Ti år etter albumsuksessen, «To The Treetops!» er Team Me endelig ute med sitt tredje studioalbum, «Something in the Making» på Propeller Recordings som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Dette kritikerroste albumet dekker emosjonsregisteret fra trøst og sorg til kjærlighet og eufori.
Team Me ble raskt en pop-yndling i det norske indie-landskapet etter albumene «To The Treetops!» (2012) og «Blind As Night» (2014). Begge ble hyllet av både publikum og kritikere i både inn- og utland og bandet ble også et ettertraktet liveband. De turnerte på tvers av Europa både fra Island i nord til Portugal i sør, og videre til massive markeder som Tyskland og Storbritannia. I Japan ble til og med «To The Treetops!» den mest solgte indie-skiven i 2012, og her hjemme mottok de Spellemannprisen for «Årets Popgruppe».
Men i 2015 sa det helt stopp. Suksessen tok overhånd, og gleden rundt Team Me avtok for grunnleggeren av bandet. «Det oppstod et slags elsk/hat-forhold – det du elsker mest blir noe du ‘rescenter’ fordi du har dratt det for langt og fordi man ikke skjønte at man skulle stoppa mye før».
Fem år i strekk uten pause ble nemlig nok, og Marius tok tilslutt den vemodige avgjørelsen om å legge ned hele bandet og fokusere på låtskriving og studioarbeid i tiden fremover.
Men etter som årene gikk innså Marius at tomrommet etter bandet var større enn han skulle tro, og til slutt måtte dette igjen fylles. I 2018 tok han telefonen fatt og strakk ut en hånd til medlemmene som tidligere hadde fungert som sin musikalske storfamilie, og gleden over å samles igjen var heldigvis gjensidig.
I 2019 har han igjen fått samlet gjengen i tillegg til å ha hanket inn to nye til fremtidens Team Me. Av originalbesetningen finner du Bjarne Alexander Ryen Berg, Simen Sandbæk Skari, Uno Møller Christiansen, Simen Schikulski, Elida Inman Tjørve og selvsagt Drogås Hagen selv. I tillegg har bandet fått med seg Ofelia Østrem Ossum (Einar Stray Orchestra, Moddi) som fast medlem.
I 2019 slapp Team Me tre låter før de igjen trakk seg tilbake for å ferdigstille et større prosjekt, nemlig bandets tredje studioalbum «Something in the Making», skrevet og produsert av Marius Drogsås Hagen. For å sikre ypperste kvalitet av deres musikalske verk har Team Me hentet inn globalt anerkjent teknisk kompetanse. Albumet er nemlig mikset og mastret av ingen ringere enn Grammy-belønnede Darrell Thorp (Foo Fighters, Radiohead, Beck) og Emily Lazar (Foo Fighters, Sia, Coldplay).
Dette er en glimrende plate, rett og slett rørende bra faktisk. Team Me er et av Norges beste indieband og vi er glade for at de, åtte år etter sitt forrige album endelig er tilbake. Vi vil gjerne si noen ord om tre av albumets låter, selv om det ikke er en lett oppgave fordi det finnes ikke et eneste dårlig spor på denne platen. Hvis vi allikevel skal trekke frem tre låter vil det være førstesporet, «Five Hour Flight Into the Light» – sterk og nydelig melankoli, «Green Crystal Rain on a Star» – dette er en lett gjenkjennelig Team Me-låt, storslått, rørende og vakkert – denne har fått en spesiell plass i musikkhjertet vårt. Til slutt vil vi nevne feel-good låten, «High Street» som er en oppløftende perle som får oss i godt humør.
Vi tok en prat med Marius, Uno og Bjarne i bandet om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med bandets tredje studioalbum, «Something in the Making». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Marius: Takker og bukker og nikker og neier! Jeg vil kanskje si at dette albumet er en slags bro over til noe nytt, en ny periode i Team Me universet, uten at jeg tror noen kommer til å bli veldig overrasket over at det ikke høres ut som Team Me eller noe sånt. Men for meg føles det som man er på vei et sted, både musikalsk, lyrisk og mentalt. Det aller vanskeligste med å være band, musiker, kunster, låtskriver er å fullføre noe, det er i alle fall min erfaring. (Then again, når er egentlig noe «ferdig»?? Haha) Fra skisse, eller noe så abstrakt som en idé i hodet til en ferdig låt som lever sitt eget liv.
Det har tatt lang tid å gjøre ferdig noen ting som helst musikalsk for meg, fordi jeg ikke har hatt overskuddet eller tro nok på meg selv. Derfor er denne skiven en seier for både bandet og meg, uavhengig av mottakelse. Platens lyriske innhold er for meg en slags kjærlighet til livet, med fare for å høres for pompøs ut (føkk it, jeg er pompøs). For meg handler tekstene om å endelig våkne fra en slags dyp søvn eller dvale, av den ubehagelige sorten. Når man våkner fra en sånn dvale, kan endelig jobben med å prøve å forstå sine indre emosjoner begynne, og det er både flott og vondt, men vil man endre noe, må man jobbe for det, tror jeg.
