Foto: Leire Galarza

En god miks av Jeff Buckley, Thomas Dybdahl og Nick Drake

Del Tweet

Artisten welhaven, welhaven slapp nylig sitt selvtitulerte album som er en samling låter skrevet over flere år, satt sammen til et flott og sammenhengende album med et melankolsk bakteppe som er produsert av Kenneth Ishak.

Det kan virke som om welhaven, welhaven dukker opp fra intet med et debutalbum i ermet. Det stemmer til en viss grad, men han har tidligere gått under annet navn og spilt på steder som OverOslo hvor han varmet opp for Jarle Bernhoft og Morten Harket, Parkteatret og Mono for å nevne noen.

welhaven, welhaven er en artist og låtskriver fra Oslo som lager melankolsk og sjelfull musikk. Han har blitt beskrevet som en mikset gjenfødelse av Jeff Buckley og Thomas Dybdahl med et eget særpreg, men man kan også få assosiasjoner til den engelske artisten Nick Drake (1948-1974).

Oppveksten på en gård midt i byen ga han ro og rom til å utvikle seg som låtskriver over flere år, og han var tidlig ute med å okkupere gårdens finstue fra 1700-tallet, gjorde den om til skrivestue og studio, og skrev flere av låtene fra albumet der. Ved siden av artistkarrieren er han utøvende musiker og spiller blant annet trommer for artister som Hanne Fjeldstad.

Hans to utgitte singler fra albumet har fått spilletid på P3, er listet på Ordentlig Radio, og flere streaming-spillelister som NPS og New Nordic Indie. Torsdag 19. april skal han ha slippkonsert på Hvaskjer i Oslo. Vi tok en prat med han om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.

Gratulerer med ditt selvtitulerte debutalbum. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?

Takk! Kort fortalt bestemte jeg meg i 2016 for at jeg skulle spille inn et album. Jeg hadde holdt på med egen musikk i noen år, gitt ut noen låter, spilt på diverse scener, men var en periode litt usikker på om jeg skulle ”gå for det” eller bare ha det som et av flere prosjekter. Men det er jo kjedelig å holde tilbake, så jeg bestemte meg for å gå for det. Etter en kaffe og en lang prat med Kenneth Ishak, som har produsert albumet, var jeg enda mer overbevist. I februar 2017 gikk vi i studio sammen og spilte inn 12 låter på 4 uker. 9 av dem endte opp på albumet. Det ble gjort minimalt av preproduksjon og forberedelse før innspilling startet. Vi var begge innstilt på å jobbe intuitivt og kreativt i studio, og la låtene utvikle seg mens vi jobbet med dem. Foruten bass, stryk og blås, byttet vi på å spille de ulike instrumentene. Kenneth er en råtass på det meste, jeg er mer han som er litt flink på mye i stedet for dritgod på litt. Men det var utrolig fint å jobbe på den måten, og føltes veldig riktig på dette albumet.

Hva handler dette albumet om (er det en rød tråd), og hva ønsker du å formidle gjennom det?

Det er ikke et konseptuelt album. Men felles for låtene er et slags melankolsk bakteppe, og det kommer nok tydeligst frem i tekstene. Jeg vet ikke helt hvorfor det blir sånn, men når livet er bra og solen skinner så har jeg mer lyst til å ligge på et svaberg ved sjøen og bade, enn å sitte i et studio og skrive låter. Mens dager med mer motstand heller gir en trang til å sitte for seg selv å skrive, da gjerne tekster som farges av sinnsstemningen. Men der hvor tekstene kanskje er melankolske så går produksjonen gjerne en annen vei. Jeg tror det definitivt ikke er et album du blir deprimert av å høre på.

Hvilken låt fra albumet har du et spesielt forhold til?

Jeg får alltid et litt anstrengt forhold til egne låter. Jeg hører de i hjel mens jeg jobber med dem, men setter aldri på egne låter når jeg skal høre på musikk, og jeg skaper en slags avstand til dem etter hvert som tiden går. Men jeg synes folk burde gi «Some Say» noen gjennomlyttinger – den er litt som en reise, og tar deg gjennom ulike landskap. Det er også den låten som forandret seg mest etter hvert som vi jobbet med den i studio. Albumets raring, med vokal tatt opp liggende på et teppe i studio.

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?

