Den norgesbaserte amerikanske artisten Ledfoot slapp nylig albumet, «Coffin Nails» på TBC Records. Dette er både tøft, særegent og lekent.
«Dette albumet ble spilt inn og mikset på to dager – live direkte til tape ingen editering, ingen overdubs bare meg helt ærlig på godt og vondt Ærlighet – for en dyrebar ting!» – Ledfoot
10 sanger ble spilt inn høyt på 2” tape og mixet til ¼” tape i løpet av to dager i Studio Studio Nyhagen på deres nyrestaurerte LYREC båndmaskin. Analog romklang og tape-vreng. Ikke noe fancy tøys, bare en unik artist som vrenger sjelen sin i den mest mulige nakne og ærlige innspillingen. Selv om det er spilt inn på gamlemåten er tekstene og prestasjonen absolutt et produkt av i dag – Gothic blues.
«Fuxsake,what a great ride this album is. Somewhere John Lee Hooker is smiling and stampin’ his foot to ‘Runnin’ Till I’m Done’! Love the 12 string riffing so much. You just don’t hear that enough these days. Brings to mind Stevie Ray on killing it on acoustic. Ledfoot on the Goodfoot got some serious mojo». – Winter Lazerus, mastering master
Ledfoot aka Tim Scott McConnell er en amerikansk artist og låtskriver bosatt i Norge de siste 30 årene. Han har gitt ut 5 album som Ledfoot, 4 album under navnet Tim Scott McConnell og vært med i flere band, blant annet legendariske The Rockats og The Havalinas, samt et samarbeidsprosjekt med Ronni Le Tekrø utgitt i 2020. I Norge er han også godt kjent fra sin rolle som Torpedo i NRK-suksessen «Exit» og han skrev også mesteparten av musikken til sesong to av denne serien. Han mottok Spellemannprisen i kategorien «Blues» for albumet «White Crow» og ble nominert for albumet «Black Valley». Bruce Springsteen spilte inn en versjon av Tim Scott McConnells låt «High Hopes» til sitt album med samme navn. Det debuterte på førsteplass på salgslistene i over ti land.
Ledfoot har skapt sin egen genre, gothic blues, og musikalsk opererer han i et mørkt landskap med klare referanser til den tidlige bluesen, og en helt egen Ledfoot-signatur gjennom hans unike bruk av 12-strengers gitar med veldig tykke strenger, stålplekter, bronseslide og stompboard. Live er han et fyrverkeri og et helt band alene.
Spilt inn i Studio Studio Nyhagen, spilt inn og mikset av Kjartan Hesthagen og mastret av Winter Lazerus (12x gull/platina, Donald Fagen’s “The Nightfly”, Michael Jackson, Martin Scorsese, Tom Waits, Pink Floyd og Clint Eastwood).
Vi tok en prat med Ledfoot om blant annet det nye albumet, julen og planene videre.
Gratulerer med albumet, «Coffin Nails». Kan du fortelle litt om det og om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Takk for det.. Konseptet ble til i fjor sommer da vi var ferdige med miksene til neste Ledfoot/Le Tekrø-plate som vi spilte inn med fullt band. I årevis hadde jeg sett på den gamle to-tommers båndopptakeren på bakrommet i Studio Nyhagen og tenkt at det ville være flott å gjøre et rett til tape analogt opptak, ingen punching, ingen overdubbinger bare jeg som spiller sangene som jeg gjør det live. Jeg nevnte det for Erik og Jarle på TBC Records og de elsket ideen, og så startet prosessen. Først måtte teknikeren min, Kjartan, få utført vedlikehold på maskinen (som ikke hadde vært brukt på 25 år) og så måtte vi finne noen to-tommers taper, som ikke er lett å finne. Da vi endelig hadde alt sammen, måtte vi på nytt lære om prosessen med å spille inn analogt, noe ingen av oss hadde gjort på flere år. Da alt var klart, gjorde vi platen på to dager – inkludert miksing.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne platen?
