Etter mange flotte tilbakemeldinger på de tre singlene, «Follow You», «Day Without a Name» og «Old Friend» er folkpop-artisten Inger-Katrin klar for å dele resten av historien sin med verden, gjennom debutplaten «Keepsafe» som hun slapp digitalt fredag 17. april.
På albumet tar Inger-Katrin oss med inn i sitt eget univers, hvor hun reflekterer og forteller om erfaringer hun har gjort seg, både på godt og vondt.
Albumet «Keepsafe» handler om indre konflikter, noe mange, om ikke alle, støter på i løpet av livet. Det handler om å akseptere alle sider ved seg selv, og opplevelsene man har hatt. Det er også en påminnelse om at det man har erfart tidligere i livet ikke nødvendigvis definerer hvem man er i dag. At man må huske at man er verdifull, og å minne seg selv på dette ofte.
«Hver gang jeg synger dem live, så får jeg fine tilbakemeldinger fra publikum på at de føler en kontakt til sangene og at de kjenner seg igjen, og at de sitter igjen med håp etter endt konsert. Det synes jeg er utrolig fint, og det gir meg definitivt en driv til å fortsette med musikken», forteller Inger-Katrin.
Platen har en gjennomgående historie fra start til slutt, og i de første fem låtene blir vi tatt med på en følelsesladd reise i det som virker som en nedadgående spiral. Denne kursen blir først utfordret i låten «What Am I Doing Here». Her stiller Inger-Katrin spørsmål ved tilværelsen sin, og vi kan ane at vi snart når et vendepunkt i fortellingen.
Låten «Stuck» handler om det å være fastlås til et sted. Det kan være leiligheten, sengen, eller inne i sitt eget hode, og at man samtidig vet om alt det fine som finnes utenfor disse stedene, men at man likevel ikke klarer å gjøre noe med det.
I «Hope Betrays» hører vi at håpet eksisterer selv om man kanskje føler at man har nådd bunnen. Selv om flere av låtene har et snev av håp i seg er dette den første hvor det blir konstatert at det finnes en utvei, selv om den ikke er synlig enda.
«Å gi ut dette albumet blir virkelig en drøm som går i oppfyllelse. Det har vært hard jobbing for alle involverte parter, og jeg er så utrolig stolt både av meg selv og de andre for hva vi har klart å lage. Det har vært overveldende god respons på singlene som allerede er ute, og jeg gleder meg virkelig mye til å slippe resten av albumet også», forteller hun.
Inger-Katrin har alltid holdt på med musikk, og startet tidlig med sang og låtskriving. Hun kommer fra en svært musikkinteressert familie, og i kjelleren i huset hvor hun vokste opp var det alt i fra trommesett, bass, el-gitar, kassegitar, tamburin og diverse blåseinstrumenter. Likevel skulle hun bli 26 år før hun tok valget om å satse alt på musikk, og da hadde hun tatt lærerutdanning og jobbet fulltid som lærer i to år. Da hun kom inn på musikkstudiet i 2017 i Oslo var det ingen tvil om hvorvidt hun skulle takke ja eller ikke.
«Jeg begynte å pakke samme dag som jeg fikk beskjeden, og jeg kan ikke huske å ha vært så sikker på noe før. Det var virkelig en drøm som gikk i oppfyllelse, og det føles enda som en drøm til tider», forteller Inger-Katrin.
