Foto: Ingrid Marie Slettemoen

Oskar Nordbø er ute med solid og forfriskende oppfølgeralbum

Del Tweet

Med sin særegne, uttrykksfulle stemme og stemningsmettet gitarspill fanger Oskar Nordbø de vare og ofte vemodige følelsene som ikke så lett lar seg beskrive. Musikken rommer en eksistensiell nerve, båret frem av sterke melodier og uimotståelige refreng.

Nå er han ute med albumet «The Dog Headed Saint» på Toothfairy som er denne «Ukens album» på NPS Music, og den 14. mars skal han ha releasekonsert på Parkteatret i Oslo.

Han inspireres av helter som Bon Iver, Tallest Man On Earth og Phoebe Bridgers, og bruker musikken for å utforske mening, lengsel i møte med det sakrale, og hva det vil si å være menneske. Han spenner opp et stort lerret, fra det aller vageste til den mer ekspressive popmusikken, og har en kjærlighet for det upolerte, såre og vakre i produksjon, tekst og komposisjon.

Den Oslobaserte Stavanger-artisten Oskar Nordbø høstet stor oppmerksomhet fra både toneangivende blogger og anmeldere for sitt debutalbum «The Flood», som kom i november 2020. Aftenbladet trillet en femmer på terningen for det de beskrev som «en usedvanlig sterk debut».

Albumet tok for seg en eksistensiell krise som munnet ut i at Oskar flyttet inn i et moderne klosterfellesskap i Oslo for å finne seg selv. Musikken kulminerte i et forsøk på å beskrive en mystisk opplevelse han fikk i løpet av denne tiden, som forandret ham radikalt. Oskar spilte siden releasekonsert for en utsolgt Jakob kirke i Oslo og solgte ut førsteopplaget av vinyl.

Tiden etter albumslippet blir forvirrende. Oskar rives mellom forventningene til det nye livet etter opplevelsen, og realiteten av alt som fortsatt er uferdig i ham. Han leter etter svar i Bibelen, og i myter fra den tidlige ortodokse kristne tradisjonen.

Oskar speiler seg særlig i fortellingen om St. Christopher, mannen med hundehode, som gjennom å hjelpe et lite barn blir transformert fra monster til menneske. Det blir gjennom låtene på platen mer og mer tydelig for Oskar at hans mystiske opplevelse ikke var slutten, men starten på en langvarig prosess.

NPS-redaksjonen: Oskar Nordbø følger opp med enda et solid og stemningsfullt album med mye følelser. Han formidler låtene sine på en nydelig, tydelig, men også skjør måte og er en troverdig historieforteller som vi nyter å høre på. Vi vil gjerne trekke frem fem låter (det ble vanskelig med kun tre) fra albumet som vi føler litt ekstra for, den første er den såre og ektefølte «End of the line», forfriskende «Runaway», den kraftfulle og oppløftende «AΩ», den håpefulle og nære «Come to Me» og ikke minst den vakre «You May Go Now Winter» som Oskar formidler på en sart og følsom måte så man nesten får tårer i øynene av at vinteren snart skal forlate oss.

Vi tok en prat med Oskar om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.

Gratulerer med ditt andre album, «The Dog-headed Saint». Kan du fortelle litt om prosessen og produksjonen rundt albumet?

Takker! Hele albumet startet med låten «Jonah», som jeg produserte i et lite hjemmestudio selv, for ca. 4 eller 5 år siden. Jeg bodde i den perioden i et slags kloster, og alle sangene handler om siste delen av mitt opphold der. Jeg ville ta revansje på en del ting jeg følte jeg feilet med på mitt forrige album med tanke på innspilling, blant annet at det spriket litt vel mye i stil. Så jeg valgte å produsere det selv, hjemme, og håpet at det hele ville bli litt råere, og at det fikk en litt mer tydelig sonisk rød tråd, når jeg gjorde det på denne måten.

Jeg har spilt mye av instrumentene selv, men har også hatt med meg rå musikere på en del ting jeg ikke fikk til selv. Blant annet er alt av slagverk spilt av Runar Netland, Martin Ulltang spiller bass på «Bergen to Beijing». Den ene av de to gitarene på «Genesis» har Rikard Sjånes spilt, Runa Husøy spiller saksofon, og Maria Hannevik spiller trompet på «AΩ», Thorbjørn André Bilstad spiller pedal steel på «Theophany», og så samplet jeg hans pedalsteel fra den sangen over til «Moonlight og Come to me». Coucheron har orkestrert litt på låten «Bergen to Beijing».