Jeg ønsket å holde det brutalt ærlig, vi sendte alt gjennom en gammel SSL-mikser til tape og blandet med et tape-ekko, en romklang og et par kompressorer. Jeg spilte inn en sang og deretter mikset vi den i et par omganger og gikk videre til neste sang. Lydbildet ble skapt gjennom begrensningene vi la på oss selv. Det er et sitat av Leonardo da Vinci som jeg har lært å leve av som kunstner – «Art lives from constraints and dies from freedom».
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
Jeg antar at alle sangene kommer fra et veldig personlig sted. Jeg har fire barn og elsker dem alle like mye. Jeg antar at jeg ser på sangene mine på samme måte – hver og en er spesiell på forskjellige måter.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hvordan kommer du deg i så fall ut av denne?
Inspirasjon for meg kommer fra bare å leve. Hva kan være mer inspirerende enn det? Jeg har aldri opplevd skrivesperre. Jeg antar at jeg bare MÅ skrive. Jeg jobber konstant med mange sanger på en gang, og så er de du bare setter deg ned og skriver på tjue minutter, det skjer mye.
Hva er det unike i ditt musikalske univers?
Som jeg sa, tror jeg at rommet du bygger definerer stilen din. Jeg bygger det ved å begrense meg til hva jeg kan gjøre med en gitar, en slide, to stomp-bokser og stemmen min. Jeg bruker bare åpne stemminger på «Coffin Nails» bruker jeg fem forskjellige stemminger og alle leder meg til et nytt sted. De har alle sine begrensninger som tvinger meg til å gå dit jeg ikke har vært før. Det er ting du kan spille i en standard stemming som er fysisk umulig å spille på gitarene mine, og omvendt. For ikke å nevne at jeg bruker veldig tykke strenger på tolvstrengsgitarer og en høy baryton åtterstreng for sliden. Enhver gitarist kan fortelle deg at det ikke er enkelt, du må jobbe hardt. Dessuten har jeg lært av bluestradisjonen at du skal skrive og synge om det du er redd for å si høyt … Musikken min handler om den katarsisen.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg begynte å spille i motorsykkelbarer i Florida i 1975 da jeg var seksten; fem førtifem minutters sett per kveld. Faren min kjøpte en banjo til meg da jeg som liten bodde hos han i Wales. Han jobbet lange skift, og det var slik jeg brukte tiden alene. Senere gikk jeg over til bass og deretter gitar. Jeg vokste opp med country og westernmusikk, folk, blues og da min eldre bror John begynte å høre på rock, så gjorde jeg det også. Han er en veldig god gitarist og grunnen til at jeg begynte å spille, han inspirerte meg.
Du er en amerikansk artist og låtskriver som er bosatt i Norge de siste 30 årene. Kan du fortelle litt om forskjellen det er å være artist i Norge i forhold til USA?
Jeg antar at den største forskjellen bare er størrelsen på landet. Musikkindustrien her var en veldig tett sammensveiset gjeng da jeg først kom hit og alle kjente alle. I statene er det ikke sånn, det er bare så stort og mye mer «dog eat dog».
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Hehe, jeg har fire barn og livnærer seg som musiker. Det finnes ikke noe som heter fritid.
Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for deg?
Å være artist og musiker er en tøff vei uansett hvor du er. Jeg har hatt mange tøffe tider før og etter flyttingen til Norge. Det følger med jobben uansett hvor du er, og det finner du ut ganske raskt når du forplikter deg til dette yrket.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
Jeg antar at jeg ikke prøver å være noe annet enn den jeg er. Jeg gjør det enkelt, ærlig og til poenget. «No smoke and mirrors – what you see is what you get».
