Som vokalist, komponist og tekstforfatter har Solveig Slettahjell etablert seg som en av Norges mest folkekjære musikere.
På scenen kjenner vi henne best sammen med sitt Slow Motion Orchestra, med In The Country og Knut Reiersrud eller i samspill med Tord Gustavsen og Sjur Miljeteig. Fredag 2. februar slapp hun et nydelig livealbum, spilt inn på Victoria Nasjonale Jazzscene, og som er denne ”Ukens album” på NPS Music.
En sanger alene, ved et piano er ikke et uvanlig syn, men når artisten heter Solveig Slettahjell blir forventningene skrudd opp. En septemberkveld i 2017 på Nasjonal Jazzscene fikk et lite knippe inviterte musikalske gjester oppleve intime, vakre og magiske øyeblikk. Pål Hausken på perkusjon og koret Safari ga dybde og stemning til den flotte konserten. Solveig leverer et herlig sett av standardlåter, eget materiale og fantastiske tolkninger av Emily Dickinson. Klassikere fra Gershwin, Tom Waits og Leonard Cohen er også gjort med stor kvalitet og overbevisning.
Solveig kaller dette sitt urformat – det er ved pianoet hun gjør brorparten av sin øving, arrangering og låtskriving. ”Jeg elsker å jobbe i dette formatet – det er liksom både avkledd og krutt på samme tid”, sier Solveig.
Gratulerer med det flotte livealbumet ”Live at Victoria”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet?
”Live at Victoria” er et konsertopptak, én kveld på Victoria i Oslo. Jeg hadde jobbet i et halvt år med å jobbe ut et fullt konsertrepertoar for dette formatet; solo med meg selv på piano. Jeg tenkte aldri at det skulle bli en plate og opptaket ble gjort fordi lydmannen min kom på å nevne det to minutter før konsertstart; ”skal vi ta opp, eller? ”. Skylder han en, kan du si.
Hva slags låter består dette albumet av, og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Jeg velger alltid låter som har truffet et punkt i meg som gjør at jeg ikke kan la være å synge dem. Hva det punktet egentlig består i kan variere, og jeg vil helst ikke vite helt hva som foregår i de øyeblikkene heller, men alt jeg tar i må starte i et sånt punkt. Deretter skal alle låtene gjennom min mølle hvor jeg bearbeider det og finner min form på det. Så sitter jeg til slutt igjen med et knippe som har funnet form og som har blitt mine på et vis. Låtvalget på dette albumet er hentet fra mitt repertoar gjennom flere år, noe nyskrevet og noen nye jeg har lånt. Det hele er nokså eklektisk, som det gjerne blir når jeg bestemmer. Jeg er opptatt av det musiserende som kunstnerisk generator, at trøkket ligger i hvordan det synges og spilles, fortolkninger, om du vil – og jeg håper at det kommer ut på denne platen.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette livealbumet?
Lydbildet på denne platen er jo ekstremt nedstrippet og enkelt. Jeg har alltid gjort alt av preprod, øving, skriving, arring ved pianoet før jeg har tatt det videre til de forskjellige konstellasjonene jeg har jobbet i gjennom årene. Det føles litt som å få gi ut låtene i min opprinnelige form, det er enklere, mer plass til det rent sanglige og til rytmisk fraseringsmessige detaljer og finsligheter. Jeg er ekstremt opptatt av rytmisk frasering, timing, om du vil, og i den symbisoen som oppstår når jeg komper meg selv på piano har jeg veldig stor frihet til å jobbe veldig spesifikt og fleksibelt med det. Jeg er også veldig glad for å ha med meg Pål (Hausken) på trommer, han har en veldig særegen stil hvor han lager egne forløp i trommespillet og har en større bevegelighet i sin time enn mange trommeslagere jeg kjenner, og det matcher dette prosjektet veldig godt. Sangerne i Safari er et kjempekick. Jeg elsker å bruke sangere på en såpass rytmisk og byggende måte – ikke som kos, men som fres og topp-punkt. Og så synes jeg det er noe med Cohen som skriker etter gospelkor.
Hvilke låter fra dette livealbumet har du et spesielt forhold til?
Den mest åpenbare er vel ”Take It With Me”. Den har fulgt meg gjennom 15 år og er innspilt i ymse tapninger gjennom årene og jeg blir liksom ikke kvitt den. Det er kanskje noe med at teksten rommer så mye og er så fleksibel i hvordan den kan forstås, samtidig som de bruker veldig sterke bilder. Jeg er også veldig glad i måten melodien og kordene peker fremover og har et veldig tydelig dramaturgisk potensial.
