Følelsen av tilintetgjørende og kvelende desperasjon er altoppslukende på «Ukens album». Apocalyptic Wasteland Blues tar norsk krøst punk til neste nivå.
Stavanger-baserte Agenda ble etablert i det verden skulle gå under, i desember 2012. Etter slippet av platen Menneskehetens Massegrav (2014) og split-releasen Agenda/Mørkt Kapittel (også 2014) har det der i mot vært helt stille rundt bandet, inntil nå. Da «Suffer» (den første singelen fra det blodferske albumet) ble sluppet tidligere i år, gikk deler av vårt musikkpanel fullstendig bananas. For det første ble det tydelig at bandet har gått fra norsk til engelsk, men desto mer markant og gledelig; produksjonen er løftet noe så inni granskauen! «Suffer» er et oppjaget, galopperende og konfronterende monster av en låt, som med unntak av noen få pustepauser drar deg gjennom et landskap av smerte, desillusjon og håpløshet i et rasende aggressivt tempo. Hans Olaf Myrvang leverer en perfekt vokalprestasjon som på mange måter også oppsummerer Apocalyptic Wasteland Blues i sin helhet med et ord; desperasjon. En altoppslukende, nærmest kvelende desperasjon.
Det må sies at hverken tematikken eller musikken er grensesprengende eksperimentell sett fra et sjanger-perspektiv. Apokalypse, død og fordervelse er for ABC å regne og den musikalske innpakningen er trygt forankret i etablerte sjangere. Agenda har altså ingen intensjon om å finne opp det musikalske hjulet på nytt.
Og godt er det.
I stedet har de brukt tid på å forbedre, forsterke og til slutt perfeksjonere uttrykket sitt. Nevnte «Suffer», men også spesielt «Save Your Praise», «Life Left Behind» og «Cognitive Dissonance» er såpass tettpakket med elementer i raskt tempo at produksjons-utfordringene må ha vært nødt til å ha vært mange. Produsent Ørjan Kristoffersen Lund imponerer med andre ord voldsomt. Lytt til «One Question Remains», som i løpet av kort tid beveger seg mellom intro, 90-tallets gitarvegg riff (som ville fått Bob Rock til å rødme) og allsangvennlig krøst punk, alt i et forrykende tempo. Alle elementer er allikevel krystallklare, vokalen er perfekt plassert mellom øvrige instrumenter. Imponerende, mesterklasse! Vi snakker next-level shit her.
Den tjukke røde tråden har utvilsomt tatt lang tid å perfeksjonere, men belønningen er et album som vil tåle tidens tann og (hvis det tross alt finnes rettferdighet i verden) sparke inn noen dører når festivaler nå begynner arbeidet med planleggingen av 2020.
Agenda tok seg tid til å gjøre et intervju med NPS midt under den pågående turneen, som du kan lese under musikkvideoen.
Agenda – Suffer (2019)
Grattis med utgivelsen av Apocalyptic Wasteland Blues! Fortell oss litt om hvordan skiven har blitt til fra idé til ferdig album?
Takk for det! Apocalyptic Wasteland Blues inneholder en gammel låt som vi har spilt siden 2014. Ellers ble de fleste andre låtene til etter at vi begynte å øve sammen som et band igjen i 2017 etter et par års pause. Det var aldri én definert idé bak skiven utenom å øve inn nye låter til vi til slutt hadde nok låtmateriale til å gå i studio og spille inn et helt album. Vi visste bare at det skulle bli mørkt, hardt og stappet med alle de klisjeene vi elsker med denne sjangeren. Akkurat som alt det andre Agenda har gitt ut.
Siden førsteskiven merker vi oss at dere nå skriver tekster på engelsk, hvilke tanker ligger bak hamnskiftet?
Jeg har fått det spørsmålet et par ganger etter utgivelsen: «Hvorfor har dere skiftet til engelsk?». Og jeg svarer vel stort sett «fordi det er kult!», på grunn av at jeg egentlig ikke husker helt hva eller hvem som sto bak avgjørelsen om dette skiftet. Men dersom jeg skal prøve meg på en mer seriøs forklaring, er det vel forskjellige grunner til det. Hovedgrunnen er at Trond skriver bedre tekster enn meg, og han foretrekker å skrive tekster på engelsk. Samtidig er ikke den vestlandske skarre-r-en så lett å gjenskape med skrikevokal. Dette blir veldig nerdete, men vår krøst er mer beslektet med den amerikanske krøsten enn den svenske, og den kler bedre engelske tekster. Når det er sagt, er vi veldig fornøyde med at vi har kjørt norske tekster på tidligere utgivelser, og det er heller ikke skrevet i stein at vi fra nå av alltid vil kjøre engelsk.
et utrettelig driv og en plaget patos som treffer umiddelbart
Bjørnar Mæland, Disharmoni
Apocalyptic Wasteland Blues låter tyngre, bredere og bedre skrudd enn sin forgjenger. Hvilke grep er det dere har gjort siden sist?
