Femi Gange kom som et friskt pust inn i Oslos rockemiljø sommeren 1986. Bandet kom opprinnelig fra Langhus utenfor Oslo.
De spilte hard og kompromissløs musikk, med coverversjoner av både The Beatles og australske Lime Spiders på repertoaret i tillegg til egne låter. Bandet, som besto av Ulrik Torgersen (sang, gitar), Torgeir Kaasa (gitar), Anders Torsnes (bass) og Ole Kristian Vefferstad (trommer), sprang ut fra bandet 1405 Noia, som hadde startet opp i 1983. De den gang unge guttene var mer opptatt av musikk enn trender, noe albumutgivelsene også er beviset på. Det spenner fra punk, garage og pubrock. Felles for alle utgivelsene er at de er spilt inn med en fandenivoldsk glede, noe landets musikkaviser enkelt kalte “hard og kompromissløs musikk.
Den første Femi Gange-utgivelsen var en mini-LP med tittelen The Best Of…, og var innspilt live på utestedet Sardines i Oslo i desember 1986. I 1987 kom Trygve Weset inn på trommer. Året etter utga de trespors-singlen «Rocker»/«Time goes by»/«Machines». Høsten 1989 fikk de en kvinnelig bassist, Kirsti Nyutstumo, og med besetningen Ulrik, Torgeir, Trygve og Kirsti spilte bandet inn LP nr. to, som fikk navnet The Best Of…Vol. II. I denne perioden opptrådte også Volker Zibell fra The Cut som assosiert medlem på saksofon.
Tidlig på 1990-tallet forsvant Nyutstumo til Yeahlove Swans, og hun ble erstattet av Øystein Jevanord, tidligere trommeslager for a-ha og i deLillos, men her spilte han bass. Et nytt album så dagens lys i 1994. Bandet ble oppløst i 1996. Lørdag 3. mars er bandet tilbake der det engang startet på Røverstaden (tidligere Sardines) og publikum kan vente seg en betydeligere hardere utgave av bandet enn på gjenforeningskonserten de hadde på John Dee 12. september i 2015. Vi tok en prat med Ulrik Aas Torkildsen og Torgeir Kaasa i bandet om bl.a. konserten de skal ha på Røverstaden osv.
Femi Gange kom som et friskt pust til Oslos rockemiljø i 1986, og nå over 30 år etter er dere fortsatt aktive, i hvert fall på konsertarenaen. Hva driver dere til fortsatt å holde liv i bandet?
Tja, det var jo en ære å bli spurt om å spille på selveste Røverstaden, tidligere Sardines som vi har gode minner fra. Vi tråkket våre ungdomsår der nede, og så en drøss av konserter gjennom 80-tallet. Ulrik jobbet jo også som mange vet i døra der.
Vi må jo se hva som skjer etter jobben der nede, hvis noen vil ha oss på festivaler eller ting etter Røverstaden-gigen, er jo det hyggelig. Men, i utgangspunktet har vi ikke noe planer om å kjøre landet rundt i en Toyota Hiace og spille for øl og Grandiosa.
Vi vil også ta opp konserten der nede til helgen, og få ut noe på vinyl etter hvert. Da har vi antagelig en grunn til å lage en fest til, når tiden er inne.
Dere la opp i 1996, og det som skulle være en hyggelig øving og gjenforening av gamle bandkompiser, ble til at dere faktisk holdt en konsert på John Dee i 2015 (18 år etter). Kan dere fortelle litt om den kvelden og hvilke tanker dere satt igjen med?
Det var utrolig moro å spille den gigen. Vi hadde jo hatt god tid til å forberede oss, da vi planla den over et år i forveien. Det var egentlig ment at vi skulle spille på en bursdagsfest, men så utviklet det seg, kan man si. Det morsomste var jo at vi fylte hele John Dee, og den gode stemningen hele kvelden, og vi tror at folk koste seg. Gjennomsnittsalderen var jo rimelig høy. Det var også artig at noen av John Dee sine folk ikke skjønte bæra, når forhåndssalg og interesse fra publikum var såpass stor. Mange av de som jobber på John Dee er såpass unge at de ikke aner hverken hvem eller hva Femi gange er.
Dere skal spille på Røverstaden lørdag 3. mars – Hva kan publikum forvente seg denne kvelden?
Publikum kan vente seg en betydelig hardere utgave av bandet. Vi har fått med originaltrommis Ole Kristian, som også var med på ”Best of vol1”, som er spilt inn på samme scene for 30 år siden. Det kule med Ole er at han er en straight forward trommis, uten synkoper og annet fiksfakseri. Noe som har gjort at vi har måttet legge om enkelte låter til et mer rett frem punk and roll format. Vi fant også anledningen til å gå lengre tilbake i repertoaret for å finne låter som var mer i huleboerkonseptet. Noe som har vært et kick for oss andre også. Vi er mer anno 1986 i denne utgaven, enn 1998 som vi var på John Dee.
Hvor kommer bandnavnet deres Femi Gange fra?
