I sin nye film «Los Bando» forteller Lo historien om den universelle kjærligheten for musikk med humor og varme.
At filmregissør Christian Lo har et bankende hjerte for barn og ungdom er ingen hemmelighet. Med filmene Bestevenner (2009) og De tøffeste gutta (2013) har han blitt nominert og vunnet en rekke priser. Med sin nye film Los Bando (2018) gir han oss en vaskekte feelgood roadmovie som tar for seg kjærligheten til musikk, drømmen om å bli rockestjerne og vennskap som skapes gjennom å spille i band. I en tid da det ropes høylytt om at «rocken er død» og digitaliseringen preger det kommersielle lydbildet, gjør filmen et prisverdig bidrag i å løfte autentisk, analog rock frem til et ungt publikum. I hovedrollene møter vi 4 barn og ungdom som på hver sin måte står midt oppe i forskjellige faser av livets harde skole, der stikkord som mobbing, skilsmisse og uforløst kjærlighet er sentrale.
Som i Lo´s tidligere filmer behandles det tematiske med lun humor og varme, i stedet for å grave seg ned i det dypt alvorlige. Selv om filmen først og fremst er lagd for et ungt publikum, er Los Bando på mange måter en universell kjærlighetserklæring til musikk svært mange voksne både vil ha glede og nytte av å se. For hvem av oss benyttet ikke store deler av ungdomstiden ved å stå foran speilet, syngende inn i en hårbørste med stjerner i øynene? Hvor mange av oss har ikke spilt og øvd på mer eller mindre vellykkede bandprosjekt i kjellere, i garasjer eller på loft? For svært mange av oss er det nettop denne tiden av livet vi i retrospekt setter aller høyest; vennskapet, det å skape noe eget -ja til og med nedturene tar vi ofte med oss som helt elementær lærdom videre i livet.
(Artikkelen fortsetter under videoen)
Enten du er en gjennomsnittlig musikkinteressert voksen eller et barn med gryende interesse er dette en film du vil få mye igjen av ved å se. Er du en forelder, onkel eller tante som er bekymret for at barna ikke forstår seg på tradisjonelle band og rock? Har du lyst til å støtte og underbygge et barns ønske om å både høre på og spille musikk? Da bør du besøke en kinosal og ta med deg barna sporenstreks.
For å markere Los Bando utfordret vi Christian Lo til å lage sin personlige Topp 20 liste. Vi rakk også en kort prat der vi snakker om filmen og norsk musikk;
Hei Christian, kan du fortelle oss litt om hvordan og hvorfor du valgte å lage akkurat denne filmen, og litt om hvordan prosessen har vært fra idé til ferdig produkt?
Jeg drømte om å lage bandfilm – jeg spilte selv i bandet Oljesøl da jeg var ungdom – og Arild Tryggestad drømte om å lage roadmovie. Det ble filmen om bandet Los Bando Immortale som skal til NM i rock i Tromsø.
Dine filmer berører gjerne temaer som mobbing og utenforskap, så også i denne filmen. Kan du fortelle oss litt om hvorfor disse temaene på sett og vis har blitt en så stor del av dine filmer, og hva du ønsker å oppnå?
Mine filmer er oppvekstskildringer, og jeg tror alle kjenner på mobbing og utenforskap i en eller annen form, i større eller mindre grad i oppveksten. Jeg ønsker å skape identifikasjon, gjenkjennbarhet, engasjement – røre, underholde og få folk til å le. Dette er en film om fire sterke unge karakterer som hver for seg sliter med hver sine små livskriser, men finner et samhold i Los Bando. Problemer løser du ikke alene, du trenger venner, et band.
Vi må også gratulere med en utrolig casting! Mens blant annet Frank Kjosås og Ingar Helge Gimle bringer liv til noen fantastiske voksen-personer, er kanskje de som imponerer mest de 4 unge hovedkarakterene. Kan du fortelle oss litt om casting-prosessen og hvordan dere fant barn og ungdom som gjør såpass gode figurer?
Jeg hadde en fantastisk caster og regiassistent med på laget, Ingrid Nordby. De to gutta fant vi da vi gjorde en kortfilm sammen i 2016, og Thilda på audition på Lillehammer litt senere. Vi filmet en pilot høsten 2016. De måtte lære å spille instrumenter og utforsket sine karakterer på øvinger gjennom vinteren. Jakob synger egentlig bra og spiller trommer i virkeligheten, men måtte lære seg gitar for rollen. Tage spilte egentlig litt gitar, men måtte lære trommer. Tage har drevet med dans og har god rytmesans så det gikk bra. Tiril måtte lære seg cello fra bunnen av, øvde iherdig, tok til og med celloen med på familiens seilbåtferie.
Jeg er kjempestolt over barna og ungdommene, og karakterene de har skapt – og deres karakterreise. Berlinalen kalte de for en «wonderful bunch of misfits», det er jeg enig i.
(Artikkelen fortsetter under videoen)
Trailer: Los Bando (Filmbin)
Norsk musikk er i vinden som aldri før. Innenfor svært mange sjangre gjør norske musikere seg bemerket nå også internasjonalt. Hvordan vil du beskrive ditt forhold til norsk musikk og hvilken norsk artist/band setter du aller høyest?
Jeg syns det er helt rått hvor mye bra norsk musikk som finnes og manusforfatter Arild Tryggestad, komponist Eirik Myhr og jeg hadde også et ønske med filmen å løfte norsk rock fra de siste 20 årene frem for et ungt publikum. Med unntak av svenske The Hellacopters er all rocken norsk. Rocken er ikke død.
De to norske bandene jeg setter aller høyest er Kvelertak og Motorpsycho.
Hvilken konsertopplevelse har gjort størst inntrykk på deg personlig?
Jeg var på festival med en utvekslingsstudent året etter videregående i Tyskland, med Faith No More, Dinosaur Jr, Skunk Anansie, Beck, Pennywise, Marilyn Manson, Rollins Band og en rekke andre av 90-tallets helter. Det var tidenes konsertopplevelse for meg! Av norske konsertopplevelser vil jeg fremheve Dumdum Boys som er still going strong og jeg koste meg på konsert med dem på Rondaståk sommeren 2016.
Du har satt sammen din personlige Topp 20-liste. Hvis vi ber deg trekke frem 1 spesiell sang fra listen, gjerne en sang du har “båret med deg i flere år” -hvem velger du da?
«Leave it Like That» av Motorpsycho. Den første konserten jeg dro inn til Oslo på alene med kompiser var Motorpsycho på Timothy’s Monster turneen, jeg har fortsatt plakaten som jeg tok med meg hjem fra Rockefeller, og nå har jeg en låt fra samme album (Feel) med i Los Bando.
Motorpsycho – Feel (Timothy´s Monster, 1994)