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?

På mitt forrige album var både Phoebe Bridgers og The Tallest Man on Earth referanser for soundet, men Phoebe spiller inn veldig hifi, mens Kristian Matsson ofte er mer lofi i sin tilnærming, dermed ble hele forrige album litt schizofrent synes jeg. På dette albumet prøvde jeg mer å rendyrke en lofi tilnærming, la gitaren være i sentrum, og gjøre lyden litt mer rå egentlig. Jeg beholdt uperfekte gamle demo vokal-takes fremfor å spille de inn på nytt. Jeg spilte inn en del hele sanger i et, uten metronom. I tillegg gjorde jeg ikke så mange demoer, for så å spille inn skikkelige versjoner etterpå, men brukte bare demoene og fikset de opp der jeg måtte.

Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?

Den handler om mye forskjellig, men mest av alt tror jeg den handler om frelse. Historien om St. Christopher aka The Dog-headed Saint er en helgenlegende om et slags monster som ønsker å tjene den mektigste personen i verden. Han drar først til en «krigerkonge», for så å finne ut at denne kongen er redd for satan, dermed drar han for å tjene djevelen istedenfor. Der finner han ut at også djevelen har en person han frykter. Han drar igjen ut på leting, møter en munk og får i oppgave å bære mennesker over en elv utenfor byen de bor i. En dag får han i oppgave å bære et lite barn over, og i det han gjør det blir han transformert fra monster til menneske. I mine øyne er dette et eksempel på den transformative kraften som finnes i at vi som mennesker sikter mot det gode, og i det å være tjenere av det uskyldige og rene. I den ortodokse kristne tradisjonen ser man på frelse som en livslang transformerende prosess. Det handler om å bli mer og mer lik Gud, det vil si å vokse i kjærlighet, tålmodighet, modighet osv. noe jeg tror alle mennesker egentlig lengter etter. Jeg trenger en tro som er konkret, transformerende, relevant, og som hjelper meg å leve. Albumet handler nok om denne typen tro.

Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?

Det er et godt spørsmål, og kanskje litt «too soon» å egentlig svare skikkelig på, for nå er jeg litt lei alle sangene for å være ærlig. Men om jeg har en skikkelig bilstereo, med god bass, så digger jeg å sette på «Runaway», blir giret av å høre på den. Så er jeg veldig glad i sounden på «Bergen to Beijing», den har en slags «bakpålent» stil over seg som jeg føler formidler noe veldig ekte.

Han er god også i motvind. Gud hadde nok gått god for denne, og det gjør jeg og – terningkast 5/6

Stella Marie Brevik, Stavanger Aftenblad

Hva er det unike i ditt musikalske univers?

Det er et godt spørsmål, jeg lurer ofte på det selv egentlig; hva er unikt med meg/mitt musikalske univers. Mitt store spørsmål er nok: er det noe i det hele tatt? Men en litt unik ting i norsk sammenheng i hvert fall, er at jeg skriver forholdsvis ublygt om tro. Så har noen sagt at det høres ut som at jeg har kronisk kjærlighetssorg når jeg synger, kanskje ikke unikt, men litt spesielt i hvert fall.

Dette høres sikkert litt kringe ut, men jeg vil jo på en måte fange en liten bit av livet i mine sanger, så det er kanskje dette som menes med setningen «Med sin særegne, uttrykksfulle stemme og stemningsmettet gitarspill fanger Oskar Nordbø de vare og ofte vemodige følelsene som ikke så lett lar seg beskrive». Poesi og musikk er på en måte levende, likt som livet selv, og klarer dermed å formidle livet på en troverdig måte. Knausgård skriver en plass at det ikke finnes et øyeblikk uten at det har sin spesifikke stemning, og det er kanskje denne stemningen jeg først og fremst prøver å finne, fange og beskrive.

