«àmbar» beveger seg i og mellom musikalske skjæringspunkter, der kontraster og uventede toner møtes;
«jeg har ønsket å lage noe nyskapende på den norske musikkscenen, noe som ingen har gjort på samme måte tidligere», forklarer hun.
Albumets tittel «àmbar», som betyr «rav» på spansk, forteller om den langvarige musikalske og personlige prosessen som ligger bak utgivelsen. Studien av ulike sjangre og iherdig øving for å nå tilfredsstillende tekniske og musikalske nivåer, slik at ideer kan omgjøres til ferdige verker, er ikke ulik dannelsen av rav. For at rav skal dannes, må harpiksen ende i havet og ligge der i minst 30 – 50 millioner år. Etter denne lange perioden uten oksygen, og under trykk, forandrer plantesaften seg og oljeinnholdet reduseres slik at ravet dannes.
Med unntak av et transponert parti fra Rachmaninovs «Italian Polka» i en av sangene, som et nikk til det klassiske, består «àmbar» utelukkende av Runa Viggens komposisjoner. Den første komposisjonen som ble skrevet til platen, «Gibraltar», er komponert over en sigøynermollskala, noe som gir andre akkordprogresjoner og intervaller. En annen av verkene, pianosoloen, «Tres Noches De Verano» er skrevet delvis over en arabisk skala. «Jeg var aldri skolert nok til å finne en naturlig plass i det klassiske, og ikke jazzete nok for et jazzmiljø. Etter tiden i Berlin (Global Music Academy) og ute i Europa kjente jeg på at det er så mye av verden som ikke er representert i vestlig musikk og vestlig jazz, og veldig underrepresentert i Norge», forteller Runa.
Nettopp dette med musikalske båser, ønsket om å kategorisere og sortere musikk for å skape forutsigbare mønstre, er noe Runa ivrer etter å kjempe i mot; «jeg nyter tilværelsen i skjæringspunktet mellom ulike sjangre og nå har jeg blitt helt demonstrativ på det», sier hun med et smil, før hun fortsetter; «fordelen ved å kjenne på utenforskap er at man er mindre bundet til sjangerkonvensjoner og forventinger, og ,an slipper å begrense seg og står friere til å skape det man ønsker uten å måtte ta hensyn til ytre rammer i like stor grad. Jeg har spilt mye klassisk piano og er spesielt glad i russiske komponister som Rachmaninov og Balakirev, samt Bach og barokkmusikk. Som en kontrast til dette elsker jeg trash og death metal, og som en kontrast til dette igjen har jeg studert orgel og kirkemusikk og jobber som vikarorganist i ulike kirker».
Med seg på «àmbar», har Runa Viggen to av Mexico´s fremste jazzmusikere. Bassist Fermin Fortiz fargelegger musikken og fikk full musikalsk frihet. «Fermin er en sjelden perle av en musiker – teknisk briljant, ekstremt musikalsk og uhyre profesjonell. Han behersker flere sjangre og har en tone i bassen som er få forunt», forklarer Runa. Trommene trakteres av Enrique Nativitas, en av Mexicos desidert fremste unge utøvere og en trommeslager i absolutt verdensklasse. «Jeg valgte ham på grunn av hans enormt allsidige kompetanse – det var viktig for meg å ha en trommeslager som forstod de av referansene mine som grenser mer mot rock og metal og at det kan – og bør! – spilles også hardt og intenst – og ikke for pent».
Vi tok en prat med Runa om blant annet albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med utgivelsen av albumet «àmbar». Fortell oss om prosessen din fra idé og spe begynnelser til ferdig plate? Hva har vært mest givende i løpet av alt arbeidet, og hva står igjen som aller mest utfordrende?
Tusen takk! Hele prosessen rundt albumet har vært veldig målrettet og fokusert – fra aller første note på notearket til innspilling i studio og nå utgivelse. Jeg hadde en klar idé om hva slags musikk jeg ønsket å lage og et definert ønske om å fusjonere ulike sjangre. Enkelte elementer hadde jeg også bestemt meg på forhånd for å benytte meg av; blant annet et tema i sigøynermoll som brukes i «Gibraltar», den første sangen jeg komponerte til albumet. Så rammene var der, men allikevel såpass vide at jeg kunne tillate meg å ta uante vendinger og retninger i komposisjonsarbeidet. Det har vært en utrolig morsom og fin prosess, og jeg brukte et år på å ferdigstille alle seks komposisjonene. Det mest givende har vært å se egne ideer transformeres til ferdige komposisjoner, og ikke minst å få spille sangene med så fantastisk dyktige musikere. Det mest utfordrende har egentlig vært tid – jeg har jobbet med mange andre prosjekter parallelt med denne platen og vi var under tidspress både før innspillingsdagen i studio og før debutkonserten på Kongsberg Jazzfestival. Da gjelder det å holde fokus og gjøre hjemmeleksene sine med øving!
