Den kritikerroste og folkekjære jazzsangerinnen Hilde Louise Asbjørnsen er ute med sitt 11. album, «Red Lips, Knuckles and Bones» som ble sluppet fredag 3. mai på det tyske plateselskapet Ozella Music, og som er denne «Ukens album» på NPS Music. Dette ble feiret med en slippkonsert samme dag på Nasjonal Jazzscene, etterfulgt av en plateslippturné.
Det er som tidligere snakk om melodiøs og vuggende jazz, men det svinger denne gangen på en ny måte. Sammen med sitt håndplukkede band presenterer hun en forfriskende miks av jazz, pop og rhythm and blues. Hilde Louises musikalske landskap er tidløst, elegant og drømmende. Asbjørnsens velkjente, luftige vokal og fortellende tekster tar oss med på oppdagelsesferd i et univers som er overraskende og lekent. Hun forteller historier om pulserende hjerteslag, kamp, kraft og røde lepper.
Hilde Louise Asbjørnsen er like mye musiker og poet som historieforteller, noe også dette albumet understreker.
«Dette er historier jeg har jobbet med over lang tid, og jeg gleder meg veldig til å dele dem med verden», forteller Asbjørnsen.
«Jeg er inspirert av verdensbildet og tiden vi lever i, mer enn noen gang. Vår tid preges av løsrivelse. Man vil bort fra systemene, institusjonene, grensene, og mye av det som ble skapt for å ta vare på «de svake i samfunnet». Tilliten til lederne, demokratiet og ren fakta er i fri flyt, og vi bygger nye, høye murer mellom oss. Det føles kaotisk. Jeg tenker at vi må søke etter det som forener og samler oss. Det som ligger i bunnen, vårt felles reisverk», fortsetter Hilde Louise.
«Tekstene mine er også en hyllest til musikken og rytmen, pulsen som en felles kraft, som bor i oss alle. Hjertet slår faktisk i swing time! Jeg tror alle mennesker har en kraft i seg som hindrer oss i å gi opp, får oss til å protestere, flykte og overvinne. Jeg drømmer om at vi skal klare å løfte blikket fra mikro-universene våre og se at vi faktisk er ganske like på tvers av grenser, kjønn og herkomst», oppfordrer musikeren.
«Red Lips, Knuckles and Bones» har fått sitt eget uttrykk som skiller den fra de tidligere utgivelsene, både når det gjelder tekstene og det musikalske uttrykket. Lydbildet er kjøligere og tekstene spinner rundt tiden vi lever i. Albumet leverer alt fra feminint opprør i «Red Lips», til mennesker på flukt i «Don’t Fight The Undertow». Albumet er inspirert av 1960-talls groover á la Duke Pearson og Lee Morgan, med en sveip innom rhythm and blues og selvsagt New Orleans. Godt blandet sammen med en dose feminisme og medmenneskelighet, som avløser hverandre i perfekt, gjennomtenkt harmoni. Tittelen på dette albumet er langt fra tilfeldig. For Hilde Louise Asbjørnsen har rød leppestift blitt et viktig symbol på kvinnelig styrke.
«På albumet hyller jeg røde lepper som et tegn på mot og kraft. I tittelen «Red Lips, Knuckles And Bones» ligger essensen til alle låtene; en søken etter en felles kraft og kampvilje som finnes i knokler og bein, og i røde lepper. Leppestift er mitt våpen mot tunge dager. Jeg tror mange mennesker har slike «uniformer» som vi bruker når vi skal møte hverdagen, de dager man ikke føler seg helt på topp. Røde lepper er for meg også et symbol på kvinnelig kraft og styrke.
Albumet er også en kommentar til de inngrodde holdningene som definerer egenskaper som tradisjonelt ble sett på som kvinnelige, som svake. Det handler om at det er mulig å erobre alle områder i livet med femininitet og såkalte «myke verdier» i behold. Platen formidler disse egenskapene som en kraft, ikke som et hinder. På denne måten blir røde lepper et symbol på styrke, og gir makt i møtet med omverdenen. Kort sagt prøver jeg å formidle pågangsmot, kraft og tanken om at livet er en herlig kamp», avslutter Hilde Louise Asbjørnsen.
Vi tok en prat med Hilde Louise om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet «Red Lips, Knucles and Bones». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Takk! Platen har vært ferdig siden oktober, så nå er jeg intenst klar for å komme ut og spille låtene for folk. Jeg startet skriveprosessen i 2017, og var blant annet en tur til Budapest med pianisten min for å få litt luft. Der kom «Rich» til. Ellers har jeg skrevet på trikken, i sengen, om natten, tidlig morgen, på toget over en lang periode før vi gikk i studio første gang i mai 2018. Athletic Sound i Halden var en perle. Halden har et deilig ville vesten-preg, og det passet oss fint. Jeg skrev faktisk hele teksten til «The Man Had A Gun» ved respatex-bordet på kjøkkenet i studio natten før bandet kom. Andre studiorunde var i august samme år. «Red Lips» presset seg frem dagen før vi skulle dra. Det har vært en lang og intens periode, men å være i skrivemodus er det beste jeg vet, bortsett fra å spille live.