Ellers er også ”A Day” en låt jeg er spesielt glad i. Emily Dickinson skriver så liketil og vakkert om solen som står opp og solen som går ned, og så er det samtidig på et særs understated vis hele livet summert.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Jeg har brukt mye tid på å jobbe ut denne konserten og har brukt mye tid ved pianoet, og jeg har virkelig elsket å jobbe med så konkret øving. Jeg har spilt mine Hanon-etyder en time om dagen og blir glad av å merke muskultauren i fingrene bli sterkere og mer fleksibel – et skikkelig kick. Ellers har jeg jobbet mye med Knut Reiersrud, Morten Qvenild, Pål Hausken og Roger Arntzen i samarbeidsprosjektet vårt – de er en utrolig fin gjeng og har en musikalsk stuk jeg blir veldig inspirert av å være en del av. Så var det radioorkester i Berlin med bl.a. Eivind Aarseth og Helge Lien, tonesatt poesi med Kjetil Bjerkestrand og Per Oddvar Johansen, salmer med Tord Gustavsen, og så byr desember alltid på noen få julekonserter med Sjur Miljeteig og Tord Gustavsen som vi elsker å gjøre.
Hva er din musikalske bakgrunn og hva liker du å gjøre på?
Jeg har vokst opp med veldig mye musikk hjemme, mamma synger og spilte piano, orgel og gitar, pappa synger, brødrene mine synger, spiller bass, gitar, trommer, samtlige tanter og onkler synger i kor, halvparten av dem korledere, morfar var organist, mormor forsanger i kirken med kappe og det hele, så kirkemusikken og bedehusmusikken ble min folkemusikk. Jeg vikarierte på kirkeorgel før jeg kunne nå ned til pedalene, ledet kor fra jeg var 13 år og var kapellmester i et svært ungdomskor og begynte på skrive låter å synge og spille solo fra jeg var 15 år. Så ble det musikklinje på videregående og jeg oppdaget Radka Toneff og Billie Holiday, og det ledet meg videre til jazzstudier på Musikkhøgskolen hvor jeg lagde mitt første band med pianisten Håkon Hartberg. Her møtte jeg også Morten Qvenild, som ble del av bandet mitt Slow Motion Orchestra da jeg jobbet med det på hovedfag der. Derfra er vel det meste dokumentert.
Fritiden består i stor grad av familieliv med guttene våre på 10 og 6 år, og det går i lekser, kamerater, karate, korps, svømming, skitur, sånne vanlige familieting – og jeg elsker det. Ellers prøver jeg alltid å få lest, har revival på Kjærstad for tiden. Så prøver jeg også å få trent noen ganger i uken, og det går stort sett i styrketrening og noen motvillige intervalløkter og så holder jeg på med litt hagearbeid. Samvær med venner i ymse form er selvfølgelig, og helst en middag og en reise med min kjære i ny og ne.
Hva er det spesielle i Solveig Slettahjell sitt musikalske univers?
Jeg synger jo griseseint, he he. Elsker å få tid til å se og synge detaljene i musikken, særlig de rytmiske små greiene. Jeg tror også at det er nokså dynamisk det jeg gjør.
Har du noen musikalske inspirasjonskilder?
Jeg lærte ekstremt mye av Sidsel Endresen som var sanglæreren min i mange år på Musikkhøgskolen. Jeg elsker den dama, bare fordi hun er et sånt skikkelig fint menneske. Og så synes jeg hun går ”utapå” mye av det verden byr på av sangere. Ellers er jeg nok inspirert av mange forskjellige; Nina Simone (ikke minst pianospillet hennes), Aretha Franklin, Frank Sinatra, Billie Holiday, Chet Baker og Betty Carter er kanskje de viktigste.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg er glad i Susann Sundfør, synes den siste platen hennes er et solid stykke kunstnerisk arbeid. Blir glad av folk som tar greiene sine så på alvor som hun gjør og tør følge egen pipe.
Og så synes jeg Kirsti Huke er en av de fineste sangerne vi har her på berget. Hører mye på Hurricane, et album hun spilte inn sammen med Vetle Holte. Ellers er jeg begeistret for Highasakite og synes de lager veldig intelligente og catchy greier – sjelden combo.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det de interne kunstnernavnene Morten, Pål, Roger, Knut og jeg har gitt hverandre er en stadig kilde til adspredelse og latter – egner seg dessverre ikke på trykk. Eller hvordan bandmedlemmene mine stadig siterer mine foreldre som har vært med på ymse turneer som barnevakt da barna mine var ordentlig små, min far har et nært og godt forhold til europeisk geografi, mamma er ikke fullt så begeistret for europeiske kaffevaner.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Mine beste opplevelser består alltid i at noe oppstår musikalsk som overrasker meg eller betar meg, for eksempel når Morten eller Knut holder på med en solo som han tar lenger enn du tror. Eller når timingen mellom Tord og meg er veldig strukket og allikevel helt i synk.
Hvilke musikalske planer har du i 2018?
Gleder meg veldig til vi skal ut å gjøre konserter med dette. Jeg reiser solo til fantastiske Operagården Åmot nå i mars. Så blir det veldig stas å spille i Vår Frue kirke lørdag 12. mai under Jazzfest, Trondheim – det er liksom min hjemmebane. Vi legger ut på turné til høsten, og vi skal til Bergen, Stavanger og overalt der folk vil høre.
I tillegg gleder jeg meg til å jobbe videre med Schumann-nyskrivingene til Henrik Helstenius sammen med ham og Morten Qvenild, og ellers skriver og tenker jeg, som alltid på nytt bandprosjekt, men det er altfor tidlig å snakke om.
