The Northern Belle har vært blant pionerene på den mye omtalte nordicana-scenen som stadig vokser seg større og mer profilert i inn- og utland. Bandet ble Spellemann-nominert i kategorien country med sitt forrige album «Blinding Blue Neon» fra 2018.
Fredag 28. august slapp de sitt etterlengtede tredje album, «We Wither, We Bloom» på plateselskapet, Die With Your Boots On Records som de har fått flotte anmeldelser for i inn- og utland, og som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Albumet inneholder singler som «Remember It» og «Gemini», som blant annet ble listet på NRK P13 og P1, og ettersom dette er det første albumet bandet gir ut som lanseres internasjonalt hadde dessuten «Gemini» high rotation på ABC Country i Australia og hadde premiere hos Wide Open Country.
Det virkelig spirer og gror på den norske americana-scenen for tiden, og det er så utrolig mye bra der ute, og The Northern Belle følger opp sitt flotte andrealbum med et album som det lukter gull av. Den ene knall-låten etter den andre serveres som perler på en snor. Det er vanskelig å fremheve kun tre bra låter på et så sterkt album som dette, men må vi så vil vi trekke frem det fengende førstesporet «Gemini» som sparker i gang det hele og setter standarden for hva vi har i vente. Den nydelige og nedpå låten «Lonely», og til slutt den følsomme og sterke låten «Born to Be a Mother». Stine er en fantastisk låtskriver og vokalist, og hun har et supert band i ryggen som leverer og viser sann spilleglede.
The Northern Belle ledes av vokalist og låtskriver Stine Andreassen fra Tromsø, og bevæpnet med vakre harmonier, pedal steel, slide gitar, strykekvartett og sist men ikke minst, hardingfele, har bandet utviklet en særegen form for pop-orientert americana og folk. Tenk sytti-tallets Fleetwood Mac og Jenny Lewis i countryhumør.
– Det har kriblet i magen lenge nå, sier Stine, og fortsetter;
– Først av nervøsitet og så av ren glede. Nå skal musikken endelig ut i verden. Selv om det ikke blir så mange konserter som planlagt føles det allikevel viktig og riktig å gi ut albumet nå. Vi trenger musikk og kunst mer enn noen gang. Jeg tror og håper at låtene spiller på alle hjertestrengene og kan være et anker for de som trenger det. For meg representerer denne platen styrke, samhold, kjærlighet, fortvilelse, glede og sorg. Det har vært en nydelig og rar reise som startet i Nashville og nå skal låtene endelig få leve fritt.
Etter å ha tatt den vanskelige avgjørelsen om å si opp dagjobben for å satse fullt på musikken, fikk Stine og The Northern Belle betalt med unison hyllest for andrealbumet «Blinding Blue Neon», med terningkast 6 i Aftenposten, Spellemann-nominasjon og opptreden på Spellemann-showet som høydepunkter. Våren 2019 reiste Andreassen til Nashville i tre måneder for å skrive oppfølgeren. Den åpne og inkluderende musikkscenen i East-Nashville utløste en kreativ låtskrivingsfase som resulterte i denne sterke låtsamlingen. Antydet av tittelen, er «We Wither, We Bloom» tekstmessig en utforskning av forhold og relasjoner og hvordan de kan blomstre og visne. Avstanden hjemmefra ga nytt perspektiv på vennskap, familie, kjærlighet, tap og ikke minst hjemlengsel, noe som har resultert i bandets mest personlige album til nå.
The Northern Belle består av: Stine Andreassen (vokal/gitar), Svein Inge Bjørkedal (trommer/perkusjon), Bjørnar Ekse Brandseth (gitarer/pedal steel), Johanne Flottorp (hardingfele/fele/kor), Yngve Jordalen (bass), Ole-André Sjøgren (gitarer/kor), Marie Tveiten (vibrafon/kor). Produsent, miks og tekniker: Marcus Forsgren, assisterende tekniker: Knerten Simonsen og mastering ved George Tanderø.
Vi tok en prat med bandet om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «We Wither, We Bloom». Kan dere fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse, og hva som skiller dette albumet fra tidligere utgivelser osv.?
Stine: Tusen takk. For en berg og dalbane det er å gi ut musikk. Nervene er i høyspenn, og så er man så spent. I tillegg er man stolt og utrolig glad for å ha fått jobbe med så mange fine folk som har gjort låtene enda bedre. Albumet er en naturlig videreutvikling fra albumet vårt «Blinding Blue Neon». Det er enda mer pop-orientert og det føles som at alt klaffer. Vi har lagt til flere elektriske elementer i instrumenteringen, det er sterkere tekster, flere hits og vi har med strykekvartett.