Grepet vi har gjort, heter Ørjan Kristoffersen Lund. Nå er jeg kanskje det man kaller inhabil, ettersom Ørjan er både en god kompis og gitarist i mitt andre band Avast, men han bør definitivt være på listen når band fra det harde spekteret av sjangersegmentet skal velge seg studio her til lands. Han har en forkjærlighet for det harde og brutale som han klarer å gjenskape i studio, som jeg personlig mener at man ellers må til utlandet for å få. Her er det selvfølgelig snakk om personlige preferanser, men Apocalyptic Wasteland Blues er lydmessig det beste jeg har vært med på så langt. Når det er sagt, er nok låtene i seg selv også en grunn til at skiven høres tyngre ut enn tidligere utgivelser, ettersom det er flere seige låter som smeller ganske så bra fra seg når motoren settes i gang. Før var det stort sett d-beat-lokomotivet fra ende til faen.
Hvor involverte er dere i selve produksjonsprosessen?
Låtproduksjonen står vi 100 % bak selv, mens i opptaks- og mikseprossessen var det Ørjan som styrte skuta. Vi kom med preferanser med tanke på gitarlyd og slikt, mens han tok tak i hånden vår, guidet oss fint til der vi skulle stå og sa «start» og «stopp» når han ville ha lyd fra oss. Lydmessig traff Ørjan blink med første miks. Det eneste som ble litt justert etter våre tilbakemeldinger, var de forskjellige instrumentenes volum i forhold til hverandre.
Albumets tematikk er mørkt som pokker og levner lite håp for menneskeheten… Hva er inspirasjonskilden(e) bak den røde tråden, sett bort fra det musikalske?
Det er jo denne politikken da, eller ideologien, verdenssynet eller menneskesynet. Strengt tatt vet jeg ikke helt hvilket ord som passer best inn her, men la meg si det slik at vi alle i bandet tilhører det radikale spekteret når det gjelder politiske meninger, og vi har liten tro på at vi har en særlig lys fremtid i møte både når det gjelder menneskeheten i seg selv og ikke minst når det gjelder vår kjære moder jord. Innad i bandet er vi nok litt uenige i hva som er løsningen, men vi er helt enige i det faktum at noe bør gjøres. Og albumets tematikk gjenspeiler den desperasjonen vi føler på når vi ser hvor vanskelig og hvor lite sannsynlig det er at noe vil skje før det er altfor sent. Samtidig er det viktig å holde humøret oppe, derfor er litt humor blandet inn i det hele, selv om det virker som den humoren ikke plukkes opp av andre enn oss selv. Hehe! Slik er det vel ofte med intern humor.
Don’t panic: Agenda haven’t ditched their all-guns-blazing aggression
Craig Hayes, In Crust We Trust
«Apocalyptic Wasteland» alene kunne vært en typisk fet metal-tittel, men inkluderingen av ordet «Blues» er spennende. Ligger det noe musikalsk bak det valget, eller er det en referanse til det å føle seg blå?
Når jeg får slike spørsmål, tenker jeg på hvor kjedelig sannheten ofte er. For her er historien så kjedelig at skiven egentlig skulle hete Cognitive Dissonance, men det synes vi hørtes for seriøst ut. Så da sa Trond noe om at «Apocalyptic» og «Wasteland» er kule ord. Begge har vokst opp med den amerikanske new school-punken, hvor et av de store bandene var Strung Out, som har et album som heter Suburban Teenage Wasteland Blues. Og hva blir 2 + 2? Jo, Apocalyptic Wasteland Blues! I etterkant ser vi jo at navnet er veldig passende til tematikken på skiven, og for så vidt at ordet «Blues» passet perfekt med tanke på hvor mørkt skivens budskap er.
Albumets første spor («Suffer») ble en favoritt i redaksjonen når den traff gatene som single tidligere i år. Fortell oss litt om hvordan låten ble til?
