«Vestkystens tyngste band» begår hypnotisk og uimotståelig hybrid mellom Midtøstens folkemusikk og norsk kvalitets metal.
Vårt nye band-i-fokus på spillelisten «Norsk Metal» er Bismarck, som redaksjonen ble tipset om for første gang av gutta i Håndgemeng når de satt i sammen sin blytunge 20+5 spilleliste. Den gang var det singelen «The Seer» som blåste oss av banen, en låt som også er en del av bandets nye album «Oneiromancer» (Apollon Records). To år har gått siden «Urkraft» ble sluppet; tid Bismarck har brukt til å videreutvikle et unikt og sterkt forbedret lydbilde. Sammenlignet med sin forgjenger, er miksingen og masteringen som er gjort på «Oneiromancer» rett og slett et utrolig stykke arbeid og et kvantesprang for bandet rent teknisk. Legger man til bandets musikalske utvikling, deres uredde og intelligente artistiske retning, står man igjen med en skive som har potensial til å breake internasjonalt, og nok en gang sementere Bergen som landets fremste musikkby -uavhengig av sjanger.
«Oneiromancer» er et seigt, suggerende og altoppslukende monster av et album. Til å kun inneholde fem låter, hvor Bismarck i tillegg tar seg god tid til møysommelig oppbygging, føles kroppen oppsiktsvekkende mørbanket etter kun en gjennomlytting. Langtrukne droner og kontrastfylte arrangementer underbygger de etniske elementene på et meget vellykket vis, og man blir fylt av en viss uro selv i de mest nedstrippede, nærmest hviskende sekvensene. Bismarck gir deg kun tid til å puste unntaksvis, før skroget på nytt deiser mot de mektig insisterende bølgene og fråden spruter. Mens nevnte «The Seer» og tittelsporet er nådeløst konfronterende i stilen er de del av den store helheten; det er umulig å omtale «Oneiromancer» uten å nevne de filmatiske inntrykkene albumet nærmest automatisk påfører lytteren. En anmelder omtalte delvis fenomenet som heksekunst og en uforklarlig kvalitet ved albumet. Tar du deg tid til å virkelig lytte ved å gi albumet i sin helhet en gjennomlytting på et respektabelt lydnivå, må du kjempe i mot for å unngå albumets hypnotiske kvaliteter.
Bismarck sjøsatte «Oneiromancer» under den første Covid19-bølgen, og for å unngå at albumet skulle drukne under mangel på oppdrift fra release-konserter og eventuelle festival-jobber, ga bandet for kort tid siden ut en livefremføring av albumet i sin helhet på YouTube. Vi markerer dette med å klistre Bismarck på coveret av spillelisten Norsk Metal og plassere flere av låtene høyt opp på listen. I tillegg har bandet tatt seg tid til et intervju, som du kan lese under nevnte video.
Bismarck – Oneiromancer (Live, Carte Blanche, Bergen 2020)
Bergensbandet har gitt ut et beist av en plate. Jeg skjønner ikke hvordan Bismarck har fått dette til. Det må ligge heksekunster bak.
Hei Bismarck og gratulerer med utgivelsen av deres andre album «Oneiromancer» og påfølgende live-video. Fortell oss litt om hvordan albumet ble til fra idé til ferdig langspiller, og hva som ligger bak valg av bandnavn og albumtittel?
Trygve: Tusen takk for det. Bandnavnet vårt har vi valgt hovedsaklig fordi det låter jævla heavy. Vi har hentet mye inspirasjon fra Midtøsten til «Oneiromancer». Mest er hentet fra gammel-persisk religion. Ellers så ønsker vi at det skal være litt åpning for å tolke tekstene. Vi har alltid latt oss fascinere av mytologi og religion, så får vi se hva vi koker sammen av tematikk på neste plate. Musikken vår blir jammet frem på øving. En tar kanskje med seg et fett riff, og så bygger vi videre på det.
Med bare to år siden forrige album («Urkraft») har det åpenbart skjedd ting i produksjons og masteringsleddet. Hvilke grep har dere gjort siden sist for å gjøre lyden såpass markant mere massiv?
Trygve: «Urkraft» hadde flere klassiske Stonerelementer i seg enn «Oneiromancer» Ambisjonen var å lage et tyngre og mørkere album denne gangen, og vi lot oss inspirere av andre nærliggende sjangre som doom, sludge og post-metal.
