Den bergensbaserte artisten Torkel Eikevik aka Eiken er ute med den herlige og fengende låten, «Gi Meg Mer» som er denne «Ukens single» på NPS Music.
Dette er en synth-heavy, energisk poplåt som dratt ut fra det sene 80-tallet, og som handler om det å dyrke sin destruktive side. Om å prøve å leve sitt beste liv, men stadig bli distrahert av skyggesiden sin, som trekker en inn i sene kvelder, og dårlige valg.
Produksjonen er gjort i samarbeid med Kim-Andreas Castillo Olsen fra Full Effekt, og både synth og gitar er spilt inn på egen hånd. Sangen markerer et paradigmeskifte i Eikens sound, og er den første viktige brikken i et helt nytt musikalsk puslespill, og vi gleder oss til å følge med på fortsettelsen for kreative Eiken.
Vi tok en prat med han om blant annet den nye singelen og planene videre fremover.
Gratulerer med låten, «Gi Meg Mer». Kan du fortelle litt om prosessen, produksjonen og litt om lydbildet i den?
Javisst, eg har tatt eit djupdykk i 80-tallet i det siste, og fått ein pervers fiksjon på synth, og slammin bass. Eg tenkte eg ville lage noko som smalt bra i fra seg, med røtter fra alt fra Phil Collins til Alphaville og Lionel Richie. Eg elska cheesy 80-talls musikk med masse klang og catchy strofer. Produksjonen er basstung, og eg har spilt inn pianostrofene, og gitaren sjølv. Kim-Andreas Castillo Olsen fra Full Effekt har gjort ein heilt insane jobb med å mikse opplegget. Vi satt med låten i minst 5 måneder før vi var happy.
Hva ønsker du å formidle gjennom denne låten og hva handler den om?
Låten blei veldig inspirert av det å begynne på ADHD-medisin. Alle de dumme impulsane mine som eg var vant med å ha forsvant ganske merkbart, og livet og skallen vart litt tommare. Det er en sang som handla om å ha lyst til å være destruktiv, og følge impulsane sine. Ganske kjip tekst om du tenker over det, med ein anna beat hadde den vært blodtrist. Det er litt av poenget.
Hva er det spesielle i Eiken sitt musikalske univers?
Eg har spilt instrument heile livet, og eg har blødd musikk fra den dagen eg klarte å plukke opp ein gitar, da eg var 7-8 år. Eg fokusera på det musikalske uttrykket, på andre stemmer, på harmoniar, og på catchy strofer. Det ekje så nøye å late som eg er så innmari kul, dei som kjenner meg veit eg er det uansett, så det blir litt kleint å prøve å presse det igjennom ved hjelp av musikken.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Eg er heilt på trynet og har i det siste meditert veldig mykje, kombinert med trening, for å holde psyken min og kroppen min stabil. Eg elska å gjere ugagn, og får veldig mykje energi av å være i nærheten av og med folk. Eg har hatt ADHD heile livet og har prøvd å lære å leve med det. Det er vanskelig sidan impulskontrollen er elendig og eg har tusen tanka og ambisjona helle tida. Sikkert derfor musikken min er så variert.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Eg starta da eg var sju år og spelte «What shall we do with the drunken sailor» på gitar med eit band av barn. Det var kjempedårlig og eg hadde vondt i fingrane i eit halvt år etterpå, men det var kjempemoro. Eg har vokst opp i ein musikalsk familie, der vi vart tvinga til å klappe i takt til The Beatles sin «Drive my Car» fra vi var små. Onkelen min er musiker, og alle fetterane mine driv også på med musikk. De spelar no i bandet Kosmodome, sjekk de gjerne ut.
Sidan det har det berre balla på seg. Eg har vært igjennom ulike stilartar, og eg elskar å teste nye musikalske landskap og å utfordre meg sjølv. Eg spelar bass i bandet Stay Young, og bluesgitar i Nave and the Ghost Collectors, så eg er ganske opptatt om dagen.