Fortell oss litt om trioens sammensetting og hvordan du gikk frem for å finne de riktige personene å arbeide med?
Runa Viggen Trio består av piano, bass og trommer. Fermin Fortiz, bassist, var med på prosjektet helt fra oppstarten, faktisk før han hadde hørt en eneste tone. Vi hadde en avtale om at han skulle være med og at jeg bare skulle sende demo og noter etter hvert som prosjektet tok form. Jeg visste at Fermin kunne spille hva som helst, og jeg ville ikke legge noen føringer for hva han skulle spille, men derimot la han få fargelegge musikken på eget vis og bringe inn sin egenart. Å finne en passende trommeslager var hakket mer utfordrende. Vi hadde et par stykker inne til øving og jeg sendte musikk og noter til ytterligere én trommeslager, uten at det helt klaffet, og vi slet med å finne en som var dedikert nok til prosjektet. Fermin foreslo derfor å bruke en i Mexico og sende musikken dit, og ga meg en liste over fire av Mexicos beste trommeslagere som var interesserte og kunne passe musikken. Valget falt på Enrique Nativitas. Jeg valgte ham på grunn av hans allsidighet og fordi han også forstod de av referansene mine som heller mer mot rock. Han spiller fantastisk på albumet, og jeg er heldig som har fått samarbeide med musikere som er så dyktige og åpne og som klarer å tilføre musikken egenart.
En vanskelig øvelse; hvilke låter fra albumet setter du ekstra høyt, er du ekstra fornøyd med og føler du gjenspeiler prosjektet slik du så det for deg best mulig?
Det er en vanskelig øvelse! Jeg må trekke frem «Gibraltar», den første låten jeg komponerte til albumet og som dermed satte standarden for hva jeg ønsket meg videre. Jeg elsker å spille i 7/8 og er veldig glad i hovedtemaet som er skrevet over en sigøynermollskala. I tillegg har den en trommesolo over 36 takter som er fantastisk. Hvis jeg skal trekke frem en låt til må det være min pianosolo, «Tres Noches De Verano». Halvparten av den 16 minutter lange soloen er improvisert i én tagning, og det var fantastisk og en veldig nyttig øvelse for meg å tillate meg den friheten og se hva det ble til.
Har du opplevd skrivesperre i løpet av albumprosessen, og har du eventuelt et godt tips for hvordan man kommer seg ut av det?
Jeg opplevde vel egentlig ingen skrivesperre, men slet litt med arrangeringen av et par av låtene og brukte følgelig lang tid på å ferdigstille disse. De sangene jeg ikke følte meg hundre prosent tilfreds med tok jeg allikevel med på øving med Fermin og fikk da hans perspektiv, tips og hjelp til hva som best kunne tjene musikken – og det er vel egentlig mitt beste tips; involver andre musikere! Det er fort gjort å både gå seg litt vill og stå fast i arbeid med å skrive musikk, et arbeid som kan være en tidvis ensom prosess. Andre musikere vil se det utenfra, lytte med friske ører og en annen innfallsvinkel og kan hjelpe med å finne nye veier og impulser. Ting falt på plass i samarbeid med Fermin.
Du arbeider i kirkerom med musikk og uttrykker samtidig en stor fascinasjon for temmelig mørk musikk. Hvordan gjenspeiles dette spennet i dine egne komposisjoner og hvorfor ble det til at du tok steget med å gi ut egen plate akkurat nå?
Jeg er veldig glad i kontraster og spenningen som oppstår i møtet mellom i utgangspunktet helt ulike musikalske stilarter og uttrykk, og tror at dette gjenspeiles i hvordan jeg blander elementer fra ulike sjangre i egne komposisjoner. Det bidrar til at det for meg er en organisk prosess å blande ulike sjangre og uttrykk og noe som faller seg naturlig nettopp fordi jeg har så varierte musikalske referanser. Det å jobbe med og å lytte til såpass ulike sjangre som orgel – og kirkemusikk og trash/ death metal bidrar til at elementer fra ulike sjangre sklir mer sømløst inn i hverandre i mine egne komposisjoner. Jeg har begge deler godt under huden og dypt i hjertet og kan ha like stor glede av å spille en vakker salme på orgel som å høre på en sang av Slayer. For meg handler det først og fremst om kjærlighet til det jeg mener er bra musikk.( For øvrig mener jeg at de fleste sanger av da for eksempel Slayer ikke er mørkere enn halvparten av salmene i koralboken, men det blir vel en annen diskusjon.
