Jenny Zett er en Oslo-basert låtskriver og artist fra Sørlandet med låter om de følelsene vi kanskje ikke prater så mye om som tar utgangspunkt i tankevekkende situasjoner og øyeblikk.
Nå er hun ute med den herlige låten, (Hell) I Miss You» som gir oss den deilige sommerfølelsen, og som er denne «Ukens single» på NPS Music.
Musikken hennes ligger i singer/songwriter-landskapet med elementer fra alternativ pop.
Høsten 2019 slapp hun sin debutsingle, «Throwing Rocks», hvor hun ville ta et oppgjør med den ubevisste bruken av hersketeknikker, og i 2020 slapp hun «Freeze» og nå er hun altså ute med denne perlen, og det er enda mer i vente for høsten 2021.
Vi tok en prat med Jenny om blant annet den nye låten, det å være artist i koronatiden og planene videre fremover.
Gratulerer med låten, «(Hell) I Miss You». Kan du fortelle litt om prosessen rundt den, hva den handler om og hva du ønsker å formidle gjennom den?
Denne låten er en fortelling om hvordan to personer ikke klikker sammen, men hvor vanskelig det kan være å gi slipp når det likevel er noe der som føles riktig. Den er et resultat av en melankolsk og mørk januarkveld hjemme i leiligheten min, rettere sagt et aldri så lite sammenbrudd som jeg fikk. Tankene mine svermet rundt som bier, og det ble aldri stille. Så jeg satte meg ned ved macen, og skrev ned absolutt alt jeg kunne fange i den svermen. Jeg tenkte overhodet ikke på rytme, melodi eller rim. Jeg måtte bare få ned alle ordene. Så fort jeg hadde fått det ned, hoppet jeg over på en ny, blank side, og ryddet opp i linjene. Etter hvert mens jeg skrev, dukket det opp melodi etter melodi i hodet mitt. Derfra startet produseringen, og i slutten av januar 2021 satt jeg altså klar med hele produksjonen, hvor alt jeg trengte var friske vokal- og gitaropptak som ikke var preget av et bråkete kjøleskap i andre enden av rommet, eller naboer som smalt med dørene. Og ikke minst trengte låten den siste finpussen på produksjonen. Så videre derfra tok jeg med meg låten til min medprodusent Øyvind, som hjalp til med siste «finish» på låten. Det brukte vi omtrent 3 uker på, før låten ble sendt til miksing, mastring og distribusjon.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet i denne låten?
Jeg ble kraftig inspirert da jeg hørte synthene i låten «drivers license» av Olivia Rodrigo, og ville skape noe liknende selv, uten å kopiere. Men det litt forvrengte orgelet man hører i første «drop», kombinert med en lun synth-pad, er definitivt inspirert derfra! Det var viktig for meg å beholde «mørk pop»-soundet, som vil si å basere seg i de dypere frekvensene. Tross det lystige arrangementet, er det jo en melankolsk låt, og jeg ville understreke tematikken ved hjelp av et mørkere sound. Jeg spiller akustisk gitar selv og har produsert låten selv, i samarbeid med min medprodusent Øyvind Glåmen som hjalp til i den siste innspurten før miks. Instrumenteringen er i grunnen ganske enkel og består av akustisk gitar, varme synther, mørk elektronisk perkusjon og bass/sub bass – og ikke minst kor. Jeg klarer ikke å spille inn en låt uten å legge enorme mengder kor, så det er ganske vesentlig for lydbildet. Selve klimakset lenger ute i låten innledes med et tettpakket kor-riff, som videre bærer store deler av låtens høydepunkt.
Hva er det spesielle i Jenny Zett sitt musikalske univers?
