Produsent og DJ Robert Solheim har vært sentral i utviklingen av norsk elektronika, men moderne EDM er han ikke direkte svak for.
Norsk elektronika gjorde seg bemerket allerede på 90-tallet, blant annet med det som ofte blir beskrevet som «nordisk techno», en mer atmosfærisk variant av musikken som da hadde fått sitt fotfeste i store europeiske byer som Berlin og London. Denne blandingen av techno, house og ambient satt Norge for alvor på elektronikakartet, der Biosphere og Mental Overdrive regnes som pionerer. Robert Solheim ga ut sine første utgivelser og gjorde seg bemerket bak alter egoet Current. Låten «Ghost Trip» og det påfølgende albumet «The Dream Cabinet» ga Robert internasjonal anerkjennelse og la grunnlaget for etablering av nye musikalske samarbeid. Som i The Opiates (med tyske Billie Ray Martin på vokal), eller Popkissed (med Lill-Ann Blauenfeldt).
Følger du spillelistene våre, og spesielt listene som retter seg mot elektronika, har du garantert hørt mye av det Robert har gitt ut. Som produsent og artist vil vi kort og godt beskrive han som en premissleverandør av dyp, suggerende og atmosfærisk elektronika. Sounden er selvfølgelig videreutviklet og eksperimentert med gjennom årene, men det dype og atmosfæriske har stått som en påle på hans stilistiske reise mellom subsjangre som tech house, chill out, deep house og fler. Han tilhører et lite knippe av norske produsenter som har vært med på hele elektronikaens reise her til lands, og som aldri har gått den kommersielle veien de lett kunne valgt å ta gjennom årenes løp. Denne fascinerende viljen til å aldri gjøre kunstneriske kompromiss, eller «selge seg» som det heter på godt norsk, tilfører musikken et ekstra lag av vintage respekt.
Innad i redaksjonen vil vi trekke frem «Dudura» (2017), en av de feteste deep house låtene produsert av en nordmann noensinne og den komplette bil-låta for sene kvelder på veien. «Ciguenas» fra albumet «Heretics» (2012) og «Ferga» (2018) er to andre favoritter, der spesielt sistnevnte egner seg til dansegulvet med sitt jagende, eggende vesen.
Robert Solheim – Dudura (Aquavit BEAT 2017)
Vi utfordret Robert til å sette sammen sin personlige 20+5 spilleliste, som naturligvis er breddfull av fantastisk norsk elektronika, men også en og annen overraskelse. Enten du er en garvet elektronika-kjenner eller helt fersk og nysgjerrig, finner du garantert nye favoritter her. Redaksjonen fikk for eksempel alvorlig fot for Thomasthomasnorge´s noe dystopiske «Unhappy», og oppdaget Mari Boine «på nytt» via remixer som er gått i glemmeboken, her fra Mental Overdrive og Henrik Schwarz. I tillegg har vi snakket med hovedpersonen selv der vi utfordret han på temaer som «elektronika v.s EDM», produksjonsteknikk og mye mer. Robert Solheim er nå artist-i-fokus på vår spilleliste «Norsk Elektronika». Du kan også sjekke ut hans nye album «Vest» som kan kjøpes via Bandcamp.
Hva var det som trakk deg mot elektronikaen for egen del, og hvilke tanker gjør du deg i debatten mellom uttrykkene «elektronika vs. EDM»?
Det begynte så smått på begynnelsen av 70-tallet med Kraftwerks «Autobahn», Pink Floyds «Wish You Where Here», og ikke minst Bowie’s Berlin-periode. Men, det tok vel helt av da jeg hørte Yazoo Upstairs At Erics, et stort vendepunkt og alt elektronisk, gammelt og nytt ble slukt rått. Digger Art Of Noise, The ORB, litt dubba, rare ting er best. Hadde spilt trommer i band i mange år og byttet de ut med en Korg Poly 800 og en trommemaskin.
EDM ja, har kanskje sagt vel mye om det, men det blir som alltid når man prøver å gjøre undergrunnsmusikk kommersielt, resultatet blir litt slæger eller danseband pop. Jeg er ikke fan, kan du godt si. En ting jeg synes er veldig rart, er at med alle drops og pauser, synes jeg ikke den er dansbar i det hele tatt.