Det er et organisk og intimt lydbilde. Ekte instrumenter spilt av (ekte) mennesker, med alle nyanser og fasetter det medfører. På noen av låtene er det med stryk og blås, som jeg synes er fint balansert. Det kan fort blir litt mye stryk/blås, man legger det overalt fordi man tenker at det er så fint, men jeg synes det kommer i passe doser her. Ellers er instrumenteringen ganske standard. Vi sklei ut med litt analog synth på «All Is Lost», men den låter også ganske organisk, og man setter nok ikke morgenkaffen i halsen når den kommer på.

Hva vil du si er det typiske i ditt musikalske univers?

Jeg liker variasjon i musikk, at det er dynamisk og tar vendinger. Jeg får ofte høre, særlig av de i bandet mitt, at låtene mine er rart bygd opp. Refrenget kommer ikke der det skal. Broen er på et merkelig sted – om det i det hele tatt er en bro. Plutselig er det en ekstra takt, og det er kanskje ting man ikke tenker så mye over som lytter. Det er mulig at det typiske i mitt musikalske univers er at det ikke er så typisk, i hvert fall sett med pop-øyne. Jeg har sjelden skrevet låter hvor jeg på forhånd har lagt opp løypa gjennom vers, refreng og bro. Jeg tar låten dit jeg føler det er naturlig å ta den, og følger ikke uskrevne regler for hvordan man skal lage en (pop)låt. Kommersielt lite smart, men det lønner seg kanskje i et lengre perspektiv? Som Blodstrupmoen sier, time will show.

Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?

Fokuset har ligget på å få ferdig albumet og alt det medfører. Når man gjør det meste selv går det forbausende mye tid til å skrive e-poster, organisere og planlegge i tillegg til det musikalske. Jeg har spilt veldig lite konserter, men det har også vært meningen. Nå når albumet er ute, og jeg har et knallbra band med meg, er jeg klar for å bruke mer tid på å spille og forhåpentlig litt mindre tid på papirarbeid.

Hvordan startet det hele for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?

Jeg startet som trommeslager da jeg var rundt 9 år, og spiller fortsatt trommer for andre artister. Men det var nok først på videregående at jeg sporet skikkelig inn på musikken. Jeg gikk ikke på musikklinje, men spilte trommer i Norges beste skolerevy, Elvebakkenrevyen, og gjennom det fikk jeg oppleve masse kult. Blant annet ble jeg invitert av Bugge Wesseltoft til å spille med han og bassistlegende Arild Andersen. Bugge hadde hørt meg spille i revyen, og jeg fikk spille trommer på et par låter med dem for et fullsatt Jakob Kirke. Rimelig stort for en ung fyr på 16 år. Det var også på den tiden jeg begynte å leke med egen musikk, og så har det gradvis utviklet seg derfra.

Sjanger

Folk/Pop

Folk pop har lange tradisjoner i Norge, dog med varierende sjangerbetegnelser opp igjennom tidene. Noen av landets dyktigste musikere frekventerer denne listen jevnlig, en liste du [...]

Les mer

Hvem er welhaven, welhaven og hva liker du å gjøre på fritiden?

Det lurer jeg også på noen ganger, men for å skumme overflaten er jeg 26 år, kommer fra og bor i Oslo. Artistnavnet welhaven, welhaven har jeg tatt fra mellomnavnet mitt. Det var mammas pikenavn, og slekter på dikteren Johan Sebastian Welhaven. Liker å tro at jeg har arvet noen lyriske evner derfra. Fritid har det vært lite av den siste tiden. Jeg vet ikke lenger hva jeg liker å gjøre på fritiden. Skal jobbe litt med det.

Du har vokst opp på en gård midt i Oslo. Kan du fortelle litt om gården, hvordan det har vært å vokse opp der og hvordan det har påvirket ditt musikalske virke?

Ja, jeg har liksom falt mellom to stoler. For de i byen er jeg bonde, og for bøndene på landet er jeg bygutt. Veien til aksept har vært lang, men det ligger en fantastisk fin gård 7 minutter og 43 sekunder fra Oslo S (med bil). Den heter Abildsø Gård, og har en lang historie som starter i jernalderen. Det eldste bygget som står der nå er fra slutten av 1700-tallet, og det er også der flere av låtene fra albumet har blitt til. Jeg var tidlig ute med å okkupere en av finstuene i hovedhuset. Rigget opp trommer, gitarer, forsterkere og diverse utstyr. Hadde noen runder med moren min om det, men jeg tror hun gradvis resignerte. Der har jeg hatt tid, fred og rom til å holde på for meg selv. Jeg blir lett distrahert når jeg skriver musikk, men der har jeg kunnet jobbe uten forstyrrelser, og eksperimentere og utvikle meg.