Et av Norges beste band har også laget et av Norges beste album, terningkast 6/6
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Marius: Noe er i kjent Team Me stil, altså med kor, skranglegitarer og pling og plong, mens andre deler av platen er for eksempel mer elektronisk. Det spriker litt i alle retninger føler jeg, og det var intensjonen, eller det ble i alle fall intensjonen underveis i prosessen. Jeg personlig elsker jo album som flyr i alle retninger. «Mellon Collie and the Infite Sadness» er jo min favortittplate noensinne. Flere av låtene utviklet seg i ulike retninger, og da bestemte vi oss for at akkurat det er greit, og at vi ikke skulle force noen ting, og heller bli med på det som skjedde og ikke nødvendigvis overanalysere for mye. Det er en del lange passasjer på denne skiven, som skal representere en slags drømme/dvaletilstand.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
Marius: Jeg ble veldig fornøyd med låten «Song for a Drummer». Kanskje mest fordi jeg opplever at vi greide å begrense oss i antall layers på den låten. Det er jo en låt man virkelig kunne overprodusert med både det ene og det andre, men det føler jeg altså at vi ikke gjorde.
Er det noe du setter ekstra stor pris på i deres eget musikalske univers?
Marius: Altså det er veldig store ressurser innad i bandet, og det er jeg veldig stolt av. Vi produserer og skriver alt av musikk selv, vi gjør artwork selv, vi er en veldig selvdreven gjeng. Sånn rent musikalsk er det jo dette med at alle synger. Det har vært med oss siden starten. Mulig det begynte fordi jeg ikke stolte nok på stemmen min til å synge alene, men det har nå bare blitt sånn. Dessuten er det utrolig digg å bare skrike ut tekstene når man spiller live. Samme faen om det er litt off eller surt. Energien er uansett det viktigste for meg. Det er bare å kline til liksom. Nøling er døden.
Team Me låter fortsatt som et av Norges beste band «Something in the Making» viser at god indiepop ikke går av moten, terningkast 5/6
Dere har holdt på en del år som band. Hvilke tanker har du rundt det å være musiker i Norge i dag og hvordan har det vært for dere?
Marius: Vi fikk jo en pangstart med NRK Urørt back in the days, og veldig mye skjedde på kort tid. Sånn sett var vi veldig heldige. Vi fikk også oppmerksomhet tidlig i karrieren fra utlandet og hadde mulighet til å spille en del i blant annet England, så vi fikk eksponert oss selv ganske heftig allerede 1 måned etter Urørt-finalen – det tror jeg var viktig. Vi skjønte tidlig at ingen av oss er særlige egnede businessmenn, så vi fikk kjapt tak i en manager som var villig til å stå på for oss. Thomas Ryjord gjorde ufattelig mye bra for vår karriere som manager, og fikk oss ut i verden og hjalp oss med å få finansiert sirkuset. Det betød at jeg kunne fokusere på låtskriving, låter til vår debutskive, som var helt avgjørende tror jeg. Det var mye turnering uten lønn de første årene, men det var jo heller aldri en motivasjonsfaktor i utgangspunktet.
Jeg tror motivasjonen må komme innenfra, dersom man skal få til bra greier i denne bransjen. Om man holder på med dette fordi man vil tjene penger, da vil jeg anbefale å skifte beite! Haha. I retrospektiv, er det beste tipset jeg kan gi, å passe på hverandre som mennesker, prøve å være ærlige på sine behov og kommunisere hvordan man har det. Man må passe på hverandre. Det er så fort gjort å glemme at man er menneske når ting går unna og ballen ruller. Noen ganger er det smart å stoppe opp og kjenne litt etter. Det burde i alle fall jeg gjort litt oftere vet jeg.
Hva inspireres dere av musikalsk?
Marius: Det er veldig mye forskjellig. Vi er jo 7 stk. i bandet, så det spriker veldig. Ofelia vår cellist har jo et bein plantet i klassisk musikk, mens keyboardist Elida kommer fra korpsmusikk. Bjarne, Uno og jeg er 90s kids som har vokst opp med grunge og alternativ rock, mens bassefar Schikulski har vært på emokjøret siden han plukket opp en gitar. Sistemann, estetikeren selv, Simen Skari kommer fra danseband. Var det «Dansolini» det het mon tro?
Hva slags musikk har dere vokst opp med og har noe av den musikken vært med dere hele livet?
Bjarne: Aldersspennet i bandet gjør nok at musikken som preget ungdomsårene er ganske forskjellig, men det som er veldig fint med dette er at vi gjennom å dele den musikken med hverandre, har fått høre mye musikk man nødvendigvis ikke ville ha sjekket ut, og slik sett utvidet hverandres musikalske horisonter (for å bruke et pompøst uttrykk).