Bandnavnet kommer egentlig ikke fra noe sted, hele poenget var at det skulle være noe som liksom klang på flere språk og samtidig være underfundig. Vi synes vi traff godt med navnet. Flaks med det altså. Det er jo såpass spesielt at det kanskje er noe folk husker som en morsom greie i tiden, mer enn nødvendigvis hvilke låter vi spilte. Ikke verst å være mer kjent for navnet enn materialet …
Hva er det spesielle i Femi Gange sitt musikalske univers?
Journalister kom jo opp med begrepet ”barbarisk rock`n roll”, og vi synes det stemmer ganske bra. Når det er sagt, så var vi ikke spesielt opptatt av trender. Vi var mer opptatt av å spille sammen, og å få ting til å låte som musikk. Det er vel litt av den ungdommelige freidigheten man får som en bonus når man lager musikk i tidlig alder. Etter hvert, så begynner man å bli mer opptatt av hvordan man skal låte, og hvordan, for å tekkes folk. Så står du der plutselig å høres ut som en dårlig kopi av et eller annet utenlandsk band. Man har dessverre bare en viss kvote av den ungdommelige frekkheten og naiviteten.
Det har vært en del medlemmer fra kjente norske band innom dette bandet opp igjennom. Kan dere fortelle litt om det?
Vi har jo hatt med mye folk som har vært i store band. Øystein Jevanord trommis i De Lillos, og en av de tre i bandet Bridges som senere ble a-ha. Øystein var vel også på en verdensturné med a-ha etter hva jeg husker. Volker Zibell fra The Cut spilte saksofon og munnspill, og det kan vi muligens gi Imperiet «skylden» for da saksofon var et populært instrument i mye av musikken vi hørte på. Ola Snortheim fra De Press spilte trommer i en periode. En artig kar med et minimalistisk trommesett. Så har vi sikkert glemt noen, det var jo gjennomtrekk av bassister en periode. De bare eksploderte og ble borte på scenen i ren Spinal Tap stil.
Hva er det morsomste, sprøeste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som band?
Det var jo spesielt å spille support for sofakongen Chris De Burgh i Drammmenshallen. Det skal visstnok ikke vært større pølsekø under vår opptreden hverken før eller siden.
Den kuleste gigen for vår del var nok da vi spilte support for The Screaming Blue Messiahs” og ifølge hele Sardines hadde spilt ræva av dem. Det føltes litt som det store gjennombruddet. Selv om jeg tviler på at publikum og presse hadde på seg nøytrale briller. Norge mot England liksom. The Screaming Blue Messiahs er jo et forferdelig bra band. Som jeg har vanskelig for å tro at noen 19-åringer fra Langhus og Oslo skulle kunne spille ”ræva av”.
Og så var jo selvfølgelig alle jobbene på Hulen i Bergen en opplevelse hver eneste gang. Man føler seg litt popstjerne når det er stinn brakke på Hulen, og man har hotell og fly inkludert i hyra.
Trondheim var vi også en del, men det var ikke en by vi ”traff” like bra. De virker å ha litt annen musikksmak enn resten av landet, men jeg husker jo UFFA huset, Trondheim sitt svar på Blitz der var vi en gang. Det var litt snodig å spille der, og bo på Royal Garden. Vi tok vel også boblebad mener jeg å huske, før vi dro på UFFA huset og var uskikkelige tøffe gutter.
Stavanger var heller ikke full musikalsk match. Selv om vi ble booket to dager i strekk på De Røde Sjøhus. Det arrangøren hadde booket var et danseband som skulle spille tre sett. Det visste alle unntatt bandet, så vi ble sendt hjem etter en hektisk og slitsom kveld med masse klager fra gjestene. Vi fikk hyra for begge dagene, så det er kanskje vår best betalte jobb.
Det er mye bra norsk musikk som gis ut om dagen – hva liker dere å høre på for tiden, og hvorfor?
Honningbarna – Energi inn til beinet.
Islandsgate – sprudlende fotballpunk.
Skambankt- melodisk og tufft.
Det er jo veldig mye bra norsk musikk for tiden. Der er vel smaken vår rimelig delt så tror vi stopper på de tre, før vi begynner og sloss. Men musikk er jo litt sånn at man nyter det i forskjellige anledninger og sinnsstemninger, og der har jo norsk musikk virkelig tatt seg opp. Fra det tøffeste tøffe, til det mer sarte, og ikke minst kommersielle. Jeg (Torgeir) er mye i Sverige av forskjellige årsaker, og det har nok aldri vært så mye norsk musikk på svensk radio noen gang. Så noe riktig må vel norske artister og bransje gjøre. God musikk har vel skapt en selvtillit, noe som er på tide. I dag spiller nok flere norske band ræva av utenlandske, enn vi etter sigende gjorde som support på Screaming Blue Messiahs konserten…
Kan dere fortelle litt om en av deres beste minner fra en av deres liveopptredener?
Som nevnt så var det alltid stort å komme til Hulen i Bergen. Der har det alltid vært liv og fest. Et kult lokale og et fett sted å spille. Noe man ikke glemmer med det første.
Bergen fremstod som litt eksklusivt, trivelig med masse hyggelige mennesker, og ikke minst
Luksuriøst med oppvartning som hotell midt i byen, og skyss frem og tilbake til flyplassen.
Ha ha, det ble mye for enkle gutter fra Oslo.
Hvilke andre planer har dere i 2018?
Man vet aldri hva som dukker opp……….