Nå for tiden er det mye som skjer på gården. Foreldrene mine har alltid ønsket å bruke gården til samfunnsnyttige formål, både i nærmiljøet og i et større perspektiv, og det gjør de i den aller største grad. I løpet av en uke er det i overkant av 50 skoleelever innom gården for å få hjelp til å mestre en skolehverdag som ikke passer like godt for alle. Det gjøres uttallige prosjekter på gården med en sosial profil, og de arrangerer også konserter fra tid til annen. Det er rett og slett mye spennende som skjer der.

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?

Akkurat nå hører jeg mye på siste skiven til Ivan Ave – kul fyr. Jeg så han på by:Larm i år, og jeg skulle gjerne stjålet litt av attituden hans. Hører også mye på albumet til Hajk, og det er liksom akkurat ikke for pop for meg, bare veldig fint.

Har du noen musikalske inspirasjonskilder?

Inspirasjonskildene er flyktige og varierende, og jeg har aldri hatt et band eller en artist jeg virkelig har dyrket – foruten AC/DC på den tiden jeg startet å spille trommer. Ellers synes jeg det er gøy å la meg inspirere av artister og band jeg ikke assosierer med egen musikk. Jeg tror ikke det nødvendigvis har så stort utslag på eget uttrykk, men plutselig plukker jeg opp ting jeg liker og kan inkorporere i egen musikk.

Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?

Opplever som regel at jeg spiller for veldig høflige og lyttende publikummere, og det er jo egentlig det beste men det gir få rock’n’roll-historier. En av de søteste opplevelsene, for det var veldig søtt, var under en konsert på Parkteatret i forbindelse med Musikkfest for noen år siden. Mellom to låter kom det en liten jente på 5-6 år bort til scenekanten med en rød rose. Hun sa ikke så mye, bare ga meg rosen og gikk. Foreldrene og jenta kom bort til meg etter konserten, og fortalte at de kvelden før hadde hørt gjennom artister som skulle spille på Musikkfest, og da hadde datteren sagt at de måtte gå på konserten min. Husker at jeg glemte igjen rosen på scenen, det har jeg aldri tilgitt meg selv for. Unnskyld.

Hvilke musikalske planer har du videre i 2018?

Jeg feirer slipp av albumet med konsert på Hvaskjer på Torshov torsdag 19. April. Det blir veldig bra, har med meg et rått band og blås så det blir topp stemning. Så blir det forhåpentlig litt spilling utover sommeren samtidig som jeg produserer nytt materiale og ny musikk.

Se Også

Simen Loe sitt musikalske univers er full av mørke historier
Intervju

Simen Loe sitt musikalske univers er full av mørke historier

Mjøndalen-gutten Simen Loe bosatt på Hamar slapp sitt debutalbum, «Pioneer» 14. september 2018 som er denne «Ukens album» på NPS Music. Simen Loe sitt musikalske univers [...]

Overbevisende smakebit fra Hilde Selvikvågs kommende plate
Intervju

Overbevisende smakebit fra Hilde Selvikvågs kommende plate

Hilde Selvikvåg fra Jæren har på kort tid rukket å etablere seg som en folkekjær artist her til lands, og ikke minst etter hitlåten «Karusell» som [...]

Det skapes magi på soverommet til Catnip Cloud
Intervju

Det skapes magi på soverommet til Catnip Cloud

Ikke hørt om «soveroms-pop» sier du? Da anbefaler vi at du sjekker ut Catnip Cloud sporenstreks. Det ulmer i den norske undergrunnen. Eller, muligens blir det [...]

Torun Eriksen inviterer oss tettere på enn noen gang på nytt album
Intervju

Torun Eriksen inviterer oss tettere på enn noen gang på nytt album

Fredag 7. september slapp Torun Eriksen sitt nye album «Luxury and Waste» på Jazzland Recordings som er denne «Ukens album» på NPS Music. På sitt sjette [...]

Hollywood er Norges nye supergruppe: ute med første single
Intervju

Hollywood er Norges nye supergruppe: ute med første single

Hollywood er navnet på den nye supergruppen som består av Mikhael Paskalev, Billie Van og Jonas Alaska. Fredag 7. september slapp de sin første single, «Monster» [...]

HAVA ble oppdaget i Japan, ble syk av flink pike-syndromet, men er nå tilbake
Intervju

HAVA ble oppdaget i Japan, ble syk av flink pike-syndromet, men er nå tilbake

Hanne Vatnøy har hatt en karriere litt utenom det vanlige. Hun ble oppdaget i Japan i 2009, og ga ut debutalbumet sitt, «Me And My Piano» [...]