Når det gjelder den eldre garde i bandet, meg selv inkludert, som vokste opp på midten av 90-tallet, var punk, grunge og alternativ rock veldig viktig. Soundgarden, Nirvana, Green Day, Smashing Pumpkins osv. og etter hvert Motorpsycho hadde veldig stor innflytelse i oppveksten. Hvis man skal dra frem en av dem tror jeg Smashing Pumpkins kanskje er det bandet som oftest dukker opp den dag i dag, både som inspirasjon, på spillelister og til diskusjon innad i bandet.
Team Me var et stort og vidunderlig band da de forsvant for sju år siden. Nå er de tilbake, som et stort og vidunderlig band igjen, terningkast 5/6
Dere har oppdatert 20+5 spillelisten deres. Hvordan har det vært, og hva har dere lagt vekt på vedr. utvelgelsen av låtene denne gangen?
Uno: Det er alltid morsomt å lage spillelister. Vi har jo gjort det i alle år, til roadtrips/turnéer, pre-konsert musikk, fester og andre sammenkomster. Enten det var å brenne CDer for å ha i bilen, eller sette opp «on-the-go» lister i iPod eller Spotify.
De gangene, vi som band, lager lister for blogger og andre nettsteder, så er det ofte enten låter/band/artister som har vært inspirasjon for oss opp gjennom, eller fronte folk vi kjenner for eksempel. Uten å 100 % huske helt hva vi gjorde forrige gang, så har vi litt fokus på folk vi kjenner denne gangen. Med noe annet gull innimellom.
Har dere sett en bra film eller serie i det siste som dere vil anbefale?
Bjarne: Igjen blir det vanskelig å svare for alle her, siden preferansene spriker fra Manga, via Fantasy til dokumentarer og true crime haha, men kan varmt anbefale to serier uansett: «Euphoria» på HBO og «The End Of The Fucking World» på Netflix, som begge omhandler temaer mange kan relatere seg til som oppvekst, kjærlighet og det å føle seg utenfor og beskriver dette på en måte som jeg kan relatere meg veldig til.
Det er Wombats som burde varmet opp for Team Me, ikke motsatt. Poprockbandets comeback er naivistisk og livsbejaende feel-good, selv om sorgen hviler i bakgrunnen, terningkast 5/6
Hva er det flaueste eller morsomste øyeblikket dere har hatt i deres musikalske karriere så langt?
Bjarne: Her er det uendelig med både morsomme og flaue øyeblikk å ta av, men tror nok dette stikker seg ut som det flaueste: Som relativt ferskt band, skulle vi spille en konsert på et mediehus i Paris, som både skulle filmes, sendes direkte på radio og ha publikum i salen, noe som gjorde at det var mange personer involvert i produksjonen.
Etter lydsjekken ble vi vist backstage hvor det var satt frem en hel del med fat som inneholdt forskjellige tapasretter. Kommunikasjonen med bandansvarlig var så som så, vi var veldig sultne, og så fort vi var overlatt til oss selv, kastet vi oss over hvert vårt brett. Sære i matveien som vi var, prøvesmakte vi litt av hvert, lot det vi ikke likte være igjen på brettene og forsynte oss med litt fra nesten alle som var satt frem. Alle i bandet ble mette og fornøyde, helt frem til resten av produksjonen også skulle spise og kom inn på backstage. Da gikk det veldig fort opp for oss at det var et brett med tapas per person, til alle som var på jobb og at vi hadde klart å spise opp/prøvesmake oss igjennom nesten alt. Glemmer aldri blikkene vi fikk da de så hva som hadde skjedd og vi ble så flaue at vi forlot stedet og ikke turte å komme tilbake før konsertstart. Heldigvis ble konserten veldig bra, en veldig ydmyk gjeng fra Norge takket ekstra høflig for seg og det var ingen sure miner fra vertene i etterkant heldigvis. Uansett utrolig flaut og noe vi fremdeles snakker om og rødmer av.
Kan dere fortelle litt om en av deres mest minnerike opplevelser fra en av deres liveopptredener?
Marius: Den gangen keyboardist Simen Skari ble spydd på av en fan. Tror det finnes et bilde av det også. Det var veldig underholdende for oss alle, med unntak av Simen og så klart personen som schpøy da.
Dere har nylig startet opp Norgesturneen deres (12. mars). Kan dere fortelle litt om den og hva publikum kan forvente seg på en konsert med dere?
Marius: Det er mye nytt materiale, og siden det er 10 år siden debuten vår «To The treetops», kommer vi til å spille en del fra den også. En god miks av rått og røte, høy trivselfaktor og en og annen bingo/lotteri sekvens under show.
Hvilke andre musikalske planer har dere videre i 2022?
Marius: Til sommeren blir det festivaler og det blir så stas! Ellers jobber vi med å komme oss til utlandet igjen, og gleder oss maks til å se våre europeiske og japanske venner igjen, etter alle disse årene. Vi jobber kontinuerlig med nytt materiale og er i ferd med å ferdigstille ny musikk as we speak. Det er masse spennende å glede seg til, både for oss og for lytterne våre. Indie-toget tøffer av gårde det.
