Etter 7 lange år slapp El Caco 21. april sitt etterlengtete 8. album, «Uncelebration» på Indie Recordings som er denne «Ukens album på NPS Music.
Platen har fått strålende kritikker og lørdag 6. mai feirer de albumslippet med konsert på Parkteatret i Oslo.
Gjennom tunge beats, kraftfulle tekster og fengslende melodilinjer, lokker El Caco deg inn, og hefter lytteren fra første tone. Albumet i seg selv er et produkt av å ta tiden til nytte. Tidligere har El Caco skrevet og gitt ut nye album nesten annet hvert år på toppen av omfattende turnéer.
Med «Uncelebration» kjente trioen på et behov for både tid og rom for å dyrke frem nytt materiale, i tillegg ønsket de å hente inspirasjon fra andre steder enn øvinger og konsertspillinger. Dermed ble dette albumet møysommelig bygget opp bit for bit.
El Caco kommenterer:
«Det kjennes ikke som er 7 år siden forrige album, fordi vi skrev og laget musikk hele tiden, men på Uncelebration ga vi oss selv mer rom. Vi møttes på øvinger hvor vi utarbeidet den grunnleggende strukturen til hver låt. Når det var gjort, gikk vi hver for oss og fortsatte å jobbe med låtene individuelt, i forskjellige studioer.»
Slik er også innspillingsprosessen til «Uncelebration» annerledes enn fra tidligere utgivelser, nettopp fordi det ferdige albumet ble spilt inn i hele 4 studioer:
Trommer på Snakehips av Ronny Janssen, bass, keyboard og perkusjon i Stop Knocking Studio av Fredrik Wallumrød. Gitarer av Anders i Oganesh Studios Unlimited, og vokal i Studio 33 av Daniel Bergstrand.
El Caco ble startet opp i 1998 og består av bandmedlemmene Øyvind Osa på vokal og bass, Fredrik Wallumrød på trommer og Anders Gjesti på gitar. De har holdt det gående i snart 25 år. Musikken er en unik blanding med komponenter fra et bredt spekter av rock som smeltes sammen til en egen umiskjennelige sound.
NPS-redaksjonen om albumet: Åpningssporet «The Taste of Wine» feier all eventuell tvil om bandets relevans 7 år etter forrige langspiller til side umiddelbart. Knappe 25 sekunder tar det før man skammer seg kraftig for å engang ha luftet tanken i eget hode, et meget klokt låtvalg å åpne ballet med. For noen riff, for et driv, og for en fantastisk melodisk nerve El Caco treffer her! At bandet «låner» friskt fra rockens historie er knapt noen nyhet, måten det gjøres på derimot er ekstremt smart og nyhetsverdi i seg selv. «Lånene» er aldri åpenbare, men det er umulig å lytte til «Uncelebration» uten å oppleve en referanse-tsunami av dimensjoner skylle over seg.
Albumets gullrekke bestående (blant annet) av «The Contortionist», «Inventor» og «Pockets» gir oss en nesten utømmelig katalog å ta fra; vi hører elementer fra Motorpsycho, Rage Against The Machine, Spidergawd, Seigmen, Iron Maiden og Queens of the Stone Age (bare for å nevne noen) bakt inn i lydbildet med uanstrengt eleganse. Om det er akkurat disse bandene El Caco har latt seg inspirere av denne gangen vites ikke, men det er heller ikke poenget; det kan like gjerne være andre referanser som dukker opp hos andre lyttere, noe som understreker det geniale El Caco har fått til på «Uncelebration»: albumet føles som et rocke-leksikon samtidig som det oppleves 100 % originalt, fresht og drøyt fascinerende. Vi må også trekke frem albumets avsluttende «In Pieces» som skiller seg ganske klart fra de øvrige 8 sporene på skiva, og som i all sin luftige tristesse trekker lytteren nærmere og gjør opplevelsen langt mer personlig. Igjen, her snakker vi om et band som vet å distribuere godbitene mesterlig.