Vi tok en prat med Inger-Katrin om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med debutalbumet, «Keepsafe». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Tusen takk! Det gjør jeg gjerne. De fleste av sangene ble til i løpet av sensommeren/høsten 2018, noe jeg tror er med på å gi det en tydelig rød tråd med tanke på tematikken. Det var en ganske naturlig prosess å skrive låtene på dette albumet. Med det mener jeg at melodiene ofte ble til sammen med en tekstlinje som jeg deretter skrev resten av låten ut fra. Etter å ha skrevet ferdig tekst og melodi, arrangerte vi ut låtene sammen på øvingsrommet. Det var en lang prosess å ferdigstille hver enkelt låt, men er det noe jeg har lært underveis, så er det at ting tar tid. Hvis jeg husker riktig hadde vi første innspillingshelg oktober 2018. Da tok vi opp «Day Without a Name» og «What am I Doing Here?». På det tidspunktet tenkte jeg at jeg hadde de to låtene i boks, men de forandret seg i etterkant av den helgen, og ble spilt inn på nytt i senere tid. Alt i alt hadde jeg en bratt læringskurve med tanke på innspilling, og jeg føler at jeg stiller en god del sterkere til arbeidet med neste plate. Det hjelper å ha gode støttespillere, noe hele bandet har vært, og kanskje spesielt de fantastiske lydteknikerne jeg har fått jobbe med, Lukas Haugberg, Fillip Johan Sivertsen, Lars André Gussiås og Sivert Bjørnerås. De har gjort en strålende jobb med oss alle, og jeg er evig takknemlig for tålmodigheten deres underveis i innspillingen og mikseprosessen.
Som selvstendig artist er det utrolig mye jobb i etterkant av ferdig innspilt plate. Da kommer jobben med å spre det glade budskap, og det er en jobb som aldri tar slutt. Heldigvis finnes det mange flotte folk å arbeide med her også, i tillegg til at det er en spennende jobb som man lærer mye av.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
«Keepsafe» handler i grove trekk om å gå igjennom noe som er vanskelig, og å komme ut styrket på andre siden. Albumet er ment for å høres fra start til slutt, da det forteller en historie om at alt som gjør vondt vil bli lettere med tiden. Det jeg vil formidle gjennom «Keepsafe» er at man blir tøffere av de vanskelige opplevelsene man har, at man finner de menneskene som står ved ens side gjennom tykt og tynt, og at man oppdager egenskaper i seg selv som tidligere har vært skjult.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
I starten ønsket vi å strekke oss etter sounden til de første platene av Mumford & Sons, Marthe Wangs «Ut og se noe annet» og Inge Bremnes «Mellomspill». Etter hvert blandet vi inn mer country i miksen, og i løpet av den første innspillingshelgen ble det avgjort at det måtte være banjo på flere av låtene. Nå føler jeg at sounden er deilig plassert et sted mellom folkpop, americana og country, med et hint av bluegrass.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?
Dette synes jeg er fryktelig vanskelig å svare på. Alle låtene representerer forskjellige faser jeg gikk gjennom, og derfor føler jeg nok et spesielt forhold til hver og en av dem. Jeg vil gjerne trekke frem «Follow You», «Silly Mind» og «Keepsafe», rett og slett fordi de er de mest positive låtene på albumet. «Follow You» var mitt forsøk på å takke de som stod ved meg uansett hvor tungt det ble, både for dem og for meg. «Silly Mind» representerer gjennombruddet jeg hadde med meg selv. På et tidspunkt innså jeg at hjernen har evnen til å lure deg, og få deg til å tro masse om deg selv som ikke nødvendigvis er sant – og at du selv kan endre på disse tankene, selv om det er noe man må være bevisst på og jobbe med hele tiden. «Keepsafe» er en slags oppsummering av alt jeg gikk igjennom. Den forteller at man må tørre å gi slipp på de negative følelsene sine, og heller fokusere på alt det som er bra ved en selv. Jeg tror nok ofte at mange forblir i en vanskelig situasjon lengre enn nødvendig fordi det føles trygt. Det vonde er kjent, og alt ukjent er skummelt, selv om det er bedre å gå videre. «Keepsafe» forteller om at man er god nok som man er og at man har mye å tilby verden, man må bare tro på det selv.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hva gjør du for å komme deg ut av denne sperren?
Som regel skriver jeg sanger basert på opplevelser jeg har hatt, og drømmer og ønsker jeg har for fremtiden. Det er sjelden jeg har bestemt meg på forhånd hva jeg skal skrive om når jeg lager låter, og skrivesperren kommer oftest når jeg er stresset over å skrive om noe spesifikt. Da blir jeg fryktelig selvkritisk, og tenker fort at alt jeg lager er dårlig. Hvis det skjer tar jeg meg en pause hvor jeg gjør noe helt annet. Deretter kommer jeg tilbake til skrivingen igjen, og prøver å være mindre selvkritisk. Da bruker det som regel å løsne for meg. Det må nevnes at pausene kan være alt fra timer til dager og uker, noe som kan være frustrerende hvis man har en deadline – men jeg opplever at det sjelden hjelper å tvinge frem noe.