Ruler med røde lepper. Et album som er både elegant, sensuelt, smektende og innsmigrende – terningkast 5/6
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Det handler mye om pågangsmot, kraft, feminin kraft, og tanken om at livet er en herlig kamp.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Lydbildet er kjøligere og mer drømmende denne gangen, heller kanskje litt mer mot pop. Mer klang, mye Wurlitzer, Rhodes og synther og helt klart mer beat-basert.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Jeg tror det må være historiefortellingen og det at melodiene mine er så tydelig inspirert av europeisk kabaret og jazz fra tiden før 1970, samtidig som musikken er tydelig samtidig.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?
Alle låtene er sugd fra hjertet, så det er vanskelig å velge, men jeg kan nevne «A Swing Of Its Own», som er ryggraden i denne platen for meg. Den handler om den pulsen som alle har i seg, og som samler oss på tvers av grenser og ulikheter. Jeg tenker at musikken er noe vi alle har til felles, og at den kan være vår felles drivkraft mot en bedre verden. Hjertet slår faktisk i swing-time.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Det har vært intenst. Fra skriveprosess til innspilling, via Stjernekamp på NRK, og så rett i en lang og krevende tid i studio der jeg jobbet mye med vokalen alene. Jeg har savnet å spille konserter og møte publikum. Nå skjer det endelig, vi skal ut på en omfattende turné i sommer og høst, både i Norge og Sverige.
Hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg startet å ta pianotimer da jeg var 8 år og fortsatte til jeg var 17. Hjemme var det musikk over alt, og jeg sang i det lokale koret i mange år. Mamma har alltid spilt gamle jazzplater hjemme, og det har nok satt sine spor i meg. Jeg skrev musikk i tenårene også, men da jeg skrev min første «ordentlige» låt var det en helt tydelig jazz-retning på den.
Hilde Louise Asbjørnsen gir ut enda et fint album. En sanger litt utenom det vanlige
Har du noen musikalske inspirasjonskilder?
Jeg henter inspirasjon fra veldig ulike sjangere. Jeg leter ofte etter stemninger. Når det er sagt elsker jeg inderligheten til Billie Holiday, lekenheten til Monica Zetterlund og motet til Björk. På denne platen er jeg spesielt inspirert av en miks mellom The Doors, Duke Pearson og Fiona Apple.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Det myldrer av unike norske musikere om dagen. Jeg hører på Gurls, Anders Aarum, Thea Hjelmeland, Rikke Normann, Frøkedal. Jeg digger artister som utfordrer uttrykket og overrasker meg.
Hva er det mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det som gjør meg aller mest glad er når folk lytter til tekstene og får noe ut av dem. En gang kom det bort en publikummer og fortalte at en av låtene mine hadde blitt hennes trøst i savnet av datteren som hadde gått bort. Det er sterkt å høre at musikken kan få en spesiell rolle i andres liv. Det er sånne ting som gjør at man føler det man driver med er verdt noe. Å høre at folk har slitt ut to eksemplarer av juleplaten min og må ha to nye er også utrolig stas.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Det må være den gangen jeg var front-vokalist med svenske KOOP i Jakarta. Vi hadde akkurat spilt i Beijing for et behersket publikum på noen hundre jazz-interesserte, og kontrasten var enorm. Salen i Jakarta var full av 3000 hylende mennesker som strakte seg mot scenen og gikk bananas for hver minste bevegelse eller tvist jeg gjorde. Det var et lite Elvis-moment som skilte seg godt ut fra det klubb-publikumet jeg er vant til. Kjempegøy.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller kun en pleasure og hvorfor akkurat denne?
Jeg digger historiske serier, såkalte kostyme-drama, særlig når de referer til ting som har hendt opp igjennom tidene. Peaky Blinders er en stor favoritt. Jeg elsker den rå, brutale stemningen, mennesketypene, dramaet og ikke minst musikken. Komboen av en fortelling fra 1920 og låter av Nick Cave, Arctic Monkeys og White Stripes er dynamitt.
Hvilket scene/sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest?
Jeg har spilt på så mange fine og rare steder. Jazzklubbene holder ofte til på steder der det foregår andre ting til daglig. Jeg digget båt-verkstedet under Sommerjazz på Meløy, Driv Scene under Nordlysfestivalen i Tromsø, Høvleriet i Haugesund, steder med sjel og historie.
Jeg har til gode å spille på Sommerfesten på Giske. Mulig vi skal slå på tråden!
Hvilke planer har du videre i 2019?
Det blir en hel del konserter i sommer; Ski, Nesbyen, Hadeland, Skarnes, Trandal Blues, Kongsberg Jazz, Kristiansand og Oslo Jazzfestival, og så skal vi ut på turné til høsten. Jeg skriver også på en ny forestilling og har et bok-prosjekt på gang som jeg brenner etter å komme i gang med. Det er så deilig at platen nå er ute og kan fly rundt på egenhånd, så jeg kan ta fatt med blyanten igjen.