Størsteparten av låtene er skrevet i Nashville hvor jeg bodde i 3 måneder. Det er en utrolig inspirerende by med gater som er fulle av historier. Her har alle heltene og heltinnene gått. Det var virkelig en drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg valgte å utfordre meg selv og har skrevet noen av låtene med andre. Det var så skummelt, men når det klaffer, og kjemien er der, så er det magisk. Etter å ha fylt kofferten med mange nye låter, sikker rundt 30 stk., så stakk jeg hjem til Oslo for å jobbe gjennom arrangement med bandet. Vi valgte ut låter til albumet sammen med produsenten vår Marcus Forsgren. Etter at vi hadde spilt inn nesten alt i Studio Paradiso satt jeg hjemme og følte at den låten som samler alle trådene manglet. Så jeg skrev en liten outro som heter «We Wither, We Bloom» som vi tok opp live i studio – gitaren min og meg, alene. Det var prikken over I’en. Vi er overlykkelige over å få gi ut albumet på Die With Your Boots On Records.
Hva handler denne platen om og hva ønsker dere å formidle gjennom den?
Stine: Jeg tror denne platen passer inn der man ønsker at den skal passe inn, og jeg er ganske sikker på at albumet passer strålende til en road trip. Det som er fint med musikk er at man knytter egne følelser og opplevelser til låtene. Det håper jeg skjer når lytteren tar for seg hele albumet. Om man har en dårlig dag og trenger å gråte så ville jeg satt på «Lonely» eller «How Deep». Hvis man trenger å danse så ville jeg satt på «Tailor Made» og «Evelyn». Allsangen kommer nok på refrenget på «Remember It». Denne låten er også perfekt hvis du vil komme over en drittsekk. Skal du fri til noen eller gifte deg så tror jeg «Love of Mine» passer veldig bra, og skal du få barn kan du sette på «Born to Be a Mother». Jeg håper låtene spiller på alle hjertestrengene – det gjør de for meg. Det er mye håp, lengsel, frustrasjon og noen oppgjør som måtte bli tatt på denne platen.
Hvilke tanker har dere gjort dere rundt lydbildet av dette albumet?
Bjørnar: Se for deg at medlemmer fra The Cardigans, Fleetwood Mac og Allman Brothers Band forsøker seg på å covre «Take It Easy» av Eagles.
Ole- André: Med tanke på lydbildet ønsket vi å utbrodere soundet ved å legge til blant annet 12-strengsgitarer og mer elektriske elementer, for å bevege oss i en mer pop-retning, samtidig som vi ønsket å beholde countrypreget. You’re gonna leave fra forrige plate var en pekepinn på hvor vi ønsket å bevege oss med tanke på det soniske landskapet på denne platen.
Stine: Det har også vært en drøm å ha med strykekvartett og den drømmen gikk i oppfyllelse. Anders Hefre har laget helt nydelige arrangement til noen av låtene. Vi traff virkelig blink med valg av produsent, og Marcus Forsgren har vært med å gjøre låtene enda bedre.
9/10: Et av årets beste norske popalbum!
Hvilke låter har dere et spesielt forhold til fra platen?
Stine: Alle låtene betyr utrolig mye for meg. Så det er litt vanskelig å velge, men jeg vil gjerne trekke frem noen av låtene som ikke har vært singler.
«Tailor Made» skrev jeg som en hyllest til countrybunaden Nudie Suits, og mange av mine musikalske helter som Glen Campbell, Elton John, Gram Parsons og Elvis. Ideen til denne låten fikk jeg da jeg så på platecoveret til Malin Pettersen sin debutplate. Hun hadde fått skreddersydd en dress av en dansk designer som bor i Nashville og den skinte. Låten utviklet seg til å handle om mer etter hvert. I tillegg til å samle på gamle vintageskatter så synes jeg at det vakreste med disse plaggene er at de har en historie. Det sammen gjelder jo mennesker man møter langs veien. Er man heldig så møter man noen man klikker skikkelig godt med og kanskje man til og med treffer noen man faller for. Jeg har lært at når man går inn i et forhold så er det fint å ikke gå inn men tanken om at man skal endre en person. Man må sette pris på det gode og det onde, det som har formet denne person, og alle historiene har vært med på å gjøre deg til den personen du er i dag.
«Born to Be a Mother» skrev jeg til mitt første tantebarn Lilly som nå er 2 år. Hun er god tvers igjennom og har gjort dagene enda mer lysere. Det å kunne få barn er noe av det vakreste jeg kan tenke meg.