Du kan beskrives som en norsk elektronika-veteran og har sett elektronika gå fra å være en liten (ofte uglesett) sjanger, til nå å være størst i verden ved siden av hip hop. Hvordan vil du selv beskrive det norske elektronika-miljøet fra din egen start og frem til i dag, og hva inspirerer og hva irriterer deg mest med reisen elektronika har gjort på veien til å bli merket som «EDM»?
Det som er mest irriterende er at når noen skjønner at du driver med elektronisk musikk, så er det automatisk EDM. Det er jo ikke det jeg driver med, men alt annet enn EDM egentlig. For meg er EDM kommersiell pop, gjort med elektroniske instrumenter joda, men fortsatt kommersielt og pop. Jeg tror også sjangeren har blitt uglesett rett og slett fordi den ikke er lett å forstå. Elektronika er jo også et veldig vidt begrep, og når synthen tok av for fullt på 80-tallet, dukket det etter hvert mange sjangere opp og elektronika er vel et slags fellesnavn på hele greia. Jeg likte forresten hip hop da den kom, men har det egentlig noen med hva hip hop er i dag? Hører gjerne på trip hop, dub og reggae…
Mye av det du har gitt ut kan beskrives som dyp og suggerende progressiv house. Hva er det med akkurat denne subsjangeren som fascinerer deg?
Jeg elsker psykedelisk musikk og i mye prog er det store elementer av den. Den tar deg med på en reise, med eller uten substanser innabords. Om det nye albumet som akkurat er sluppet, fikk jeg en kommentar fra en annen artist: nice psychedelic vibes. Det passer veldig godt.
I tillegg til å jobbe som produsent og DJ er du også aktiv med eget label. Hva synes du er mest givende og hva er den mest utfordrende delen av å jobbe med flere ledd?
Mest givende er å kunne gi ut musikk en virkelig liker selv. Mest utfordrende er at det er veldig mye jobb når man driver på så å si alene. Helt ærlig er spillejobbene de meste givende, men når man har fått ut noe som man skikkelig digger er det en god følelse.
Hvordan vil du beskrive det å drive et elektronika-label fra Norge? Bruker du tid og krefter til å promotere i Norge, eller er det andre land og regioner du velger å prioritere i stedet?
Første utgivelse jeg hadde som Current på Origo Sound fikk bra omtaler i aviser og musikkblader i Norge, men den andre og tredje ble stille forbigått, samtidig som interessen vokste i utlandet. Jeg har mer eller mindre gitt opp Norge og jobber med internasjonale selskaper for promo og distribusjon. Kjekt at det at det nå finnes en plattform som dere (NPS) som ser ut til å fungere bra, og det er mye bra på spillelisten deres.
Hvordan vil du beskrive din egen arbeidsprosess? Jobber du etter klare rammer og innarbeidede rekkefølger, rutiner eller ritualer, eller vil du beskrive prosessen som mer fri og kreativ?
Ingen klarer rammer, veldig fri og kreativ. Ideer kan være 20 år gamle og noe kan trigge ny kreativitet og man har en låt ferdig, eller en hel låt kan komme på en flytur fra Oslo til London. Rutiner for meg har aldri virket, og da går jeg i stå og blir deprimert. Snur døgnet hele tiden og det virker faktisk best for meg. Kreativiteten er ofte best om natten.
Er det noe utstyr/plugin du sverger til og trygt kan anbefale videre? Er det en duppeditt som bare må være en del av produksjonene dine?
En synth jeg bruker i omtrent alt jeg lager er Absynth fra Native. Jeg liker veldig godt synther som har en random funksjon, og resultatet blir lyder som ingen andre har. På 80-tallet var det veldig viktig å ikke bruke presets, det var banning i kirken, men nå kommer jo alt med så mange presets at det nesten vil være dumt å ikke gå igjennom og finne dine yndlings-lyder, og deretter trykke på random kanskje? Liker veldig godt Spark fra Arturia nå det gjelder trommer, og jeg er kanskje en av de få som ikke bruker Maschine (fra Native Instruments, red.anm.).
(Intervjuet fortsetter under videoen)
Robert Solheim anbefaler Native Instruments flaggskip Absynth
Hva slags forhold har du til begrepet «stuck in the loop», og hva er ditt beste tips for å komme seg ut av en skrivesperre?
