Onsdag 15 september presenterer Hanne Tveter «Kunsten å overleve døden – en hyllest til Frida Kahlo» på Riksscenen i Oslo sammen med sitt norsk-meksikanske band, skuespiller Zoe Rodgers og med regi av Øyvind Frøyland. Søndag 19 september spilles forestillingen i Drammens Teater.
Etter flere avlysninger og flytt av dato pga Covid 19 nedstengning av Oslo og tilliggende byer gleder ensemblet seg til å nå endelig få spille for publikum!
«Kunsten å overleve døden» er basert på den sterke livshistorien og kunstverkene til Frida Kahlo. – En deilig overdose av fargegnistrende hjerte og smerte hvor man får oppleve noen av Fridas favorittsanger, sunget av Tveter. Med på scenen er også hennes gnagende indre (spilt av Zoe Rodgers), og et helt – og noe uvanlig – band, der selveste «Døden» (Antonio Torner) spiller tromme. Dette er både en dypt alvorlig og menneskelig, men også morsom forestilling.
Den mexicanske malerinnen ble bare 47 år gammel, og i løpet av sin relativt korte karriere malte hun blant annet 70 unike selvportretter – i dag noen av verdens mest anerkjente. Hun ble syk med polio som 6-åring, og var gift med den berømte muralisten Diego Rivera. Hennes turbulente privatliv, trikkeulykken som hun ble utsatt for da hun var 18 år, og som skadet henne for livet og hennes uredde stilsikkerhet har også vært med på å gjøre henne til et globalt kunst-, mote- og feministikon.
Forestillingen formidles på både norsk og spansk, med Fridas egne ord om livet og kunsten flettet inn i et fengende meksikansk repertoar fra det mest sarte og introverte til skarpt høygir, blant annet fra Tveters album «México En Mi» og «Cruxando Fronteraz/Å krysse grenser».
Sistnevnte album (utgitt i 2011) som skulle vært utgitt høsten 2010 og med lanserings konsert på nyåpnede Riksscenen, ble utsatt, da Tveter brått kom på sykehus og konsekvensen av en kraftig infeksjon og overskridelse av egne tålegrenser førte til at hun utviklet myalgisk encefalopati (ME) og selv har måttet håndtere mye smerte, utmattelse og push-crash reaksjoner de siste årene.
Tanken om å iscenesette Frida var ikke ny, men fikk en helt annen dimensjon fra en sykeseng på Lovisenberg, der hun fordypet seg i Kahlos dagbok som hun hadde kjøpt i Coyoacan i México samme vinter.
På selveste ti års markeringen for samarbeid med jubilanten Riksscenen og for hennes egen livsomveltning settes nå forestillingen opp her.
«Det ligger en ekstrem kjærlighet og stor investering i å leve som kunstner eller som utøver, for å relatere til min egen situasjon. Frida malte – jeg synger, gründrer, søker, tilbyr og sloss for å sette mine egne idéer og musikk ut i livet. Mer enn en gang har jeg ønsket å gi opp, men kunsten er større enn logikken, heldigvis. En utrettelig og dyp drivkraft», forteller Hanne Tveter
Vi har tatt en prat med Hanne om forestillingen og flere sider av hennes musikalske verden.
Du er kjent for både konseptuelle plateinnspillinger og konsert-produksjoner. Hva ledet deg til å ville jobbe med Frida Kahlo som tematikk og karakter?
Frida er kraftfull og en sterk representant for kvinnen i kunsten og den frie kvinnen, for lidenskap, kjærlighet, smerte og svik – for sårbarhet, og det feminine. Alle de sterke mulighetene og prøvelsene som et menneske kan utsettes for i løpet av et liv. Dette fascinerer meg og er viktige ting for meg å skildre.
Når fikk du idéen til dette prosjektet?
Tanken ble sådd allerede ved mitt første besøk i «La Casa Azul» i México City for snart femten år siden, og Frida var også inspirasjon til coveret på dobbeltalbumet «Cruxando Fronteraz/Å krysse grenser». Idéen om en forestilling ble mer konkret høsten 2010 da jeg selv brått kom på sykehus med en kraftig infeksjon og måtte avlyse konserter og utsette releasen. I sykesengen leste jeg Frida´s dagbok og startet med å utforme en idé om hvordan å gi et musikkteatralsk ansikt til smerten og overgivelsen en tvinges til når helsen svikter. Det skulle likevel ta nesten ti år til før jeg var helt klar til å ikle meg rollen som Frida.
Er det noe i Frida sin kunst og livshistorie som du selv kan kjenne deg igjen i?