«Evelyn» er en hyllest til mamma! Min fineste mamma. Det er gøy å snakke med bestemor om gamle historier og jeg har fått vite mye gøy. For eksempel skulle de kalle henne Mona Lisa, men en dag så så bestefar i gjennom et magasin kalt Romantikk, datidens pornoblad som bestemor sier, og fant navnet Evy-Anita, haha.
Det er betraktelig større pondus over materialet enn tidligere, og singlene ‘Gemini’ og ‘Remember It’ glinser spesielt godt.
Hva føler dere er det spesielle i The Northern Belle sitt musikalske univers?
Stine: Jeg synes det er fantastisk gøy å kombinere hardingfele med pop og country. Det er ikke så mange som gjør det, og det er fint å se hardingfela i et annet landskap enn folkemusikken. I tillegg så føler jeg at man hører at vi har det gøy når vi spiller. Vi er en vennegjeng som elsker å henge og å spille sammen.
Hvem er The Northern Belle og hva liker dere å gjøre på fritiden?
S: Vi er en vennegjeng som har spredd oss ut over hele Norge (Oslo, Førde, Gvarv og Tromsø). Vi gjør alt mulig. Leker med hunder, strikker, spiller squash og basketball, trener på fellestimene hos SATS, bytter bleier, går tur i skogen, orientering, skriver bok, spiser nugatti, drikker drinker, vin og pils, tegner, går på konserter når det tillatt, går på kunstgalleri, henger på hjemmestudioet, ser MYE på trash TV, men også gode TV-serier.
Hvordan og når startet det for dere med musikk og sang, og hva er deres musikalske bakgrunn?
S: Mange av oss møttes på Populærmusikk-studiet på NISS i 2010. Det var god kjemi helt fra starten av, og så ble bare flere og flere folk med i bandet. Nå er vi 7 stk. og det har vi vært siden 2012. Musikalsk så har medlemmene erfaring fra folkemusikken, revy, kor, blues, rock, vise, R’n’B, hip hop og pop. Det er en salig blanding, men det er det som er så kult.
4/5: One of the keys to their eventual success lies in singer Stine Andreassen, a vocalist of considerable merit who allows these songs to soar into the stratosphere, and ensures an instant impression
Kan dere fortelle litt om en av deres mest minnerike opplevelser fra en av deres liveopptredener?
S: En av mine aller sterkeste minner er fra Buktafestivalen i 2015. Vi spilte på den minste scenen og det var kø for å komme seg inn. I det konserten startet så fikk jeg blikk-kontakt med pappa og mamma. Pappa så spesielt rørt ut, så jeg kjente at tårene begynte å presse på – det er en følelse jeg sent vil glemme. Det var så god energi på den konserten, og det å komme hjem å spille er alltid veldig følelsesladet og fint. Det er vanskelig å velge mellom veldig mange fine minner.
Svein Inge: Vi har også hatt et magiske øyeblikk med konjakk på en parkeringsplass etter konserten på Geitostfestivalen i Undredal.
Johanne: Den artigste konserten vår i fjor var nok uten tvil da vi spilte konsert for alle elevene på Åmli skole klokka 10 på morgenen en dag rett før skoleferien. God stemning og mange glade unger og ungdommer.
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
S: Det er jo helt umulig å svare på for det er så mange, og så endrer det seg hele tiden. Noen som har stått i sterk kurs hos meg lenge er Fleetwood Mac, Jenny Lewis, Kacey Musgraves, Guy Clark, Wilco, The Jayhawks, The Cardigans, Taylor Swift, Marit Larsen og listen fortsetter. De er rett og slett gode låtskrivere og har enormt bra meloditeft.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?
Stine: Det er så mye bra der ute. Mine personlige favoritter er Malin Pettersen og Jonas Alaska. Jeg klarer nesten ikke vente til de kommer med album. Jonas overrasker stadig og de nye singlene er så skjøre og utrolig fint snekret sammen. Jeg tror nesten det hadde blitt fint uansett, fordi låtene er så bra i seg selv. Malin har blitt enda tydeligere i soundet og har en av Norges vakreste stemmer. Den nye singelen groover noe så innmari.
Bjørnar: For tiden hører jeg på mye instrumentalt fra Norge. Steamdome, Geir Sundstøl, Jaga Jazzist og Orions Belte. Sikkert noe som har fulgt med etter å ha bli utsatt for ekstreme mengder Terje Rypdal i oppveksten.