Vi samarbeider med HiFi Klubben, og hos dem handler alt om god lyd. God lyd vet vi at også betyr mye for mange artister. Kan du si noe om hva du mener er god lyd, og hva det betyr for deg? Hvilket produkt i HiFi Klubben komplette lyd-sortiment mener du vil kunne ta deg nærmere lyden du nettopp beskrev?

God lyd for meg betyr egentlig gode lytteforhold når jeg står på scenen, og korrekt og engasjerende lyd fra enten studiomonitorer eller headsett når jeg jobber med egen musikk. så kanskje headsettet; Bang & Olufsen Beoplay H95 kunne tatt meg nærmere det.

Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for deg?

Jeg tror internett i hvert fall er med å påvirke det veldig. Jeg er overbevist om at Spotify, og internett generelt, er et tveegget sverd. På den ene siden har platesalg forsvunnet, og konkurransen blitt større, men man har til gjengjeld nå mulighet til å nå ut til hele verden gjennom spillelister og lignende. Det finnes mange flere subsjangere og muligheten for å komme i kontakt med dem som liker akkurat din musikk er større. Så jeg tror man faktisk kan være mye særere og mer tro mot sin unike smak og sitt uttrykk, og fremdeles overleve som musiker, noe som er spesielt gunstig for meg, da jeg ikke spiller musikk som er så veldig populært på radioen for tiden.

Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?

Sine egne sterkeste sider er noe man helst bør la andre svare på. Jeg har aldri vært veldig glad i å for eksempel skrive jobbsøknader, hvor man skal selge seg selv, men om jeg skal prøve, og dette er kanskje et litt flåsete svar, så er det kanskje at jeg er lidenskapelig opptatt av musikk, og at det i det finnes en drivkraft som «soner» for veldig mange av mine svake sider, spesielt når det kommer til å satse på musikk.

Når det kommer til frykt så er jeg ikke en uredd type, snarere tvert imot. Det er kanskje frykt jeg har skrevet mest om å prøve å overvinne, både når det kommer til musikk, kjærlighet og i livet generelt. Frykt hemmer veldig mye vekst, både åndelig og personlig, så jeg håper jeg en gang kan bli en uredd type. Historien om «The Dog-Headed Saint» er jo i tillegg til å handle om frelse, også en historie om en veldig rå kriger, som ikke er redd for noe, og for meg har nok det å skrive om han på dette albumet også handlet om å prøve å integrere den uredde siden av han i meg selv.

Hva er det mest spesielle eller sprøeste øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?

Jeg spilte tidligere i et band som het Georgia Follett, og på et tidspunkt fikk vi Thom Hell inn for å pre-produsere en låt før vi skulle i studio. En stund før dette hadde vi vært på en guttetur med bandet, og endte opp med å spille inn en video hvor alle var nakne, bare tildekket av våre instrumenter. Jeg var veldig starstruck av Thom Hell, og ville fremstå som en veldig seriøs musiker, både fordi han er så rå artist, og fordi han hadde produsert Jonas Alaska sitt første album (albumet som gjorde at jeg ønsket å satse på musikk).

For å velge ut hvilken låt vi skulle satse på, fikk han tilgang til bandets mappe på google drive. Jeg følte hele mitt image som seriøs musiker raknet da han på neste bandøving dukket opp, og ga oss skryt for den litt pikante musikkvideoen vi hadde laget, som til min store overraskelse hadde sneket seg inn på samme mappe vi hadde sendt han.

Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?

Jeg prøver jo å lage musikk som jeg selv ville ha kicket på. Så det at de fleste låtene er skrevet og spilt inn på akustisk gitar, er nok det jeg liker best.

Har du en favoritt-matrett i så fall hva, og hvilken matrett kunne du spist 7 dager i uka?

Før jeg svarte på disse spørsmålene leste jeg igjennom alle, for å finne ut hvilke jeg klarte å svare på først, og dette var kanskje det letteste jeg fikk (bare til info for leserne)… Butter Chicken.

Hvilken film, serie eller bok skulle du helst sett at folk ser og leser?

Film: Kanskje det mest BasicBro (coiner det uttrykket) svaret jeg kan gi, og ingen skjult perle akkurat, men jeg er veldig svak for Batman – «The Dark knight».

Serie: «The Leftovers». Jeg elsker sjangeren magisk realisme, føler egentlig den sjangeren er den mest presise for å portrettere livet. Så er det utrolig mye fin emo-klassisk musikk (coiner det også) fra Max Richter i den serien, så den anbefaler jeg til alle.