Låten ble til som alle de andre Agenda-låtene: Trond laget det instrumentale, jeg la på vokallinjer i hjemmestudioet hans, og han skrev tekst som passet til linjene mine.
Tittelen er vel en aldri så liten hyllest til Bad Religion, og et par tekstlinjer er vel en referanse fra en monolog i Boondock Saints, hvis jeg ikke husker feil. Kanskje ikke superoriginalt, men Agenda eksisterer ikke for å finne opp kruttet på nytt. Vi eksisterer for å spille hard kvalitetsmusikk og kose oss, og den oppgaven klarer vi ganske så godt, om jeg skal få lov å si det selv.
Agenda – Life Left Behind (2019)
Hvis man skal oppsummere det musikalske, tekstene, det visuelle… alt i et ord, da tenker vi «desperasjon». Hvor mye tankevirksomhet og eksperimentering ligger bak for å få den røde tråden til å sitte såpass godt?
Desperasjon er noe vi alltid har mestret, så det ligger i grunn lite tankevirksomhet og eksperimentering bak noe, for å være helt ærlig. 99 % av alle Agenda-låter handler om død, vold, fordervelse, ødeleggelse, sinne og desperasjon. Etter flere års erfaring med å både lage og høre på musikk som omhandler slike temaer, kommer det visuelle ganske automatisk etter hvert. Dette er for så vidt også styrt av det sjangersegmentet dikterer. Det nytter ikke å spille krøst og synge om hvordan du møtte fruen eller hvor flott mannen i ditt liv er, og det nytter ikke å gi ut en krøst-skive med hyggelig og oppløftende plateomslag. Det går bare ikke.
The formula for Agenda might be simple, destroy all that lie before them and don’t hold back. However, the way in which they push forth constantly with track after track of devastating heaviness is truly spectacular
Carl Fisher, Games, Brrraaains & A Head-Banging Life
Denne går til Hans Olaf og Trond; dere er også meget aktive med fantastiske Avast som også er single og turné-aktuelle. Hva er det beste og hva er spesielt utfordrende med å ha to prosjekter som fyrer av samtidig?
Takk for skryt, det settes pris på. Det beste med å ha både Agenda og Avast er at vi får leve ut to viktige, men litt forskjellige deler av vår identitet. I Agenda får vi være punkere. Det var i punken vi startet, og den delen vil vi aldri miste. Vi får spille politisk ladet sinnapunk, reise rundt og møte alle de fantastiske menneskene som er en del av en undergrunn som de færreste får oppleve. En undergrunn hvor en drøm om en bedre verden, sinne og glede blandes med hard musikk i en fantastisk symbiose. Noen av våre beste minner er på veien med punkerbandene våre.
I voksen alder har vi også forelsket oss i en ny verden, en metallscene hvor man finner freaks and geeks som man også kan relatere til. Folk som liker blast-beats og melodi, som forguder favorittbandene sine, og som ikke blir sure av sanger som varer i ni minutter. Gjennom Avast har vi fått titte litt inn i den verdenen, og vi liker det vi ser.
Det er i grunn ikke så mange utfordringer med å ha disse to prosjektene ganske aktive samtidig. Litt sånn klatt med kabaler som må gå opp har vi jo selvfølgelig, men på grunn av den klare forskjellen i sjanger er det egentlig ganske lett å balansere. Agenda må vi pushe, mens Avast går mer av seg selv når det kommer til booking. Samtidig må det jo nevnes at ingen av bandmedlemmene i noen av bandene er yrkesmusikere, og at det derfor begrenses naturlig av andre ting enn det faktum at to av oss spiller i begge band.
Fortell oss litt om planene deres videre for 2019?
Vi har nettopp startet på vår slippturné som vi ganske så passende har kalt «Apocalyptic Wasteland Tour». Vi spilte to konserter i Stavanger på slippdagen 23. august, og i Oslo dagen etter. Vi stikker til Bergen og Trondheim litt ut i september, og så blir det Stavanger igjen på Tunghørt-festivalen i november, som både Trond og jeg er med på å sette opp. I slutten av november stikker vi til Kristiansand og Tønsberg. Utlandet spares til neste år. Følg med for oppdateringer.
Ellers må det nevnes at det kommer flere hjemmemekka musikkvideoer fremover. Ja! Denne guttebassen har lært seg Premiere Pro. Få gang!