Johanne: Jeg liker veldig, veldig godt de nye singlene til Jonas Alaska, og gleder meg skikkelig til å høre resten av platen som kommer snart. Og så har jeg også funnet frem igjen platen til Masåva som kom ut for et par år siden, det er en plate som tåler å bli spilt igjen og igjen titt og ofte.
Ole-André: Hører en del på Aurora om dagen. Benjamin Mørk fra Tromsø har en sykt fin akustisk remix av hennes siste single «Exist For Love». Når man har en datter på 4 år, er hennes bidrag til Frost II også greit representert i Spotify-historikken den siste tiden.
Hva er det morsomste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som band eller artister?
Bjørnar: Med «Yngve and his Boogie Legs» spilte vi på en fiskebåt mellom Longyearbyen og Barentsburg. Været var helt topp, og hvalen hadde til og med lyst å være med å høre på.
Johanne: Det var jo litt artig å bli avbrutt under lydprøven på Dyrsku’n i Seljord fordi det var en okse som hadde slitt seg løs og sprang rundt foran scenen.
Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville dere valgt?
S: Ane Brun eller Susanne Sundfør. De har helt enormt sterke stemmer som slår meg i bakken hver gang. De føler hver tone og hvert ord, og så må jeg trekke frem låtskriverteftet. I tillegg hadde det vært en drøm å få jobbe med Erik Bye.
Kan dere nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure hver?
Bjørnar: Komboen indisk takeaway, helmelk og Stargate SG-1 (eller en annen tvilsom science fiction) står i alle fall høyt her i gården.
Johanne: Pleasure, men ikke guilty: «Winter games» av David Foster og ganske glatt 90-talls-country. Musikk som har gjort oppussingen av huset mitt litt mer lystbetont.
Ole-André: Haugevis med konspirasjonsdokumentarer om UFOer.
Hvilket sted i Norge drømmer dere om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket dere mest og hvorfor?
Bjørnar: Hver gang jeg er i Nord-Norge blir jeg overrasket og imponert over naturen der oppe. Å se flere plasser der med Northern Belle som reisefølge hadde ikke gjort meg noen ting.
Johanne: Har aldri vært i Finnmark, så jeg drømmer om å spille der. Av scener vi har spilt på, så har vi fått oppleve alt fra veldig små lokaler til ganske store scener, og det er mye kult å ta av her, men jeg synes det var ekstra tøft å spille i et skiferbrudd på Voss.
Ole-André: Kirkehelleren på Træna hadde vært veldig kult- og Spektrum da selvfølgelig…
Stine: En fjelltopp i Lofoten hadde vært rått! Kanskje jeg kan overvinne høydeskrekken. Alle festivalene som finnes – store og små. Det er alltid så gøy å spille på små fine plasser og møte folk, samt prøve de lokale delikatessene. Gamle nedlagte kinosaler og skoler er også veldig gøy. Jeg drømmer også om å være med Hellbillies eller Ane Brun på turné. Må også trekke frem skiferbruddet på Hedleberget. Samt, så savner jeg Cafe Mono. Det var også utrolig stas å spille på Blårock. Det oser historie i det lokalet.
Artister blir berørt av corona-viruset med tanke på å blant annet holde konserter osv. Hvordan berører dette dere personlig, og hva gjør dere for å få dagene til å gå?
S: Det er jo tøft fordi store deler av inntekten vår kommer fra livekonserter. Det kan være tungt å holde humøret oppe og det er helt klart mørke stunder, men jeg er veldig glad for at vi kan støtte hverandre og hjelpe ut der vi kan. Bare det å snakke sammen hjelper. Noen av oss har jobbet på gården til svigers og andre har begynt å studere på si. Vi har heldigvis fått en del stipender til å skrive og skape ny musikk. Dette har hjulpet enormt mye og det er da man virkelig kjenner på hvor heldig man er som bor i Norge.
Hvilke planer har dere videre i 2020?
Vi har måtte omstille oss litt, men det kommer til å bli et fint år selv om det ikke blir like mye livespilling. Vi skal slippe flere musikkvideoer (en fra Villa Stenersen og en fra Ulvøya), vi skal spille noen konserter blant annet i Oslo 16. oktober på Sentralen med strykekvartett, og vi har akkurat vært i studio og spilt inn vår første julelåt som vi slipper på Die With Your Boots On i november. I tillegg har vi skrevet masse ny musikk som vi skal leke oss med i studio. Vi krysser fingrene for at vi får spille litt mer etter hvert, men vi vil jo først og fremst at folk skal holde seg friske og følge de regler som er satt.