Definitivt, denne evige drivkraften til å jobbe med egen produksjon og behovet for å uttrykke det livet både gir og tar, for min egen del spesielt gjennom musikk. Hun når meg i kontrastene mellom det vakre og det stygge. Jeg kjenner meg og godt igjen i konsekvensene av å overskride egne tålegrenser, og hvor tappende det er å leve med sykdom over tid. Hvem har vel ikke kjent på en lengsel etter å bli uforbeholdent elsket?
Er dette det mest teatralske prosjektet ditt som artist så langt? Og har du erfaring fra musikkteater fra tidligere?
Som artist i eget navn ja, denne konserten veksler hele tiden mellom teater og sang, så her får jeg børste støv av gamle skuespillerkunster. Jeg spilte større og mindre roller i ulike musikaler og operetter fra ganske ung alder, og jeg studerte også musikkteater i tillegg til min klassiske sangutdannelse (fra Barratt Dues Musikkinstitutt).
Hvor lang fartstid har du sammen med bandet som komper deg i denne teaterkonserten?
Dette er det bandet og de musikerne jeg har samarbeidet lengst med her hjemme og innenfor latinamerikansk musikk, og noen av oss har faktisk snart spilt sammen i 15 år nå. Det er fint.
Hvordan kom du inn på det spanske og latinamerikanske markedet og hva fikk deg egentlig til å synge meksikansk musikk?
Godt spørsmål, jeg tror egentlig det bare var livet, at jeg har reist mye og de menneskene jeg har møtt på veien og som ble viktige for meg som har ledet meg dit. Spansk musikk og fascinasjonen for flamenco kom allerede da jeg som tenåring flyttet en periode til Spania med familien. Da kom også språket og det ble naturlig for meg å synge på spansk. Den meksikanske musikken snek seg inn i repertoaret mitt indirekte som følge av at jeg ble sammen med en meksikansk trommeslager fra México City og gjennom mange år har brukt mye tid i landet, ble godt kjent med kulturen og tradisjoner. Jeg har og fått spille med topplaget av både jazzmusikere og til og med tradisjonelle mariachiband på konserter og festivaler der. Jeg har og gjort innspillinger og har et jazz duo album klart som vi etter hvert skal slippe. Jeg fikk ironisk nok mer publikum og synlighet i meksikansk media på noen få år med kun reiser, enn kanskje karrieren min til sammen her hjemme.
Hva handler denne forestillingen om og hva ønsker du å formidle med den?
Om en kvinne som nektet å slippe kjærligheten, og fant uttrykk for den og livet i kunsten. Den handler også om å være menneskelig. Å stå i livet med alle delpersonlighetene. Inkludere skaden, skammen og det selvbedraget vi mennesker kan ty til for å holde ut vår egen virkelighet. Jeg ønsker vel å formidle noe om at smerten og sammenbruddet kan bli gjennombrudd i kunstverket «livet», og en befriende dose av både morsom, melankolsk og litt dramatisk meksikansk musikk, så klart.
Du samarbeider med flere kjente latinamerikanske musikere i Spania og også med musikere i México, hvordan er det å jobbe der og hvordan opplever du at det latinske publikumet tar deg imot?
México City er en spesielt intens by og et sted hvor ting skjer veldig fort, og for meg å plutselig skulle kombinere konsert og flere TV eller radiointervjuer på samme dag var både nytt, spennende og overveldende. Musikerne er veldig proaktive og allsidige sjangermessig. Siden jeg behersker det spanske språket og kjenner kulturen godt får jeg også god kontakt utover kun det musikalske, så jeg har følt meg hjemme. Publikum har så langt alltid respondert med varme og gitt meg en unik mulighet til å få uttrykke den latinske musikken og sjanger-krysningene mine til interesserte ører – og jeg føler også at de norske røttene mine blir tatt godt imot.
Hvordan er dette musikkmiljøet som du har møtt utenfor Norge?
Musikkmiljøet er stort, variert og med en enorm konkurranse og dyktige instrumentalister, spesielt i Madrid hvor jeg har vært mest opplever jeg en veldig levende jazz og worldmusic scene med mange dyktige og inkluderende kollegaer.
Vi har jo fulgt deg en stund og vet at du også har gjort flere konserter i México de siste årene, hvordan er responsen fra det meksikanske publikummet på at du synger musikk fra deres kultur?
Over all forventning, og de ber meg synge meksikanske sanger som ekstranummer, selv om jeg primært på mine konserter der har presentert latinjazz, og det er litt rørende.