Produksjonen på «Uncelebration» er massivt imponerende, spesielt tatt i betraktning at albumet har blitt spilt inn i 4 (!) forskjellige studioer, noe som fort kunne ført til at det hele kunne oppleves som litt av et lappeteppe. Mye av æren for sistnevnte må tilskrives Øyvind Osa på vokal, som binder det hele sammen med den største selvfølgelighet enten han er flammende opprørsk eller varm og intim. Osa´s særegne klang får det hele til å flyte, og i samspillet med (spesielt) gitar: ren perfeksjon. Vi vegrer oss for å bruke de største overskriftene og utrope albumet til «årets rock» såpass tidlig på året, men standarden er utvilsomt satt; de som skal overgå «Uncelebration» skal levere hinsides!
Vi tok en prat med Anders Gjesti som er gitarist i bandet.
Gratulerer med albumet, «Uncelebration» – første album på 7 år. Kan dere fortelle litt om det, om prosessen og produksjonen rundt albumet?
Takk for det! Selve prosessen denne gangen var litt annerledes. Vi satt i samarbeid med Indie Recordings en deadline som gjorde at vi måtte ta tak i ting der og da, noe som gjorde selve forarbeidet og pre-produksjonen mye kjappere enn vi har vært vant til fra før. Vi har i tillegg gjort alt hver for oss i forskjellige studioer, det har jo også spilt inn på den kreative prosessen rundt egne bidrag. Full frihet med andre ord, men samtidig høres jo resultatet umiskjennelig ut som El Caco.
Hvilke tanker har dere gjort dere rundt lydbildet av dette albumet?
Selve grunntanken er lik som vi alltid går ut i fra, vi er jo en trio som skal kunne levere dette live. Samtidig er vi ikke redde for å bringe andre elementer inn hvis låtene krever det, denne gangen gjorde Fredrik i tillegg til å spille trommer noe keys osv. på en del låter uten at det flytter fokus fra trommer, bass og gitar.
Hva handler denne platen om og hva ønsker dere å formidle gjennom den?
Dette er vel en reaksjon på hva vi som mennesker har vært gjennom de siste 2-3 årene, og for oss en del ting på det personlige plan. Det har jo ikke vært så mye å feire i det siste, så denne gangen er nok både tekster og uttrykk på en del av låtene ganske mørke og gjenspeiler det. Samtidig er det ikke en deppe-plate, men heller kanskje en litt sintere versjon av El Caco som trengte å riste av seg litt dritt.
Hvilke låter har dere et spesielt forhold til fra albumet?
Her kan jeg egentlig bare snakke for meg selv, men jeg mener at «Pockets» og «Inventor» kanskje er noe av det som kommer nærmest ultimate El Caco-låter. De har dynamikken, de er tidvis harde, men samtidig har begge et hook som sitter. En annen favoritt er «All In Favour», den oppsummerer vel alt det jeg hørte på av hardcore og rock fra 90-tallet.
Hva er det spesielle i deres musikalske univers?
Jeg tror evnen til å ikke overtenke i skriveprosessen av låter, og at vi klarer å komme frem til noe alle får en god følelse av. En idé kan bli til noe mye større og finne sine egne veier i øvingslokalet kun ved å spille, funker det så kjenner alle det med en gang.
Kraftfullt El Caco-comeback. Det er rockeplata si, det! – terningkast 5/6
Hvilke tanker har dere rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for dere?
Vi har jo holdt på med dette i mange år nå, og hverdagen som musiker i dag er helt annerledes enn for 15-20 år siden. Det å kunne gjøre dette på heltid som musiker/band i en sjanger som ikke genererer veldig mye radio/tv-spilling, er så å si umulig. I tillegg har klubber og spillesteder måtte ta mindre sjanser etter pandemien, og det betyr for artistene selvfølgelig også mye større usikkerhet rundt honorarer og garantier.
Hva føler dere er deres sterkeste side som artister/band og er dere uredde typer?
Som nevnt tidligere tror jeg vår sterkeste side er å skape musikk som vi alle i bandet liker, uten å måtte inngå kompromisser med oss selv. Det å skape noe sammen, og gjenskape det på en scene er jo grunnen til at vi driver med dette. Til det tror jeg vi er ganske gode.