Det å synge har alltid satt litt langt inne, men da eg innsåg at eg var god på det og vart litt meir uredd tenkte eg berre å kjøre det heilt ut. Veldig gøy, men også sjukt skummelt.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
Eg er den mest uredde typen fordi eg har hatt panikkanfall stort sett heile livet, og ingenting er skumlare enn det – så alt anna blir barnemat. Mitt første panikkanfall fikk eg på Eik flyplass i forbindelse med ein klassetur til Praha, og det har vært med meg siden.
Eg er svært allsidig som artist, eg eige scena fordi det er der eg høyrer heime. Eg spelar i motsetning til veldig mange fleire instrument sjølv, og ekje drit på det heller. Det er ein viss sjarm i det, håpar eg? Ting er blitt veldig elektronisk, og det å stå på en scene uten å ha plugga i eit einaste instrument, og basicly mime til ein backingtrack er ikkje det eg ser for meg for min del. Eg vil ha fullt band og blæste på, lage litt show.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Eg har spilt ganske lite live, fordi eg av ein eller anna grunn ikkje har blowa, men det var ganske fett å spille min første raplåt «Diazepam» på Full Effekt Klubbkveld på Kvarteret for ein del år sida, da ingen hadde trua på meg. Ellers har eg spilt for en fullsatt Rockefeller på gitar, og på Notodden Bluesfestival, det var også ganske crazy. Den mest minnerike opplevelsen blir nok en opptreden på Ungdommens Kulturmønstring da eg var rundt 14 år. Eg høyrte at keyboardet var stemt ein halvtone feil og da stoppa eg heile sangen og begynte å grine på scena. Time of my life.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Eg syns Lars Vaular og OnklP er fetast i rapgamet, Arif og er sjukt bra. Syns Luna er veldig behagelig å høre på, men akkurat no er det Fleetwood Mac, MJ, og The Weeknd det har gått mest i. Verdens beste band, Rolling Stones er også bra forbilder. Bra, eit relativt ord i den settingen her altså.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Lokoy med Badminton. Høre på den heile tida når eg ryda (kjører elsparkesykkel) og får fingeren fra sinte bilistar. Helt sjukt bra sang, minna meg om prime Morten Abel. Syns masse av musikken om dagen blir ganske forutsigbar, men Kars fra Full Effekt laga ganske masse fett på hiphop & RnB fronten. Egge, er en god kompis, og Norges beste låtskriver etter Jan Eggum og Stein Torleif Bjella.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Å ikkje blowe opp. Det sprøaste eg har opplevd som artist var da Ronni Le Tekrø stjal ølla min backstage på Toten, og eg måtte vinne cognac av Tommy Sharif (dekk-kongen) og det vart totalt flatfylla på en usjarmerende måte.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?
«Poison» med Alice Cooper på nachspiel med varme radler fra Bunnpris der med Skipperstuen i Bergen er en ganske hissig guilty pleasure. Ellers ser eg «The Office» kver kveld før eg legg meg for å få sjelefred.
Hvilket sted drømmer du om å spille på?
Eg vil spille der det er størst, med flere musikere på scena. Bergenfest hadde vært gøy, og Roskilde. Eg reiste på Roskilde da eg var 16 år, og har lovd meg sjølv at eg ein dag skal stå på den oransje scena, om det så blir som artist, eller berre lovbrytar.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Skulle gjerne ha jobbet med Lars Vaular. Kanskje Bjella eller Kjartan Kristiansen fra Dumdum Boys. Radka Toneff hadde også den aller vakreste stemma eg har hørt på en norsk artist. Trur det kunne blitt mange bra låter av det. Har og lyst til å lage emorap med Finn Kalvik.
Hvordan har korona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer
videre for 2021?
Den har sugd herfra til månen. Det er veldig kjipt for ein ekstrovert musiker å befinne seg i ein sånn situasjon. Det er kjipt for alle sjølvsagt, men eg har kjent ekstra mykje på det. No håpar eg det går betre, eg leve, og har funne viktige prioriteringa i livet for å bedre min mentale og fysiske helse, så lemons og lemonade og heile den pakka der. Eg skal lage album og er godt i gang – det blir masse forskjellig. Satsa på å ha det mest imageforvirra albumet i nyare norsk tid. Det kjem ny single snart også, som eg har gleda meg til å gi ut. Livet smiler!
