Foto: Pressebilde

Datarock har kanskje blitt voksne, men de har ikke blitt myke

Del Tweet

Datarock er et av Norges mest internasjonalt anerkjente band i sin sjanger, og nylig slapp de albumet «Face the Brutality». Albumet har fått strålende anmeldelser i inn- og utland, og det oser av god melodiøs pop som lokker frem både dansefoten og nostalgifølelsen på en særdeles leken og herlig måte.

De har gjennom sine 18 år som band spilt utallige konserter i 36 land – i røde joggedresser (som nå er byttet ut med sorte drakter) – på klubber og festivaler som Coachella, Lollapalooza, Reading & Leeds, Meredith Music Festival, Falls Festival, Summer Sonic, Hurricane, Roskilde og Sónar.

«Face the Brutality» er full av tradisjon og teknikk: den slentrende popen i Ruffle Shuffle, og den tilbakelente grooven i Sense of Reason . Refrenget i Laugh In The Face Of Darkness setter seg fast i timevis, det gjør også den skakke funken i Everything. Den smidige Feathers & Wax, som er basert på Platon sine lignelser og Ikaros-myten, beviser at Saroea tok utdannelsen sin på alvor.

Så er det Beautiful Monster, en kjærlighetssang som er full av knitrende gitarakkorder, Manchester-rock og Bowie-esque koring. Om du imidlertid tror de har mistet kontakten med sin ungdommelige side burde du lytte til indierock låten Outta Here eller Darkness At The Edge Of The Pit.

Datarock har kanskje blitt voksne, men de har ikke blitt myke. Albumet ble spilt inn i Duper Studios i Bergen og ble co-produsert av Yngve Sætre. Vi tok en prat med Fredrik Saroea som er vokalist i bandet om bl.a. det nye albumet og planer videre fremover.

Gratulerer med albumet «Face The Brutality», deres første studioalbum siden 2009. Kan dere fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse, og hvorfor det har gått nesten 10 år siden dere slapp deres forrige album?

Vi slapp jo både EPene «Catcher in the Rye» og «California» samt flere singler inkludert den 30 minutter lange «In E», og på USB utgivelsen Limited Edition var det flere eksklusive album – samt at vi har jo til og med gitt ut en musikal med et symfoniorkester og diverse gjester. Men dette er første gang at vi har jobbet seriøst over tid – faktisk med 30 skisser som ble kokt ned til de 10 låtene på platen. Så vi har gitt ut masse musikk, spilt en del konserter, gjort mye rart bl.a. på TV …pluss at jeg startet den nå Michelin-anbefalte restauranten Lysverket – noe som så klart tok masse tid. Resten av gjengen har i tillegg vært opptatt med alt fra Baertur og Ungdomskulen til MØSTER og bokslipp. Så ting tok litt tid.

Comeback med vellykket referansefest – Datarock beveger seg fra rødt til svart. Terningkast 5

Dagbladet

Hva handler dette albumet om og hva ønsker dere å formidle gjennom det?

Tja – usikker, men det å bikke 40 år synes å prege platen mer enn jeg hadde trodd. Det er jo mer enn en av låtene som handler om å ta et oppgjør med hvor man står i livet – å ikke gro fast i en uheldig situasjon og være klar for å endre på ting og ta nye valg. Og å face the brutality og le in the face of darkness.

Hvilke tanker har dere gjort dere rundt lydbildet av dette albumet?

Vi var veldig opptatt av å dyrke egenart fremfor et radiovennlig sound, og ingen av låtene er produsert for å kunne stå på egne ben som singler – men være del av helheten på albumet. Så da ble det trommemaskiner som Sequentian Circuits DrumTrak og Korg Electribe EM-1, live perkusjon, polyrytmikk, analoge synther à la Kyle Dixon og Michael Stein sitt Stranger Things soundtrack (Roland Juno-60, Sequentian Circuits Prophet-5, Oberheim OB-06, Korg MS-20, Roland RS 505 og Casio MT-65), vrengte gitarer, bass med The Cure og Joy Division-inspirert chorus, saksofon med deilig 80-talls klang og klassiske korarrangement lett modernisert med samtidens vokaleffekter.