Jeg er jo singer/songwriter, med den akustiske gitaren godt plantet over skulderen, og jeg skriver naturligvis om alt jeg tenker på, som involverer hele følelsesregisteret. Når låten blir skapt så er det gjerne bare meg og gitaren, til å begynne med. Men det siste året har jeg vært mer innstilt på å gå frem på andre måter, da jeg etter hvert ble litt lei av mine egne akkordprogresjoner på gitaren. Jeg trengte et nytt sted å starte låtskrivingen, en ny impuls, og endte naturligvis opp foran Macen og Logic X Pro i stedet. Musikken min har havnet nærmere alternativ pop, da jeg har med elementer fra litt av hvert. Jeg sliter i grunn med å definere soundet mitt, da jeg inspireres av så mye forskjellig og henter ut idéer fra rake motsetninger sjangermessig. Men det er kanskje det å konsekvent kombinere tettpakket elektronisk musikk med uskyldig akustisk gitar, for å holde det organisk og jordnært, som gjør meg til den jeg er – og så klart er jo vokalen min en del av pakket.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg trives godt i eget selskap, og sitter mye hjemme hvor jeg lager musikk eller ser på serier. Der har du meg i et nøtteskall. Jeg synes det er helt fantastisk å jobbe frem mot noe, om det er i studio eller på bandrommet. Slik som Øyvind og jeg satt de siste to ukene før låten skulle sendes til miksing, det var herlig. Å bare kunne sitte sammen i studio og produsere på noe vi begge digger, det er noe helt unikt med den følelsen. Når jeg ikke jobber med musikk så er det å ta seg et iskaldt glass cola og nyte noen serier helt prima, om det så er alene eller med en venn eller to. Å treffe en gjeng i parken er også definitivt noe av det hyggeligste jeg vet. Forhåpentlig vis blir det mye av det i sommer.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg har en musikalsk familie, og spesielt en musikalsk mor. Hun jobber som musikalsk leder i kirken hjemme i Grimstad, og har usedvanlig mange musikalske roller i menigheten. For ikke å snakke om alle instrumentene den damen spiller, og jeg har nok vært så heldig og arvet et par av de genene. Jeg startet så smått med å synge allerede i barnehagen, da jeg gikk i et kor som moren min ledet. Jeg begynte med klassiske cellotimer som 8-åring, lærte meg litt piano i fjerde klasse, og oppdaget gitaren rett rundt konfirmasjonsalder. Det resulterte i at jeg fikk min egen kassegitar til konfirmasjonen, og forelsket meg helt. Ironisk nok, da cello og gitar er veldig ulikt bygd opp – men jeg knakk vel en eller annen kode ganske tidlig, og klarte omtrent ikke legge den fra meg. Jeg er velsignet med godt gehør, og begynte ganske fort å finne ulike akkordprogresjoner på gitaren som jeg likte, og der startet naturligvis låtskrivingen.
Jeg kan ikke si at de første tekstene var særlig bra, ikke i det hele tatt, men alt til sin tid. Det var mange tekster om fiktive kjærlighetsbrudd som jeg aldri hadde opplevd, og historier om lange reiser som jeg heller aldri hadde vært på. Men det var kanskje en underbevisst metode for å komme seg inn i prosessen. I dag har jeg faktisk opplevd det meste av det jeg skrev om som tenåring, men formulerer det nok på litt andre måter enn jeg gjorde da. Ikke minst er låtene mine mer meningsbærende i dag. De første årene da jeg faktisk lyttet til musikk var det stort sett det man gjerne vil kaller emo-musikk som jeg hørte på. Det var band som Tokio Hotel, Sleeping With Sirens og til tider Bring Me The Horizon det gikk mest i. Det henger fremdeles plakater på veggene mine på ungdomsrommet. Men etter hvert oppdaget jeg band som Coldplay, og da snudde det. Jeg henter fremdeles inspirasjon fra hardere musikk, samt mektig filmmusikk i dag. Jeg har ikke sluttet å høre på det, men jeg bare balanserer det ut med mye annet bra. Jeg står på at det er viktig å ikke glemme hvem man er opp i alle nye inntrykk som oppstår på reisen.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
