Få spillelister har blåst oss mer av banen enn musikkanmelder Sandeep Singh´s Topp 20; en av landets mest markante og innflytelsesrike stemmer setter standarden med «Grillings hos Dippa».
Sandeep Singh ble for alvor kjent i det ganske land i sin rolle som Idol-dommer, men det er først og fremst som musikkanmelder i VG og Dagbladet at han har tatt pulsen på musikkverdenen. At Sandeep er i sitt rette element er det liten tvil om, da både musikk og journalistikk har vært en del av livet hans helt fra den formative barndommen. Han foretrakk MTV fremfor barne-TV og løfter gjerne frem farens rikholdige kassettsamling som sentral for utviklingen av musikkinteressen. Allerede på barneskolen var Sandeep redaktør i skoleavisen og interessen for medier fulgte han senere inn i ungdomsårene. Studietiden tilbragte han blant annet med journaliststudier og film og TV-studier på Westerdals. I 2004 begynte han å anmelde musikk på frilansbasis, en rolle han senere skulle innta på Voice TV og TV2, før han tok steget opp i anmeldernes eliteserie.
Her i NPS har vi knyttet stor spenning til Sandeep´s Topp 20, og overraskelsen var ikke rent liten da spillelisten var klar. Med få unntak er spillelisten gjennomsyret av elektronika og hip hop av den kvalitativt meget solide sorten. Navn som Rune Lindbæk, Todd Terje og Lindstrøm bidrar med vanvittig sterke elektronikakutt, mens svært kredible hip hop-navn som Lars Vaular, Arif og A-Laget setter sitt urbane stempel på sakene. Det som allikevel overrasker mest er låtvalgene, der Sandeep ikke går for de åpenbare slagerne, men tydeligvis har gjort seg flid i å finne frem til de “skjulte” skattene. Tydeligst blir dette kanskje gjennom spillelistens aller første låt; Frank Aleksandersen´s “Mot evighet” fra 1979, som skapte umiddelbare ovasjoner her hos NPS. Få ting gleder oss mer enn å (gjen)oppdage norsk kvalitet som muligens har gått i glemmeboken i alt for lang tid.
Hei Sandeep! Vi ble blåst av banen umiddelbart etter å ha satt på listen, kan du fortelle oss litt om ditt forhold til Frank Aleksandersens låt «Mot evighet»?
Haha! Jeg ble blåst av banen selv første gang jeg hørte låten! Altså, jeg har aldri vært noen Åge-mann, men jeg «bonda» med en guide på Rockheim som ba meg sjekke ut musikken til den mer obskure Aleksandersen-fetteren. Spesielt på «Tilbake til meg selv» (1979) og «Krampe» (1981) ble jeg overbevist om at Frank var, om ikke mer talentfull enn hans mer hyllede slektning, i hvert fall utrustet med hvassere smaksløker. Her er det mye gull for de som setter pris på litt groovy og småpsykedeliske saker. Den drømmende «Mot evighet» er en skjult norsk perle og i mine øyne et perfekt startskudd på resten av spillelisten min der varme grooves er holdepunktet. Kall gjerne listen for «Grillings hos Dippa».
Med en klar overvekt av elektronika og hip hop på listen, vil du si at spesielt disse sjangerne oppsummerer din personlige smak, eller er det en ren tilfeldighet?
Det er nok ingen tilfeldighet. Jeg er en sucker for mye rart, men det er bass-orientert musikk som omkranser hjerteroten. Derfor har det gått i disco, house og rapmusikk helt siden barndommen. Jeg er oppfostret på hip hop, men fikk øynene opp for norsk klubbmusikk på ungdomsskolen da jeg fikk kloen i den første «Prima Norsk»-samleren. Og den første gangen jeg hørte Lindstrøms «WIGYGT» (2008) er det nærmeste jeg har vært en tantrisk opplevelse.
Mange snakker om en norsk musikalsk «gullalder», der rekordåret 2016 trekkes frem som helt ekstraordinært. Hva tenker du rundt saken; er norsk musikk bredere og er laget mer «toppet» (for å bruke et fotballuttrykk) enn tidligere?
Norsk musikk har jo aldri vært så bra som det er nå. Norske artister oser av selvtillit og erobringslyst, enten det er i pop eller mer marginale sjangre. Hvis man ser bort fra bare det økonomiske, så er det også rikt med kunstnerisk nyvinning. Personlig er jeg mest begeistret over kvalitetshoppet i norskspråklig urbanmusikk de siste 6 årene, der NMG/G-huset i Bergen, samt Nora Collective har bidratt heftig. 2014 markerte et hamskifte for meg, for det var det første året jeg hørte på mer norsk musikk enn utenlandsk – og det har vedvart.
Hvis vi presser deg til å nevne en norsk artist som har berørt deg på en helt spesiell måte, enten live, på plate eller ved personlig møte, hvem vil du trekke frem?
Bare én? Dette er nok ikke veldig kontroversielt, men mine fire store norske er Susanne Sundfør, Lars Vaular, Todd Terje og Kvelertak. Jeg skulle egentlig ha med sistnevntes «Ordsmedar av Rang» på listen, men den fucket litt for mye med den røde tråden. Det er nok ingen plater jeg har bumpet mer de siste 7 årene enn «Kvelertak» (2010), så det er på sin plass med en shoutout til det bandet som nesten egenhendig har ansvaret for at man aldri kan si «rocken er død» og faktisk mene det.
