For americanaen har det virkelig vært snakk om en ny vår de siste årene; en sjanger som her til lands ble bygget opp av profilerte musikere som Claudia Scott, Hellbillies, Jonas Fjeld og flere. Her stod også Johanna Demker og Alf Bretteville-Jensen støtt, og deres blomstrende samarbeid som Trudy & Dave viser at det er noe de for alvor fortsatt gjør.
Du har allerede blitt servert en ekte stjernepose av singler med «Force of Nature», «1000 Guns» og «Call Home», som sammen med ytterligere syv låter er med på albumet «Out of Our Minds» som Trudy & Dave slapp fredag 13. mars (digitalt og på CD).
«Out of Our Minds» inneholder individuelle komposisjoner og en del felleskrevet materiale, og presenteres i bandformat med kollegaer fra øverste musikalske hylle; Tomas Pettersen (trommer), Magnus Berg (gitar), Bjørn Berge (slide), Olav Torgeir Kopsland (div. strenger) Bo Dundic Berg (bass) og Eivind Kløverød (perkusjon). Dette resulterer i en plate som burde glede ethvert dunkende americana-hjerte der ute.
Alf og Johanna har begge flere utgivelser ute i egne navn, og mange vil i tillegg kjenne dem igjen som låtskrivere på hit-utgivelser i Europa og Sør-Amerika. Med låtskriving som kjernen av deres musikalske virke, har de begge en nær forkjærlighet for gode, relevante tekster og iørefallende melodier. De har dessuten begge vært sentrale i låtskriverprosjektet RAUS, sammen med Amund Maarud, Jace Everett, Nordgarden, Elg, Jeff Wasserman, Asle Beck og Tove Bøygard, m.fl. I november opptrådte de også i ærverdige Royal Albert Hall i London under Norwegian Blues Adventure.
Vi tok en prat med dem om blant annet det nye albumet, Royal Albert Hall og planene videre fremover.
Gratulerer med debutalbumet deres, «Out Of Our Minds». Kan dere fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Tusen takk. Til forskjell fra å gi ut soloalbum, har dette vært en lang reise med mange meninger fra mange kanter. Vi har hatt behov for å bruke tid, få det hele litt på distanse for å kjenne at vi har vært på rett spor. Nå er vi veldig glad for at det tok to år fra vi startet innspillingen, til utgivelsen, og vi er veldig stolte av resultatet.
Hva handler denne platen om og hva ønsker dere å formidle gjennom den?
Dette er løsrevne episoder fra mange levde liv. Låtene handler vel i grunn om hvordan verden og menneskene rundt påvirker oss, på godt og vondt. Vi begynte jo å spille sammen live på slutten av 90-tallet, men rakk aldri å spille inn noe sammen på det tidspunktet, da vi var opptatt av egne karrierer og også fikk familier på hver vår kant. Da vi startet samarbeidet på nytt gjennom et låtskriverseminar i 2015 ble det med en gang naturlig å tenke «album».
Platen har kommet til låt for låt, og vi er opptatt av at det er spredning i type låter for å skape variasjon, samtidig som det er en helhetlig sound på platen. Det har vi klart, sammen med bandet vårt, og Georg Storhaug som har vært med og produsert og mikset «Out of Our Minds». Utover dette håper vi at lytteren finner innholdet relevant i forhold til sitt eget liv.
Hvilke tanker har dere gjort dere rundt lydbildet av dette albumet?
Platen er innspilt «live» i My Town studio hos Eivind Kløverød. Trommer, bass, elgitar og kassegitarer med ledevokal er tatt opp direkte, hvilket har gitt et veldig luftig og organisk lydbilde. Idealet har vært å nærme seg konsertformatet. Vi liker at det låter røft. I denne sjangeren er det best å holde seg til hvordan instrumentene faktisk låter. Det er en ren «strengeplate» uten tangenter denne gangen. Vi er glade i både orgel og piano, men ønsket å ikke fylle opp lydbildet, men som sagt holde det luftig. Derfor ble det pålegg av mandolin og pedalsteel i stedet.
Hvilke låter har dere et spesielt forhold til fra platen?
Det er vanskelig å svare på da alle er våre «babies» som man av og til blir lei av i løpet av prosessen, samtidig som alle har en egen, spesiell plass i hjertet. For å nevne noen:
«Force of Nature» er jo på en måte en signatur-låt, da den var den første som ble skrevet til prosjektet på låtskriverseminaret RAUS, og den som startet hele tanken på et felles album. Samtidig oppsummerer den Trudy & Dave-sounden veldig.
