Et band proppfulle av selvtillit og kreativt overskudd leverer autentisk fullengder; Spidergawd er «Ukens album» med «VI».
I sentrum av den norske rockefaunaen finner vi Spidergawd, et band som har fremkalt, utløst og frigjort en nesten ubegrenset mengde godsaker siden første utgivelse tilbake i 2014. I en epoke der rocken (i sin sanne form) har vært under press fra så å si alle kanter, der noen vil hevde at sjangeren nærmest har vært uglesett og forsøkt avlivet blant viktige norske radiostasjoner og landsdekkende medier generelt, har Spidergawd raskt vokst frem som potente nasjonale premissleverandører av visjonær og autentisk vintage rock. Nå ser man riktignok tegn rundt omkring i verden på at trenden kan være i ferd med å snu, at folk i stadig større grad er i ferd med å både vende tilbake til rocken, og at sjanger og stilart nå rekrutterer ferskt blod hyppigere. For hver reaksjon kommer en motreaksjon; at folk er på søken etter analog autensitet og finner både trøst og utløp for frustrasjon gjennom rocken er nesten selvsagt med tanke på situasjonen verdenssamfunnet befinner seg i.
Nå handler ikke den foreløpige historien om Spidergawd først og fremst om god timing, selv om bandet (heldigvis) risikerer å stå i frontlinjen når publikum omsider slippes løs på festivaler og konsertarenaer igjen. Bandets nye album «VI» har skapt oppstandelse i blant annet Tyskland, med fantastisk omtale i Rolling Stone, VISIONS og Guitar Magazine. Ikke rart, all den tid låtenes arrangementer, instrumenteringen (som heldigvis fortsatt inkluderer barytonsaksofon), vokalen og produksjonskvaliteten, som alltid med dette bandet, er imponerende autentisk. Såpass ekte og rendyrket rock er lyden av Spidergawd, at det nesten føles bedragersk å høre på «Spidergawd VI» digitalt; dette er et band som utvilsomt gjør seg aller best på vinyl, all den tid det sannsynligvis vil være vanskelig å se Spidergawd live i nær fremtid. «VI» er det første Spidergawd-albumet med Brynjar Takle Ohr på co-lead gitar, som for øvrig også har bidratt stort i rollen som låtskriver. Rolf Martin Snustad på barytonsaksofon ga opprinnelig opp rockelivet etter 2019-turnéen, men har heldigvis valgt å returnere etter at han innså at livet uten rock ble for hardt å leve. Spidergawd-klassikere som «All And Everything» og «Green Eyes» er eksempler på hvordan saksofonen har bidratt til å løfte bandets lydbilde og tilføre den ekstra lekenheten som gjør at de virkelig skiller seg ut.
Album of the month, 5 av 5 stjerner
Spidergawd oppleves frisinnet, løssluppent, uten hemninger og med ekstreme mengder oppspart spilleglede på «VI». Åpningssporet «Oceanchild» setter standarden umiddelbart, der tjukke lag av gitarer understøttes av saksofonens ulmende kraft og stødige rytmeseksjon, noe som gir ekstra takhøyde til vokalens trolldomsaktige klangfarger. Det høyere tempoet er gjennomgående på albumet, noe som gjør at «VI» skiller seg fra discografien forøvrig; her er det ingen ballader eller eksperimentelle stilmessige krumspring a la «Careulean Caribou» («II»). «VI» er hands on, beint fram pur rock fra start til slutt, der det drivende tempoet er avgjørende for at arrangementene fungerer såpass godt som de gjør. Den instrumentelle kombinasjonen, tempoet og vokalens iboende bredde gjør at låter som «Running Man» og «Into The Deep Serene», som begge bygges rundt relativt stadardiserte riff, føles innovative og friske. Allikevel, den kanskje største forsen til Spidergawd på detaljnivå, er at gitarsoloer (korte som lange) igjen føles både naturlig og forsterkende, helt uten ironisk distanse. Saksofonen er avgjørende for at akkurat dette fungerer såpass bra som det gjør for Spidergawd; er gitaren lys, ligger saksofonen der som et varmt teppe i dybden, og når det virkelig dras på i monitor, tilfører saksofonen en sår, nærmest desperat, menneskelig karakter og råskap. Slik utfordrer Spidergawd på kløktig vis de sjangermessige rammene de opererer innenfor, og blåser nytt liv i en sjanger man skulle tro at man hadde hørt alt og opplevd alle formler.
Albumet vitner om kreativt overskudd og et band proppfullt av selvtillit, all den tid de har valgt å ikke inkludere en krem-låt som «Disidentity» på langspilleren (figurerer som b-side på singelslippet av «Prototype Design»). Sistnevnte, «Oceanchild», «Into The Deep Serene» og «Running Man» er soleklare favoritter, men «VI» gir lytteren nye opplevelser ved hver gjennomlytting og vokser gradvis etterhvert som detaljer oppdages og totaliteten nytes i forskjellige settinger. Kudos også for bandets visuelle uttrykk og identitet, albumcoverne har alltid vært en fryd for øyet og «VI» er intet unntak.
Du kan lese intervju med Spidergawd under musikkvideoen, og høre bandets fantastiske 20+5 spilleliste her.
Spidergawd – Prototype Design (Crispin Glover Records 2021)
Siden forrige album har det skjedd endringer på personal fronten; fortell oss litt om endringene og hvordan rekruttene har vært involvert i arbeidet med albumet?