Hva er din musikalske bakgrunn og hva førte deg inn i den musikken som nå er blitt din hoved nisje?
Jeg kommer fra en visefamilie der mange spilte og sang, så studerte jeg klassisk og jazzsang og videreutdannet meg også i musikkteater og dans. Jeg har alltid hatt en jazz-sjel og trives vel best i en setting der jeg har frihet til å improvisere. Jeg har jobbet i mange musikalske sjangere opp gjennom, men siden jeg alltid har vært tiltrukket av komplekse rytmer og hadde et urolig sinn som ville ut å se verden, så er det nok det og at jeg identifiserer meg med språket, som dro meg stadig nærmere spesielt den latinske og spanske musikken.
Mange av konsertene dine i Oslo er presentert på Riksscenen, er dette en scene du har et spesielt forhold til?
Ja veldig, for ti år siden i høst skulle jeg ha slippkonsert for mitt første verdensmusikkalbum «Å krysse grenser» på den nyåpnede Riksscenen. Konserten måtte utsettes et halvt år da jeg ble syk og jeg husker godt at jeg var helt fortvilet for å avlyse, men ble støttet i alle ledd. Jeg har hatt gleden av å få sette opp en rekke produksjoner her siden. De har et utrolig bra team og er blitt en viktig scene for folkemusikk og folkedans fra hele verden. Det er noe lunt og litt hjemme for meg på Riksscenen, og det er fint å tenke på at denne forestillingen nå blir satt opp akkurat der.
Hvordan har Covid-19 pandemien påvirket deg som artist og produsent og hva gjør du for å holde deg i kunstnerisk aktivitet og jobb i denne for kulturlivet turbulente tiden?
Det har blitt noen flere sangstudenter i høst, blant annet som timelærer for musikkteaterlinjen ved NSKI høyskole. Det er flott å kunne bidra som både stimulator og et forhåpentlig vis litt trygt anker for unge utøvere som er på veg inn i bransjen. Jeg har også noen elever på Lørenskog musikk- og kulturskole. Ellers fokuserer jeg på å holde motet oppe for både gamle og nye prosjekter. Idéer kverner rundt i hodet og på skisseblokken selv om det er nesten ingen konsertvirksomhet for tiden, men jeg skal ikke legge skjul på at det føles usikkert å være i kulturbransjen – og jeg må uansett begrense hvor mye jeg tar på meg. Jeg har samarbeidsprosjekter om album og konserter i henholdsvis Spania og México som nå står og venter på å kunne bli gjennomført, når enn det lar seg gjøre. Det er virkelig ikke lett for noen i disse dager.
Hvilke prosjekter står øverst på prioriteringslisten din det nærmeste året og planlegger du å også gi ut noe musikk fra teaterkonserten og Frida Kahlo?
Først og fremst er planen å få spilt inn et album med «CubaNoruega» et prosjekt som jeg har sammen med pianisten Pepe Rivero. Ellers skal jeg ta opp igjen produksjonen min «Brasileiro» for barn, sammen med Bolteløkka Jentekor. Mye av det musikalske materialet til Frida-konserten er allerede på albumet mitt «México en mi», men det er mulig vi etter hvert også spiller inn de sangene som ikke er der og lager et digital album.
Du synger både jazz og folkemusikk fra flere kulturer, i hvilken sjanger føler du at du hører mest hjemme i?
Jeg er nok egentlig en jazzmusiker og alt jeg gjør springer ut fra den musikkforståelsen.
Du har produsert og gitt ut til sammen syv album på eget selskap frem til i dag, hva blir tematikken og besetning på ditt neste neste album?
Neste hele album blir nok i duoformat og med en herlig krysning av norsk og kubansk musikk i latinjazz arrangementer.
Når startet interessen din for latinamerikansk og spansk musikk?
Jeg fikk blant annet brasiliansk musikk servert tidlig hjemme, i tillegg til jazz og tradisjonsmusikk. Den latinamerikanske og spanske musikken kom mer inn fra jeg som femtenåring bodde i Spania og etter det fant stadig nye grunner til å reise i Latin-Amerika å lytte, lære og etter hvert jobbe med latinske og spanske musikere.
Du beveger deg i mange ulike musikalske sjangere, er det vanskelig for deg?
For meg er det egentlig helt naturlig og dynamisk. Jeg har alltid hørt på og sunget mye ulik musikk og føler meg trygg i flere sjangere, både teknisk og stilistisk. Det et er kanskje vanskeligere for publikummet mitt som må tåle at jeg ikke kan settes i en konkret bås.