Jeg har valgt å ville leve av musikken, og det har jeg vært sikker på i omtrent 10 år. Om det så skulle være av cellospill, eller min egen musikk, så har jeg i alle fall hatt et tydelig fokus rettet mot å være musiker helt siden jeg begynte å ta spilleoppdrag som tenåring. Sånn sett gjør det meg sterk, at jeg vet hva som er viktig for meg å prioritere, og at jeg gir tid til musikken min. Det er fort gjort å gå for andre løsninger i starten for at det skal gå rundt økonomisk, og jeg har jo selv en deltidsjobb. Men jeg er veldig bestemt på at dersom det dukker opp gylne muligheter med musikken, så nøler jeg ikke et sekund med å prioritere det. Men såklart er jeg redd i blant, jeg er jo tidenes «control freak» kombinert med å være perfeksjonist. Jeg må alltid ha inn alle detaljer med teskje, for å vite nøyaktig hva og hvor, og hvis noe(n) ikke oppfyller de kravene så blir jeg veldig stresset veldig fort – det ligger i blodet, for mamma er likedan. Hvorfor jeg er sånn aner jeg ikke, men det funker vel – så lenge det er jeg som sitter på kontrollen, hehe.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Den beste konserten jeg har spilt så langt er definitivt slippkonserten jeg hadde på Kulturhuset i Oslo i 2019. Konserten hadde jeg samme dag som jeg slapp min debutsingle «Throwing Rocks», som også var min egen bursdag. Lokalet var fullt, og publikum bestod av kjenninger, kollegaer, gode venner og familie som kom reisende helt fra Sørlandet. På toppen av det hele fikk jeg bursdagssang fra publikum rett etter siste låt var ferdig. Jeg elsker jo bursdag, så det var veldig rørende.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Coldplay har ligget trofast på alle spillelistene mine. Det jordnære, organiske 90-tallssoundet er noe jeg liker veldig godt og tar mye inspirasjon fra til min egen musikk. Eksempelvis el-gitarspillet på debutsingelen min gir meg sterke Coldplay-assosiasjoner. I senere tid oppdaget jeg norske artister som Emilie Nicolas, Highasakite, Hanne Hukkelberg og Aurora. Alle disse har utrolig særegne stemmer og er helt rå på sangteknikk. Flere av dem drar inn elementer som minner om ursang/folkemusikk. Jeg er jo selv vokst opp med forskjellige folketoner, og finner utrolig mye interessant ved det. Selv prøver jeg å dra inn noen av de samme elementene i min egen musikk. Også artisten Dodie har etter hvert blitt en stor inspirasjonskilde på grunn av hennes multitalent som musiker, samt låtskriving, arrangering og hennes fløyelsmyke sangstemme. Jeg liker godt den tørre vokalen som nærmest hviskes rett inn i øret ditt.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Det er helt klart mye bra norsk musikk om dagen. Av norske artister hører jeg nok mest på Ary, Emilie Nicolas, og Vaarin. Sistnevnte er jeg også utrolig heldig å få spille cello med. Det som trigger interessen min hos disse artistene, er jo en hellig kombinasjon av tekst, lydbilde og arrangering/produksjon. Jeg er selv arrangør og blir veldig fort opptatt av å lytte til dette, kanskje spesielt synther, vokalprodusering/koringer og eventuelle rytmiske detaljer. Og alle de nevnte artistene gjør veldig interessante ting på den fronten.
Hva er det sprøeste, morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det sprøeste, morsomste og mest spesielle som har skjedd meg er å få synge duett med Trygve Skaug på hans kommende plate. Ikke minst er det en herlig selvtillitsboost når et av mine norske låtskrivingsidoler vil jobbe sammen med lille meg, og som om ikke det skulle være nok med den innspillingen, så har vi enda flere gøyale ting på planen fremover. Det er bare å glede seg.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?
Vel, jeg har jo nevnt dette med serier tidligere, så jeg kan jo like gjerne nevne at jeg er en «The Big Bang Theory»-fan. Det er visstnok en serie ingen kan fordra, om det så er på grunn av plottet, skuespillerne eller et falskt leende publikum som er grunnen, men jeg koser meg virkelig med den serien – og ja, jeg har sett alle de 12 sesongene. Ja, jeg har også begynt å se oppfølgeren «Young Sheldon» (som jeg kan anbefale alle å se, enten de er TBBT-fans eller ei, for skuespillet er helt prima). Hele denne historien om Dr. Sheldon Cooper og vennene hans har også blitt en gjenganger hjemme hos foreldrene mine i Grimstad. Dette er noe vi liker å se på sammen de gangene jeg er hjemme hos dem, så det gir meg jo også en slags hjemmefølelse å se på TBBT eller «Young Sheldon».
Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Jeg har alltid sagt til folk at jeg ikke drømmer så stort, for de aller fleste venues gir meg et snev av måloppnåelse. Bare det å ha fått min egen konsert på Kulturhuset i Oslo i 2019 var en drøm som gikk i oppfyllelse, bare tenk å få ha sin egen releasekonsert? Så dette med spesifikke venues som jeg ønsker å spille på har jeg i grunn ikke gitt så mye ettertanke. Jeg tar det jeg kan få, og viser det seg å være Telenor Arena, en bar i Oslo, eller et lite konsertlokale i Brooklyn, så er jeg nok rimelig fornøyd uansett. Så lenge jeg får spilt musikken min for ukjente eller kjente mennesker, og de går ut av konserten med en spesiell følelse, eller kanskje et nytt perspektiv på noe – da har jeg egentlig oppnådd noe ganske stort allerede. Jeg har ikke spilt på særlig mange større scener som artist enda, men jeg har merket meg Parkteatret som en av mine favoritter så langt. Jeg følte jeg kunne se alle og enhver i publikum, som ga meg følelsen av et større rom for formidling. Jeg visste ikke at et litt skråstilt gulv kunne utgjøre en slik markant forskjell, men det gjorde det gitt.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Jeg har utrolig lyst til å jobbe med Ary. Om det så er å legge noe vokal på hennes låter, produsere, tilføre noe cello- eller gitarspill… Jeg er bare giret på å få ta del i hennes musikalske univers, man er aldri ferdig utlært, og jeg tror jeg har mye å lære av Ary.
Hvordan har Covid19/korona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2021?
Den 12. mars hadde jeg og et par stk. i bandet mitt booket studio for å gjøre opptak til min neste single, planen var at den skulle slippes i slutten av mai 2020. Studio hadde vi booket fra kl. 20 den kvelden, men tidligere på dagen kom beskjeden om at alle studenter måtte hente ut nødvendig utstyr innen kl. 18, da skolen skulle stenge på ubestemt tid etter det. Det satte naturligvis en midlertidig stopper for innspillingsprosessen, og jeg ble rett og slett nødt til å legge all min tid til bacheloroppgaven min, ettersom den plutselig så litt annerledes ut som følge av koronakrisen. «Freeze» fikk vi endelig sluppet i slutten av august, og releasekonserten ble gjennomført i form av en intimkonsert for et knippe kjente og kjære, hjemme i stua til Sindre (som spiller keys i bandet mitt). Det føltes som en slags sluttet sirkel, da store deler av innspillingen hadde foregått i kjellerstuen til Sindre, hvor vokalboothen bestod av en oppreist sofa, en keyboard-bag og et par dyner og puter. Videre ble korona-perioden bare mer og mer slitsom, og det tæret så klart på min mentale helse, som sikkert mange andre også opplevde. Oslo åpnet jo opp rundt sommertider, som gjorde sommerferien så og si normal for de fleste, men det fikk jo konsekvenser for høsten, og også for kulturlivet den høsten.
I starten av november hadde bandet mitt og jeg blitt hyret inn til å være support for et annet band, men samme dag som konserten var planlagt, pågikk det en pressekonferanse på NRK. Jeg rakk å se 30 sekunder av pressekonferansen før jeg måtte løpe ut døren med mine to gitarer for å rekke t-banen. Det jeg rakk å få med meg var nettopp denne nedstengningen som skulle finne sted bare noen dager senere, og det endte selvfølgelig med at hele konserten ble avlyst, og jeg gikk rett i kjelleren. Endelig skulle jeg ut og spille igjen, etter en hel vår uten noe annet enn bachelor. Vanligvis ville jeg også spilt i masse brylluper om sommeren, men heller ikke det var aktuelt det året. Så å miste den ene muligheten til å spille live igjen ble veldig tungt for meg, og jeg gikk nok inn i en lettere depressiv periode etter den dagen. På den positive siden så kom det musikk ut av det også. Men jeg fikk tatt meg en god pause den julen, og humøret lysnet litt etter de tre ukene.
Det gikk også opp for meg at folk skulle vaksineres, og at kanskje festivalene ville åpne den kommende sommeren. Bare det ga meg litt mer motivasjon til å komme meg tilbake til Oslo for å sette i gang med nye prosjekter. Jeg kom meg tilbake til leiligheten i januar, og begynte smått å skrive og produsere litt igjen – og her er vi, med den nye singelen min, som var et resultat av den første låtskrivingsperioden min etter knekken i november. Fremover i 2021 planlegger jeg å slippe enda mer musikk, i tillegg til mye annet spennende sammen med andre artister. Jeg ser virkelig frem til å komme tilbake til gamle rutiner med studiosessions, bandøvinger og konserter. Ikke minst til å slippe mer musikk, fordi jeg har alt for mye liggende som trenger å bli sluppet ut i det fri. Uansett så har jeg lært det siste året at det ikke nytter å stresse. Det nytter ikke å pushe seg selv, musikken er klar når den er klar. Alt til sin tid – og tro det eller ei, det har jeg også skrevet en låt om.