Hva er det unike i Inger-Katrin sitt musikalske univers?
Jeg tror mye av det unike ligger i tekstene og i formidlingen av dem. Alt det instrumentale vi har laget til hver enkelt låt spiller så klart en rolle, men jeg tror at måten historiene blir fortalt på, gjør det interessant å høre på dem. Det er viktig for meg at publikum kjenner på at følelsene i låtene er ekte, og kan være et speil for deres egne følelser. Det er noe jeg tenker på når jeg velger hvilke artister jeg vil lytte til.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Selv om det kanskje ikke kommer så godt frem på albumet, vil jeg si at jeg er en over gjennomsnittet positiv person. Jeg liker å prøve ut nye ting og å møte nye mennesker. Sett bort fra musikk har jeg to andre lidenskaper, og det er mat og trening. Jeg elsker å bevege meg! Alt fra dans til styrketrening, svømming til klatring. Det finnes så mange morsomme alternativer til aktivitet. Jeg tenker nok også i overkant mye på mat og hva jeg skal spise til middag. Det finnes så utrolig mye spennende og god mat i verden, og jeg har lyst til å smake på alt (nesten).
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Her må jeg nesten nevne at gudmoren min spilte av Abbas «Thank You For The Music» i konfirmasjonen min, og da kanskje mest med tanke på teksten: «Mother says I was a dancer before I could walk, She says I began to sing long before I could talk». Dette er veldig treffende. Jeg har vokst opp i et hjem hvor mamma og pappa satte på vinylen og danset swing for oss, mamma ledet et barnekor som vi alle deltok i og pappa har spilt diverse instrumenter, som vi alle måtte teste ut på et tidspunkt. Jeg spilte faktisk el-bass fra jeg var 11 til jeg var 14-15 år, men jeg manglet tålmodigheten til å øve, og utmerket meg dessverre ikke noe særlig på det området. Det var sang og låtskriving jeg ville holde på med.
Jeg begynte å skrive dikt og låter da jeg var rundt 12 år gammel, og deltok på jazzfestivalen vi hadde i bygda. Jazzcampen «The Groove Valley» var virkelig et høydepunkt for meg de årene jeg deltok. Den ble holdt i nærmere ti år, noe som ikke er verst for ei bygd med ca. 1000 innbyggere. Jeg deltok også i barnekoret til jeg var 16 år og måtte flytte fra bygda for å gå på videregående. Etter det har jeg for det meste sunget og spilt for meg selv. Helt til jeg startet på Westerdals Oslo ACT, nå Høyskolen Kristiania. Det var da jeg fikk spisset fokus rundt hva jeg ville med musikken, og det var der jeg møtte alle de herlige musikerne du hører på platen.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Det er sånn at hver eneste konsert er spesiell, og å se at sangene går hjem hos de som lytter vil alltid gi meg en minnerik opplevelse. Når dette skjer må jeg virkelig konsentrere meg for å klare å synge sangene på dette albumet. For akkurat da står vi sammen i det som skjer i tekstene, enten det er det vanskelige, eller følelsen av å ha overkommet det som er tungt. Det blir jeg rørt av.