Bok: Masse bra å ta av, men jeg er en latskaps-dyslektiker, så jeg hører ofte på lydbok, og den beste lydbokopplevelsen man kan ha, er Erlend Loe som leser sine egne bøker, anbefaler alle bøkene han har både for lesning, men spesielt for lytting.

Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?

Jeg drømmer veldig lite om å spille her eller der, jeg synes egentlig det er kjekkest å spille helt akustisk i en stue, da slipper jeg å irritere meg over vanskelig lydforhold, og jeg får høre instrumentene slik de er ment til å høres ut. Da jeg var liten så jeg min venn opptre i Spektrum på MGP junior og da drømte jeg nok om å stå der, slik som han.

Hva slags musikk har du vokst opp med, og har noe av den musikken vært med deg hele livet?

Å nevne Bob Dylan her er en veldig vanlig uttalelse, men ja, jeg har vokst opp med Dylan og er stor fan! Ellers har jeg jo vokst opp med mye akustisk musikk, typ: roots, country, folk, americana, bluegrass og lignende, så jeg har en forkjærlighet for det.

Den 14. mars skal du ha releasekonsert på Parkteatret. Kan du fortelle litt om det og hva publikum kan forvente seg den kvelden?

Dette er jo faktisk en plass jeg har hatt lyst å spille på lenge, så jeg koketterte tydeligvis på spørsmålet over. Uansett, jeg har sett både Jonas Alaska, Mikhael Paskalev og Lambchop der, for å nevne noen, så det har vært en plass folk jeg ser opp til spiller, og da vil jeg også gjøre det, det er ikke mer komplisert enn som så. Publikum kan forvente seg god musikk.

Hva er dine musikalske planer videre for 2023?

Jeg skal på turné i mars, spille litt i sommer, og så håper jeg på flere konserter i løpet av høsten. Ellers er jeg godt i gang med mitt neste prosjekt, og jeg håper å skrive det ferdig i løpet av året inshallah!

Se Også

Albumaktuelle Hanne Tveter med internasjonalt unikt samarbeid i verdensklasse
Intervju

Albumaktuelle Hanne Tveter med internasjonalt unikt samarbeid i verdensklasse

[et_pb_section][et_pb_row][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text] Hanne Tveter er aktuell med det særegne albumet «HULDRA», hvor hun har fått med seg et stjernelag av jazz- og flamencoartister til å utforske [...]

Anette Askvik gir oss sjelefred med et av årets fineste album
Intervju

Anette Askvik gir oss sjelefred med et av årets fineste album

Nylig ga Anette Askvik ut «Lyden av Snø» som er et album om håp i en tid hvor det er lett å miste troen på det [...]

Multikunstneren Veslemøy Narvesen med overbevisende og vakker solodebut
Intervju

Multikunstneren Veslemøy Narvesen med overbevisende og vakker solodebut

«We Don’t Imagine Anymore» er musiker og komponist Veslemøy Narvesens sitt første album i eget navn og som hun har fått strålende anmeldelser for. Den etablerte, [...]

Høytflyvende Spurv har levert nok en klassiker
Intervju

Høytflyvende Spurv har levert nok en klassiker

Fra sin unnfangelse under et intetanende blikk ut av vinduet, til den omfattende prosessen med å utforme det, er «Brefjære» et kunstverk som samler det timelige [...]

Albumaktuelle Marte Eberson med delikat og selvsikker drømmepop
Intervju

Albumaktuelle Marte Eberson med delikat og selvsikker drømmepop

[et_pb_section admin_label=»section»] [et_pb_row admin_label=»row»] [et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Text»]Etter å ha gitt ut ny musikk har Marte Eberson virkelig markert seg som soloartist. Eberson har blitt omtalt i [...]

Albumaktuelle Tove Bøygard imponerer med sine sterke tekster og formidlingsevne
Intervju

Albumaktuelle Tove Bøygard imponerer med sine sterke tekster og formidlingsevne

Tove Bøygard slapp nylig sitt kritikerroste album som ble markert med releasekonsert samme kveld på hjemmebane i Ål Kulturhus, etterfulgt av en bandturnè med 10 konserter. [...]