Hvilke låter fra albumet har dere et spesielt forhold til?

Jeg elsker jo Feathers & Wax siden den er så rar, og så liker jeg godt Invitation to Love siden det er en ballade – og Kjetil Møster bidrar med tungt klanget sax solo.

Face The Brutality er ellers Fa-Fa-Fantastisk, og bør plasseres i må-høre-på-kategorien om du liker morsom musikk, med litt historisk tyngde og tydelig sjel. Terningkast 5

Gaffa

Hvordan har det siste året vært for dere musikalsk sett?

Det har vært utrolig gøy å se at de nye låtene funker live. Selv svært avslørende Lindmo låt jo kanon og ga masse positiv tilbakemelding, men 5erne i Dagbladet, Aftenposten, BT, Music News og så videre har vel ærlig talt vært høydepunktet så langt.

Hvem er Datarock?

En gjeng småbarnsforeldre som driver med musikk på gøy. Ingen av oss lever av dette og trenger å gjøre spekulative valg for å desperat tilrøve seg mediaoppmerksomhet eller tilpasse BPMen populære spillelister for spinning og running – så nå øver vi og spiller konserter som en kompisgjeng som koser seg med musikk. Dette er vennegjengen og fritiden, og ellers har hele gjengen andre jobber og familier.

Hva vil dere si er det spesielle i deres musikalske univers?

At vi plukker fra så utrolig mange forskjellige kilder, og at vi er som Peer Gynt: lag på lag uten en indre kjerne.

Har dere noen musikalske inspirasjonskilder?

Talking Heads og DEVO har vært enormt viktig for oss fra starten, men det er uendelig mange som har blitt oppgitt som inspirasjon. Nå for tiden synes jeg det er enormt gledelig at både LCD Sounsystem, Soulwax og Lindstrøm er såpass i støtet. Inspirerende å se at folk som går helt sine egen veier likevel får det til.

Datarock: Modner som fin vin – Vellykket comeback fra de kjeledresskledde danseløvene. Terningkast 5

Aftenposten

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?

Jeg liker vel ærlig talt best rar musikk som ikke minner så mye om DATAROCK. Elsker jo Misty Coast og guttene i Sushi X Kobe, og synes det er sykt friskt at Whalesharkattack kommer inn fra sidelinjen og er maks fett. En fin hemmelig blomst er f.eks. Benjamin Finger – så sjekk ut bredden i utgivelsene hans. Ellers så blir det mye alternativ dansemusikk for ro i skallen.

Hva er det morsomste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som band?

At tollerne i Australia stoppet oss og umiddelbart forstod at vi var DATAROCK. Så alle tollerne begynte å synge Fa Fa Fa.

Bergens mest skamløse band. Det er vanskelig å se for seg et liv uten Datarock. Terningkast 5

Bergens Tidende

Kan dere fortelle litt om en av deres beste minner fra en av deres liveopptredener?

Stappfull Enga på Øya 2009 var helt sprøtt. For en følelse å komme hjem etter å ha turnert internasjonalt i årevis og oppdage til vår store overraskelse at vi hadde et stort publikum i Norge. Det var fett. Coachella med 7000 folk i et telt som tok 4000 også var rimelig crazy. Lollapalooza i Santiago med så mange som ikke kom inn at det var masse politi på hest for å beskytte dørene var absurd. Roskilde med maks oppmøte i det blå teltet var fett. Meridith Music Festival i Australia var crazy. Turneen med James Brown var fet. Det fineste man kan oppleve er jo å spille for et engasjert publikum – og om det er festival eller klubb har ikke noe å si, men det å spille for et dedikert musikkpublikum som bryr seg om musikk kultur eller en sub kultur og ikke bare sonisk forbruksvare dét er våre beste minner.

Hvilke musikalske planer har dere videre i 2018?

Masse festivaler – og vi er allerede i gang med en oppfølger EP.

Sjanger

Norsk Pop

Det finnes utrolig mye bra norsk pop! I vår pop-liste finner du både aktuelle nyheter, noen klassiske perler og en og annen ukjent skatt som fortjener [...]

Les mer