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Jeg antar at det var den første kvelden bandet mitt, The Havalinas, åpnet for Bob Dylan på «Oh Mercy»-turneen. Vi var giret og klare til å sparke litt rumpe («kick some ass»). Under introen løp bassisten Smutty og jeg frem og tilbake på kryss og tvers av scenen og tråkket på hverandres kabler og begge falt pladask på rumpa. Det var noen sekunders stillhet i hele teatret. Smutty og jeg begynte bare å le, og så begynte publikum å applaudere. Alle elsker en god flause.
Hva er det morsomste eller mest spesielle øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?
Det er mye, men jeg antar at det beste var å stå på en scene foran et publikum for første gang og vite at det var dette jeg var ment til å gjøre.
Hvilke artister/band/produsenter har du hørt mye på eller hentet inspirasjon fra?
Woody Guthrie, Johnny Cash, Bob Marley, Reverend Gary Davis, Louis Armstrong, Mississippi John Hurt, Hank Williams, Led Zeppelin, Eddie Cochran, Bob Dylan, Roscoe Holcomb – det er mange.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Sant å si, så jobber jeg konstant med musikk for tiden, så jeg får ikke mye tid til å lytte. Jeg antar at de fleste kokker heller ikke vil se et matlagingsprogram etter ti timer på kjøkkenet. Jeg leser mye.
Har du en favoritt-matrett i så fall, og hvilken matrett kunne du spist 7 dager i uka?
Min favorittmat er kaffe.
Hvordan og hvor skal julaften feires for deg og din familie?
Barna mine tilbringer julaften med moren sin og den norske familien. De kommer til meg første juledag, som er når vi feirer i statene. Jeg tilbringer julaften alene med å lage mat til første juledag, med en flaske vin, og lager en full Southern Christmas spread.
Hva står på menyen på julaften?
Igjen, det er første juledag for meg. Kandiserte søtpoteter, southern baked beans, kalkun med fyll, rosenkål med skinkehaser, maisbrød når jeg finner det riktige maismelet. Basic Southern.
Hva handler julen om for deg?
Jeg har egentlig alltid kalt det ‘familiedag med barna mine’.
Jeg er ateist, så det er den ene dagen i året hvor formålet kun er å feire vår kjærlighet til hverandre. Jeg får lage den julemiddagen til alle barna mine som har blitt en tradisjon hos oss, og jeg får se dem alle sammen, sammen og glade. Det er fantastisk å oppleve.
Hvilken norsk julelåt og utenlandsk julelåt er dine absolutte favoritter?
«Julekveld i Skogen» av Sputnik. Den første julesangen jeg hørte her i Norge.
«White Christmas» av Bing Crosby fordi den minner meg om å være en liten gutt.
Har du sett en bra film eller serie i det siste som du vil anbefale?
«Jeg vet hvem du er, men hvem er jeg?» Et spørsmål sønnen min spurte meg da han var ti, og det ville blitt en fantastisk film, den vises i hodet mitt uten stans.
Du kan bare høre på en eneste sang resten av livet; hvem velger du?
«I’m so lonesone i could cry» med Hank Williams – the one and only
Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Det neste stedet jeg spiller på. Jeg har sittet alene på scenen i Glastonbury, jeg har åpnet for Clash, Dylan, Ramones, Cramps, Kiss, Crowded House, Tina Turner, Jerry Lee Lewis, Joe Turner, James Brown, Chuck Berry, Mink Deville, Iggy, Big Joe Turner, The Dead Boys, Carl Perkins og så mange flere. Det som gjør en konsert spesiell er publikummet.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Det er ikke noe slikt som en norsk musiker, amerikansk, marsboer osv. Musikere tenker ikke sånn, jeg gleder meg til å spille med alle som inspirerer meg. De norske musikerne som gjør det nå er min bror Ronni le Tekrø, H.P. Gundersen, Marcus Klyve, Trond Augland, Anders Odden, Bjørn Kristiansen, Bjørn Holm – mange. De ser meg i øynene og får meg til å gråte, det gjør de alle sammen.
Hvilke musikalske planer du videre?
I intend to run until I’m done.