Brynjar Takle Ohr er ny i forhold til innspilling. S.4 og S.5 er skrevet av meg (Per), Hallvard og Kenneth. S.6 er hovedsakelig skrevet av Kenneth, Brynjar og meg. Jeg er nok fortsatt hoved-låtskriver, men jeg prøver så godt jeg kan å strekke meg etter de andres musikk-smak og ønsker deretter. Brynjar er glad i 80-talls stadium-pop-rock, eller AOR-rock om du vil. Dermed har det nok blant annet blitt et større fokus på å få frem de store refrengene.
En knyttnevesentrert ledestjerne inn i norsk hardrock på sitt aller mest gloriøse, terningkast 5/6
Når man kan utelate en låt som «Disidentity», så… ja, hvordan kan man utelate en så fet låt fra et album?
Hahaha…ja, jeg ville ikke gjort det. Vi lager våre ulike låtrekkefølger, og denne gangen var det Rolf Martin Snustad sin som fikk flest stemmer. Her i gården er det demokrati.
Dere har et tettpakket program i tiden som kommer, som jo kommer til å være en dramatisk endring i forhold til den kollektive stillstanden vi alle har vært en del av de siste årene. Hva ser dere mest frem imot i den kommende perioden, og er det noe dere gruer dere til i så henseende?
Ja, vi har nok alle vært litt avstemt i forhold til vårturnéen. Det er vel på ingen måte sikkert at den kommer til å bli gjennomført. Nå har vi jo nettopp fått se at den nye regjeringen ønsker å skinne som handlingskraftige mens de i realiteten gjør INGEN verdens ting seriøst annet enn å kneble den næringen som allerede har tatt den tyngste økonomiske børen. Folk innenfor kulturnæringen er jo stort sett selvstendige næringsdrivende som har laget sin egen jobb ved siden av økonomien til storsamfunnet. Dermed er det jo enklest, og færrest konsekvenser med å kneble denne næringen.
Borten’s writing remains unmistakable. The man has the furor divinus of the great songwriter, seems like hymns fall into his lap. 4,5/5 stars
Det går veldig i perioder for min del. Det kan komme 10 idéer på en måned og så går det 3 måneder uten noen ting. Men det hjelper å sette av perioder til å ta skippertak. Det hjelper også med tidsfrister, men det aller beste er å ta seg tid til å tvinge gjennom litt skriving. Det kommer alltid NOE ut av press. Nå som vi tenker at vi har funnet den musikalske formelen til Spidergawd, så blir det mest spennende fremover å se hvor mange album innenfor denne formelen vi greier å lage.
Ta oss i gjennom prosessen der dere bestemmer dere for å gi saksofon en såpass fremtredende rolle i bandet, og hvorfor funker det så inn i gamperæxx med saksofon i låtene deres sånn rent teoretisk?
Litt av fotavtrykket som skiller Spiders fra andre band er jo soundet, og her er det flere faktorer. Spillemåte og innspillingsmetode er noen. Saxofonen er den mest åpenbare. Jeg føler meg rimelig sikker på at lyden av vreng-gitar stammer fra saxofonister som John Coltrane med flere. Dermed er det opplagt at vreng-gitar og vreng-sax funker godt sammen. Så er det fint å tette rommet mellom bassen og gitaren med en baryton. Andre ville nok brukt et hammondorgel til dette. Jeg foretrekker barytonsax. Dette «trikset» brukte jeg også på debutalbumet mitt med Cadillac fra 2000.
Spidergawd VI er en gave til hardrocken, terningkast 5/6
I tillegg til musikken, er også det visuelle uttrykket deres veldig merkbart, identiteten er veldig tydelig. Hvor mye er dere involvert i tankeprosesser og utforming på det visuelle, og hvordan vil dere beskrive uttrykket selv?
Jeg får lov til å velge coverbilde blant flere kandidater. Utover det bestemmer jeg ikke så mye. Jeg ønsker at selve vinylen skal være svart hver gang, men så langt har vel det ikke skjedd mer enn ved et begrenset opplag på en av skivene… Det er designer Håvard Gjelseth som har kontakten med den franske kunstneren Emile Morel, som står bak illustrasjonene som vi bruker.
20+5 spillelisten deres er forankret i rocken, så dere skal få en saftig liten utfordring; nevn en norsk låt hver innenfor elektronika, pop, jazz eller hiphop som fint kan høres på repeat?
Den siste (?) skiven til Ola Kvernberg er en interessant vri på elektronika. «We could be flying» av Karin Krog er en fin jazz-favoritt. Det er jo så mye bra pop om dagen. Liker Dagny godt. Norsk hiphop…den er vanskeligere. Lars Vaular er favoritten der.
Hvilke norske band og artister mener dere vi bør se opp for?
Trønderske Murder Maids er et godt tilskudd for de som liker ektefølt høyenergisk hard rock.
Hva er verdens beste matrett, og hvor langt unna er mat-idealet å gjenspeile det kulinariske livet på veien?
Åh, der er vi ikke langt unna i det hele tatt. Vi i Spidergawd liker å ta oss tid til å spise godt, og om det koster litt så gjør det naturligvis det. Gode og interessante matopplevelser er som gode og interessante konsertopplevelser -det er digge saker..!