Det er to opplevelser så langt som har vært ekstra stas. Det ene var utsolgt releasekonsert for «Day Without a Name» i oktober i Oslo, og den andre var fra februar i år. Da var jeg så heldig at jeg fikk spille med fullt band på hjemmebane i Beiarn. Å stå foran så mye familie, venner og bekjente, og vise frem det jeg har jobba steinhardt med de siste årene, det var virkelig noe eget. Og vi fikk en mottagelse som gikk over alle forventinger. Fy flate, som jeg gleder meg til å komme tilbake til Beiarn og Salten for å spille igjen.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Gjennom hele oppveksten har jeg hørt på Maria Mena. Musikken hennes har truffet meg gang på gang i løpet av årene, og hun har en unik måte å fornye seg selv på og samtidig innfri forventningene til trofaste fans. Når det kommer til inspirasjonskilder knyttet til sjangrene mine, så jeg mye til Mumford & Sons da jeg laget dette albumet. Her vil jeg også nevne Birdtalker, Old Sea Brigade, Marthe Wang og Inge Bremnes. Musikken til alle disse har rørt ved noe inni meg som har gitt meg et ønske om å skape. Inge Bremnes hadde faktisk mye å si for at jeg til slutt tok sats og bestemte meg for å skape musikk. Det er så enkelt som at jeg var på konsert med han på Samfundet i Trondheim for første gang, og da han spilte Ikaros tente det en gnist i meg. Jeg dro rett hjem fra den konserten og søkte på musikkstudiet som jeg holder på å avslutte nå.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Det er så fryktelig mye å velge mellom. Jeg må trekke frem Darling West, The Northern Belle, Bendik, TORA, Hollow Hearts, Navian, Violet Road og Ida & Gutta. Det er noe variert, men det går mest i country, americana og folk for tiden. Dette er rett og slett fordi jeg digger musikken, og fordi jeg skriver en bachelor der jeg tar et dypdykk inn i låtskriving i de sjangrene. Veldig fint å kunne slå sammen research og kos.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Å skrive autografer. Jeg husker jeg hadde en drøm om å være med på MGP JR, og øvde mye på å skrive autograf da jeg var rundt 8- 10 år gammel. Etter hvert som jeg ble eldre slo jeg dette fra meg, så å stå å skrive autografer etter endt konsert var ganske surrealistisk, og sprøtt og kult.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Maria Mena eller Bjørn Eidsvåg. Begge har en unik måte å dykke inn i følelser og formidle de til publikum.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?
En pleasure da, kan det være middag? Hvis du spør hvem som helst av de som kjenner meg, så vet de at mat er det beste jeg vet – og at saus er alfa omega.
Hvilket sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest?
Jeg ønsker så klart å spille overalt i Norge, men to scener troner øverst på listen. Det er Storsalen på Samfundet i Trondheim, og Hovedscenen under Sommerfesten på Giske. Å spille på de scenene ville absolutt vært en drøm.
Samfunnsalen i Beiarn overrasket meg mest. Vi fikk en fantastisk fin mottakelse, med stående applaus som varte og varte. Det var en vill opplevelse, og jeg gleder meg som sagt til å gjenta det!
Artister blir berørt av corona-viruset med tanke på å holde konserter osv. Hvordan berører dette deg personlig, og hvilke andre måter kan artister gjøre for å nå ut med musikken sin i disse dager?
Akkurat nå holder jeg på med promotering av albumet, og det er flere planer som har blitt utsatt eller avlyst. I forbindelse med slippet skulle jeg spille inn en musikkvideo, ta nye promoteringsbilder, samt spille releasekonsert for platen. Dette har blitt utsatt på ubestemt tid, men både samarbeidspartnerne mine og jeg er fast bestemt på å gjennomføre når vi får lov til å møtes igjen. Det gleder jeg meg så utrolig mye til.
Jeg tror det er lurt å fokusere på den digitale profilen sin, og fokusere på å spre musikken der det er mulig. Det er i hovedsak det jeg holder på med nå.
Hvordan får du dagene til å gå i disse tider, og har du noen bra tips til folk som kanskje lider av «brakkesyken»?
Jeg tipper de fleste har prøvd det meste nå, så mine tips må være:
- Prøve ut nye matretter.
- Lag en rutine for dagen/uka, og skill mellom ukedager/helg.
- Ha konkrete, realistiske mål for dagen slik at du opplever mestring.
Hvilke planer har du videre i 2020?
Planen er å promotere «Keepsafe», skrive ferdig bacheloren i populærmusikk, skrive ny musikk og finne ut hva 2021 skal bestå av.