Det er rett og slett bare riktig tid for meg å gi ut plate akkurat nå. Jeg har utgitt musikk under eget navn tidligere, uten at jeg følte at det egentlig representerte så godt hvem jeg er og ønsker å være som musiker. Nå hadde jeg en klar visjon, jeg visste hva jeg ville og hvordan jeg ønsket at platen skulle være. Samtidig er jeg nå godt etablert som musiker, har opparbeidet meg solid og bred erfaring og står stødig i egne visjoner og ønsker.
Hva vil du trekke frem som det artistiske høydepunktet i karrieren så langt, og hvordan vil du beskrive ambisjonen med trioen?
Livet er fullt av høydepunkter! Arbeidet med albumet har vært et høydepunkt i seg selv – det å få så dyktige musikere med på laget, oppdage at vi er på samme frekvens og erfare at de bidrar til å oppfylle min musikalske visjon, det har vært en stor opplevelse. Et annet høydepunkt var å få spille på Kongsberg Jazzfestival i juli. Utover dette albumet og trioen jobber jeg jo fast som kirkemusiker og organist, og jeg må si at det er et høydepunkt hver gang jeg sitter ved orgelet og spiller for eksempel et postludium – det er alltid stort når orgelmusikken fyller kirkerommet. Jeg elsker å øve og for meg er det i grunn et høydepunkt å spille uavhengig av om det er på scenen med band, på galleriet i kirken eller alene på øvingslokalet. Jeg strekker meg hele tiden etter å utvikle meg som musiker, komponist og instrumentalist.
Ambisjonene med trioen er nå i første omgang å spille så mange konserter som mulig med denne platen og å fortsette å utvikle oss som liveband. Første konsert er releasekonserten på Kruttverket tirsdag 4. oktober, og vi har flere konserter planlagt ulike steder. I neste omgang blir det å komponere til neste plate, noe jeg har planer om å starte med i løpet av høsten. Planen er da å spille inn neste plate i løpet av 2023. Ambisjonen på sikt er at dette skal utvikle seg til et musikalsk kollektiv som leverer på høyt nivå og stadig pusher grenser for sjangerblanding og konvensjoner . Kanskje har vi flere med neste gang og er Runa Viggen Kvartett eller kvintett, men trioen bestående av Fermin, Enrique og meg vil uansett være stammen av prosjektet.
Hvilken matrett kunne du spist 7 dager i uka og hvorfor?
Sushi kunne jeg lett ha spist 7 dager i uken og jeg tviler på at jeg hadde gått lei. Fordi jeg elsker sushi!
Hvis du kunne samarbeidet med en annen norsk musiker, uavhengig av om personen lever eller ei eller er aktiv som musiker i dag, hvem ville du valgt?
Jon Christensen, uten tvil. En fantastisk og helt unik jazztrommeslager, med en sensitivitet og ikke minst musikalitet som var helt i særklasse. Jeg er spesielt glad i samarbeidene han hadde med Keith Jarrett. Tenk å få spille med Jon Christensen i miljøet rundt ECM på 1970- tallet – det hadde vært fantastisk. Det er slike musikere som gjør at du bare må åpne helt opp og suge til deg alt av impulser og lærdom. Det hadde vært vanvittig lærerikt.
Hvilke norske artister/band/produsenter har du hørt mye på eller hentet inspirasjon fra?
Nevnte Jon Christensen, Terje Rypdal, Jan Garbarek og Audun Kleive – for å nevne de viktigste.
Hvilket dyr skremmer deg mest?
Slanger! Tåler knapt nok å se en mark.
Hvilken lukt synes du er mest motbydelig, og hvilken lukt liker du best?
Den mest motbydelige lukten må være rakfisk, jeg må nærmest sykemelde meg. Den beste? Mezcal! Og fersk basilikum.
Hvilken film eller bok skulle du helst sett at folk ser/leste?
Jeg synes alle bør lese «Just Kids» av Patti Smith. Nydelige betraktninger om livet som ambisiøs musiker og kunstner i New York på 70-tallet. Jeg elsker Patti Smith og stod i kø ute i regnet i to timer for å få signert boken min. Jeg mener hun er en av de klokeste og mest reflekterte stemmene vi har, i tillegg til å være verdens kuleste rockestjerne.
Du kan bare høre på en eneste sang resten av livet; hva velger du og hvorfor?
Vanskelig spørsmål! Hvis jeg må velge kun én sang blir det kanskje «Starless» av King Crimson, fra albumet «Red». Det er den perfekte komposisjon, musikken bølger hit og dit og tar deg med på en 12 minutter lang reise.