Hvis Trudy skal trekke frem én låt, er det kanskje «Loving Breeze», som kom ut som single samme uke som hun giftet seg i august 2019.
Dave velger seg «Space». Veldig klar linje fra Bretteville-albumet fra 2011, men samtidig godt innenfor sounden til Trudy & Dave.
Hva er det spesielle i Trudy & Dave sitt musikalske univers?
Det som kjennetegner oss først og fremst er jo harmoniene våre. Vi utfyller hverandre veldig vokalmessig og det føles som den mest naturlige ting i verden å synge tostemt på felles- og hverandres låter. Det spesielle er den rendyrkede americanasounden. Dobbel vokal på singer-songwriter materiale med rockekomp. Kan jo ikke bli bedre.
Hvem er Trudy & Dave, og hvor kommer navnet fra?
Trudy & Dave er en låt av en av våre helter, John Hiatt. Vi kalte oss først for Bretteville/Demker, men det var det ingen som husket så da vi skulle finne på et bandnavn lette vi etter inspirasjon hos artister som vi er har hørt mye på opp igjennom og landet altså på Trudy & Dave. Den sangen har et Bonnie & Clyde-tema gående som er ganske uimotståelig også. Hvem vil ikke være to desperados mot resten av verden?
Hvordan og når startet det for dere med musikk og sang, og hva er deres musikalske bakgrunn?
Johanna startet å synge i barnekor i 6-årsalderen og har holdt på siden. I tenårene sang hun mye jazz før hun ble en «frelst» singer/songwriter og begynte å skrive egne låter i 20-årsalderen.
Det var et rikt miljø for dette i Oslo på 90-tallet og det var her Alf og Johanna møttes. Inspirasjonskilder var på den tiden Nancy Griffith, Steve Earle, Emmylou Harris, John Hiatt, Tom Petty, Buddy Miller og mange flere.
Når dette er sagt hører vi på mye forskjellig. Johanna (som er svensk) er veldig glad i den nordiske, ukompliserte melankolien, som hun har fått inn med morsmelken, og som gir gjenklang i for eksempel Jan Johansson og Tord Gustavsens kammerjazz. Svensk pop-rock som Kent, Håkan Hellström, Winnerbäck for ikke å nevne Robin berører også.
Alfs første plate var «The Return Of The Raga Rockers». Han har alltid hatt rockreferansen som utgangspunkt – tre korder og sannheten. Senere skulle Alf selvsagt bli sologitarhelt, og han øvde skalaer på gitarhalsen gjennom hele militærtjenesten. Rett etter militæret var det plutselig «rootsbølge» i Norge, og da ble det jammen innkjøpt akustisk gitar i stedet, men rock henger fortsatt i. Derfor er det også veldig riktig å ha Tomas Pettersen på trommer på denne platen, og trommer ganske høyt i miksen til å være americana.
Dere skriver også låter for andre, og med hits i både Sør-Amerika og Europa. Kan dere fortelle litt om det?
Johannas første single, fra det første soloalbumet fra 2002, «True Love», ble innspilt av den franske artisten Jenifer (Játtends l´amour, på fransk) og ble en superhit i den fransktalende verden den sommeren med over to millioner solgte eksemplarer. Det førte til at Johanna reiste rundt i Europa i flere år og skrev låter sammen med andre låtskrivere til forskjellige artister.
Alf skrev «Better Off Alone» til Sissel Kyrkjebøs «All Good Things»-album. Den ble single og mye spilt på hennes turneer, TV-opptredener og på radio. Blant annet ble låten plukket opp av artisten Roberta Miranda, «Brasils Sissel», og hun fikk den oversatt til portugisisk. Den er siden gitt ut der flere ganger.
Dere har også vært sentrale i låtskriverprosjektet RAUS. Kan dere fortelle litt om det?
RAUS kom i stand etter en idé Johanna fikk da hun var på Todalshytta i Nordmøre en sommer. Jeg hadde vært på flere låtskriverseminarer arrangert av Gramart og NOPA, og tenkte at dette kunne være et fint sted å sette i gang noe sånt for artister som driver innen americana, country, vise/folk og blues-sjangeren. Det har kommet utrolig mange låter som har blitt både radio-listet, innspilt og utgitt på forskjellige plater, og i tillegg ført til TV-opptredener og spellemannsnominasjoner.