Anders: Mye av det har produsenten vår Chris Fielding æren for. «Urkraft» ble påbegynt som en demo, og vi hadde ikke helt snøring på fremgangsmåten. Trommene var et random jazzsett og cymbaler som fantes i studioet vi brukte, og alle rytmegitarene kommer fra én enkel amp osv. Chris stod for mixen, men det er en grense for hvor mye det går an å trylle; ikke at utgangspunktet for «Urkraft» var dårlig sånn sett, men skal det låte skikkelig massivt må en ha skikkelig massive lydkilder. Så med «Oneiromancer» hyret vi Chris til å være med helt fra starten, og tok opp store deler av albumet i hans studio. Svære trommer og cymbaler, gitarveggen er bokstavelig talt en vegg med amper og det er generelt veldig mye lag på lag. I tillegg brukte vi en god del tid på mixen, mye finjusteringer for å presse det så langt vi kunne uten at det ble overkomprimert og skjærende. Vi lot Chris velge masteringtekniker denne gangen, James Plotkin, som har jobbet mye med Chris sine ting tidligere og vet hva han skal gjøre.
I’d expect Oneironmancer to feature heavily on album of the year lists come December.
Bergen leverer syke mengder med kvalitet, i nær sagt alle sjangre, og har gjort det stabilt over mange år nå. Hvordan vil dere beskrive metal-miljøet i byen, og hva er det som gjør at nettopp Bergen kan omtales som landets fremste musikkby fra deres ståsted?
Leif: Plateselskapet vårt, Apollon Records, huser veldig mange gode band som Kryptograf, Slomosa, Howlin’ Sun og Solstorm. Det er veldig bra rockemiljø i Bergen, og det dukker stadig opp nye artister som gjør det bra både nasjonalt og internasjonalt. Musikkbyen Bergen er inkluderende i alle ledd, og folk støtter hverandre i musikken.
«Oneiromancer» ble sluppet i april; hvordan har corona-epidemien påvirket utgivelsen og bandmedlemmene privat?
Trygve: Corona-epidemien har jo påvirket oss på lik linje med andre artister som har sluppet album i år. Vi får lite med muligheter for å promotere musikken vår live. Dette var noe av bakgrunnen for at vi valgte å gi ut livevideoen. Sånn privat ble det mye av det samme som mange andre opplevde hjemmekontor og mye familietid, men alle plusser og minuser som følger med det.
En saftig utfordring: nevn 1 stk. guilty pleasure eller pleasure fra følgende sjangre (norske utgivelser): pop, rap eller elektronika?
Leif: Ikke akkurat guilty pleasures siden jeg ikke har noen, men! Emilie Nicolas – Wild One, Sushi x Kobe – Inntrykk, og Todd Terje – Delorean Dynamite.
Tannhjulene er så store, rustne, støvete, og de kverner rundt og rundt helt til du ligger der og hiver etter luft.
Hvis dere kunne plukket en norsk musiker, død eller levende, til å bli en del av Bismarck; hvem ville dere valgt?
Leif: Lars Horntveth på bassklarinett, sax, pedalsteel, rhodes og synther! Fordi han er en magiker! Alt han tar i blir gull!
Hvordan vil dere beskrive ambisjonsnivået til Bismarck, hva drømmer dere om å oppnå for at dere skal kunne tenke «we did it!»?
Trygve: En klar ambisjon er å spille på de store festivalene innen vår sjanger. Festivaler som Roadburn og Desertfest.
Hva vil dere beskrive som bandets feteste opplevelse hittil, og hva opplever dere som spesielt krevende ved å være et metal-band i norsk musikkbransje?
Leif: Det må vel være når bandet spilte på Garage sin siste konsert i kjelleren som oppvarming for High On Fire, og det å dele backstage med Matt Pike! Noe av det mest krevende nå er jo å nå ut og skille seg ut. Det er en jungel av musikk der ute, og det har aldri blitt sluppet så mye musikk som nå. Man må være god på sosiale medier, og å selge seg selv, og man bør prøve å satse mot utland. Det er ganske bra miljø for tyngre musikk i Norge, men her er det stort sett andre sjangre som regjerer både i salg, streams og på radio. Vi fikk nylig endorsement av Orange Amplifiers, og det er jo helt drøyt fett også!
Oj, Orange er intet mindre enn legendarisk! Hva var foranledningen for at Orange har plukket Bismarck?
Leif: Vi snakket litt med dem i forkant av slippet av livevideoen vår, der vi lurte på om de ville reposte den da vi bruker litt Orange amper i bandet fra før av. Da de fikk se og høre videoen så ville de sponse oss! Skamfett det! Jeg har drømt om spons fra Orange i mange år. Helt klart veldig passende amper for oss!
This is definately a band to discover in 2020!
