om psykisk helse som gjennomgående tematikk, om å skrive låter i utmattelse og sårbarhet, og om hvordan de med dette albumet sprenger grensene for hva metalcore kan romme. Fra rap og elektronika til filmmusikk og synthwave; LANDMVRKS henter inn nye impulser uten å miste selve kjernen. Og under alt ligger et enkelt, men kraftfullt budskap: det ekte vinner til slutt.
«The Darkest Place I’ve Ever Been» er en tung tittel. Hva ligger bak den, og hvor personlig er dette albumet for dere?
Det er trolig vårt mest personlige album til nå. Tittelen kom helt naturlig på et tidspunkt der vi alle stilte mange spørsmål, både som enkeltpersoner og som band. Den speiler mørke perioder i livene våre, knyttet til psykisk helse, giftige relasjoner… Det er en setning som kunne vært uttalt som en innrømmelse, og den ble stående som det mest presise uttrykket for alt vi har lagt i dette albumet. Men det er ikke bare et mørkt utsagn, det handler også om en vilje til å komme seg ut av det mørket.
På hvilken måte representerer dette albumet et nytt kapittel for LANDMVRKS – både musikalsk og emosjonelt?
Det markerer et veiskille. Musikalsk har vi tatt større sjanser enn noen gang før. Vi har inkludert mer hiphop og elektroniske elementer, samtidig som vi har beholdt metalkjernen. Emosjonelt er det et album uten filter. Vi har alltid lagt sjela vår i musikken, men denne gangen tok vi sårbarheten et steg lenger, både i tekstene og stemningen. Dette er også det første albumet vi delvis har skrevet på turné, noe som har gitt det en rå og spontan energi.
it’s a testament to LANDMVRKS themselves as they create an album that is sure to feature on any Album Of The Year list come December
Distorted Sound Magazine
Det sies at musikken deres forvandler rå smerte til noe kraftfullt. Hvordan opplever dere prosessen med å bruke sårbarhet som kunstnerisk drivstoff?
Det er katarsis, men også krevende. Å kle seg naken sånn kan presse deg til bristepunktet, spesielt når du allerede er mentalt sliten. Men det er nettopp da de mest ekte tingene kommer fram. Som på «Bloodred» for eksempel, der teksten ble skrevet kvelden før albumet skulle leveres, i en slags instinktiv rus. Det er kanskje den låta som rører oss mest i dag. Vi vet at sangene våre kan bety noe for folk som går gjennom lignende ting, og det gir oss en ekte grunn til å fortsette.
Hvilke temaer har vært viktigst å utforske denne gangen, og hvorfor?
Psykisk helse er et gjennomgående tema, fordi det er noe vi alle har kjent på, enten direkte eller gjennom folk vi er glade i. Og under alt ligger ideen om motstandskraft. Dette er ikke bare et album om lidelse, men også om hvordan man kan gjøre smerte om til styrke.
LANDMVRKS har stadig tøyd grensene for metalcore. Føler dere at det fortsatt finnes flere grenser å bryte?
Uten tvil. Vi setter aldri grenser for oss selv. For oss er metalcore et utgangspunkt, ikke en begrensning. Så lenge det føles ekte og kraftfullt, er vi åpne for å blande inn alt vi liker; rap, elektronika, pop punk, klassisk… Det er denne blandingen som har blitt vårt uttrykk, og vi har ingen planer om å stoppe der.
French metalcore is taking over the world, and LANDMVRKS are at the forefront of that movement.
Wall of Sound
Er det artister eller sjangre utenfor metalmiljøet som har inspirert dere til dette albumet?
Absolutt, masse. Vi er veldig inspirert av fransk rap som Nekfeu, SCH og Booba, samt amerikanske artister som Kendrick Lamar. Paul elsker synthwave, Kevin er dypt inne i hiphop, og vi hører også mye på filmmusikk, som Hans Zimmer. Vi har mange felles referanser, men også stor bredde i smak. Alt dette farger måten vi komponerer på og gir musikken vår en egen vri.
På «Lost in the Waves – The Complete Edition» samarbeidet dere med flere artister. Hvordan var det å åpne LANDMVRKS-universet for andre stemmer?
Det var utrolig givende. Å jobbe med andre artister tvinger deg ut av komfortsonen og lar deg se hvordan ditt univers kan smelte sammen med andres. Vi vil at samarbeidene våre skal være ekte kollaborasjoner der vi skriver låta sammen fra start til slutt. Vi elsket å gjøre de featurene, og på det nye albumet fortsetter vi i samme spor med Matt fra While She Sleeps på «A Line in the Dust». Det kom veldig naturlig, og han tilføyde noe helt nytt til låta.
Hvordan opplever dere den franske og europeiske metalcore-scenen i dag? Hva skiller den fra resten av verden?
Vi er stolte av den franske scenen akkurat nå. Det skjer mye, med band som Resolve, Novelists, ten56… Og det fine er at alle har sin egen stil. Den europeiske scenen blir stadig mer respektert internasjonalt, og vi merker at folk begynner å rette blikket mot Frankrike. Gojira har virkelig banet vei, og nå prøver vi alle å bygge videre på det.
this album is really about to set the standard for metalcore
New Noise Magazine
Etter en stor verdensturné, hva har vært de mest minneverdige øyeblikkene med publikum?
Det har vært mange. Utsolgt konsert på Olympia – helt sprøtt. Å spille i USA og høre folk synge med på låter, til og med de på fransk, det gjorde inntrykk. Hellfest på Main Stage, selvsagt. Men noen av de sterkeste øyeblikkene skjer i mindre settinger, som når du spiller på en klubb og virkelig kjenner forbindelsen med publikum. Som da vi spilte på Molotov i Marseille for å feire vårt 10-årsjubileum.
Hva betyr livescenen for dere og hvordan jobber dere for å gjøre musikken liveklar?
Scenen er lekeplassen vår. Det er der vi virkelig føler oss levende. Når vi skriver musikk, tenker vi alltid på hvordan det skal treffe live; energien, trykket i breakene, rollen til hvert instrument. Vi vil at konsertene våre skal være et slag i magen, men også et øyeblikk av fellesskap. Og viktigst av alt: at det låter like bra live som på plate.
Hvis dere kunne sendt en beskjed tilbake til dere selv i 2014, hva ville dere sagt?
«Hold ut, kompis.» Ingenting skjer som du tror, men hvis du jobber hardt og holder deg ekte, vil det betale seg. Og viktigst av alt: ta vare på deg selv, og husk å puste. Lidenskap er vakkert, men den må ikke brenne deg ut.
Hva drømmer dere om i dag, både som musikere og som mennesker?
Å fortsette med det vi elsker. Å reise, spille i land vi aldri har vært i og nå ut til enda flere med musikken vår. Og personlig? Å finne balanse. Mellom turnélivet og privatlivet. For i bunn og grunn vil vi bare fortsette å være kompiser som lager musikk sammen med et smil, ikke maskiner som skal prestere hele tiden.