Det er noe spesielt som skjer i det kreative møtet som låtskriving på dette nivået er. Det et både fruktbart, morsomt, inspirerende, og kan være utrolig frustrerende på samme tid.
Kan dere fortelle litt om en av deres beste opplevelser fra en av deres liveopptredener?
Det var uten tvil fremføringen i Royal Albert Hall i november i fjor, sammen med resten av Labelmates-gjengen, som har gitt ut plater på Blue Mood Records. Stemningen i denne legendariske konsertsalen var noe vi aldri kommer til å glemme. Magisk! I tillegg til å fremføre våre egne låter, koret vi med mange av de andre artistene, og fikk dermed lov til å bruke mye tid ute på scenen.
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Vi liker artister som ikke nødvendigvis er så fastlåst i sjanger, men som er opptatt av å skrive gode låter. Når det er sagt så kommer inspirasjonen til Trudy & Dave stort sett fra den store smeltedigelen som den amerikanske musikktradisjonen er. John Hiatt, Rodney Crowell, Steve Earle, Buddy Miller, Darrell Scott. Vi liker å mikse komponenter fra country, rock, folk, blues, soul og pop – altså americana.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?
Vi er jo glade i både det rå og tøffe, det såre, og de gode melodiene. Det viktige er at det er godt håndverk, og at det fenger på en måte som berører en. Det er vanskelig å bli mer konkret enn det, fordi dette er jo så individuelt hva man blir berørt av, men det er altså et stikkord.
Det er, som du sier utrolig mye bra som rører seg innen norsk musikk om dagen, men for å nevne noe av det vi har hørt på det siste halvåret så kan nevnes: Jo Sverre, Nordgarden, Claudia Scott sin siste plate, Ronnie Jacobsen, Signe Marie Rustad, Gabrielle, Sondre Justad, Narum, Amund Maarud, Jack Stillwater, Erlend Ropstad, for å starte et sted.
Hva er det morsomste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som artister?
Bortsett fra å spille i Royal Albert Hall, så er det nok for Johannas del, å sitte på VIP-plass i L´Olympia i Paris på konsert med Jenifer, og høre tusentalls mennesker i publikum gå helt bananas under de første taktene av en hennes egen låt, «True Love». Vill jubel, plystring og hender i været gjennom hele låten og folk kastet blomster og gaver på scenen. Der var det høy ståpelsfaktor på Demker.
Alf delte campingvogn med Emmylou Harris på Norwegian Wood i 1996.
Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville dere valgt?
Dave/Alf kunne tenkt seg å spille inn en gitarplate med Marius Müller, og skrevet en låt som Dumdum Boys ville spilt inn. Trudy/Johanna ville passet på at den låten var en duett med henne og Prepple.
Kan dere fortelle litt mer om hvordan det var å opptre på det ærverdige stedet, Royal Albert Hall?
For Johannas del var det en stor ære å synge duett med Knut Reiersrud. Å få så utrolige mye positive tilbakemeldinger på vår versjon av «Mr Bojangles», var jo ekstra hyggelig.
Sprøtt forresten, å gå ut på den legendariske scenen og både være kjempenervøs for alt som kan gå galt, og likevel ganske uten sceneskrekk! Stort, men trygt. Rare greier.
Her kommer en liten utfordring hvor dere må bevege dere et godt stykke unna deres egen sjanger. Kan dere nevne 3 norske «guilty pleasures» eller rett og slett «pleasures» fra følgende sjangre: rock, metal, jazz, EDM, punk, electronica, vise eller klassisk/opera?
Rock: Real Pleasures – Big Bang, Skambankt, Dum Dum.
Jazz: Tord Gustavsen trio (Ren pleasure!).
Vise: Guilty Pleasures – Eva Weel Skram: Falle til Ro, Ingebjørg Bratland: Fordi Jeg elsker deg.
Resten er hemmelig.
Hvilke planer har dere videre i 2020?
Vi hadde masse planer – inntil forrige onsdag. Et av målene for 2020 er å skrive den låten som skal definere det neste albumet, for å komme med oppfølgeren til neste år, og håpe på en pandemi-fri lansering neste gang.