Uncelebration has been a long time coming and in all honesty, it was worth the wait! – 9/10
Hvem er El Caco og hva liker dere å gjøre på fritiden?
Kort oppsummert; tre menn i sin aller beste alder. På fritiden er Osa mest opptatt av motorsykler, jeg liker også motorsykler i tillegg til å nyte båtlivet. Fredrik er glad i å sitte inne og se ut.
Kan dere fortelle litt om en av deres mest minnerike opplevelser fra en av deres liveopptredener?
Det tror jeg for min egen del må være Hove-festivalen i 2009. En syk stemning, stappfullt telt de måtte rive veggene i bak-kant på for at flere skulle få se og høre. Oppmøtet var bra med andre ord. Egentlig bare en våt drøm fra første til siste tone.
Hva er det mest spesielle eller sprøeste øyeblikket dere har hatt i deres musikalske karriere så langt?
Det er kanskje det absurde i å spille på Studentersamfunnet på Ås for 50 stk. èn kveld, for så å kjøre omtrent direkte til Gardermoen, fly til Beijing og spille for 10 000 mennesker et par kvelder etterpå.
Etter den lengste pausen noen sinne mellom to album var det store forventninger til ny musikk fra kongene av norsk stoner. De har lenge figurert mot toppen av norsk rock, og her beviser de atter en gang at de hører hjemme der med i mine øyne deres beste album hittil. – terningkast 5/6
Er det noe dere setter ekstra stor pris på i deres eget musikalske univers?
Vi setter pris på at vi har muligheten til å gjøre det vi gjør, at folk kommer og hører og ikke minst gir oss veldig gode tilbakemeldinger. Det gjør jo at man får lyst til å fortsette, selv om vi skal være ærlige å si at selve bransjen og alt rundt det å være musiker ofte kan få deg til å revurdere alt sammen, men akkurat nå er det utrolig moro.
Har dere en favoritt-matrett/gjenganger (gjerne med drikke) som har vært med dere på øving, konserter, turné eller lign. opp gjennom?
Egentlig ikke, vi er mer opptatt av hva vi IKKE vil ha – men biff til middag, øl og en fin single-malt på backstage er aldri feil.
Hvilken film, serie eller bok skulle dere helst sett at folk ser/leser ?
«Shantaram» er en personlig favoritt på bokfronten, en serie jeg holder på med nå er «The Americans» fra 2013. Gått helt under radaren min, men anbefales på det groveste.
Hvilket sted drømmer dere om å spille på, og hvilken scene har overrasket dere mest?
Vi har vært heldige og stått på samme scene som mange av våre favorittartister, så akkurat den drømmen er vel på en måte innfridd. Når vi snakker om overraskelser, kan jeg nevne vår første festivalgig i utlandet noen sinne. Vi hadde lite informasjon, kun at vi skulle spille på en gratisfestival i Arezzo i Italia som vår engelske label på den tiden, Music for Nations hadde booket. Da vi kommer ned dit finner vi ut at vi skal spille på en fotballstadion som tar 40 000 mennesker. Det fikk pumpen til å gå litt fortere.
Hva slags musikk har dere vokst opp med og har noe av den musikken vært med dere hele livet?
Igjen må jeg snakke for meg selv, men Beatles satt dype spor i barneårene. Jeg ønsket meg Beatles skiver fra jeg var 5-6 år gammel. Noen år senere oppdaget jeg den litt hardere rocken, og med Kiss, Mötley Crüe, Slayer, Testament, Black Sabbath og Led Zeppelin som soundtrack på 80-tallet var vel egentlig veien staket ut.
Hva er deres musikalske planer videre for 2023?
Nå er det først release-gig på Parkteatret i Oslo 6. mai, oppfordrer folk til å komme dit. Vi har med oss knallsterke band på plakaten. Først ut er The Last Fuzz, etterfulgt av Kal-El, og så oss. Det kommer til å bli en fantastisk lørdag. Festivalsesongen for vår del er heller tynn i år, men det blir et besøk på Buktafestivalen i Tromsø i juli. Forhåpentlig vis blir det en runde i resten av landet utpå høsten.