Heldigvis skjer det ikke så ofte, men når det skjer bruker jeg tiden til å lage nye lyder, jobbe med samples etc. Det trigger også ofte nye ideer. «Stuck in another loop» er når hodet stopper og alt er bare mørkt. Da er det verre, og da blir det å prøve å gjøre litt hver dag og å skrive dystre tekster.
I din 20+5 spilleliste hører vi intet mindre enn 4 låter der Terje Sæther står ved spakene. Hva er det med Terje´s musikk og produksjoner du setter så høyt, og hvordan startet samarbeidet dere i mellom?
Terje er en meget flink produsent og DJ. Nå er jo flere av låtene samarbeid og andre prosjekter han har, som viser hvor allsidig hans produksjoner er. Popkissed er et prosjekt jeg har med Lill-Ann Blauenfeldt og denne remiksen funker så bra på dansegulvet, så derfor valgte jeg den. Det kommer forresten et nytt album fra Popkissed ganske snart. Terje og jeg møtte hverandre på et party og fant tonen ganske fort, og siden har vi spilt mye ute sammen og har det alltid gøy. Han er en god kompis, og det kommer mer fra oss snart også.
Foruten sløy elektronika, er spillelisten (med et unntak i form av Gundelach) preget av kvinnelige vokalister som Anneli Drecker, Mari Boine, Hilma Nikolaisen og Sandra Kolstad. Dette er et mønster vi gjerne ser går igjen blant elektronika-produsenter. Hvorfor har du plukket ut akkurat disse vokalistene på listen og hva tror du er grunnen til at produsenter som opererer innenfor elektronika gjerne foretrekker kvinnelig vokal?
Det har jeg faktisk ikke tenkt over. Her er det jo snakk om norske artister, og det er veldig mye kvinnelige vokalister som gjør ting jeg liker, ikke så mange menn…hmmm, og jeg kommer faktisk bare på Røyksopp der, og Thomas Dybdahl. Jeg har mange mannlige vokalister innen favoritt sjangere, men da er det mest utenlandske og på vinyl. Jeg samler på vinyl, alt fra 50-tallet og frem til idag, gjerne på single. Som DJ gjør jeg også parties med kun singler fra 60-, 70- og 80-tallet, og jeg har vokst opp med vinyl og elsker formatet og lyden.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Denne er veldig vanskelig og jeg kjenner jeg blir nervøs. Jeg vet ærlig talt ikke, kanskje Anne Grete Preus, men så tenker jeg, hva kunne jeg gjort? En stor favoritt-plate er Rosensfole med Agnes Buen Garnås og Jan Garbarek, og det hadde vært deilig å jobbe med effekter og lyder i et sånt prosjekt.
Hva vil du beskrive som den feteste giggen du har gjort og hva gjorde den så minneverdig?
Det har vært en del, men The Opiates, et prosjekt jeg har samme med Billie Ray Martin, og release-konserten vi hadde på Rough Trade i London var heftig. Fans kom ikke bare fra Europa, men også fra Canada og USA, en fantastisk følelse. Det ble jo bare enda bedre da vi fikk vite at Radiohead hadde spilt dagen før!
Å være reisende DJ gir deg som regel også noen kjipe opplevelser på den ene eller andre måten. Hva skulle du helst vært foruten for egen del?
Fly, venter i spenning på at Star Trek kommersialiserer The Transporter. Heldigvis sovner jeg ofte på fly, men det er alltid en usikkerhet der, som skurrer i bakhodet, men jeg ble jo også kalt nervøsing av en psykolog en gang, sier kanskje litt mer om han enn om meg da, men ikke glad i å fly nei.
DJ med flyskrekk høres ut som en lei kombinasjon. Hva er ditt beste tips for å komme deg gjennom en lang flyreise og samtidig ha humør og krefter til å underholde tusenvis av festglade mennesker på kvelden?
Piller og alkohol, eller, hold deg unna det før du begynner å spille i hvert fall. Nei, man må bare holde ut uansett. Jeg prøver å få til noen timer med avslapping før jeg skal spille og tar festen sammen med publikum. Man blir jo litt vant til å reise selv om man ikke liker det, og jeg klarer faktisk å jobbe med musikk så lenge det ikke er turbulens. Jeg fikk fortalt en gang at jeg skulle late som om turbulens var humper i veien på en buss, men det funker ikke i det hele tatt.
